Norge på langs – Side 9

Dag 36: Fra Folldal og heim til påskeferie

Jeg kjente vårsola varme da jeg var ute med frokost til hundene. Nesten hele turen har det vært så surt og kaldt at jeg har hatt på meg to stilongser. De siste dagene hadde jeg gått ned til en tykk stilongs, men nå var det endelig temperatur for bare en. En milepel, det er blitt vår.

Etter frokost valgte jeg og hundene å ta løypa ned til Grimsbu Turistsenter. Det var ikke så enkelt å finne en god rute i det partiet vi var inne i. Ut fra de bloggene som jeg hadde lest fra andre «Norge på langs» vandrere, viste jeg at her var det store variasjoner. Hvis det ikke hadde vært for at vi skulle reise heim på påskeferie denne dagen hadde vi nok lagt løypa over fjellet, men siden jeg måtte komme ned til vei samme ettermiddag ble det retning Grimsbu Turistsenter.

Løypa var ikke oppkjørt etter det siste snøfallet, men det var tross alt mye å bedre å gå der enn utenfor. Også elg og rådyr hadde sett fordelen med å gå i løypa. Det gjorde at Dakota og Nuuk koste seg med alle luktene. De forsøkte rett som det var å endre retning inn i skogen for å forfølge sporene.

Sola varmet det øverste snølaget mens under var det kald snø. Det førte til store klabber under skia. Jeg kom meg likevel ned til Grimsbu Turistsenter. Der ble det lunsj før jeg satte fra meg skiene og trasket videre etter vegen igjen.

Jeg gikk tilsammen 24 km, 11 km etter skiløype og 13 km etter vei, før Per kom å hentet meg. Da var det endelig tid for å kjøre heim for å ta noen velfortjente dager på hytta sammen med guttene våre. Det gledet vi oss til.

Dag 35: Lang dagsetappe fra Rondvassbu til Folldal

Da var vi klar for en lang dagsetappe. Vi ønsket oss påskeferie, og ville bare gå på. Men først måtte vi komme oss gjennom Rondanen.

Det var nesten ikke snø. Alt var blåst bort, og det som var igjen var isete og hardt. Men det harde underlaget gjorde at vi kunne sette opp farten, og før klokka var 12 ankom vi Øvre Dørålsæter Turisthytte.

På Øvre Dørålsæter Turisthytte traff vi en trivelig hyttevert som kunne frtelle at han hadde hatt besøk av over 50 Alaska Malamutter høsten 2017. Det hadde vært Malamut treff, og de hadde reservert for en ny helg kommende høst. Det var kanskje noe for oss. Vi hadde i alle fall lyst til å komme tilbake til den hyggelige og pratsomme verten som disket opp med vafler og kake da vi hadde spist opp nisten vår. Etter lunsjen fulgte vi et scooterspor som går etter en sommervei til Øvre Dørålsæter Turisthytte. Skiene og pulken fikk hard medfart. Det var mer grus enn det var snø, og hundene gjorde ikke noe spesielt for å gå på den lille snøen som var igjen. Før vi kom ned til riksvei 27 vinkla vi ut av scootersporet og rett mot nord mellom Storkringla og Veslekringla. Nå fikk se hvor all snøen hadde tatt veien. I skogen var det dyp snø.

Vi kom ned til veikrysset Holen, og derifra gikk vi på veien til Folldal Fjellhotell. Det var tunge km etter veien, men heldigvis var det lite trafikk. På Folldal Fjellhotell ble vi møtt av et hyggelig gamelt ektepar. De vartet opp med noe som smakte som verdens beste heimlaga mat. Det var ikke jålete små posjoner, men vi kunne spise så mye vi ville. Vi var stadig like sultne, men denne dagen hadde vi god grunn for vi hadde kommet ganske langt. GPSen viste 42,6 km. Vi hadde gått 32 km på ski og 10,6 km etter vei.

Dag 34: Opp fra Otta til Rondvassbu

Da hadde vi lagt bak oss både Ryfylkeheiane, Hardangervidda, Skarvheimen og Jotunheimen. Nå var det Rondane som stod for tur.

Fra Otta går det en bratt vei opp til Mysuseter, men det var svart asfalt på Otta så også denne dagen måtte pulkene transporteres.

Veien opp til Mysuseter slynger seg i sikksakk opp den bratte dalsida. Det tok ikke lang tid før vi hadde flott utsikt over Otta og Gudbrandsdalen.

Da vi kom opp til Mysusæter var vi tilbake i fjell- og hytteverden. Her var det flere hundre hytter, og det gikk skiløyper på kryss og tvers. Vi spiste lunsj på Mysusæter fjellcafe, før vi tok på oss skiene og satte retning mot Rondvassbu.

