Norge på langs – Side 2

Dag 105: Fra Ragesluobbalat til festmåltid på Jotka

Det hadde kommet noen skyer i løpet av natten, men været var ok og det var meldt bedre utover dagen. Vi hadde sovet godt og var så godt restituert som kan bli etter kun en natt.

Vertinnen kom ut for en prat før vi dro. Jeg syntes det var både imponerende og fascinerende at folk bodde fast på slike fjellgårder i dag, 12-13 km fra nærmeste vei. Elektrisiteten ordnet de med en vindmølle på tunet og aggregat, og varmen fikk de fra vedfyring. Eieren av gården var født på Ragesluobbalat fjellgård og hadde bodd der hele sitt liv. Han hadde drevet med både rein og sau og melkekyr. Nå var han pensjonist fikk vi vite.

Løypa gikk i flatt og fint terreng. Vi var blitt bortskjemt med lettgådde vidder lenge nå, men i horisonten mot nord kunne vi skimte litt mer fjell.

Sola kom mer og mer frem, og til lunsj var det blitt riktig fint. Rypene fløy opp fremfor oss og stemninga var god.

Ved den stor innsjøen, Lesjávri, møtte vi 7 hundespann. Løypa vi fulgte var en del av løypa under Finmarksløpet så det var ikke overraskende at det skulle dukke opp så noen hunder på turen. I Alta et det mange hundekjørere og vi var på tur mot Jotka som er et utfartsområde for folk i Alta.

Da vi kom til Jotka fjellstue hadde vi tilbakelagt 35 km. Vi ble møtt av en blid dame som viste oss til en hyggelig hytte og gav oss beskjed om at middagen ble servert kl. 19.00.

På Jotka fant vi turens siste depot pakke. Den hadde Knut, en god kollega fra Alta, kjørt opp med scooter dagen før. Det var litt rart å tenke på at dette var den siste pakken av tilsammen 11 stk. Vi nærmet oss slutten på et eventyr.

Overraskelsen var stor da viste seg at Knut hadde kjørt opp mer en en pakke. Line, også en god kollega, hadde sendt med rødvin, sjokolade og nøtter til oss. Herlig! Vi avslutta dagen med rødvin fra Line og et himmelsk måltid, reinkjøtt laget på tradisjonelt samisk vis, kokt og med buljong.

Dag 104: På villspor fra Láhpoluoppal til Ragesluoppal

Nok en kald og nydelig morgen. Det var litt tåke da vi stod opp, men da vi kom ut klokka 8 hadde sola tatt over. Tåken og kuldegradene hadde dekket omgivelsene med et lag med skinnende rimkrystaller. Til og med riksvei 92 var vakkert dekorert.

Vi fulgte scooterløypa mot Karasjok og staket i vei på fine løyper. Løypa gikk over innsjøen, Láhpojávri. I et løypekryss midt på Láhpojávri skulle vi svingt til høyre, men dessverre gikk vi rett frem. Egentlig utrolig, for det var godt skilta og merka, men vi var blitt sløve og hjernen hadde koblet ut et øyeblikk.

Da vi oppdaget at vi var på vei til Masi gjorde vi en enda større tabbe. Vi begynte å følge et tilfeldig scooterspor som vi trodde og håpet ville gå tilbake til riktig løype. Sporet gikk ikke østover, men nordover. Vi forsøkte på egenhånd å ta oss østover, men det var nærmeste umulig å ta seg gjennom skogen i løssnøen. Hundene forsvant, og etter kort tid bare la de seg ned. De nektet å gå.

Det endte medvite vi måtte vi snu. Det ble ca 15 km og mange timers slit i feil retning. Stemninga var dyster, men vi klaret heldigvis å holde kjeft. Vi var blitt enig om at navigering var et felles ansvar så det nyttet ikke å klandre hverandre.

Det ble en lang marsj. Da vi endelig kom frem til Ragesluoppal hadde vi gått i 11 timer, og tilbakelagt 48 km. Vi var glad for at også dagens hytte var oppvarmet og at vann var bært frem. Disse Finnarkingen vet hvordan de kan glede slitne skiløpere. Vi avsluttet dagen med flere liter saft, Realturmat og 200 g sjokolade. Deretter rett i seng. Jeg var sliten, varm og mett. Det tok mindre enn 1 sekund før jeg sovna.

Dag 103: Fra Kautokeino til Láhpoluoppal på friske bein

A35005AD-7C6D-4CE1-A73A-6A77A93EBEB4

Fortsatt like fint vær, sol fra skyfri himmel, og kaldt. Det var 15 kuldegrader da vi stod opp, men sola drev temperaturen opp.

