Norge på langs – Side 12

Dag 6: Norge på langs for dummies

Da vi våknet på Gaukhei var vi fortsatt kvalme etter gårdagens kraftanstrengelse. I tillegg hadde Dakota fått diaré. Trolig hadde også hun fått en reaksjon på den tøffe starten. Løypa mellom Gaukhei og Øyuvsbu skulle også være kvista. Jeg var var glad vi skulle slippe navigeringen i det krevende terrenget og bare følge et spor denne dagen.

Det var dårlig sikt da vi startet, men vi kunne se den kvista løypa. Det gikk veldig lett og greit å gå etter et scooterspor. Farten ble større, og formen og humøret bedre. Dakota virket ivrig og glad og tok pulken lett som ingen ting. Det virket ikke som det plaget henne at hun ikke hadde perfekt avføring.

Da vi hadde gått ca. 7,5 km var det pause. Sjokket var stort da jeg tok opp GPSen. GPSen viste at vi hadde beveget oss i helt feil retning. Jeg hadde ikke fulgt med, men gikk ut fra at Per hadde kontroll. Han trodde at jeg navigerte. Vi så etter alternativer, men det var ingen annet fornuftig løsning enn å gå slukøret tilbake til Gaukhei. Jeg var flau og irritert på meg selv.

Da vi kom tilbake til Gaukhei så vi scooteren som merka løypa mellom Gaukhei og Øyuvsbu. Det var en fattig trøst. Etter denne hendelsen bestemte vi at begge hadde ansvar for navigeringen. Fast rutine skulle fra nå av være at for hver lille stopp skulle posisjonen sjekkes, og begge skulle være enig i hvor vi var og hvor vi skulle.

Denne dagen gikk vi 15 km til ingen nytte, men det ble tross alt en lett dag. Humøret steg også betraktelig etter middag fra Kristiansand Turistforening sitt velfylte lager på Gaukhei. Middagen bestod av bacalao fra boks og pannekaker til dessert. Matlysten var i det minste tilbake.

Dag 5: Blodslit fra Ljosland til Gaukhei

Vi våknet til strålende sol og -10 grader på Ljosland Fjellstove. Det kunne ikke vært bedre. Det var jo nå den «egentlige» turen startet. Vi jukset litt i somme og tok den første etappen etter vei. Det var for å slippeGa logistikken med pulker og ski til Ljosland etter veietappen fra Lindesnes. Det fristet heller ikke å gå 12 mil med skisko.

Planen var å gå på ski i 11-12 dager gjennom Ryfylkeheiene etter DNTs rutenett. Vi kom ikke til å få Wi-Fi, mobildekning, strøm eller dusj før Haukeliseter Fjellstue.

Verten på Ljosland Fjellstove pekte vei til et nypreparert skispor. Dette sporet fulgte vi de første 5-6 km. Etterhvert ble det åpenbart at tråkkemaskinen ikke skulle samme vei som oss. Da begynte det jeg vil kalle for et «laus snø helvete». Dere får unnskylde mitt nordnorske språk, men jeg fant ingen andre ord som kunne beskrive hvordan det opplevdes.

I utgangspunktet hadde vi lest at det skulle være kvistet løype frem til Kristiansand Turistforening sin hytte, Gaukhei. Det var dagens mål. Vi fant ikke denne løypa. Den gikk ikke etter sommerstien i alle fall for der gikk vi helt til vi kom til et åpent vann. Da begynte vi å gå etter GPSen.

Ryfylkeheiene var på ingen måte flat. Det gikk opp og det gikk ned, og snøen var dyp. Planen var at hundene skulle dra pulkene, men selv om de gjerne ville kom de ikke av flekken hver gang det gikk opp.

Per hadde laget et smart system med draget slik at vi enkelt kunne overta pulkene. Se bilde ovenfor. Per tok den store pulken på ca. 50 kg, og jeg og hundene den minste på ca. 15 kg. I tillegg hadde vi hver vår sekk.

Sola gikk ned og det begynte både å blåse og snø Det gjorde ikke jobben lettere. Da vi endelig kom til Gaukhei var det blitt mørkt. Heldigvis var det lys i hytta, og vi møtte en hyggelig familie på 3 som hadde fyra og smelta vann. Jeg var letta, men utslitt. For en manndomsprøve. Jeg lagde mat, men vi var for slitne til å spise.

GPSen viste at vi hadde gått 22,5 km. Vi hadde definitivt ikke funnet den korteste ruta.

Da er vi i gang

Da var endelig dagen kommet som vi har planlagt og ventet på i flere år. I morgen starter vi å gå, og i dag kunne vi signere i Norge på langs protokollen i vokterboligen på Lindesnes.

Jeg kunne ikke kommme meg fort nok i gang, men jeg var ikke alene. Etter 3 dager i bil for å komme seg så langt sør som det er mulig i Norge, var hundene ikke til å styre. De var klar for tur og de forstod at noe bra var på gang.

Endelig skal drømmen om en lang tur realiserers. Vi skal slite, sanse, nyte, tenke, ha tid sammen, og oppleve vakker natur. Vi skal glede oss over fritiden, friluftslivet og neste måltid. Norge, nå er vi i gang.

Mat på turen

En snill venninne kom med kaken som er avbildet ovenfor som vi skal ha med på tur. Det er «rengakaka», bakt av kulturmelk, smør og byggmel. En tradisjon fra Rana, og passer veldig godt på tur for de holder seg i ukesvis. I tillegg smaker de veldig godt med smør og brunost.

