Hytte – Side 8 – Turblogg

E1 dag 24: Pur lykke gjennom Reisadalen

Fra Luovdigammen gikk stien bratt ned i Reisadalen.

Det vekslet mellom kjent bjørke skog og flott furuskog. Helt forskjellig fra det vi hadde gått i de siste fire ukene.

Etter 3-4 km i skogen kom vi til den kjente og spesielle Imofossen. Den gikk rett ned i et imponerende juv. Vel verdt et besøk.

Vi hadde en liten fotoseanse ved fossen før vi hastet videre. Det var ur og bratt ned til elva flere plasser så det gikk ikke så fort, men det var godt tilrettelagt og sikret for fotturister så vi følte oss trygge.

Etter noen km til kom vi til DNTs hytte, Nedrefosshytta. Hytta var coronalåst, men vi fant et fint bord idyllisk plassert rett ved elva hvor vi spiste lunsjen vår.

Etter lunsj og noen flere kilometer var det tid for en tur på elva. Vi hadde på forhånd bestilt båttransport hos Reisabåt AS. Vi var litt spent på om det skulle dukke opp noen for vi hadde vært uten dekning i en uke, men akkurat til avtalt tid kom Chris-Hugo, og vi kunne puste lettet ut.

Chris-Hugo var en blid og raus mann som gjerne tok med Heidi, vår ny venninne, i båten sin.

Det gikk fort nedover elva, og litt roligere i partier med lav vannføring. Det var artig å se Reisadalen fra båt. Vi fikk et annet perspektiv fra vannet.

Det ble et stopp ved den berømte Mollisfossen. Der møtte vi et par som bodde på Lyngen Lounge. Det var nok et en fin plass å bo for de hadde en gigantisk og velsmakende lunsjpakke med seg som vi gladelig hjalp dem med å spise.

Etter en time ved Mollisfossen dro vi videre ned til Ovi Raishiin, nasjonalparksenteret hvor vi ble satt av. En veldig interessant og bra dag.

GPSen visste 35 km, det meste var med elvebåt.

E1 dag 23: Farge bonanza fra Reisavann til Luovdigammen

Vi forlot Nilut sàmi siida og den hyggelige reineieren etter at vi hadde stappet i oss så mye egg og bacon at vi skjemtes. Den rause verten gav oss de siste brødskivene som niste.

Det var en fin dag i Reisa nasjonalpark, og da sola tittet frem etter flere dager bak tunge skyer, eksploderte nærmest vidda og fjellet i vakre høstfarger.

Det var den tredje dagen vi gikk nordvestover. Det var litt rart, men vi var enig om at et besøk i Reisa nasjonalpark var verd noen ekstra km.

Fra Reisavann gikk stien over noen høyder før vi bikket ned i Reisadalen. Jo lenger nordvest vi kom jo flere fjell fikk vi i horisonten.

Etter 19 km fant vi Luovdigammen. Den likte vi så godt at vi bestemte oss å ta en overnatting. Vi avslutta en fargerik dag (kanskje den fineste siden Nordkapp) med stearinlys, varme i ovnen og 200 gram melkesjokolade. Var det mulig å ha det bedre?

Svaret var faktisk ja. Det var mulig å få det enda bedre for i kveldinga banket Heidi fra Telemark på døra. Hun hadde kommet samme ruta som oss. På tre uker hadde vi ikke møtt mer enn til sammen syv personer på tur så det var et kjærkomment møte. Det ble mer kaffe og sjokolade før vi la oss den kvelden.

E1 dag 21: Madam Bongos fjellstue

Etter noen rolige dager trodde vi at hundene var i topp form, men der tok vi feil. Den siste natta i Kautokeino ble vi vekket av at Dakota peip. Da Per kom ut var hun nesten ferdig med å demontere huset sitt. Hun hadde fått vondt i magen. Å binde henne utenfor var ikke et alternativ. Hun hadde allerede slitt seg en gang, og satt en av bygdas mange laushunder på plass.

