Hytte – Side 16

Dag 5: Blodslit fra Ljosland til Gaukhei

Vi våknet til strålende sol og -10 grader på Ljosland Fjellstove. Det kunne ikke vært bedre. Det var jo nå den «egentlige» turen startet. Vi jukset litt i somme og tok den første etappen etter vei. Det var for å slippeGa logistikken med pulker og ski til Ljosland etter veietappen fra Lindesnes. Det fristet heller ikke å gå 12 mil med skisko.

Planen var å gå på ski i 11-12 dager gjennom Ryfylkeheiene etter DNTs rutenett. Vi kom ikke til å få Wi-Fi, mobildekning, strøm eller dusj før Haukeliseter Fjellstue.

Verten på Ljosland Fjellstove pekte vei til et nypreparert skispor. Dette sporet fulgte vi de første 5-6 km. Etterhvert ble det åpenbart at tråkkemaskinen ikke skulle samme vei som oss. Da begynte det jeg vil kalle for et «laus snø helvete». Dere får unnskylde mitt nordnorske språk, men jeg fant ingen andre ord som kunne beskrive hvordan det opplevdes.

I utgangspunktet hadde vi lest at det skulle være kvistet løype frem til Kristiansand Turistforening sin hytte, Gaukhei. Det var dagens mål. Vi fant ikke denne løypa. Den gikk ikke etter sommerstien i alle fall for der gikk vi helt til vi kom til et åpent vann. Da begynte vi å gå etter GPSen.

Ryfylkeheiene var på ingen måte flat. Det gikk opp og det gikk ned, og snøen var dyp. Planen var at hundene skulle dra pulkene, men selv om de gjerne ville kom de ikke av flekken hver gang det gikk opp.

Per hadde laget et smart system med draget slik at vi enkelt kunne overta pulkene. Se bilde ovenfor. Per tok den store pulken på ca. 50 kg, og jeg og hundene den minste på ca. 15 kg. I tillegg hadde vi hver vår sekk.

Sola gikk ned og det begynte både å blåse og snø Det gjorde ikke jobben lettere. Da vi endelig kom til Gaukhei var det blitt mørkt. Heldigvis var det lys i hytta, og vi møtte en hyggelig familie på 3 som hadde fyra og smelta vann. Jeg var letta, men utslitt. For en manndomsprøve. Jeg lagde mat, men vi var for slitne til å spise.

GPSen viste at vi hadde gått 22,5 km. Vi hadde definitivt ikke funnet den korteste ruta.

Sauvatnet

Fot

Søndagsturen denne helga ble lagt til Sauvasshytta. Sauvashytta eies av Polarsirkelen Turlag og ligger 12 km fra Umbukta Fjellstue. Stien er godt merka og starter bak Campingvognleiren i Umbukta.

Det var stek vind da jeg og hundene begynte turen i Umbukta, men fine høstfarger. Etterhvert som vi kom opp i høyden møtte vi også regnet og enda mer vind. En positiv hendelse underveis var at vi møtte et hyggelig par som kom var på vei til Lindesnes fra Nordkapp. De hadde gått i over 2 måneder og hadde lagt bak seg ca. 120 mil. Om ca 2 uker håpet de å være kommet halvveis. For meg var det intressent og inspirende, men både jeg og de måtte videre.

Etter 2,5 timers vandring kom jeg opp til Sauvasshytta Inne var det varmt og godt og veldig rent og ryddig. I hytteboka kunne jeg se at det hadde vært en gjeng med damer på overnattingsbesøk før meg. De hadde nok ordna opp.

Jeg spiste matpakken min inne og starta på turen ned.

Siden jeg akkurat hedde gått denne veien og viste at det ikke var rein fikk hundene springe litt løs. Det satte de stor pris på. Nå hadde jeg vinden i ryggen og hunder som trakk så jeg fikk god fart. Det endte selvfølgelig med et fall, men heldigvis uten større bruddskader. Jeg tok det litt mer med ro, men tok likevel igjen 9 trivelige damer på tur ned.

Blandt damene var det også noen kjente så det endte med at turen ble avsluttet på Umbukta fjellstue med kaffe og vaffler og en hyggelig prat.

