Stikkord: Hytte

E1 dag 27: Folkevandring fra Pitsusjärvi til Kuonjarjoki

Også denne dagen startet dryppende våt av morgendugg. Vi gjorde oss harde og lå i posen til sola kom frem. Da virket dagen mye bedre å stå opp til. Vi kunne også nyte luksusen med nesten helt tørre sko.

Vi vandret etter den godt oppgåtte stien fra Pihtsusjärvi og sørover. På veien kom vi forbi Pihtsusköngäs (foss). Den er en severdighet i Finland, men siden vi nettopp hadde lagt bak oss Reisadalen var vi litt blaserte. Vi gikk derfor fort videre.

Hele tiden møtte vi folk som skulle opp til Halti, eller som hadde vært der og var på vei tilbake. Halti var tydeligvis på mange finske «Bucket list».

I enkelte partier var det mye store stein ellers var det veldig fint å gå. Etter vel 10 km kom vi til neste hytte, Meekonjärvi. Her spiste vi lunsj i solsteika før vi fortsatte opp til høyere partier.

I de finske hyttene som vi var innom var det en del av hytta som var åpen for alle, og en del som var låst og som måtte bestilles på forhånd. I den åpne delen var det enkel standard med trebenker for å ligge på, gassbluss, kasseroller og nok ved. Madrass, sovepose, toalettpapir, bestikk, kopp og asjett mm. måtte du holde deg meg selv. På alle plassene var det mottak av søppel og kildesortering. Til og med på utedoen var det en egen luke i veggen for serviettene som du benyttet deg av etter besøket. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Etter å ha tilbakelagt 21 km kom vi opp til hytta, Kuonjaroki. Det begynte å regne så vi bestemte oss for å slå opp teltet ved hytta slik vi gjorde dagen før. Begge hundene hadde utviklet våteksem etter flere uker med regn og duggfall. Nå forsøkte vi å utsette dem for så lite fukt som mulig for å holde eksemen i sjakk.

Inne i hytta var det mye folk som skulle overnatte, og enda flere som bare hadde en lun matbit før de gikk videre. Vi var glad vi hadde teltet selv om det hadde vært godt å kunne sove inne etter mange dager på vandring.

E1 dag 26: Fra Reisa nasjonalpark til Finland i alpint landskap

Natta var kald. Det hadde regnet litt og det var stort duggfall. Alt var vått og rått. Soveposen opplevdes som en varm og tørr oase så det tok en stund før vi klarte å bryte oss i gang. Klokka var nesten ti før vi begynte å gå. Etter min tidsregning var dagen nesten over så jeg var ikke helt fornøyd.

Humøret ble etterhvert bedre da vi begynte å gå. Landskapet var flott og spesielt. Stien gikk oppå enorme morenerygger som isbreene i din tid hadde skapt.

Da vi hadde gått i 7-8 km kom vi til grensemerke mot Finland. Vi tok sjansen på å passere grensen til tross for korona. I Kilpis hadde vi satt av neste matforsyning så vi syntes ikke vi hadde noe valg hvis vi skulle fortsette ferien

En flott sak i Finland er at ruta er godt merket og merkene stemmer med kartet. Over reingjerder og elver er det tilrettelagt med overganger og bruer.

Ikke langt fra grensen fant vi Kopmàjoki. Det var en av de mange åpne koiene som den Finske fjelltjenesten hadde satt opp. Der ble det lunsj på både to og firbeinte. Hundene fikk tre måltid om dagen nå både forbi vi nærmet oss ny forsyning med hundemat, og fordi vi syntes de var blitt litt tynne.

Det var alpint og karrig landskap hele veien fra Kopmàjoki og ned til Pihtsusjàrvi.

Ved Pihtsusjärvi fant vi neste åpne koie. Vi hadde håpet at vi skulle få den for oss selv, men det tok vi feil. Vi var kommet rett inn i hovedfartveien til det populære fjellet, Halti (finsk) og Hàldicohkka (nord samisk). Halti er Finlands høyeste fjell med en høyde på 1324 moh. Det er et grensefjell mellom Finland og Norge. Haltis høyeste punktet er på 1361 moh, og ligger på norsk side.

