Hytte – Side 12

Dag 60: Fra Holand til svenskegrensen

Utslitt av varmen, teltlivet, insektene og bekymringene for Nuuk sov vi helt til kl. 12.00 i hytta vi hadde leid på Lierne Gjestegård. Det var i grunnen veldig godt.

Nuuk var bedre, men fortsatt ikke helt bra. Etter det mislykka forsøket dagen før var det uaktuelt å ta han med på noe fysisk før han var 100% restituert. Per reiste til Snåsa etter bilen slik at vi hadde muligheten for å kjøre heim hvis det ble behov. Da Per var tilbake tok jeg en tur med sykkel alene. Jeg syklet fra Holand til svenskegrensa, 24,5 km. Det gikk lett å sykle når jeg ikke hadde bagasje og hund. Lufta var fin etter en skikkelig tordenbyge tidligere på dagen, og det var ikke trafikk. Jeg koste meg mens jeg speidet etter bjørn, men heller ikke denne dagen så jeg noe til den.

Dag 55 «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu»

Da var i gang igjen med vårt «Norge på langs» prosjekt. Vi starta der vi avsluttet så brått i vår, på parkeringsplassen på Allmenningen i Snåsa. Det føltes bra å være tilbake.

Det var meldt fint vær med temperaturer på over 20 grader så vi stod opp kl. 06.00. Vi tenkte det var lurt å komme seg av gårde før det ble for varmt. Det var ingen andre enn oss og en ensom elg ute så tidlig, men det plaget oss selvsagt ikke.

Vi fulgte en god merket sti oppover, Gjefsjøstien. På stien var det lagt klopper over plasser som i normale år er våt. Denne dagen var det definitivt ikke vått. Det var knuste tørt i bakken og det så ut til at det kom til å bli et dårlig multer i år. Lyngen var brun.

Til Heiloens ensomme klagesang gikk vi stadig flere km. Det ble imidlertid også flere og flere stopp for at hundene skulle få kjøle seg ned etterhvert som temperaturen klatret oppover.

Vi kom til Gjefsjø fjellgard litt over 13.00, til garden som ligger «det ingen kunne tru at nokon kunne bu», men det gjør faktisk Nils. Nils var heime og vi fikk låne en hytte. Det var vi glad for ettersom varmen hadde satt millioner av «hater» ( betyr insekter) i gang. I hytta var det fred å få og bedre temperatur.

Vi var fornøyd med starten.

Virvatnet

Ved Virvatnet på Indre Helgeland ligger Virvasshytta. Det er en todelt hytte hvor den ene delen eies og driftes av Polarsirkelen Turlag, og den andre delen av Rana Jakt- og fiskeforening.

Jeg tok turen til Virvatnet siste helga i april sammen med Vanja. Vanja er en trivelig, sprek og turglad jente som jeg trivest på tur sammen med. Hun en også en ivrig isfisker.

Vi kjørte E6 nordover gjennom Dunderlandsdalen, og tok av mot Virvassdalen like nord for Krokstrand. Der går det en anleggsvei opp Virvassdalen. Anleggsveien brukes som scooterløype på vinteren som vi hadde tenkt å følge.

Det hadde vært varmt de siste dagene før vi dro så jeg var spente på føre. Det viste seg å være verre enn hva jeg hadde sett for meg. Det var flere partier hvor veien hadde kommet frem og vannet flommet. Humøret var imidlertid på topp, og vi var glad over å være på tur igjen. Skien gled godt på det våte føre, og i følge Vanja hadde vi også feste på skiene selv om hverken hun eller jeg hadde smurt. Jeg var ikke helt enig, men hekta meg på Dakota så jeg kunne få litt hjelp i oppoverbakkene.

På Virvatnet møtte vi kjente. Terje, en kollega fra Statnett og kompisen hans var på tur med hundespann. De hadde slitt med sledene over isen hvor det var mye overflatevann. De hadde heller ikke fått så mye fisk som de hadde håpet, men de virket likevel glad og fornøyd i lyngen der de satt og koste seg med «forskjellig».

Hundene ville ikke gå på isen på Virvatnet på grunn av alt vannet så jeg droppa isfiske, men Vanja fikk to fine ørreter i løpet av helga. Jeg og hundene var fornøyd med at vi fikk en fin tur sammen med Vanja.

