Vi klarte å ordne skyss ned til Otta med en ansatt på Hindsæter. På Otta fikk vi tak i riktig mat til hundene, og magene ble straks bedre. Vi tenkte at det likevel var greit med en lett dag for hundene når vi hadde mulighet for det så pulkene ble sendt med bil.
Uten pulker og med perfekte oppkjørte skispor gikk de 23 km fra Hindsæter til Lemonsjø enkelt unna på noen få timer. Jeg merket godt på hundene at de var blitt mye sterkere siden vi startet, og det til tross for at vi hadde trent begge hundene mye før turen. En annen positiv effekt etter flere uker på tur er at at begge hundene er blitt mer sosialisert. De har møtt nye mennesker og hunder hver dag. Det har gjort dem godt.
Selv om det var søndag hadde vi også denne dagen sporene for oss selv. Da vi kom til Lemonsjø var det imidlertid mer folk. På Lemonsjø fant vi skitrekk, og det var tydeligvis populært. Vi avsluttet søndagsturen vår på Lemonsjø Fjellstue.
Vi våknet til strålende sol og lyden av at noen lager frokost. Alt lå til rette for at det skulle bli enda en perfekt dag. Det var helt til jeg kom ut til hundene. Veterinær venninna mi, Liv, hadde rett. Ny hundemat midt under en en så lang og krevende tur var ikke lurt. Men hva skulle vi gjøre nå? Burde vi vente til magen stabiliserte seg eller skulle vi forsøke å komme oss fortest mulig til Otta til den vante hundematen? Hundene var blide og virket i god form så vi valgte det siste.
Gjendesheim turistforeningshytte
Vi gikk over siste delen av den lange og smale innsjøen, Gjende, og tok lunsj på Gjendesheim. Der bestilte vi rømmegrøt og spekemat til lunsj. Til vanlig hadde dette sikkert vært en for tung lunsj, men vi var konstant sulten av all skigåinga. Alt smakte himmelsk, og rømmegrøten var intet unntak. Vi koste oss med maten.
Vi kjøpte et løypekartet og bestemte oss for at Hindsæter skullle være dagens mål. Det var nylig oppkjørte skispor helt frem til Hindsæter, kunne verten på Gjendesheim fortelle.
Det var lett terreng, fine løyper, skinnende sol, blå himmel og det var lørdag. Likevel møtte vi kun tre skiløpere på hele turen. Hvor var alle menneskene på en så vakker dag?
Selv om vi hadde løypekart klarte vi likevel ufrivillig å velge den lengste ruta. Jeg var ikke fornøyd med det for beina verket, men dagen var fin og hundene så ut til å kose seg til tross for hyppige besøk ved siden av løypa for å tømme magen. Vi var glad for skisporet for det var fullstendig bunnløst utenfor.
På slutten av turen ble jeg utrolig stiv i beina. Jeg regnet med at det var fordi jeg ikke var vant til å gå i oppkjørte spor. Det var bra vi var alene i løypa for stilen min var ikke presentabel. Akkurat da jeg var så sliten at jeg tenkte at nå legger jeg meg i skogen for å dø, dukket lykkeligvis Hindsæter opp. Da hadde vi gått 36,5 km.
Vi våknet til en deilig frokost som bestyreren på Fondsbu, Solbjørg, hadde ordnet. Solbjørg var en personlighet som vi hadde glede av å møte. En bestemt dame, men varm, blid og serviceinnstilt. Hun underholdt oss og de andre gjestene med sang, og hun snakket mange språk. Det var bra for det var mest folk fra andre land på Fondsbu denne morgenen.
Ute var sola i ferd med å stå opp. Himmelen badet i lilla og blått. Jeg kunne se at det var kalt. Gradestokken viste 18 kulde grader.
Fondsbu til venstre
Det var vind. Mye av snøen som hadde kommet dagen før var derfor blåst vekk, og vi kunne heldigvis gå på ganske hardt underlag. Da vi startet hadde sola kommet opp. Den lyste på snøkrystallene som blinket tilbake.
Denne dagen skulle vi også opp, 300-400 høyde meter. Kroppen virket sterk etter den lette etappen vi hadde hatt dagen før så motbakkene gikk lett.
Da vi kom opp blåste det enda mer, men det tok ikke lang tid over fjellet før vi kunne kjøre ned til Gjende. Nå var vi på kjent mark. Vi kunne se den populære Besseggen som vi gikk for noen år siden.