GPSen fortalte at vi hadde gått 23,5 km. Vi satte opp teltet ved koia og kunne nyte å gå på utedo, levere søppel på et svært detaljert sorteringssystem og mulighet for å få tørket sko og sokker. Rein luksus så langt til fjells.

E1 dag 25: Fra Ovi Raishiin til Coalbmejàvri i fine omgivelser

Uthvilte, mette og tørre forlot vi Ovi Raishiin (nasjonalpark senteret) i morgensol. Vi hadde overnattet komfortabelt på Nord Troms turlag sine to sengeplasser på Ovi Raishiin.

Lufta var klar og rein, og det blinket i morgenduggen som lå som små perler på røde, gule og grønne blad. Høsten var på sitt vakreste.

Etter en liten kilometer på grusvei vinklet vi 90 grader og gikk rett opp fra Reisadalen. Det var et slit, men heldigvis var det fint vær å ta pauser i.

Ved Sarafossen ble det et stopp. Det var ikke vanskelig å forstå at Reisadalen var blitt til nasjonalpark. Det var en imponerende og variert natur vi fikk oppleve.

Vi gikk opp til 800 høydemeter. Der var det nesten ikke vegetasjon, men også vakkert på en annen måte. Jeg var også svært fornøyd med at vi nå gikk sørover etter fire dager nordvest. Det føltes riktig. Vi skulle tross alt til Italia.

Vi satte opp teltet ved innsjøen, Coalbmejàvri. Da viste GPSen 23 km.

Nuuk og Dakota ble godt festet i store steiner. Det var vi glad for da en stor flok med rein passerte forbi teltet vårt i løpet av kvelden.

E1 dag 24: Pur lykke gjennom Reisadalen

Fra Luovdigammen gikk stien bratt ned i Reisadalen.

Det vekslet mellom kjent bjørke skog og flott furuskog. Helt forskjellig fra det vi hadde gått i de siste fire ukene.

Etter 3-4 km i skogen kom vi til den kjente og spesielle Imofossen. Den gikk rett ned i et imponerende juv. Vel verdt et besøk.

Vi hadde en liten fotoseanse ved fossen før vi hastet videre. Det var ur og bratt ned til elva flere plasser så det gikk ikke så fort, men det var godt tilrettelagt og sikret for fotturister så vi følte oss trygge.

Etter noen km til kom vi til DNTs hytte, Nedrefosshytta. Hytta var coronalåst, men vi fant et fint bord idyllisk plassert rett ved elva hvor vi spiste lunsjen vår.

Etter lunsj og noen flere kilometer var det tid for en tur på elva. Vi hadde på forhånd bestilt båttransport hos Reisabåt AS. Vi var litt spent på om det skulle dukke opp noen for vi hadde vært uten dekning i en uke, men akkurat til avtalt tid kom Chris-Hugo, og vi kunne puste lettet ut.

Chris-Hugo var en blid og raus mann som gjerne tok med Heidi, vår ny venninne, i båten sin.

Det gikk fort nedover elva, og litt roligere i partier med lav vannføring. Det var artig å se Reisadalen fra båt. Vi fikk et annet perspektiv fra vannet.

Det ble et stopp ved den berømte Mollisfossen. Der møtte vi et par som bodde på Lyngen Lounge. Det var nok et en fin plass å bo for de hadde en gigantisk og velsmakende lunsjpakke med seg som vi gladelig hjalp dem med å spise.

Etter en time ved Mollisfossen dro vi videre ned til Ovi Raishiin, nasjonalparksenteret hvor vi ble satt av. En veldig interessant og bra dag.

GPSen visste 35 km, det meste var med elvebåt.

E1 dag 23: Farge bonanza fra Reisavann til Luovdigammen

Vi forlot Nilut sàmi siida og den hyggelige reineieren etter at vi hadde stappet i oss så mye egg og bacon at vi skjemtes. Den rause verten gav oss de siste brødskivene som niste.