Vi spiste lang og god frokost på hotellet før vi rente ned på Kautokeinoelva. På elva traff vi en reinflokk som hadde tenkt å gå samme vei som oss. Hundene ble gira, og ville gjerne nærmere. Det var ikke lett å komme forbi flokken uten å jage den fremfor oss. Heldigvis gjorde scooterløypa en snarvei over en sandbank. Da klarte vi å snike oss fremfor flokken. Det var en lettelse for spesielt Dakota er krevende å håndtere så lenge det springer dyr foran oss.

Scooterløypa og Kautokeinoelva går parallelt med E45. Vi fulgte elva i ca 3 mil før vi tok av på en løype som gikk mer østover. Den løypa fulgte riksvei 92.

Det høres kanskje kjedelig ut å gå 3 mil etter en elv, men det var det ikke. Været var fint, føret bra og med jevne mellomrom kom vi forbi et hus som vi kunne studere. Hundene gikk lett. Vi koste oss.

Det kom en liten byge med snø i ca 10-15 min ellers var det sol hele veien.

Da vi kom til Láhpoluoppal viste GPSen 42 km. Det kom en hyggelig kar ut da vi kom frem til fjellstua. Han viste oss inn i hytta hvor han både hadde fyrt i ovnen og hentet vann til oss. Det var luksus, og vi følte oss takknemelig og heldige. Den snille mannen het Ole Henrik og var pensjonist. Tidligere hadde han jobbet i Statens naturoppsyn. Han hadde også mange gode tips til oss.

Vi la oss varm og mett, og med en ny ruteplan for morgendagen.

Dag 102: Hviledag i Kautokeino

Deilig start med lang og god hotellfrokost og internett på Thon hotell Kautokeino.

Hundene koste seg også. De lå i sola og rikket seg ikke ut av pulken med mindre det var mat. Jeg syntes det virket som de hadde mistet litt vekt så de fikk solide porsjoner med bland annet laksefilet som jeg hadde kjøpt på lokalbutikken.

Vi brukte deler av dagen på en tur til Juhls sølvsmie. Absolutt verdt de 5 km vi måtte gå for å komme dit.

Resten av dagen ble brukt til å skaffe det vi manglet av proviant og utstyr, tørking av telt og div i sola og reparasjon av pulkdrag og klær.

En positiv overraskelse var da to slitne og illeluktende (i følge dem selv) karer, Jan Atle og Roy, dukket opp på ettermiddagen. Roy og Jan Atle hadde ikke gått til Mazi som planlagt. Det hadde vært krevende forhold med mye løs snø utenfor sccoterløypa. Vi hadde opplevd det samme, og var ikke overrasket at de måtte gjøre en endring av ruta si. Det var uansett flott å se de igjen, og det ble en velfortjent øl i baren før de ble hentet heim.

Dag 101: Tunge bein fra Báktájavri til Kautokeino

Det var en strålende morgen, men bitende kalt da vi tittet ut av teltet. Sola hadde akkurat stått opp. Det drysset stadig rim fra teltduken da jeg fortvilet forsøkte å åle meg inn i en stiv overtrekksbukse. Vi hadde ligget mange dager i strekk i teltet uten å få tørket det. Det fører til mye fuktighet som blir til rim når det blir kaldt.

Våte sokker og våte sko var blitt til iskalde tortur redskapeter. Etter å ha tatt på meg skiskoen og spist en havregrøt som ble til havreslush før jeg klarte å få den ned, tok jeg Dakota med meg å dro i forveien. Stakkars Per måtte ta ned teltet aleine, men beina mine var i ferd med å bli til to permanente isblokker så jeg hadde ikke noe valg.

Dakota og jeg gikk nesten 10 km før jeg syntes sola var kommet høyt nok på himmelen og beina var blitt varm nok til at jeg kunne sette meg ned å vente på resten av følge. Da var jeg slapp og tung i kroppen. Jeg kom på at jeg hadde ikke drukket noe den dagen så det var kanskje årsaken. Det tok lang tid før Nuuk og Per dukket opp. Per var blitt dårlig i magen og hadde i tillegg gått feil scooterspor. Han hadde heller ikke fått i seg noe drikke.

Jeg foreslo at vi skulle ta frem primusen, men Per ville bare til nærmeste toalett. Vi gikk på tunge bein og tom mage 20,5 km til Esso bensinstasjon i Kautokeino. Det spiste vi verdens beste «bensinstasjonmat», røkt reinkjøtt, tyttebær og potetmos. Colaen smakte også usedvanlig godt.