På Gjendebu turisthytte hadde de åpnet denne dagen. Det var fredag 16. mars og akkurat en uke til palmehelga. De var ikke kommet helt orden enda, men vi fikk kjøpe varm kakao og kunne sitte inne i en varm stue å spise lunsj. Hundene koste seg i sola utenfor.
Etter lunsjen gikk vi 10 km på isen over Gjende til Memurubu. De siste 5 km var seige. Det er akkurat som om de siste km er lenger enn de første, men til slutt kom vi frem. Da viste GPSen 27 km.
Memurubu må være en av de meste besøkte turisthytten i fellesferien. Det er her de fleste starter turen over Besseggen. Denne dagen så det ikke ut til at det var mye liv. Det var helt mørkt, og det var bare røyken ut av pipa som avslørte at det kanskje var noen inne.
Da vi kom inn ble vi møtt av eierne med hver sin hodelykt på hode. De bekreftet at de hadde annonsert at de skulle åpne denne dagen, men de hadde ikke lyktes med å få koblet til hverken vann eller strøm. Per og jeg var blitt vant til å klare oss uten både vann og strøm så vi takket gladelig ja til et kaldt rom. Det var tross alt 22 grader ute.
Den første del av dagen ble brukt til å forsøke finne hundemat, men det var ikke lett. Det endte til slutt med hundemat kjøpt på den lokale Jokerbutikken, og her var ikke utvalget akkurat stort.
Det er på ingen måter optimalt å skifte hundemat underveis, men hva skulle vi gjøre? Maten vi kjøpte gikk imidlertid ned med stor appetitt, men om hundene klarte å ta opp nok næring fra den ny maten var jeg mer usikker på. Heldigvis var dette bare for noen dager. På Otta ventet nye forsyninger. Hundene kom vel neppe til å dø.
Da vi var ferdig med å handle var klokka over 12. Dagen var nesten gått. Alle sengene i Tyinkrysset var reservert så det var ikke andre attraktive alternativ for oss enn å begynne å gå til neste hytte.
Vi gikk de første 5 km fra Tyinkrysset etter vei opp til innsjøen, Tyin. Derfra gikk det merket beltebilspor inn til Fondsbu som det var fint å gå på ski i.
Det var begynt å bli sent og snøen lavet ned. Vi var derfor ikke seine om å svare ja da vi ble tilbudt skyss til Fondsbu de siste km med en utrolig kul beltebil. Litt juks kanskje, men en artig opplevelse. Vi syntes vi hadde hatt flaks.
På Fondsbu var det flott. Vi fikk tradisjonell tre retters middag som er vanlig standard på Turistforeningens betjente hytter. I tillegg fikk vi interessant underholdning etter middag. Denne dagen var det nemlig en engelskmann på Fondsbu. Han hadde vært på ekspedisjon på Grønland flere ganger, og der hadde han klatret mange spektakulære topper. Dette holdt han et lite eksklusivt foredrag om samtidig som han viste oss fine bilder. Inspirerende for oss og kansje spesielt interessant for oss siden både Per og jeg tidligere har jobbet på Grønnland.
Vi våknet til rypsteggen som kaklet utenfor soveromsvinduet vårt. Det var bare å komme seg opp og ut til en ny fin dag.
Løypa gikk bratt oppover bare avbrutt av to like bratte nedover bakker som førte til enda flere motbakker før vi til slutt kom opp til Suleskaret. I Suleskardet fikk vi lønn for strevet i form av en fantastisk utsikt mot Jotunheimen som vi snart skulle inn i, og Hurrungane i vest.
Siden det var så bratt og så hardt føre overtok stort sett Per og jeg pulkene i nedkjøringene. Det virket som Nuuk og Dakota satte stor pris på det. De sprang med stor iver og fart etter oss.
Rett etter Suleskardet ligger Sulebu, DNT hytte. Vi låste oss inn og fyrte i ovnen, men vi var ikke helt sikker på om vi skule overnatte eller bare spise litt før vi jaget videre. På kartet kunne vi se at det ikke var langt ned til Tyinkrysset.
Det begynte å bli lite hundemat og på Tyinkrysset ventet ny forskyninger. Vi bestemte oss derfor for å dra videre. Det så enkelt ut. Det var nemlig et nypreparert skispor forbi hytta, og vi regnet med at de gikk ned til Tyinkrysset. Skisporet gikk forsåvidt ned, men det var etter en sløyfe både hit og dit. Da vi kom ned var klokka blitt seks og GPSen viste 34 km.
Vi fant Filefjellstuene som jeg hadde sendt pakken til. Dama i resepsjonen husket at jeg hadde ringt og avtalt at de skulle ta imot en pakke til meg, men hun kunne opplyse at de ikke hadde fått den enda. Etter litt sporing på posten, fant vi ut at pakken var sendt i retur fordi ingen hentet den innen fristen.