Det var en fin dag i Reisa nasjonalpark, og da sola tittet frem etter flere dager bak tunge skyer, eksploderte nærmest vidda og fjellet i vakre høstfarger.

Det var den tredje dagen vi gikk nordvestover. Det var litt rart, men vi var enig om at et besøk i Reisa nasjonalpark var verd noen ekstra km.

Fra Reisavann gikk stien over noen høyder før vi bikket ned i Reisadalen. Jo lenger nordvest vi kom jo flere fjell fikk vi i horisonten.

Etter 19 km fant vi Luovdigammen. Den likte vi så godt at vi bestemte oss å ta en overnatting. Vi avslutta en fargerik dag (kanskje den fineste siden Nordkapp) med stearinlys, varme i ovnen og 200 gram melkesjokolade. Var det mulig å ha det bedre?

Svaret var faktisk ja. Det var mulig å få det enda bedre for i kveldinga banket Heidi fra Telemark på døra. Hun hadde kommet samme ruta som oss. På tre uker hadde vi ikke møtt mer enn til sammen syv personer på tur så det var et kjærkomment møte. Det ble mer kaffe og sjokolade før vi la oss den kvelden.

E1 dag 21: Madam Bongos fjellstue

Etter noen rolige dager trodde vi at hundene var i topp form, men der tok vi feil. Den siste natta i Kautokeino ble vi vekket av at Dakota peip. Da Per kom ut var hun nesten ferdig med å demontere huset sitt. Hun hadde fått vondt i magen. Å binde henne utenfor var ikke et alternativ. Hun hadde allerede slitt seg en gang, og satt en av bygdas mange laushunder på plass.

Det endte med at jeg betalte dyrt for å sove på hotell, men lå ukomfortabelt i bilen sammen med Dakota. På grunn av den slitsomme natta og de dårlige hundemagene bestemte vi oss for å følge den gamle gruveveien som går parallelt med E1.

Etter 12,5 km kom vi til en meget interessant plass, Madam Bongos fjellstue.

Her var det flere små hytter, og en interessant gamme bygd av gamle båter.

Det var ikke en luksus suite, men akkurat slik jeg og Per likte det.

Verten var en hyggelig pensjonert kokk. Han disket opp med fantastisk reinsdyrmiddag og multekrem, og gode historier. Fin avslutning på en vakker høstdag.

E1 dag 14: Flott strekning fra Mollisjok til Ragesluoppal.

Etter en deilig og lang frokost startet vi med gå over elva, Lesjohka. Også på denne strekningen var stien fin og lett å gå etter

E1 stien gikk sørover parallelt med Lesjohka. Det var et tørt og fint område med bjørkeskog. Vi tok opp enkelt ryper tre ganger på veien. Det var de første rypene vi hadde sett på 14 dager så det var inspirerende. Dakota fant det spesielt interessant.

Etter 10-12 km forlot vi Lesjohka og gikk nord øst over Ragesvàrri. Da vi hadde gått 19,5 km kom vi til Ragesluoppal.

Josef var heime og bodde fortsatt alene 15 km fra nærmeste vei. Han var blid og leide gjerne ut hytta si til oss. Det var bra for selv om været var fint da vi kom sendte værgudene en byge over oss da det var blitt kveld.

E1 dag 13: Mollisjok

Per og jeg hadde på forhånd bestemt at vi skulle ha et ekstra døgn i Mollisjok. Det passet bra for vi trengte å tørke klær og sko etter badeaktivitetene vi hadde drevet med dagen før.

Mollisjok fjellstue har en interessant historie. Den er en av de tre siste fjellstuene i Finnmark som eies av staten. En gang hadde staten 30 fjellstuer i Finnmark, men på 60- og 70 tallet ble de solgt. Reindrifta ønsket at Mollisjok, Jotka og Ravnastua mellom Alta og Karasjok skulle stå igjen, og slik ble det.

