Hytte – Side 15

Dag 11: Lang dagsetappe fra Storsteinen over Blåsjø til Krossvatn

Da vi våknet var vi igjen optimistiske, og vi bestemte oss for å gå over Blåsjø til enten turistforenings hytten Krossvatn eller Vassdalstjørn. Vi startet til vanlig tid kl. 08.00 og gikk gjennom Steinsdalen.

Det var kjente landemerker å se. Vi krysset under to ledninger som tilhørte Statnett, men hundene var ikke interessert i ingeniørkunst. De bare fortsatte.

Vi tok en stopp ved Statnett sin hytte ved Blåsjø. Dessverre hadde jeg ikke nøkkel. Vi benyttet oss likevel av en god levegg mot den stadig økende vinden både til å spise matpakken og til å varme mer vann til termosene.

Blåsjø er den niende største innsjøen i Norge, og Norges største vannmagasin. For oss føltes det som verdens lengste innsjø. Det var ikke så hardt underlag som vi hadde håpet, men hundene (og vi) stod på og til slutt kom vi over. Vi var letta, men det var før vi viste hvordan terrenget var på land. Det gikk opp og ned, og det føltes som vi aldri skulle finne hytta. Det ble kveld før vi endelig nådde Krossvatn. Da viste GPSen 33,5 km og vi hadde gått i 11 timer.

Dag 10: Fra Kringlevatn til Storsteinen

Nå var det slutt på finværet. Vi startet kl. 08.00 i vind og snø som gikk over til flatt lys. Det var krevende for hundene i den løse snøen og ubehagelig å gå for oss da det var vanskelig å se om det gikk opp eller ned.

Da vi kom så nært Blåsjø at vi kunne se dammen, var det et parti hvor det var bratt og ulendt. Tåka kom i tillegg sigende. Det gjorde det ikke enklere. Per og jeg ble svært uenig om rutevalget og metode for å få pulkene ned. Vi kom oss til tross for uenighetene til slutt ned med alle lemmer og eiendeler hele.

Turen i det bratt partiet hadde tæret på kreftene både fysisk og mentalt. Planen var egentlig å gå til Vassdalstjørn, men vi bestemte oss for å avslutte dagen. Vi tok kurs mot nok en hytte som var eid av Stavanger Turistforeing, Storsteinen.

P1010715

Storsteinen viste seg å være en trivelig og funksjonell hytte som fort ble varm. Det ble en god kveld til tross for uenighetne tidligere på dagen. GPSen viste 14,5 km.

Dag 9: Fra Taumevatn til Kringlevatn

Vi brukte god tid på frokosten siden vi måtte prate mer med de snille Rogalendingene. En av dem hadde vært både på Sydpolen og på Dronning Mauds land. I tillegg til utallige plasser i Norge. De hadde derfor mye erfaring å dele med oss. Før vi dro fikk vi overta påleggsrester og smør. Vi følte oss rike og takknemmelige da vi reiste fra Taumevatn. Det var urolig flott å møte slike mennesker.

Heibergtunet Storevatn er bygget før krigen, men restaurert av Stavanger Turistforenig som eier de i dag. De ble i sin tid brukt for utleie til rike adelsmenn fra Europa som ville på reinsjakt. Hyttene fremstod som levende museum.

Det var merket (kvister) løype til Heibergtunet Storevatn, 7 km fra Taumevatn. På Heiberghyttene hadde vi en god pause før vi gikk videre. Det var faktisk den første pausen vi hadde som jeg ikke pakka meg selv inn i en jervenduk. Etter Heibergtunet Storevatn måtte vi bruke tid på navigering, men været var bra så det gikk fint.

Da vi kom til Kringlevatn viste GPSen 20,3 km. Vi var fornøyd med nok en fin dag i fjellet.

Dag 8: Fra Øyuvsbu til Taumevatn for et himmelsk biffmåltid

Denne dagen startet også med strålende sol, men det vat veldig kaldt. Vi hadde tatt med en gradestokk, men den kunne ikke vise mindre enn -20 grader (Clas Ohlson). Den viste -20 grader, og den kom ikke opp før langt ut på dagen etter at den fikk seg en stund i sola.

Løypa var merket, men vi måtte brøyte spor. Etter ca 7 km kom vi til hytta Håhelleren, eid av Stavanger Turistforeningen. På Håhelleren er det ikke lov å overnatte fordi det ikke er sikringshytte ved siden av. Det var uansett for tidlig å stoppe så vi gikk rett forbi.