Hva skulle vi gjør nå? Nå stod vi uten både kart, hundemat og forsyninger for neste etappe. Det eva særlig hundemat som var utfordringen. Tyinkrysset var ikke akkurat verdens navle. Det fantes kun en Jokerbutikk og en Shell stasjon på Tyinkrysset som kunne tenkes å ha noe av det vi trengte.
Det var -12 grader og fint da vi våknet, og vi bestemte oss for at i dag skulle vi utnytte den fine dagen og gå helt til Breistølen.
Til frokost var vi alene igjen, men vi klarte likevel å spise det meste som var satt frem. De hadde bakt brød samme morgen, og hele brødet forsvant. Jeg kjente faktisk at jeg skjemtes litt.
Vi skulle opp 500 høydemeter som så mange ganger tidligere. Hyttene ligger gjerne nede i dalene mellom fjellene.
Turen opp ble en flott opplevelse hvor vi hadde skispor å følge. På veien opp møtte vi et par fra England som hadde vært på tur i to uker. De ble svært begeistret for Nuuk og Dakota.
Bjordalsbu
Da klokka var 14.00 var vi allerede passer 1600 m.o.h og var kommet til Bjordalsbu. Bjordalsbu lå vakkert til med utsikt helt til Jotunheimen.
Vi spiste matpakken vår før vi startet nedkjøringen til Breistølen. Da vi kom ned viste GPSen 29,6 km. På Breistølen fant vi en fin selvbetjeningshytte, Breistølbu . Breistølbu lå ved riksvei 52, og hytta hadde både innlagt vann og strøm. Kunne det bli bedre?
Det var kommet mye snø i løpet av natta, men vinden hadde løyet. Da vi startet var det ikke dårlig sikt, men været ble bedre og bedre etterhvert som vi beveget oss sakte men sikkert ned gjennom Iungsdalen.
Hundene var blitt utrolig sterke i de ukene vi hadde gått. Selv om det var mye løs snø virket det som de koste seg. Vi så det spesielt godt på Dakota. Hun utstrålte glede, viftet med halen og trippet så lett med den tunge pulken.Etter 14 km kom vi til den erverdige Iungsdalshytta. Både Per og mine lår var sure etter løypebrøytinga. Dessuten var Iungsdalshytta en betjent turisthytte. Vi hadde fått smaken på det gode liv og nå ville vi helst ikke miste en eneste mulighet for god mat og dusj.
Hundene likte seg også godt. Vertskapet hadde et hundespann stående bak utedoen. Det er jo alltid interessant for Nuuk og Dakota med andre hunder, og denne dagen var intet unntak.
Iungsdalshytta hadde hatt 100 års feiring dagen før vi kom. Jeg vet ikke om det var årsaken, eller om de alltid har veldig flott mat, men middagen vi fikk var førsteklasses. I tillegg var vi de eneste gjestene til middag i en jubileumspyntet spisesal. Det opplevdes både eksklusivt og avslappende på samme tid.
Vi angret ikke på at vi stoppet istedenfor å jage flere km. Maten var god, vertskapet hyggelig og hytta fin.
Da var det bare å pakke bort solkrem og solbriller og finne frem scooterbrillene og kuldekremen igjen. Sola var borte. Vind (8-9 m/s) og snø hadde overtatt.
Kongshelleren
Planen var egentlig å gå til Iungsdalshytta, men vi stoppet etter 14 km ved Oslo Turistforening sin selvbetjeningshytte, Kongshelleren. Det var ikke hyggelig å gå i den sure vinden, og det var meldt at vinden skulle øke utover kvelden.
Livet inne i hytta var imidlertid mer lystbetont. Det var deilig å sitte inne i ei varm hytte når vinden ulte utenfor, og etterhvert fyltes hytta opp av flere som ønsket ly, en fra Tyskland og tre fra England. Kvelden var bra.
Vi våknet til elektrisk strøm, vannklosett, varmt vann i springen og hvite sengeklær. Helt vanlig for de fleste, men en fantastisk opplevelse når det er lenge siden du har hatt det så lettvint en morgen. I tillegg var det bare å vandre ned til en deilig hotellfrokost.
Finse
Været var også perfekt, sol, ikke vind og -13 grader. Det var lørdag og stor utfart fra Finse så Nuuk og Dakota fikk mye oppmerksomhet og ble hyppig fotografert.