Kvitsteindalstunet

Lørdag 2. september feiret Polarsirkelen Turlag 90 årsjubeleum og innvielse av ny hytte på Kvitsteindalstunet. Hytta ligger ved Kallvatnet i Rana kommune og er en del av Nordlandsruta. Kvitsteindalstunet er en av de hyttene det er naturlig å overnatte på hvis en f.eks skal gå Norge på langs.

Helga begynte perfekt for meg og Dakota. Vi startet med hyttetur til Kallvatnet sammen med gode venner. Der fikk vi servert smalahoved og kålstappe og god drikke.

Per og Nuuk tok seg frem til Kvitsteindalstunet med å gå fra Umbukta til Sauvasshytta. Der overnatta de før de gikk videre til Kvitsteindalstunet.

Lørdag fikk vi båtskyss frem til Kvitsteindalstunet. Dakota fikk sin første båttur i åpen båt. Det gikk fint, men hun ble litt lei etter en stund. Båtturen tok sin tid siden vi måtte kjøre veldig forsiktig for ikke å slå påhengsmotoren i en av de mange steinen som stakk opp.

Da vi kom til Kvitsteindalstunet møtte vi Per og Nuuk. Det var enda en stund til festen startet så vi tok med bøtta og dro på multetur. Multemyrene var fulle så det gikk fort å fylle bøtta.

På ettermiddagen begynte feiringa med taler, gaver, musikk og deilig middag. Den var Souvas fra Artic Rein og Vilt. (ARV) som stod på menyen, og det var Mo i Rana sin beste kokk, Svein Jæger Hansen som tilberedte maten.

Souvas fra Artic Rein og Vilt ble i 2017 kåret til årets produkt av Landbruk og matdepartementet. Det ble også servert Villmarksakevitt for de som hadde lyst og mulighet for å smake på enda et lokalt produkt.

Da maten og kaffen var fortært tok vi sekkene på oss, og gikk tilbake. Vi gikk 12 km etter en fin og T-merket sti, men vi fikk ikke sett så mye. Det ble tåke og etterhvert måtte også hodelyktene frem. Vi kom oss uansett greit til bilen og var fornøyd med festen og helga.

Fra Beiaren til Blakkådalen

Helgas tur gikk fra Trollberget øverst i Beiardalen til Blakkådalen sammen med Polarsirkelen Turlag. Dette er et området som jeg lenge har sett frem til å besøke. Her finner vi noe av Rana og Nordland sin mest uberørte natur og det er en del av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.

Vi tok tog til Røkland stasjon i Saltdalen og derfra gikk turen videre til Beiardalen med maksitaxi.

Dakota fikk våteksem under en fuktig multetur for 2 uker siden. Hun stilte derfor i nyinnkjøpt regnjakke ettersom hun ikke skulle utsettes for vann. Det så ikke ut til at det plaget henne neveverdig. Hun var gira som vanlig og dro alt hun klarte i tauet.

P1010339

På toppen åpnet det seg en ny verden med fantastisk utsikt til Bogvatnet, Østisen og Beiardalen. Ved Bogvatnet ble det overnatting i telt. Per hadde kjøpt et nytt telt for anledningen, og selv om vi hadde kuling og regnet som pisket i teltduken stod telte like hel dagen etter. Det hadde bestått den første testen.

På lørdag stakk sola frem og turen gikk videre langs Bogvatnet og videre ned mot Blakkådalen. Dette området er en perle i Rana og kanskje noe av den mest uberørte naturen vi har. På ruta ned til Blakkådalshytta hadde vi utsikt mot Østisen og kunne se Fingerbreen og Lappbreen bukte seg ned mot Blakkådalen.

Da vi kom til Blakkådalshytta var stemningen god, og stemninga nådde nye høyder da felles maten ble servert med tilhørende god drikke. Det er ikke mye som kan måle seg med et godt måltid når man har gått i to dager, fått på seg varme og tørre klær og i tillegg deler måltidet med gode turvenner.

Søndag gikk vi ned Blakkådalen med en avstikker til Skogsstua. Skogstua står også åpen, og der finnes det også en heimelaget heis som kan benyttes hvis man har behov for å komme over elva. Per ville gjerne prøve, selv syntes jeg ikke den så nok solid ut til at det var verdt et forsøk. Det står på ut.no ut at det er 12 km fra Blakkådalshytta og ned Blakkådalen til vei. Mange bruker å si at det er de lengste 12 km i Rana. Dette sier de fordi stien går opp og ned, det er ulendt og mange steder bratt og glatt. Det går derfor ikke så fort, men dalen er flott og absolutt verdt et besøk. Tilsammen gikk vi 37 km denne helga. En bra tur i vilt og vakker natur også i skiftende vær.