Det endte med at jeg betalte dyrt for å sove på hotell, men lå ukomfortabelt i bilen sammen med Dakota. På grunn av den slitsomme natta og de dårlige hundemagene bestemte vi oss for å følge den gamle gruveveien som går parallelt med E1.

Etter 12,5 km kom vi til en meget interessant plass, Madam Bongos fjellstue.

Her var det flere små hytter, og en interessant gamme bygd av gamle båter.

Det var ikke en luksus suite, men akkurat slik jeg og Per likte det.

Verten var en hyggelig pensjonert kokk. Han disket opp med fantastisk reinsdyrmiddag og multekrem, og gode historier. Fin avslutning på en vakker høstdag.

E1 dag 14: Flott strekning fra Mollisjok til Ragesluoppal.

Etter en deilig og lang frokost startet vi med gå over elva, Lesjohka. Også på denne strekningen var stien fin og lett å gå etter

E1 stien gikk sørover parallelt med Lesjohka. Det var et tørt og fint område med bjørkeskog. Vi tok opp enkelt ryper tre ganger på veien. Det var de første rypene vi hadde sett på 14 dager så det var inspirerende. Dakota fant det spesielt interessant.

Etter 10-12 km forlot vi Lesjohka og gikk nord øst over Ragesvàrri. Da vi hadde gått 19,5 km kom vi til Ragesluoppal.

Josef var heime og bodde fortsatt alene 15 km fra nærmeste vei. Han var blid og leide gjerne ut hytta si til oss. Det var bra for selv om været var fint da vi kom sendte værgudene en byge over oss da det var blitt kveld.

E1 dag 13: Mollisjok

Per og jeg hadde på forhånd bestemt at vi skulle ha et ekstra døgn i Mollisjok. Det passet bra for vi trengte å tørke klær og sko etter badeaktivitetene vi hadde drevet med dagen før.

Mollisjok fjellstue har en interessant historie. Den er en av de tre siste fjellstuene i Finnmark som eies av staten. En gang hadde staten 30 fjellstuer i Finnmark, men på 60- og 70 tallet ble de solgt. Reindrifta ønsket at Mollisjok, Jotka og Ravnastua mellom Alta og Karasjok skulle stå igjen, og slik ble det.

Margit er oppvokst på Mollisjok og driver fjellstua alene, 5 mil fra nærmeste butikk. Hun sørget for både frokost og middag til Per og meg, og vi spiste grådig av alt hun bar frem. Bidos til middag og multe med fløte til dessert smakte himmelsk etter 14 dager med realturmat. Trolig en større nytelse enn å spise på en Michelin restaurant. Noe av motivasjonen med å gå lange turer er nettopp den matopplevelsen man får etter noen dager på tur.

Vi tok oss også en tur i den vedfyrte badstua ved elva. Der kunne vi sløse med vannet for det var kort å bære. Det var fantastisk som en renselse prosess. Jeg vil absolutt anbefale et stopp på Mollisjok.

E1 dag 12: Utmattende dag fra Bojobæski til Mollisjok

Vi startet tidlig, uthvilt og med tørre sko fra Bojobæski. Det var en fin dag. Skulle vi endelig slippe regnjakka?

Vi fulgte den gamle postruta mellom Alta og Karasjok. Sporene var gode å gå i, og godt merket. Stemninga var god, også hundene virket glade og i form.

Da de to første milene var unnagjort begynte vi å kjenne det i beina, og tunge regnskyer var på vei.

Hundene begynte også å miste fokus. Dakota var mer interessert i plukke multer. Hver gang vi kom til en myr slakket hun på farten.

Etter tre mil regnet det så mye at vi så ingen annen utvei enn å sette opp teltet og søke ly. Vi satt i teltet til regnet hadde fått regnet fra seg det meste. Da stappa vi teltet i sekken og fortsatte videre sørover.