På Thon hotell Kautokeino fikk vi rom og bestemte oss for å ta to døgn. Vi trengte litt restitusjon.

Dag 100: Fra Finland og nordover til Báktejávri

Fint vær denne dagen også. Vi tok farvel med det unge flotte paret og gikk 5 km videre sørover før vi tok av fra den offisielle scooterløypa. Vi fulgte sporene til paret vi nettopp hadde forlatt. Det var en nydelig morgen med 1-2 cm med nysnø som hadde kommet om natten.

Vi krysset grensa. Der var det ferske scooterspor. Tydeligvis en reingjeter som var oppe tidligere enn oss. Da vi kom til Goahteluoppal møtte vi morgenfuglen, en trivelig og pratsom reineier på scooter. Han fortalte at det var han som hadde vært opp fire på morgenen for å passe på at flokken ikke begynte å trekke mot kysten for tidlig.

Fra Goahteluoppal var det scooterløype til Kautokeino. Riktignok ikke like godt merket som i Sverige og Finland, men likevel et veldig godt spor. Vi koste oss og så en rev på turen som fikk farta opp på Dakota.

Da det begynte å bli ettermiddag forsøkte vi å finne en teltplass utenfor scootersporet. Det var ikke lett. Nuuk og Dakota forsvant i den løse snøen. Vi endte med en plass rett ved siden av løypa der løypa var bred nok til at scootere kunne passere. Det hadde ikke vært en eneste scooter å se på hele dagen bortsett fra den ene reineieren som vi snakket med. Da vi hadde fått opp teltet kom det likevel noen forbi. Først kom det en med en levende rein på sleden. Reinen så litt forskremt ut, men den var forhåpentligvis på tur tilbake til flokken sin. Etterpå kom det noen med fór på sleden.

GPSen viste 33 km, og vi krøp ned i soveposene etter nok en innholdsrik dag.

Dag 99: Perfekte forhold til Hirvasvuopp

Vi våknet til sol, 7-8 minusgrader og rypekakling. Det kunne ikke vært bedre forhold. Vi kom oss ut av de varme soveposene og fikk pakket og gjort oss klartil klokka 8. Med så fine forhold var det ingen grunn til å ligge lenge.

Vi gikk ca 1 mil sammen med Jan Atle og Roy. Da ville de ta sjansen på å gå ut av scooterløypa og direkte til Masi. Vi hadde nye forsyninger som ventet i Kautokeino, og var dessuten lite lystne på å ta Dakota og Nuuk ut av den harde scooterløypa. For oss var det bedre å gå noen mil ekstra, og heller ha løype.

Vi fortsatte østover gjennom fantastisk omgivelser.

Det var mye rein å se på veien så vi måtte hele tiden følge med slik at vi hadde kontroll på Dakota.

Etterhvert dreide vi mer og mer sørover og fulgte norskegrensa. Det var rart å gå 15 km sørover når vi egentlig skulle nord, men vi valgte altså å gå noen mil ekstra for å ha gode forhold for Nuuk og Dakota.

Da vi nærmet oss Hirvasvuopp fikk vi så vidt se to ulver som krysset foran oss. De hadde også fulgt scootersporet, men var på tur nordover. Da de fikk ferten av oss skar de ut av sporet og la på sprang vestover. For oss var dette en skikkelig vitamininnsprøyting på slutten av en lang, men flott dag. Jeg hadde aldri sett ulv tidligere. Dette var en «One time in live» opplevelse.

Da vi kom til Hirvasvuopp som er en hytte, var vi spent på om det var mulig å få plass. I de åpne hyttene i Finland er det først til mølla som gjelder. Heldigvis var det kun et par som også gikk Norge på langs som var kommet. De kom fra Nordkapp og gikk sørover. GPSen viste 37,5 km, og vi var glad for å kunne rulle ut soveposen inne.

Dag 98: Fra Kilpisjärvi til Unkkajärvi i godt selskap

Det var alltid mye å ordne når vi kom til sivilisasjonen., og det var deilig å nyte «ekte» kaffe og skikkelig brød. Frokosten ble lang og god. Vi kom oss derfor ikke av sted før klokka var nærmere 10.

Det var en nydelig morgen, ingen vind og det snødde lett. Beina og formen føltes bra. Den lette etappen dagen før, varmen, dusjen, maten og den gode senga hadde gjort resten.

Vi fulgte scooterløypa østover. Vi var glad vi kunne gå i løype for det var vanskelige forhold for hundene utenfor. I løypa gikk det lett selv om det var litt stigning.