Vi kom til Taumevatn i 15.30 tida. Da viste GPSen 20,7 km. Taumevatn er eid av Stavanger Turistforening. Det var en trivelig hytte med mulighet for ladding av telefoner og hodelykter fra solcellepanel.

Det beste med hytta var likevel de to Rogalendingene vi møtte inne på hytta. De hadde varmet opp hytta og båret vann, men ikke nok med det. Vi fikk servert biff, ferske grønnsaker og fløtegratinerte poteter. Tror du vi koste oss? Vi gafla i oss 800 g biff i følge kokken, men vi var for sultne og vi syntes det var for godt til at vi klarte å skjemmes. Den beste dagen så langt på turen.

Dag 7: Nydelig tur fra Gaukhei til Øyuvsbu

Vi var ferdig pakket og klar kl. 08.00. Nå var formen god og vi «skulle reise kjerringa.» Det var også denne morgenen dårlig sikt, men scootersporene var fortsatt synlig selv om det hadde kommet enda mer snø. Etter et par timer kom solen opp og vi fikk en nydelig dag over fjellet.

Stesdalsheiene er frodige og dyrerike, og på turen over fjellet så vi både ryper og storfugl. Selv om det var kommet snø samme natt var det spor på kryss og tvers. Vi så spesielt mye spor av lemmen og rev.

Dakota koste seg med alle sporene. Nuuk gikk stort sett i samme tampo, traust og rett frem mens Dakota hadde en mer intervall preget stil. Hun stoppet for å snuse på spor eller annet hun fint interessant for deretter å springe for å ta oss igjen.

Vi var på Øyuvsbu allerede litt over 12.00. Da viste GPSen 16 km. Jeg ville gjerne gå videre ettersom det var så fint vær, men Per mente at nå skulle vi holde oss til planen om å ta det med ro i starten. Slik ble det.

Alle hyttene til Turistforeningen har en hovedhytte og en sikringshytte i tilfelle brann. Vi pleide som regel å velge den minste hytta(sikringshytte) når vi bare var to. Da gikk det ikke så lang tid å få hytta varm. På Øyuvsbu var det ikke tillatt å bruke sikringshytta uten av det var krise. Vi hadde der for ikke annet valg enn å fyre opp den store hytta. På natta viste gradestokken godt under – 20 grader. Vi fikk aldri over 10 grader inne i hytta mens vi var der.

På kvelden fikk vi besøk av en rev. Den jaktet i skråningen bak hytta der snølaget ikke var så tykt. Den drev på i flere timer, og vi hadde god underholdning med å observere hvordan den hoppet opp når den skulle ha tak i noe under snøen. Artig opplevelse og fin avslutning på en flott dag i fjellet.

Dag 6: Norge på langs for dummies

Da vi våknet på Gaukhei var vi fortsatt kvalme etter gårdagens kraftanstrengelse. I tillegg hadde Dakota fått diaré. Trolig hadde også hun fått en reaksjon på den tøffe starten. Løypa mellom Gaukhei og Øyuvsbu skulle også være kvista. Jeg var var glad vi skulle slippe navigeringen i det krevende terrenget og bare følge et spor denne dagen.

Det var dårlig sikt da vi startet, men vi kunne se den kvista løypa. Det gikk veldig lett og greit å gå etter et scooterspor. Farten ble større, og formen og humøret bedre. Dakota virket ivrig og glad og tok pulken lett som ingen ting. Det virket ikke som det plaget henne at hun ikke hadde perfekt avføring.

Da vi hadde gått ca. 7,5 km var det pause. Sjokket var stort da jeg tok opp GPSen. GPSen viste at vi hadde beveget oss i helt feil retning. Jeg hadde ikke fulgt med, men gikk ut fra at Per hadde kontroll. Han trodde at jeg navigerte. Vi så etter alternativer, men det var ingen annet fornuftig løsning enn å gå slukøret tilbake til Gaukhei. Jeg var flau og irritert på meg selv.

Da vi kom tilbake til Gaukhei så vi scooteren som merka løypa mellom Gaukhei og Øyuvsbu. Det var en fattig trøst. Etter denne hendelsen bestemte vi at begge hadde ansvar for navigeringen. Fast rutine skulle fra nå av være at for hver lille stopp skulle posisjonen sjekkes, og begge skulle være enig i hvor vi var og hvor vi skulle.

Denne dagen gikk vi 15 km til ingen nytte, men det ble tross alt en lett dag. Humøret steg også betraktelig etter middag fra Kristiansand Turistforening sitt velfylte lager på Gaukhei. Middagen bestod av bacalao fra boks og pannekaker til dessert. Matlysten var i det minste tilbake.