Telegrafruta over Saltfjellet

Et av feriens høydepunkt i 2017 var Telegrafruta over Saltfjellet sammen med Polarsirkelen Turlag. Telegrafruta er en Historisk vandrerute som ble høytidelig åpnet i 2015 av DNT.

Jeg hadde lenge hatt planer om å gå denne ruta, og det passet bra denne sommeren da Polarsirkelen Turlag arrangerte tur med historiefortellende guider.

Vi startet turen 3. august med en togtur fra Mo over Saltfjellet til Røkland stasjon i Saltdalen. På Røkland tok vi taxi fra stasjon til starten av ruta som er på Russåneset. Der ble vi møtt av en lokal guide. Vi gikk et par km med ganske bratt stigning så var det tid for pause der den lokale guiden gav oss en god innføring i lokalhistorien i Saltdalen samtidig som vi kunne nye utsikten av Saltdalen.

Det var fiskeriene i Lofoten som var drivere på 1800 tallet for å få på plass en kommunikasjon. Det kunne den nyutvikla telegrafteknologien tilfredstille og i 1866 besluttet Stortinget å bevilge penger til bygging av telgrafruta fra Trøndelag til Lofoten. Telegrafruta over Saltfjellet er en del av denne satsningen.

Telegraflinja hadde behov for tilsyn og vedlikehold, og de som hadde tilsyn hadde behov for overnatting og ly for vind og vær. På slutten av 1800-tallet ble der derfor satt opp flere telegrafstuer som gav husly for tilsyns- og vedlikeholdsarbeidere.

På bildet ovenfor er de fem opprinnelige telegrafstuene markert med lilla kvadrater.

Den første tilsynshytta vi kom til var Hessihompstua. Den brant ned, men ble bygget opp igjen. I dag eies den av Saltdal Jeger og fiskeforening. Den neste stua var Bjellåvassstua. Den ligger ved Nordre Bjøllåvatnet og eies av Bodø og Omeng Turistforening. Den brant også ned og ble bygd opp igjen. Vi hadde vår første overnatting her. Felles middag med 14 til bord ble en hyggelig avslutning på en fantastisk dag.

Dag 2 startet med foredrag av vår nye guide for dagen, Tormod Steen, fra Helgeland Museum. Han hadde mye interessant å fortelle om anleggslivet og samenes bruk av området. Tormod kombinerte guidejobben med å kartlegge kulturminner langs telgrafruta.

På veien til Saltfjellstua ved nordre Bjållåvatn passerte vi en av to steinbuer som ligger langs ruta. Den andre steinbua ligger ved Krukki. Disse steinbuene ble bygget for at anleggsarbeiderne skulle ha tak over hodet. Begge steinbuene er resturert og står åpen. Det er et flott steinarbeid og de gir et innblikk i hvordan det en gang var.

Vi passerte også Midtistua som eies av Bodø og omeng Turistforening. Her var det stor aktivitet for 150 år siden. Her hadde de blant annet stolpelager for telegraflinja.

Der det ikke var mulig å få gravd telegrafstolpene ned i løsmasser, ble det murt opp firkantede fundamenter rundt stolpene. Disse fundamentene kunne vi se langs hele traseen.

Da vi endelig kom til Saltfjellstua ble det igjen laget til felles middag med 14 slitne, men glade turgåere. Været var strålende og rødvinen som vi hadde hatt på ryggen i to dager smakte himmelsk. Det ble en god kveld ved bålet til tross for iherdige mygg.

Dagen etter var planen til turfølget fra Polarsirkelen Turlag å gå til Krukki. Selv syntes jeg det var litt kort. Det er bare 5 km. Jeg tenkte dessuten på huset som stod heime i Dalselv og ropte etter å bli ferdig beiset. Per og jeg bestemte oss derfor for å ta farvel med gjengen fra Rana Turistforening og gå helt ned.

Vi passerte ganske fort den andre Steinbua og Krukki. På Krukki var det ingen tegn til liv så vi gikk lenger ned før vi tok en velfrtjent stopp ved elva som renner gjennom Bjøllådalen.