Da vi kom opp til innsjøen Dierpmesjávri var det veldig mye rein. Dakota ble i kjent stil gira og det ble litt styr med å holde henne på riktig kurs.

Etter 2 km på innsjøen kom vi forbi en tømmerhytte. Plutselig kom det to kjente ut av døra. Det var Roy og Jan Atle som hadde bestemt seg for å vente på oss. Det var jo en hyggelig overraskelse. Vi spiste lunsj i den varme hytta før vi gikk videre.

I scooterløyper treffet vi ofte hundespann. Det gjorde vi også på denne strekningen, men det er første gang vi treffer to privatpersoner. Ofte er det organiserte turer med en leder og flere hundespann etter med turister som førere.

Ettet 30 km slo vi leir i nærheten av Unkkajärvi. Jan Atle og Roy ville gjerne gå videre. De hadde ikke gått så lang som oss og hadde mer energi. De bestemte seg likevel for å slå opp telt på samme plass som oss. Det var selvsagt hyggelig, og enda bedre ble det da det viste seg at de hadde tatt med mange liter bensin som de skulle bruke for å holde det varmt i teltet. Slik luksus hadde ikke vi unnet oss. Det ble en god kveld.

Dag 97: Grensevandring til Kilpisjärvi

Vi bodde omtrent på grensa til Finland, og hadde bestemt at vi ville følge innsjøene Alanen Kilpisjärvi og Ylinen Kilpisjärvi til Kilpisjärvi. Innsjøene ligger både i Finland og Sverige og danner grensa mellom de to landene.

Nuuk og Dakota syntes de hadde det fint der de var, og hadde ikke så veldig lyst å gå videre.

Verten som vi bodde oss sa at vi kunne spare 1-2 mil om vi gikk sørover før vi vinklet østover mot Kautokeino, men vi hadde gjort avtale med to kjekke menn som vi skulle møte i Kilpisjärvi. 1 eller 2 mil fra eller til spilte ingen rolle for oss.

Vi gikk 22 km eller isen og var ifremme i Kilpisjärvi da klokka var 12. I Kilpisjärvi fant vi Roy og Jan Atle på en kafé. De hadde kommet dagen før og ville starte å gå til Kautokeino. Vi hadde behov for å fylle opp pulken og vaske oss. De mente vi ville ta de igjen, men jeg var ikke så sikker. Beina var fortsatt tunge, men jeg håpet det. Det kunne vært fint å få litt selskap på turen.

Vi avsluttet dagen med en deilig middag på Tundera. Hmm som det smakte

Dag 96: Fra Råstojaure til Keinovuopio på tunge bein

Kroppen føltes stiv og tung da vi våknet, og det var tungt å få i seg havregrøten. Gårdagen hadde tatt på både mentalt og fysisk. Jeg gav opp grøten og spiste et knekkebrød. Ute var det fortsatt vind, men heldigvis atskillig mindre enn dagen før. Det var god sikt så det var bare å komme seg igang.

Vi forlot Rostujávri Vildmarkscamp og den hjelpsomme verten litt senere enn vanlig, men med ganske god fart. Dakota hadde nemlig fått ferten av et par rein. Etter litt styr med den jakt interesserte Dakota kom vi oss til slutt i en god rytme, men magen romlet. Uten grøt i magen tar det ikke mange km før den begynner å rope. Vi tok lunsj, men det ble en kort pause. Iskald vind fra nordvest blåste inn til margbeina så vi fikk snart opp farta for å klare å holde varmen.

Etter 15 km begynte det å gå nedover. Det var godt for både to og firbeinte. Vi gikk på tunge bein. Halen hang slakt ned på hundene. Det er for meg et tegn på at dette synes de ikke er gøy. Om de påvirker oss eller omvendt, eller kanskje en kombinasjon, vet jeg ikke. Vi var i alle fall lei vind og kulde og lengtet etter en lun bjørkeskog.

Da vi kom ned fra fjellet var det som vi hadde håpet, veldig flott. Det var mindre vind og fine forhold. Vi gikk til Keinovuopio. Det er Sveriges nordligste plass hvor det er fastboende. Vi banka på det første huset vi kom til og spurte rett og slett om de viste om noen som leide ut en stue. Flaks for oss så hadde akkurat den første vi banka på oss en fin leilighet til leie. Vi hadde gått 28 km og var glad vi kunne ende dagen i sofaen. Her var det både strøm, dusj og vannklosett. Jeg var overlykkelig over luksusen.