Dag 5: Blodslit fra Ljosland til Gaukhei

Vi våknet til strålende sol og -10 grader på Ljosland Fjellstove. Det kunne ikke vært bedre. Det var jo nå den «egentlige» turen startet. Vi jukset litt i somme og tok den første etappen etter vei. Det var for å slippeGa logistikken med pulker og ski til Ljosland etter veietappen fra Lindesnes. Det fristet heller ikke å gå 12 mil med skisko.

Planen var å gå på ski i 11-12 dager gjennom Ryfylkeheiene etter DNTs rutenett. Vi kom ikke til å få Wi-Fi, mobildekning, strøm eller dusj før Haukeliseter Fjellstue.

Verten på Ljosland Fjellstove pekte vei til et nypreparert skispor. Dette sporet fulgte vi de første 5-6 km. Etterhvert ble det åpenbart at tråkkemaskinen ikke skulle samme vei som oss. Da begynte det jeg vil kalle for et «laus snø helvete». Dere får unnskylde mitt nordnorske språk, men jeg fant ingen andre ord som kunne beskrive hvordan det opplevdes.

I utgangspunktet hadde vi lest at det skulle være kvistet løype frem til Kristiansand Turistforening sin hytte, Gaukhei. Det var dagens mål. Vi fant ikke denne løypa. Den gikk ikke etter sommerstien i alle fall for der gikk vi helt til vi kom til et åpent vann. Da begynte vi å gå etter GPSen.

Ryfylkeheiene var på ingen måte flat. Det gikk opp og det gikk ned, og snøen var dyp. Planen var at hundene skulle dra pulkene, men selv om de gjerne ville kom de ikke av flekken hver gang det gikk opp.

Per hadde laget et smart system med draget slik at vi enkelt kunne overta pulkene. Se bilde ovenfor. Per tok den store pulken på ca. 50 kg, og jeg og hundene den minste på ca. 15 kg. I tillegg hadde vi hver vår sekk.

Sola gikk ned og det begynte både å blåse og snø Det gjorde ikke jobben lettere. Da vi endelig kom til Gaukhei var det blitt mørkt. Heldigvis var det lys i hytta, og vi møtte en hyggelig familie på 3 som hadde fyra og smelta vann. Jeg var letta, men utslitt. For en manndomsprøve. Jeg lagde mat, men vi var for slitne til å spise.

GPSen viste at vi hadde gått 22,5 km. Vi hadde definitivt ikke funnet den korteste ruta.

Sauvatnet

Fot

Søndagsturen denne helga ble lagt til Sauvasshytta. Sauvashytta eies av Polarsirkelen Turlag og ligger 12 km fra Umbukta Fjellstue. Stien er godt merka og starter bak Campingvognleiren i Umbukta.

Det var stek vind da jeg og hundene begynte turen i Umbukta, men fine høstfarger. Etterhvert som vi kom opp i høyden møtte vi også regnet og enda mer vind. En positiv hendelse underveis var at vi møtte et hyggelig par som kom var på vei til Lindesnes fra Nordkapp. De hadde gått i over 2 måneder og hadde lagt bak seg ca. 120 mil. Om ca 2 uker håpet de å være kommet halvveis. For meg var det intressent og inspirende, men både jeg og de måtte videre.

Etter 2,5 timers vandring kom jeg opp til Sauvasshytta Inne var det varmt og godt og veldig rent og ryddig. I hytteboka kunne jeg se at det hadde vært en gjeng med damer på overnattingsbesøk før meg. De hadde nok ordna opp.

Jeg spiste matpakken min inne og starta på turen ned.

Siden jeg akkurat hedde gått denne veien og viste at det ikke var rein fikk hundene springe litt løs. Det satte de stor pris på. Nå hadde jeg vinden i ryggen og hunder som trakk så jeg fikk god fart. Det endte selvfølgelig med et fall, men heldigvis uten større bruddskader. Jeg tok det litt mer med ro, men tok likevel igjen 9 trivelige damer på tur ned.

Blandt damene var det også noen kjente så det endte med at turen ble avsluttet på Umbukta fjellstue med kaffe og vaffler og en hyggelig prat.

Kvitsteindalstunet

Lørdag 2. september feiret Polarsirkelen Turlag 90 årsjubeleum og innvielse av ny hytte på Kvitsteindalstunet. Hytta ligger ved Kallvatnet i Rana kommune og er en del av Nordlandsruta. Kvitsteindalstunet er en av de hyttene det er naturlig å overnatte på hvis en f.eks skal gå Norge på langs.