Det var varmt og vi så ikke en eneste sjel. Vi tok derfor sjansen på et nakenbad i elva før vi gikk videre. Det var nok lurt for stigninga over fjellet til Tespdalen ble hard. Sola stekte og vi måtte ha mange avkjølingspauser før vi kom oss opp til kaldere luft. Da vi kom opp begynte det dessuten å regne og turen ned Tespdalen gikk derfor uten mange pauser. Ved Storvold stod bilen parkert. Dakota logra med halen da hun oppdaget bilen. Hun var nok litt sliten etter 6,5 mil, varmen og mange nye inntrykk og mennesker. Det var i grunnen vi også selv om vi også syntes denne turen hadde vært topp.

Tespdalen

Dag 4: Ljosland

Dag 4 ble kanskje den beste dagen så langt. Vi overnattet på Ljosland Fjellstove. På Ljosland Fjellstove fikk vi servert frokost kl. 07.00 som de eneste gjestene. Ljosland Fjellstove er nok ikke en typisk sommer destinasjon, men vi følte oss velkommen og savnet ikke likesinnede. Etter trengsel på Sørlansdkysten var det godt med litt ro på fjellet.

Gradstokken viste 12 grader og det var litt regn i lufta så denne dagen begynte bra for hundene. Det viste også tempoet. De sprang og koste seg, og peste ikke like mye som de hadde gjort dagen før. De sprang 6-7 km før det var badepause.

Etter badepausen fortsatte vi til Åseral. På veien traff vi noen kolleger fra Statnett som var på jobb. De lo godt da vi fortalte at vi hadde tenkt å sykle/gå til Nordkapp. De syntes vi var litt rare, tror jeg.

I Åseral ble det kaffepause. Nå var temperaturen steget til 16 grader så hundene avsluttet for dagen. Resten av turen ble tatt med følgebil, og vi var ferdig med sykkeletappen allerede klokken 12. Da viste GPSen 31,2 km.

Dette ga mer smak. Vi var i gang og gledet oss til resten av Norge på langs turen.

Okstindene

Helgas tur gikk til Okstindbreen. Okstindbreen og Okstindan er min nærmeste «lekeplass». Hit har jeg mange turer og de fleste turene foregår i mai og juni. Da er området på sitt flotteste synes jeg særlig hvis man får turen i strålende sol.

Okstindan ligger lettest tilgjengelig fra Lerskadalen i Hemnes kommune på vinteren, men det er også mulig å gå fra Bryggfjelldalen, eller fra Umbukta via Gressvasshytta.

Vi startet tidlig om morgenen for å få best mulig skiføre, og det fikk vi. Det var skare og fint hele veien. På tur opp passerer vi Rabothytta. Tidligere omtalt i blogg 2016.

Vi satte opp teltet på breen, og lot hundene på springe fritt ettersom det ikke var andre å se på flere km. Det likete de godt og herjet og sprang. Det var nesten merkelig hvor mye energi de kunne ha etter å ha gått over en mil og 1200 høydemeter.

Mange kommer på randoneski når de skal til Okstindene, men vi foretrekker vanlig fjellski. Det er greit å gå opp til brekanten på randone, men fra brekanten og opp til toppen av breen er det 5 km med slakk stigning. Der er det fint å lange ut på fjellski. Det er selvsagt ikke like artig og lett ned, men jeg har jo uansett hundene jeg må vente på. Fjellski uten kvasse stålkanter er best for hundene.

Nå var vi på breen og kunne velge mellom topptur til flere tinder. Jeg har tidligere besøkt både Okstinden, Tvillingtinden, Vesttinden og Oksskolten. Det er topper som greit kan bestiges uten ekstra sikring.

Denne gangen ble det en herlig tur til Okstinden. Da vi kom ned til teltet noen timer senere visste det seg at vi hadde vært for slurvete med smøringa. Knall rød nese og brente ører. Ikke bra. Det ble en ubehagelig natt, men ellers var turen veldig flott.

Saltfjellstua

I begynnelsen av mai 2017 gikk turen til Polarsirkelen Turlag sin hytte ved Bjellåvatnet, Saltfjellstua.

Det hadde vært sol fra skyfrihimmel i flere dager i strekk mens jeg var fanget på kontoret. Jeg var derfor rask med å pakke pulken når det endelig ble en fridag. Per hadde vakt og måtte være heime.