Det var stor utfart, men hundene var blitt flinke til å passere andre hunder de siste ukene. De gikk bare rolig forbi. Det var nesten så jeg ikke kunne tro at det var våre hunder.

Hundene var gira etter de lette etappene uten pulk så de hadde god driv. Det tok derfor ikke mange timer inn til Rondvassbu. Da viste GPSen 26 km, 14,5 km etter vei og 11,5 km etter skiløype. Rondvassbu ligger nedenfor Rondslottet og er en av Turistforeningens mest populære hytte. Det var ikke så vanskelig å skjønne hvorfor. Rondvassbu var passelig tilgjengelig, den lå blandt storslagne fjell, betjening var hyggelig, og hytta var romslig og koselig.

Utover kvelden kom det flere glade mennesker til Rondvassbu. 60 ungdomskoleelever fra Otta, en klasse fra en folkehøgskole, en DNT grupppe og en tysk familie var kveldens gjester. Ungdommene hadde høyt energinivå og fylte hytta med mye lyd. Det fikk meg til å savne mine egne ungdommer, og jeg var glad det snart var påske. I påsken skulle vi nemlig «ta fri» fra Norge på langs turen, og reise heim til ungene våre.

Dag 33: Fra Lemonsjø til matorgie på Otta

Stiv kuling hindret ikke oss i å gi full gass ned i Gudbrandsdalen og videre til Otta. Vi fulgte løypenettet fra Lemonsjø ca 14 km og gikk videre på føttene. Først fikk vi noen bratte bakker ned til Lalm. Videre tok vi baksidevegen til Otta. Det ble 37 km rett øst.

Det var ikke den mest spennende dagsetappen, men vi var utrolig lykkelig da vi endelig kom til Otta. Vi sjekka inn på Thon hotell Otta og etter en dusj bar det rett på Pillarguri cafe der vi bestilte pizza og øl. Etterpå måtte vi på Rema for å handle frukt, smågotter, brus, kaker…. Det var nesten ikke grenser, og det meste gikk ned. Vi når stadig nye høyder for hva vi klarer å sette til livs.

Dag 32: Søndagstur fra Hindsæter til Lemonsjø

Vi klarte å ordne skyss ned til Otta med en ansatt på Hindsæter. På Otta fikk vi tak i riktig mat til hundene, og magene ble straks bedre. Vi tenkte at det likevel var greit med en lett dag for hundene når vi hadde mulighet for det så pulkene ble sendt med bil.

Uten pulker og med perfekte oppkjørte skispor gikk de 23 km fra Hindsæter til Lemonsjø enkelt unna på noen få timer. Jeg merket godt på hundene at de var blitt mye sterkere siden vi startet, og det til tross for at vi hadde trent begge hundene mye før turen. En annen positiv effekt etter flere uker på tur er at at begge hundene er blitt mer sosialisert. De har møtt nye mennesker og hunder hver dag. Det har gjort dem godt.

Selv om det var søndag hadde vi også denne dagen sporene for oss selv. Da vi kom til Lemonsjø var det imidlertid mer folk. På Lemonsjø fant vi skitrekk, og det var tydeligvis populært. Vi avsluttet søndagsturen vår på Lemonsjø Fjellstue.

Dag 31: Fra Memurubu til Hindsæter med mageproblemer

1F7E9160-A87A-4D42-914D-809C374E3667 — Memurubu turisthytte

Vi våknet til strålende sol og lyden av at noen lager frokost. Alt lå til rette for at det skulle bli enda en perfekt dag. Det var helt til jeg kom ut til hundene. Veterinær venninna mi, Liv, hadde rett. Ny hundemat midt under en en så lang og krevende tur var ikke lurt. Men hva skulle vi gjøre nå? Burde vi vente til magen stabiliserte seg eller skulle vi forsøke å komme oss fortest mulig til Otta til den vante hundematen? Hundene var blide og virket i god form så vi valgte det siste.

FD394B42-59A6-4505-AB67-9EFCEDF3FA70 — Gjendesheim turistforeningshytte

Vi gikk over siste delen av den lange og smale innsjøen, Gjende, og tok lunsj på Gjendesheim. Der bestilte vi rømmegrøt og spekemat til lunsj. Til vanlig hadde dette sikkert vært en for tung lunsj, men vi var konstant sulten av all skigåinga. Alt smakte himmelsk, og rømmegrøten var intet unntak. Vi koste oss med maten.

Vi kjøpte et løypekartet og bestemte oss for at Hindsæter skullle være dagens mål. Det var nylig oppkjørte skispor helt frem til Hindsæter, kunne verten på Gjendesheim fortelle.