Margit er oppvokst på Mollisjok og driver fjellstua alene, 5 mil fra nærmeste butikk. Hun sørget for både frokost og middag til Per og meg, og vi spiste grådig av alt hun bar frem. Bidos til middag og multe med fløte til dessert smakte himmelsk etter 14 dager med realturmat. Trolig en større nytelse enn å spise på en Michelin restaurant. Noe av motivasjonen med å gå lange turer er nettopp den matopplevelsen man får etter noen dager på tur.

Vi tok oss også en tur i den vedfyrte badstua ved elva. Der kunne vi sløse med vannet for det var kort å bære. Det var fantastisk som en renselse prosess. Jeg vil absolutt anbefale et stopp på Mollisjok.

E1 dag 12: Utmattende dag fra Bojobæski til Mollisjok

Vi startet tidlig, uthvilt og med tørre sko fra Bojobæski. Det var en fin dag. Skulle vi endelig slippe regnjakka?

Vi fulgte den gamle postruta mellom Alta og Karasjok. Sporene var gode å gå i, og godt merket. Stemninga var god, også hundene virket glade og i form.

Da de to første milene var unnagjort begynte vi å kjenne det i beina, og tunge regnskyer var på vei.

Hundene begynte også å miste fokus. Dakota var mer interessert i plukke multer. Hver gang vi kom til en myr slakket hun på farten.

Etter tre mil regnet det så mye at vi så ingen annen utvei enn å sette opp teltet og søke ly. Vi satt i teltet til regnet hadde fått regnet fra seg det meste. Da stappa vi teltet i sekken og fortsatte videre sørover.

Det lyste etterhvert opp, men de siste kilometerne var seige. Da vi kom til Mollesjohka fikk vi en utfordring. Elva var stor og stri, og det var åpenbart at hundene ikke nådde bunden. Det hadde Nuuk og Dakota også forstått så de nektet å komme uti. Per tok tak i nakkeskinnet på Nuuk og dro han med seg. Selv forsøkte jeg å lokke med meg Dakota, men hun holdt igjen. Jeg vet ikke om det var det kalde vannet som fosset rundt føttene på meg som fikk meg til å handle istedenfor å tenke. I alle fall løftet jeg plutselig hele hunden på 30 kg og en kløv på 5-6 kg. På ryggen hadde jeg en sekk på 15 kg. På ustødige bein mens elva presset på, kom vi oss over uten å ramle. Et Guds under at jeg ikke datt i elva.

Etter den strevsomme kryssinga fortsatte vi. Like før Mollisjok måtte vi krysse Mollesjohka igjen. Her skjedde det noe merkelig. Dakota som ikke ville ut i Mollesjohka sist hoppet plutselig rett uti elva. Jeg sprang etter med klær og sko for jeg var redd for at hun skulle seile nedover. Det gikk bra, men jeg var våt fra lårene og ned. For Per gikk det heller ikke smertefritt. Nuuk stritta imot og klarte til slutt å få Per ut av balanse. Per ramla i elva, slo seg stygt i kneet og var våt fra topp til tå.

Heldigvis var det ledig rom på Mollisjok fjellstue. Vi hadde gått i 12 timer og lagt bak oss 37 km. Nå var vi utslitt, kald og utmattet, men selvfølgelig veldig glad for å komme inn i varmen.

E1 dag 11: Fra Ruhkkojàvri til Bojobæski

Det hadde regnet på natten. Sommeridyllen var borte like fort som den kom. Vi pakket ned det våte teltet og gikk i taushet fra Ruhkkojàvri.

Det åpne landskapet med lav vegetasjon fortsatt til vi på slutten av dagen gikk ned i enden av Stabbursdalen rett etter Stabbursdalsvannet.

Nede i Stabbursdalen var det frodigere, og etter noen km i skogen fant vi Alta Turlags hytte, Bojobæski. Den hadde vi besøkt to ganger tidligere, men gjensynsgleden var stor. Det var deilig å endelig kunne ligge i en seng og spise ved et bord. Sko, klær, sovepose og telt ble hengt til tørk. To glade turgåere kunne avslutte dagen med Realturmat.

GPSen visste 21 km.