Det lyste etterhvert opp, men de siste kilometerne var seige. Da vi kom til Mollesjohka fikk vi en utfordring. Elva var stor og stri, og det var åpenbart at hundene ikke nådde bunden. Det hadde Nuuk og Dakota også forstått så de nektet å komme uti. Per tok tak i nakkeskinnet på Nuuk og dro han med seg. Selv forsøkte jeg å lokke med meg Dakota, men hun holdt igjen. Jeg vet ikke om det var det kalde vannet som fosset rundt føttene på meg som fikk meg til å handle istedenfor å tenke. I alle fall løftet jeg plutselig hele hunden på 30 kg og en kløv på 5-6 kg. På ryggen hadde jeg en sekk på 15 kg. På ustødige bein mens elva presset på, kom vi oss over uten å ramle. Et Guds under at jeg ikke datt i elva.

Etter den strevsomme kryssinga fortsatte vi. Like før Mollisjok måtte vi krysse Mollesjohka igjen. Her skjedde det noe merkelig. Dakota som ikke ville ut i Mollesjohka sist hoppet plutselig rett uti elva. Jeg sprang etter med klær og sko for jeg var redd for at hun skulle seile nedover. Det gikk bra, men jeg var våt fra lårene og ned. For Per gikk det heller ikke smertefritt. Nuuk stritta imot og klarte til slutt å få Per ut av balanse. Per ramla i elva, slo seg stygt i kneet og var våt fra topp til tå.

Heldigvis var det ledig rom på Mollisjok fjellstue. Vi hadde gått i 12 timer og lagt bak oss 37 km. Nå var vi utslitt, kald og utmattet, men selvfølgelig veldig glad for å komme inn i varmen.

E1 dag 11: Fra Ruhkkojàvri til Bojobæski

Det hadde regnet på natten. Sommeridyllen var borte like fort som den kom. Vi pakket ned det våte teltet og gikk i taushet fra Ruhkkojàvri.

Det åpne landskapet med lav vegetasjon fortsatt til vi på slutten av dagen gikk ned i enden av Stabbursdalen rett etter Stabbursdalsvannet.

Nede i Stabbursdalen var det frodigere, og etter noen km i skogen fant vi Alta Turlags hytte, Bojobæski. Den hadde vi besøkt to ganger tidligere, men gjensynsgleden var stor. Det var deilig å endelig kunne ligge i en seng og spise ved et bord. Sko, klær, sovepose og telt ble hengt til tørk. To glade turgåere kunne avslutte dagen med Realturmat.

GPSen visste 21 km.

E1 dag 9: Bastingammen

Natta i Bastingammen var slitsom. Tyskeren hadde fyrt i ovnen for å tørke klær og sko. Den lille gammen var som en badstu. Å åpne døra var ikke et alternativ for det var millioner av mygg ute. Noen hadde alt kommet inn og surret selvsagt akkurat rett ved øret mitt.

Per lå på gulvet ved ovnen og hadde det trolig enda varmere enn meg. Kl. 02.00 hadde han fått nok. Teltet kom opp og gubben forlot badstua, men på morgenen kom han fort inn igjen. Det hadde blåst opp, og nå var det teltet han var bekymret for.

Siden det var blitt så kraftig vind og vi hadde sovet så dårlig var det en lett beslutning å bestemme seg for å gi Bastingammen et ekstra døgn.

Vi brukte dagen til å rydde og ordne i gammen, og tørke og reparere utstyr. Jeg var også en liten tur ute og plukket så mye multer som vi klarte å spise.

Bastingammen stod ferdig i 2018, og var erstatning for en eldre gamme som ble revet. Det var et imponerende byggverk, bygd på gamlemåten med lokale bjørkestavrer som reisverk. Never som tettematteralet og torv utenpå. Det kom ikke noen til gamma den dagen så vi fikk den helt for oss selv. Vi sov godt den natten mens vinden herjet utenfor.

Dugnad på Krukki

Etter mange uker i koronaisolasjon var vi ikke seine om å svare ja til å bli med til Krukkistua i Saltfjellet på dugnad sammen med gode venner i Polarsirkelen Turlag. Krukkistua hadde vært koronastengt, men skulle gjøres klar for åpning.