Det var lett terreng, fine løyper, skinnende sol, blå himmel og det var lørdag. Likevel møtte vi kun tre skiløpere på hele turen. Hvor var alle menneskene på en så vakker dag?

Selv om vi hadde løypekart klarte vi likevel ufrivillig å velge den lengste ruta. Jeg var ikke fornøyd med det for beina verket, men dagen var fin og hundene så ut til å kose seg til tross for hyppige besøk ved siden av løypa for å tømme magen. Vi var glad for skisporet for det var fullstendig bunnløst utenfor.

På slutten av turen ble jeg utrolig stiv i beina. Jeg regnet med at det var fordi jeg ikke var vant til å gå i oppkjørte spor. Det var bra vi var alene i løypa for stilen min var ikke presentabel. Akkurat da jeg var så sliten at jeg tenkte at nå legger jeg meg i skogen for å dø, dukket lykkeligvis Hindsæter opp. Da hadde vi gått 36,5 km.

Dag 30: Gnistrende dag fra Fondsbu til Memurubu

Vi våknet til en deilig frokost som bestyreren på Fondsbu, Solbjørg, hadde ordnet. Solbjørg var en personlighet som vi hadde glede av å møte. En bestemt dame, men varm, blid og serviceinnstilt. Hun underholdt oss og de andre gjestene med sang, og hun snakket mange språk. Det var bra for det var mest folk fra andre land på Fondsbu denne morgenen.

Ute var sola i ferd med å stå opp. Himmelen badet i lilla og blått. Jeg kunne se at det var kalt. Gradestokken viste 18 kulde grader.

1F09181E-AC33-41D6-ADF8-40A2A9C22DF9 — Fondsbu til venstre

Det var vind. Mye av snøen som hadde kommet dagen før var derfor blåst vekk, og vi kunne heldigvis gå på ganske hardt underlag. Da vi startet hadde sola kommet opp. Den lyste på snøkrystallene som blinket tilbake.

Denne dagen skulle vi også opp, 300-400 høyde meter. Kroppen virket sterk etter den lette etappen vi hadde hatt dagen før så motbakkene gikk lett.

Da vi kom opp blåste det enda mer, men det tok ikke lang tid over fjellet før vi kunne kjøre ned til Gjende. Nå var vi på kjent mark. Vi kunne se den populære Besseggen som vi gikk for noen år siden.

På Gjendebu turisthytte hadde de åpnet denne dagen. Det var fredag 16. mars og akkurat en uke til palmehelga. De var ikke kommet helt orden enda, men vi fikk kjøpe varm kakao og kunne sitte inne i en varm stue å spise lunsj. Hundene koste seg i sola utenfor.

Etter lunsjen gikk vi 10 km på isen over Gjende til Memurubu. De siste 5 km var seige. Det er akkurat som om de siste km er lenger enn de første, men til slutt kom vi frem. Da viste GPSen 27 km.

Memurubu må være en av de meste besøkte turisthytten i fellesferien. Det er her de fleste starter turen over Besseggen. Denne dagen så det ikke ut til at det var mye liv. Det var helt mørkt, og det var bare røyken ut av pipa som avslørte at det kanskje var noen inne.

Da vi kom inn ble vi møtt av eierne med hver sin hodelykt på hode. De bekreftet at de hadde annonsert at de skulle åpne denne dagen, men de hadde ikke lyktes med å få koblet til hverken vann eller strøm. Per og jeg var blitt vant til å klare oss uten både vann og strøm så vi takket gladelig ja til et kaldt rom. Det var tross alt 22 grader ute.

Dag 29: Fra Tyinkrysset til Fondsbu med litt hjelp fra en veteran

Den første del av dagen ble brukt til å forsøke finne hundemat, men det var ikke lett. Det endte til slutt med hundemat kjøpt på den lokale Jokerbutikken, og her var ikke utvalget akkurat stort.

Det er på ingen måter optimalt å skifte hundemat underveis, men hva skulle vi gjøre? Maten vi kjøpte gikk imidlertid ned med stor appetitt, men om hundene klarte å ta opp nok næring fra den ny maten var jeg mer usikker på. Heldigvis var dette bare for noen dager. På Otta ventet nye forsyninger. Hundene kom vel neppe til å dø.

Da vi var ferdig med å handle var klokka over 12. Dagen var nesten gått. Alle sengene i Tyinkrysset var reservert så det var ikke andre attraktive alternativ for oss enn å begynne å gå til neste hytte.

Vi gikk de første 5 km fra Tyinkrysset etter vei opp til innsjøen, Tyin. Derfra gikk det merket beltebilspor inn til Fondsbu som det var fint å gå på ski i.