Dag 54: Fra Gjefsjø fjellgård til Tor på Snåsa og videre heim

Vi vaska hytta og dro tidlig som vanlig for å få godt skiføre. Per tok pulken slik at Nuuk skulle få det lettere. Vi syntes Nuuk virket bedre allerede. Han trippet i alle fall lett ved siden av, og hadde ikke noe problem med å følge oss.

Fra Gjefsjøen Fjellgård og ned til vei var det 24 km. Fra parkeringsplassen og ned til Snåsa er det ca. 20 km med grusvei. Da vi hadde 300 m igjen til veien kom Nils og det amrikanske paret forbi. De spurte om vi trengte skyss fra parkeringsplasen og ned til Snåsa. Det var fint for vi hadde selvsagt ingen som ventet på oss.

Det amrikanske paret kjente en mann som het Tor. Tor eide Grana bryggeri. og der hadde han også 2-3 rom som han leide ut. Det er sjelden en dårlig ide å bli med til en som eier et bryggeri, og det var det ikke denne dagen heller. Tor hadde både godt øl, rom og dusj til oss, og på ettermiddagen tryllet han frem middag og mange gode historier.

Vi kom oss heim dagen etter, og Nuuk fikk komme til veterinær. Det var heldigvis ikke noe alvolrig. Han var bare sliten og dehydrer av varmen som hadde vært de siste dagene.

Vi avsluttet denne etappen 2 uker før vi hadde planlagt, men vi er likevel kommet ca halveis til Nordkap. Tilsammen har vi gått 1250 km.

Kanskje tar vi de to siste ferieukene til høsten og går litt lenger. Helt sikkert er det i alle fall at turen fortsetter nordover mars og april 2019.

Dag 53: Fra ubebodde Holden fjellgård til bebodde Gjefsjø fjellgård

7BDE2FA1-3F80-48EB-A574-36D16E135631

Nuuk var ikke blitt bedre i løpet av natten. Vi besluttet derfor at vi ville ta en kort dagsetappe. Dagens mål ble fjellgården Gjefsjø som ligger ca. 14 km nord øst for Holden.

Vi fulgte en gammel telefonlinje som gikk mellom gårdene, og startet tidlig for å få det lett for Nuuk.

A6D6BED8-01A9-4F4A-BF90-D3D4BD766C56

Rypene kaklet og en hare hoppet fremfor oss da vi gikk den letteste dagsetappe på lenge. Vi tok en lang pause ved Gjevsjøen, men var fremme på gården allerede klokka 12.00.

Gjefsjøen Fjellgård har vært omtalt i programmet» Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» . Gården ligger like avsides som Holden, men i motsetning til Holden var denne gården i full drift. Her bodde Nils helt alene sammen med sauene sine.

Nils leide ut hytter, og vi fikk bo sammen med et par fra Amerika som også hadde kommet på ski fra Storlien.

870A916A-D4E3-4E69-AFF3-ADCB01FE759D

Nils hadde mye å gjøre den dagen vi kom på besøk. Han måtte ordne i den nye fjøsen sitt og sette opp nytt hønsehus. Til det hadde han god hjelp av tremenninger sin og kona hans. Mattilsynet skulle komme på inspeksjon denne dagen så han stod på for å bli ferdig.

Mattilsynet kom med to trivelige kvinnelige veterinærer. Den ene hadde drevet smådyrpraksis før hun begynte i Mattilsynet. Snakk om flaks for oss og Nuuk. Hvem skulle trodd at vi kunne få ekspertråd på en slik plass. Det var syv år siden de hadde vært på inspeksjon på Gjefsjøen Fjellgård så det var ikke hver dag at de var så langt til fjells.

DF8F161D-15A2-4522-A879-51D4C5847134

Etter inspeksjonen av den nye fjøset tok de en titt på Nuuk. De syntes Nuuk var litt tynn, han hadde en hevelse i halsen og han var dehydrert. Det kunne muligens sitte fast noe i spiserøret. De anbefalte oss å ta han ned til veterinær for videre undersøkelser. Selvsagt ønsket vi å følge rådet de gav oss, og bestemte oss for at denne etappen endte på Gjefsjø. Vi hadde allerede tenkt tanken så det var ikke en vanskelig beslutning selv om det selvsagt var synd at turen var over for denne gang.