Det er ca 22 km inn til Krukki fra Sukkertoppen parkeingsplass via Semskdalen. Vi startet torsdag ettermidag. Den første delen av turen gikk greit, men da vi nærmet oss 1000 høydemeter på slutten av ruta var det helt hvit, og ingen spor å se. Vi måtte opp med både kart og GPS, og snirklet oss sakte frem. De siste kilometrene tok sin tid, men vi kom oss heldigvis frem i god behold. På Krukki ble vi møtt av nystekt pizza og kald øl så det var virkelig vert streve.

Dagen etter ble det skiftet på sengene, koronavasking og vedhogst, men også en liten skitur.

Vi gikk ikke langt fra hytta før vi fant det første reinkadaveret. Bente jobber i SNO og hadde mye å lære bort. Hun sjekket om reinen hadde død av seg selv eller om den var tatt av jerv. Sporene viste oss at både, fugler, jerv og rev hadde forsynt seg av kadaveret.

Vi fulgte jervespoerne og fant flere depot hvor jerven hadde gjenmt unna litt reinkjøtt til magrere tider. Vi registrete totalt fire kadaver den helga så det var tydelig at reinen hadde hatt det tøft denne vinteren. Det var mye snø og selv om vi var kommet til slutten av april var det lite som tydet på at våren ville komme i nær fremtid. Det kunne ikke være lett å være rein i år.

Hytta ble fin og veden kom i hus før helga var over, og vi fikk oss en etterlengta tur til Saltfjellet. Nå er det bare å håpe på at det ikke blir så lenge til at hyttene til turistforeningen kan åpne som normalt igjen.

Vindfull, men fin tur til Kvitsteindalstunet og Sauvasshytta

Etter en vinter med mye uvær var det fint å ta på seg skiene og pakke pulken for en liten luftetur. Vi var kommet til første helg i mars, og lysten på en ordentlig skitur hadde hjemsøkt meg lenge. Vi startet ved Mjølkbekken i Sverige. Målet var Polarsirkelen Turlag sin hytte, Kvitsteindalstunet.

Nuuk og Dakota var selvsagt med, og de var like ivrige som eieren.

Vi trampet løype gjennom skogen, men da vi kom over skoggrensen var det fine forhold. Etter en deilig lunsj i vindtelte tittet sola frem, og det ble riktig idyllisk.

På Kvitsteindalstunet var det ingen da vi kom, men ut på kvelden fikk vi dele hytta med en engelskmann. Han hadde vært i fjellet siden november så vi hadde underholdning den kvelden. Det er det som er så fint med DNT hytter. Du treffer ofte hyggelige mennesker, men samme interesse som deg selv.

Dagen etter startet med sol og fine forhold. Nuuk var litt stiv og støl, og hadde ikke så lyst til å gå, men kom seg som vanlig etterhvert.

Vi gikk ned på Kallvatnet og videre opp til Melkfjelltjønnan. Det virket som at jo høyere vi kom opp jo mer vind fikk vi i mot.

Da vi kom opp i Ivakskardet blåste vindene veldig sterk rett mot. Vi forsøkte en pause i vindsekken, men det var for sterk vind så vi fortsatte. Det gikk sakte, og det var isende kaldt.

Tilslutt kom vi heldigvis gjennom, og vi kunne skli ned til Sauvasshytta lekende lett. På Sauvasshytta var det dugnad så der var det varmt og hyggelig. Vi fikk en velfortjent og vindstille pause før vi tok på oss skiene og gikk ned til Umbukta. Sola var gått ned da vi kom frem til E12 og Umbukta, men vi var fornøyd. Turen var vindfull, men etter to dager med fantastisk natur og fysiske utfordringer føltes det som vi hadde fått skikkelig vitamin boost.

GPSen viste totalt 45 km. Den siste etappen var lang, men for de som ikke ønsker så lange etapper er det fint å overnatte på Sauvasshytta. Hytta ligger i fantastiske omgivelser så det er absolutt verdt et lengre besøk.