Helga begynte perfekt for meg og Dakota. Vi startet med hyttetur til Kallvatnet sammen med gode venner. Der fikk vi servert smalahoved og kålstappe og god drikke.

Per og Nuuk tok seg frem til Kvitsteindalstunet med å gå fra Umbukta til Sauvasshytta. Der overnatta de før de gikk videre til Kvitsteindalstunet.

Lørdag fikk vi båtskyss frem til Kvitsteindalstunet. Dakota fikk sin første båttur i åpen båt. Det gikk fint, men hun ble litt lei etter en stund. Båtturen tok sin tid siden vi måtte kjøre veldig forsiktig for ikke å slå påhengsmotoren i en av de mange steinen som stakk opp.

Da vi kom til Kvitsteindalstunet møtte vi Per og Nuuk. Det var enda en stund til festen startet så vi tok med bøtta og dro på multetur. Multemyrene var fulle så det gikk fort å fylle bøtta.

På ettermiddagen begynte feiringa med taler, gaver, musikk og deilig middag. Den var Souvas fra Artic Rein og Vilt. (ARV) som stod på menyen, og det var Mo i Rana sin beste kokk, Svein Jæger Hansen som tilberedte maten.

Souvas fra Artic Rein og Vilt ble i 2017 kåret til årets produkt av Landbruk og matdepartementet. Det ble også servert Villmarksakevitt for de som hadde lyst og mulighet for å smake på enda et lokalt produkt.

Da maten og kaffen var fortært tok vi sekkene på oss, og gikk tilbake. Vi gikk 12 km etter en fin og T-merket sti, men vi fikk ikke sett så mye. Det ble tåke og etterhvert måtte også hodelyktene frem. Vi kom oss uansett greit til bilen og var fornøyd med festen og helga.

Fra Beiaren til Blakkådalen

Helgas tur gikk fra Trollberget øverst i Beiardalen til Blakkådalen sammen med Polarsirkelen Turlag. Dette er et området som jeg lenge har sett frem til å besøke. Her finner vi noe av Rana og Nordland sin mest uberørte natur og det er en del av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.

Vi tok tog til Røkland stasjon i Saltdalen og derfra gikk turen videre til Beiardalen med maksitaxi.

Dakota fikk våteksem under en fuktig multetur for 2 uker siden. Hun stilte derfor i nyinnkjøpt regnjakke ettersom hun ikke skulle utsettes for vann. Det så ikke ut til at det plaget henne neveverdig. Hun var gira som vanlig og dro alt hun klarte i tauet.

P1010339

På toppen åpnet det seg en ny verden med fantastisk utsikt til Bogvatnet, Østisen og Beiardalen. Ved Bogvatnet ble det overnatting i telt. Per hadde kjøpt et nytt telt for anledningen, og selv om vi hadde kuling og regnet som pisket i teltduken stod telte like hel dagen etter. Det hadde bestått den første testen.

På lørdag stakk sola frem og turen gikk videre langs Bogvatnet og videre ned mot Blakkådalen. Dette området er en perle i Rana og kanskje noe av den mest uberørte naturen vi har. På ruta ned til Blakkådalshytta hadde vi utsikt mot Østisen og kunne se Fingerbreen og Lappbreen bukte seg ned mot Blakkådalen.

Da vi kom til Blakkådalshytta var stemningen god, og stemninga nådde nye høyder da felles maten ble servert med tilhørende god drikke. Det er ikke mye som kan måle seg med et godt måltid når man har gått i to dager, fått på seg varme og tørre klær og i tillegg deler måltidet med gode turvenner.

Søndag gikk vi ned Blakkådalen med en avstikker til Skogsstua. Skogstua står også åpen, og der finnes det også en heimelaget heis som kan benyttes hvis man har behov for å komme over elva. Per ville gjerne prøve, selv syntes jeg ikke den så nok solid ut til at det var verdt et forsøk. Det står på ut.no ut at det er 12 km fra Blakkådalshytta og ned Blakkådalen til vei. Mange bruker å si at det er de lengste 12 km i Rana. Dette sier de fordi stien går opp og ned, det er ulendt og mange steder bratt og glatt. Det går derfor ikke så fort, men dalen er flott og absolutt verdt et besøk. Tilsammen gikk vi 37 km denne helga. En bra tur i vilt og vakker natur også i skiftende vær.