Det var begynt å bli sent og snøen lavet ned. Vi var derfor ikke seine om å svare ja da vi ble tilbudt skyss til Fondsbu de siste km med en utrolig kul beltebil. Litt juks kanskje, men en artig opplevelse. Vi syntes vi hadde hatt flaks.

På Fondsbu var det flott. Vi fikk tradisjonell tre retters middag som er vanlig standard på Turistforeningens betjente hytter. I tillegg fikk vi interessant underholdning etter middag. Denne dagen var det nemlig en engelskmann på Fondsbu. Han hadde vært på ekspedisjon på Grønland flere ganger, og der hadde han klatret mange spektakulære topper. Dette holdt han et lite eksklusivt foredrag om samtidig som han viste oss fine bilder. Inspirerende for oss og kansje spesielt interessant for oss siden både Per og jeg tidligere har jobbet på Grønnland.

Dag 28: Enda en lang og fin tur fra Breistølen til Tyinkrysset

EF89592B-DF5E-46AE-909F-13E211F5A2E1 — Breistølbu

Vi våknet til rypsteggen som kaklet utenfor soveromsvinduet vårt. Det var bare å komme seg opp og ut til en ny fin dag.

Løypa gikk bratt oppover bare avbrutt av to like bratte nedover bakker som førte til enda flere motbakker før vi til slutt kom opp til Suleskaret. I Suleskardet fikk vi lønn for strevet i form av en fantastisk utsikt mot Jotunheimen som vi snart skulle inn i, og Hurrungane i vest.

Siden det var så bratt og så hardt føre overtok stort sett Per og jeg pulkene i nedkjøringene. Det virket som Nuuk og Dakota satte stor pris på det. De sprang med stor iver og fart etter oss.

Rett etter Suleskardet ligger Sulebu, DNT hytte. Vi låste oss inn og fyrte i ovnen, men vi var ikke helt sikker på om vi skule overnatte eller bare spise litt før vi jaget videre. På kartet kunne vi se at det ikke var langt ned til Tyinkrysset.

Det begynte å bli lite hundemat og på Tyinkrysset ventet ny forskyninger. Vi bestemte oss derfor for å dra videre. Det så enkelt ut. Det var nemlig et nypreparert skispor forbi hytta, og vi regnet med at de gikk ned til Tyinkrysset. Skisporet gikk forsåvidt ned, men det var etter en sløyfe både hit og dit. Da vi kom ned var klokka blitt seks og GPSen viste 34 km.

Vi fant Filefjellstuene som jeg hadde sendt pakken til. Dama i resepsjonen husket at jeg hadde ringt og avtalt at de skulle ta imot en pakke til meg, men hun kunne opplyse at de ikke hadde fått den enda. Etter litt sporing på posten, fant vi ut at pakken var sendt i retur fordi ingen hentet den innen fristen.

Hva skulle vi gjør nå? Nå stod vi uten både kart, hundemat og forsyninger for neste etappe. Det eva særlig hundemat som var utfordringen. Tyinkrysset var ikke akkurat verdens navle. Det fantes kun en Jokerbutikk og en Shell stasjon på Tyinkrysset som kunne tenkes å ha noe av det vi trengte.

Dag 27: Lang fin tur fra Iungdalshytta til Breistølen

Det var -12 grader og fint da vi våknet, og vi bestemte oss for at i dag skulle vi utnytte den fine dagen og gå helt til Breistølen.

Til frokost var vi alene igjen, men vi klarte likevel å spise det meste som var satt frem. De hadde bakt brød samme morgen, og hele brødet forsvant. Jeg kjente faktisk at jeg skjemtes litt.

Vi skulle opp 500 høydemeter som så mange ganger tidligere. Hyttene ligger gjerne nede i dalene mellom fjellene.

Turen opp ble en flott opplevelse hvor vi hadde skispor å følge. På veien opp møtte vi et par fra England som hadde vært på tur i to uker. De ble svært begeistret for Nuuk og Dakota.

84BCE86C-A66F-4985-A08A-35338E70A20A — Bjordalsbu

Da klokka var 14.00 var vi allerede passer 1600 m.o.h og var kommet til Bjordalsbu. Bjordalsbu lå vakkert til med utsikt helt til Jotunheimen.

Vi spiste matpakken vår før vi startet nedkjøringen til Breistølen. Da vi kom ned viste GPSen 29,6 km. På Breistølen fant vi en fin selvbetjeningshytte, Breistølbu . Breistølbu lå ved riksvei 52, og hytta hadde både innlagt vann og strøm. Kunne det bli bedre?