Selv om Nils hadde mange gjester og mye å gjøre disket han opp med en deilig elggryte oppe i den nye fjøset. Vi var 10 rundt bordet, fire fra Mattilsynet, fire skibomser, en venn som hadde kommet opp med diesel og Nils selv. Hyggelige folk, god mat, fin natur og flotte lokaler. Det ble en bra avslutning på turen så langt. Jeg var glad for at det var akkurat hit jeg skulle tilbake for å fortsette mitt «Norge på langs» prosjekt.

1AA7EF5B-2585-4F95-93E0-399413C767D8

Dag 52: Varm tur fra Torrøn til Holden Fjellgård

Vi stod opp samtidig med sola og begynte med morgen rutinene. Det er litt jobb før vi kommer oss av sted. Vi må varme vann, mate hunder, pakke ned telt og utstyr og smøre hundepoter osv, men vi var på ski kl. 08.00. Da var det skare og fin temperatur.

Denne dagen gikk vi nesten bare på islagte vann. Først over Torrøn deretter gikk vi 3-4 km gjennom furuskog og myrer før vi kom til en innsjø som heter Holdern på svensk side og Holderen på norsk side. Innsjøen er kjent som et godt fiskevann. Vi gikk over Holderen og kom til Holden fjellgård. Tilsammen gikk vi 30,5 km.

På Holden fjellgård traff vi en gjeng med som hadde vært på ved dugnad hele helgen. De spanderte en øl på Per og meg. Det smakte selvsagt himmelsk etter den varme skituren.

Hundene var helt utslitt, og spesielt Nuuk så ikke helt bra ut. Det skummet fra munnen hans noe vi ikke hadde opplevd tidligere. Vi var bekymret.

Holden fjellgård viste seg å være en flott og interessent plass. Det er den midterste av tre fjellgården som ligger i Snåsa fjellene på grensa til Sverige. Det er ca. 15 km til de to andre gårdene. På Holden har det bodd folk siden 1778 og opp til vår tid. Nå er gården eid av Staten. Både Statskog og Turistforeningen har hus på gården for leie.

Dag 51: Fra Kolåsen til innsjøen Torrøn

På Kolåsen så det ut som om verden hadde stått stille siden 70 tallet. Alt var slik jeg husker det fra min barndom. Store mønstrete tapeter og fargene gikk i orange, brunt, grønt og gult. Til og med dobørsten var i orange. Alt var rent og i orden og det middelaldrende paret som drev stedet var hyggelige og hjelpsomme, og de syntes hundene var «gulli». Vi trivdes godt på fjellstasjonen i «retrostil».

Jeg var lykkelig over å slippe å ligge i et fuktig telt, og koste meg lenge i en vanlig tørr og varm seng. Vi brukte også lang tid på frokosten. Det ble vi straffet for da vi skulle begynne å gå. Da var føre allerede dårlig. Det var 10-12 varmegrader og sola hadde jobbet med snøen slik at vi gikk oss ned så snart vi kom i nærheten av en busk.

Vi fulgte scooterløypa til innsjøen Ångsfjorden. Ångsfjorden er regulert og henger sammen med innsjøen Torrøn gjennom Sundet. Det gikk greit å gå på isen helt til vi kom til Sundet. Der var det åpent vann. Vi rota lenge med å forsøke å finne en vei på land til den neste innsjøen, men det var håpløst i skogen. Snøen var helt råtten, og veien som gikk langs vannet var bare gjørme.

Det endte med at vi gikk etter vannkanten forbi Sundet. Da vi kom til Torrøn var klokka 18.00, og GPSen viste 24,7 km. Vi hadde gått mange km, men egentlig ikke kommet så langt. Vi fant i det minste en fin leirplass med lite snø hvor vi satte opp teltet og laget bål.

Dag 46: Fra Storerikvollen til Blåhammaren fjellstasjon

Dakota var ikke helt i form. Hun hadde slitt med magen mer eller mindre helt siden påske, og denne dagen var en av de dårlige dagene. Tabelettene vi fikk hos veterinæren på Røros hadde tydeligvis ikke virket så langt, men hun virket fortsatt glad og ivrig etter å gå på tur.

De lystige svenske damene som vi delte hytte med anbefalte at vi tok veien om den svenske turisthytten, Blåhammaren fjallstation. Blåhammaren fjallstation var kjent for sitt «køk», fortalte de. Vi studerte kartet og fant ut at veien via Sverige trolig var litt kortere. I tillegg ville vi ha scooterspor som vi var blitt så avhengig av. Det var en vinn-vinn løsning, og sikkert fint for Dakota at det ble en kort dagsetappe.