Klemsbu
Ettersom været var så bra valgte å gå via St Pål på 1558 m.o.h. til Geiterygghytta som var dagens mål. Det er den korteste veien i km til Geiterygghytta, men neppe den letteste ettersom du må opp noen høydemeter. Det spilte ingen rolle for vi hadde god tid. Første stopp på den turen ble på Klemsbu. Der traff vi enda en hyggelig kollega fra Statnett. Morten.
Morten
Morten brukte helga til å steike vafler til sultne skiturister. Det syntes vi var flott. Varme vafler går vi ikke forbi, men nyter samtidig som vi tar inn utsikten og inntrykkene.
Hardangerjøkulen
Etter den herlige vaffelpausen ble det ikke mange km før vi på nytt måtte ha en stopp. Denne gangen rett under St Pål. Etter det fulgte en bratt nedkjøring. Siden det var så mye løs snø fikk hundene ta pulkene selv. Snøen bremser farta. Per eller jeg kjørte først og hundene fulgte i vårt spor.
Det gikk godt lenge helt til Dakota fant ut at det kunne være interessant å ta en snarvei. Det gikk dårlig. Hun kom over et parti med skare og pulken satte fart. Jeg har aldri sett en hund springe så fort før. Heldigvis kom hun snart over til et parti med løs snø og hun klarte å stoppe pulken på et merkelig vis. Hun så svært forskrekket ut da jeg kom ned til henne, men da jeg fikk snurret henne og pulken på rett vei igjen gikk det bra. Hun fortsatte pent og pyntelig i løypa jeg laget til henne resten av turen.
Da vi kom frem til Geiterygghytta viste GPSen 16,6 km, men den viste også at vi hadde sittet i ro mer enn vi hadde gått. Vi hadde med andre ord kost oss på tur.
Geiterygghytta er en betjent turisthytte, eid av Oslo Turistforening. Rett bak hytta går 420 kV Aurland-Hol 1 og 2. Den ledningen har Per vært med å bygge. Han var derfor godt kjent i område, og gledet seg over å se ledningen sin igjen med de vakre gaffelmastene.
På hytta ble vi godt mottatt. Vi fikk deilig mat og dusj. Under middagen fikk vi i tillegg et gledelig gjensyn med Pia, eventyrjenta. Det var godt å se at det fortsatt gikk bra med henne. En drømmedag med en god avslutning.
Denne dagen startet jeg med å bake brød. Vi ble så lei av havregrøt, og endelig kom vi til en hytte med steikovn. Det var bare å bland 2,5 dl vann med en ferdig Toropose og vipps så hadde vi ferskt brød til frokost. Herlig!
Til tross for brødbaking var vi i gang kl.08.00. Været var blitt bedre enn dagen før, -12 grader, litt vind og sol. Det gikk litt trått pga fokksnøen som hadde kommet dagen før, men sola gjorde at alt virket greit. Endelig fikk vi se litt av den vakre Hardangervidda.
Selv om sola er opp, er det godt med en vindsekk når vi skal ha pause.
Etterhvert som vi nærmet oss Finse møtte vi flere og flere glade skigåere. Det er fredag i dag og mange hadde kommet opp til Finse på langhelg. Etter åtte timer med hard jobbing kom vi endelig frem. Da hadde vi gått 28 km.
Finse
Finse er en kjent plass for oss. Her har både jeg og Per vært på jobb, og vi har vært her på sykkeltur og på ski. Det var fint å komme tilbake.
På Finse hytta,turistforeningens hytte var det fult, men vi var innom og henta en pakke med ny forsyning med hundemat, kart og Real Turmat.
På hotell 1222 var det ledig, og gjett om det smakte med en dusj. Det kan ikke beskrives med ord. Jeg har lengtet etter en dusjen i dagevis. Kvelden ble avsluttet med tre retters middag på hotellet. Servitøren vår, Kjell, ordnet det slik at all laksen som ikke ble spist den dagen ble donert til Nuuk og Dakota. Den beste dagen på det jeg kan huske, og det tror jeg hundene også syntes for de fikk en isboks full av laks.
Vi klarte å ordne skyss ned til Otta med en ansatt på Hindsæter. På Otta fikk vi tak i riktig mat til hundene, og magene ble straks bedre. Vi tenkte at det likevel var greit med en lett dag for hundene når vi hadde mulighet for det så pulkene ble sendt med bil.
Det var -12 grader og fint da vi våknet, og vi bestemte oss for at i dag skulle vi utnytte den fine dagen og gå helt til Breistølen.
Etter 14 km kom vi til den erverdige 
Turblogg 