Da jeg kom opp til Semska og Annas plass på Saltfjellet ble jeg overrasket. Parkeringsplassen var nesten full. Her var det åpenbart ikke bare jeg som hadde planer om å tilbirnge helga i Saltfjellet.

En av grunnene til at det var så mange biler var at Salten trekk- og brukshundklubb hadde samling på Bjellåvatnet, kunne en dame som holdt på å rigge et hundespann ved parkeringsplassen fortelle. Ja, ja trivelige folk i alle fall, tenkte jeg, og rigga mitt lille «spann» Nuuk og Dakota.

Vi fikk en fin tur innover. Sol, noen minusgrader og flott føre. Nuuk og Dakota hadde mange distraksjoner på veien, siden det var en del spor etter andre hunder i løypa.

Det var overraskende nok nesten ingen tengn på at det var vår i fjellet til tross for at vi skulle feire 1. mai denne helga. Det var mer snø i fjellet enn jeg tidligere har registrert så seint.

Da vi kom til Saltfjellstua var det som ventet, mye folk, pulker og hunder. Jeg fikk likevel en seng til tross for at det endte opp med 20 stk. som overnattet på Saltfjellstua. Det gikk helt fint, og fordelen er jo at man treffer mange hyggelige folk. En «gutte» gjeng på min alder, spanderte kransekake som de hadde fraktet den lange veien til Saltfjellstua ferdig oppsatt og pynta. De hadde forøvrig mye annet godt også så det var ingen som gikk til sengs hverken sulten elle til tørst den kvelden.

Jeg satte ut 5 «standva» i Bjellåvatnet som jeg henta dagen etter før jeg gikk heim. Det gikk ikke fisk på et eneste ett. Trøsten var kanskje at jeg møtte ingen som kunne melde om godt fiske til tross for at det var mange fiskere. Jeg talte 16 telt på Bjellåvatnet.

Hundene og jeg fikk en fin tur tilbake. Det var varmere og mindre vind, men føret var fortsatt bra. Da vi hadde pause på en av de få bar flekken som var i fjellet kunne vi kjenne varmen og fornemmet at våren var like rundt hjørnet.

Fra Hemavan til Ammarnes

Etter en vinter med mye dårlig vær ble det endelig en helga hvor vi kunne gjennomføre en en langtur på ski. Turen gikk fra Hemavan til Ammarnes etter Kungsleden sammen med Polarsirkelen Turlag.

Vi startet fra Centrumsliften i Hemavan skisenter i Sverige fredag 31. mars kl. 09.00. Siden jeg hadde 2 hunder og pulk valgte jeg å gå opp mens resten av følget tok heisen.

Været var strålende, og føret bra. Jeg var spent på hvordan det skulle gå med Nuuk opp de brakke bakkene siden jeg ikke hadde hatt pulk på Nuuk på et år. Min bekymring skulle vise seg å være berettiget. Nuuk var ikke så intressert i å gå opp med en tung pulk, men med litt hjelp fra meg kom vi oss opp. De andre hadde heldigvis ikke ventet så lenge siden det hadde vært kø i bilettluka pga det fine været.

Vi fulgte Kungsleden mot Viterskalstugan. På Viterskalstugan serverte de varme vafler og kako med krem. Det ble en deilig og lang lunsj, men til slutt gikk turen videre i retning av Syterstugan.

Siden jeg hadde to hunder holdt jeg større fart enn resten av gruppa. Det ble for slitsom å hele tiden bremse hunden så etter en stund lot jeg Nuuk bare gå i sitt tempo, og så fulgte Dakota etter. Vi kom derfor først til Syterstugan. Da viste GPSen 22 km.

Syterstugan er eid av den Svenske Turistforeningen. Hytta var funksjonell, men ikke spesielt lukseriøs. Det var et eldre ektepar som fungerte som hytteverter på hytta. De tok i mot betaling for overnatting og solgte hermtikk, øl, chips og sjokolade.

Dagen etter, 1. april, var været fortsatt bra, men litt mer skyer. Målet var Servestugan. Jeg bestemte meg for å skille lag med resten av gruppa og legge turen innom Tarnasjostugan. Det skulle bli en litt lenger tur, men da fikk jeg gå i scooterspor. Jeg mente at det ville være en fordel for Nuuk. Han gikk nemlig gjennom «skara» når vi kom utenfor løypa. Da jeg kom ned på Tarnasjøen så jeg et merka spor over isen og tenkte at her var det bare å følge scooterleden. Hundene var gira og det gikk fort, men etterhvert begynte jeg å stusse over retningen. Jeg tok opp GPSen og fikk sjokk da jeg forstod at jeg hadde gått 5 km i feil retning. Hvordan er det mulig?