Sols var kommet opp da vi vinket farvel til damene. Den våte snøen hadde frosset i løpet av natten. Det var derfor is i skiløypa, men etterhvert som vi kom lenger opp i høyden var føre helt annerledes. Der var det tørr nysnø og «Blå Swix føre». Jeg var stadig like fascinert av hvor stor forskjell det var på vær og føre på bare noen hundre høydemeter.

Vi koste oss de 15 km opp til Blåhammaren fjallstation, og på veien kunne vi nyte utsikten mot Storsylen. Den ligger på grensen mellom Sverige og Norge, men toppen ligger på norsk side. Storsylen er 1764 m.o.h., og er den høyeste toppen i Sylmassivet i Sylan.

Vi krysset et jervespor like før vi kom frem. Det ble grundig undersøkt av Nuuk og Dakota.

Blåhammaren fjallstation er den svenska Turistforeningens sin minste og høyes liggende hytte. Den ligger 1086 m.o.h. Vi var glad vi kom tidlig opp til hytta for det viste seg at det kun var 2 senger igjen på et seksmannsrom. Vi ble overrasket. Det var en vanlig mandag. Blåhammaren et den mest populære hytta til den Svenska turistforeningen, og skal du bo det en helg bør du bestille i god tid på forhånd.

Da vi kom inn skjønte vi at hytta var populær, selv om det var en gammel hytte var den flott. Det var bygget nytt sanitæranlegg med en badstu med et digert rundt vindu hvor du kunne nyte utsikten mens du satt i badstuen.

Maten var også også trestjerners og bedre enn hva du får på norske turistforeningshytter. Turistforeningen i Norge har som policy at det skal være god norsk mat på hyttene, men ikke restaurantmat. Det var det på Blåhammaren. Det beste var at vi fikk så mye mat vi ville. Det var ikke bare mikroskopisk små tallerkenretter som det ofte er på fine restauranter. Vi koste oss med maten sammen med flere titalls svensker og noen norske, og ble selvfølgelig kjempe mette.

Dag 45: Fin tur fra Væktarstua til Storerikvollen

Det var varmegrader og sola tittet frem da vi startet. Det ble derfor godt og varmt opp lia fra Væktarstua med retning mot Nesjøen. Etter alle de kalde dagene vi hadde opplevd på turen kjente jeg at varmen gjorde meg glad.

På turen så vi store flokker med flere titalls ryper. Rypa er ikke uten grunn kommet på lista over truede dyrearter så det var godt å se at det fortsatt fantes noen store flokker.

Vi fulgte scooterløypa som gikk over Nesjøen og til Brokksjøen. Derfra fant vi scooterspor videre over Esandsjøen. På Esandsjøen traff vi en gjeng med hyggelige svenske isfiskere. Da de hørte at vi gikk Norge på langs ville de gjerne gi oss litt fisk. Det takket jeg selvfølgelig ja til. Jeg elsker fersk røye.

Da vi kom over innsjøen fant vi Trondheim turistforening sin hytte, Storerikvollen. Da viste GPSen 28 km. Storerikvollen er betjent i påsken og frem til 7. april. Vi var kommet til 8. april så vi fant frem til den selvbetjente delen. Der fant vi 8 lystige svenske damer. De hadde med seg sterkere drikke enn oss, men allerede kl. 22.00 ble det stille så de var nok også slitne.

Dag 44: Fra Riasten til Væktarstua

Vi våknet til lyden av ivrige fiskere som alt var kommet ut på isen. Det snødde, men det brydde tydeligvis ikke de seg om.

Etter en lang frokost i den lille varme hytta fulgte vi seterveien enda noen km. Deretter tok vi av mot øst og gikk etter Trondheims turistforening sin merkede vinterløype mot Stugudalen.

Over fjellet blåste det friskt, men det var heldigvis ikke mange km før vi kunne kjøre ned i dalen hvor det var mindre vind.

I Stugudalen traff vi flere skientusiaster som var ute til tross for at sola ikke ville vise seg. Vi kryssa over Stugusjøen og fant Væktarstua. Da viste GPSen 17 km. Kveldens høydepunkt ble dusj og middag. Jeg kan ikke få sagt ofte nok hvor deilig og intens maten smaker etter noen dager på ski.