Vi snudde og tok samme vei tilbake. Da vi endelig kom frem til Tarnasjostugan var klokka 14.00 og vi hadde gått 25 km. Jeg tok en lang pause så hundene fikk hvile før vi tok fatt på turen over fjellet. Vi fulgte scootersporet for å spare Nuuk. Dakota ble sliten på slutten, men Nuuk stod løpet ut og dro Dakota med seg. Da vi kom frem til Severstugan viste GPSen 42 km. De andre var kommet frem og ventet med en kald øl. Gjett om den smakte godt?

Den siste dagen var været blitt grått og det var meldt snø og vind. Vi valgte derfor den korteste ruta videre til Ammernes. Det ble 20 km i rolig tempo, med en liten nedoverkjøring de siste km. En milepel var nådd. Dakota hadde gjenomført sin første 3 dagers tur på snø.

Høsttur fra Akersvatnet til Dalsgrenda

Hvis man ønsker seg en enkel tur i lett og vakkert turterreng vil jeg anbefale en tur fra Akersvatnet og ned til Øverdalen i Dalsgrenda. Turen er 15,5 km lang og passer veldig godt til barn siden det er få oppoverbakker.

Jeg har hytte ved Akesvatnet og bor i Dalsgrenda derfor tar jeg ofte denne turen både sommer og vinter. En fin helg i oktober 2016 var jeg så heldig å få følge av Heidi. Hun hadde med seg sine to flotte Malamutter, Nuka og Maja. Selv hadde jeg kun med meg Nuuk med siden Dakota hadde løpetid.

14724395_10210758931837731_7377160563253794577_n

Vi kjørte etter anleggsveien langs Akesvatnet til parkeringsplassen ved Nevertjønnlia. Den ligger like før anleggsveien går ned til Statkrafts demning i Akersvatnet. Det kan være litt vanskelig å finne stien med det sammen, men hvis man går opp til 22 kV høyspenlinjen før man dreier mot venstre dukker stien som regel opp.

Vi fant i alle fall stien greit. Da vi kom opp den lille stigningen i begynnelsen fikk vi en fin utsikt ned dalen som vi skulle gå. Utsikten kunne vi nyte mens vi gikk nedover. Det gikk greit å gå. Det var tørt og lite is. Vi så noen ryper, og Nuka og Maja kjente lukta av rein. Heldigvis var hundene godt festa i eieren så det skjedde ikke noe mer dramatisk enn at det tok litt tid å få de rolig så vi kunne fortsette turen.

Etter ca 6 km kom vi til en liten fjell gård, Reinhagalia. Reinhagalia var bebodd frem til slutten av 60 tallet. Det er rart å tenke på i dag at man kunne bo så lang fra vei og folk, og uten strøm og innlagt vann. Og ungeflokkene var store. Oleanna og Kristen f.eks hadde 9 unger. Oleanna og Kristens sin sønn Øyvind overtok gården i 1924, og han og Magnhild var de siste som bodde på Reinhagalia. I dag brukes gården av etterkommerne til Øyvind og Magnhild som fritidsbolig.

Det er to hus på Reinhagalia. Det minste bygget står åpent for turfolk. Det er jo en fantastisk gest av eierne. For oss passet det spesielt godt denne dagen siden det var litt vind. Vi kunne koste oss med matpakke og termos inne. Vi fikk også en hyggelig prat med 2 hyggelige sambygdinger, Bjørg og Bjørn. De hadde også hadde tatt turen innom gården.

Etter lunsj traska vi videre, og nå på en tydelig sti. På slutten av turen passerer vi 3 nedlagte gårdsbruk, Hølbekkmoen, Kjelddalsenget og Bjerklia. Etter Bjerklia gikk vi ned skaret og kom ned til Flåenget som ligger øverst i Øverdalen. Vi hadde ikke noen som kunne hente oss. Vi gikk derfor ned Øverdalen etter veien og rett heim. Både hunder og hundeeiere var fornøyde og syntes de hadde hatt en fin søndagstur.