I tillegg til rengakakene har vi gjort det enkelt for oss selv. Vi har kjøpt 500 poser med frysetørket mat, mange pakker lettkokte havregryn og mye sjokolade.

Mange som går Norge på langs lager sin egen tørrmat. De kutter opp grønnsaker og kjøtt som de tørker i ovnene eller i en tørker. Jeg har forsøkt, men det var mye arbeid. Dessuten smakte det jeg laget ikke så veldig bra, og i tillegg erfarte jeg at det gikk mye bensin til primusen for å koke kjøttet som var tørket spiselig. Vi valgte derfor den dyreste, men enkleste løsningen. Noe tastetrykk på pcen og maten kom med posten på døra.

Sikkerhet er viktig

I planleggingen av turen fra Lindesnes til Nordkapp tenkte vi mye på hva som kunne gå galt, og hva vi burde gjøre for å redusere risikoen for at uhelldige hendelser skulle skje.

For kommunikasjon med omverden valgte vi å ta med en satelitt telefon. Vi hadde ikke GSM dekning, og min arbeidsgiver var generøs nok til å gi meg lov til å ta med arbeidstelefonen.

Vi valgte også å ta med en inReach som vi kan sende SMS og posisjon med. Både satellitt telfonene og inReach har en SOS knapp som kan trykkes på i nødsituasjoner. Da går det en melding til hovedredningssentralen at vi er i nød og hvilken posisjon vi har. Ettersom vi var to syntes vi det var greit å ha hver sin «dings» med nødknapp i sekken.

Som sikkert mange andre må jeg forholde meg til en bekymret mor med god fantasi. Hun kan lage seg de utroligste senarier i hodet sitt, og hun har ikke blitt mindre bekymret med årene. Til henne spesielt laget jeg en link i feltet på venstre side i bloggen. Linken viste hvor vi var, og den ble oppdatert hver dag vi var på tur fra Lindesnes til Nordkapp.

I tillegg til kommunikasjonsutstyr hadde vi varme klær, nye soveposer og nytt telt som tålte en uværsdag. Vi hadde spade, førstehjelpsutstyr, primus, kart og kompass, GPS og masse mat.

Vi hadde alltid hver vår sekk på ryggen med litt mat og klær. Per hadde en vindsekk i sekken sin og jeg hadde en jervenduk. Det gjorde at vi kunne klare oss selv om vi kom bort fra hverandre og hundene.

I tillegg til å ha med mye utstyr hadde vi også samlet erfaring og kunnskap før vi dro både privat og gjennom jobbene våre. Vi hadde vært på mange turer, og vært aktiv i Røde Kors Hjelpekorps og Den Norske Turistforeningen. Både Per og jeg har jobber der vi må ha årlig førstehjelpskurs, og vi hadde fått kurs i navigering og skred. Alt dette gjorde at vi hadde gode forutsetninger før å få en trygg og sikker tur vi startet. Jeg mener ikke at man må ha alt dette før man starter, men vi syntes det var lurt å tenke gjennom hva man bør ha med og hvilken kunnskap man bør skaffe seg før man drar på lang tur.

Telt

Da vi startet planleggingen av denne turen tenkte vi at det ikke ville være nødvendig med investering av nytt utstyr. Vi hadde jo allerede ganske mye.

Det var kanskje egentlig ikke nødvendig, men det endte med at vi kjøpte mye nytt utstyr mens vi forberedte turen. Noe av det siste vi investerte i var enda et telt. Vi hadde tenkt at vi skulle bruke vårt velbrukte, Svalbard 6 camp, men etter at vi hadde prøvepakket pulkene fant vi ut at teltet var litt stort og tungt for 2 personer på en så lang tur. Det endte derfor med en tur til butikken, og vipps så hadde vi handla et nytt Fjellheimen X-trem 3. I tillegg kjøpte vi en pose for å oppbevare teltet med teltstengene i. Posen er avbildet ferdig pakket på pulken på det øverste bildet.

Vår største bekymring før vi starter

Vi er godt igang med forberedelser til Norge på langs turen, men den største bekymringene vår til nå har vært Dakota og hennes hudproblemer.

I januar 2017 fikk vi en mildværsperiode med masse regn og Dakota utviklet for førset gang våteksem. Hele ryggen måtte barberes og hun måtte behandles med salve og antibiotika. I tillegg måtte hun være inne noe som var en prøvelse i seg selv med den energien hun har.

I august 2017 fikk hun våteksem for andre gang, men da oppdaget vi det så tidlig at vi slapp antibiotika, men også da var barbering nødvendig av et stort parti på ryggen. Vi behandlet henne med rensing og salve. Like før jul i desember oppdaget vi igjen et lite område med eksem på ryggen.

Vi har fått mange råd for forebygging av våteksem, og vi har vel stort sett fulgt de fleste. Det første vi gjorde etter første utbrudd var stengt igjen alle muligheter for å krype under hytta, altan osv siden vi har fått vite at små sår kan være starten på våteksem. Vi har også begynt å gi Dakota multivitaminer og Omega. Hun får Omega både i kosten og i kapsler som settes direkte i huden.

Det er ikke bra med varme og store temperaturforandringer fikk vi beskjed om så vi har sluttet å ta Dakota inn når det er kuldegrader ute. Vi forsøker å holde pelsen tør, og tar henne inn hvis det er mye regn. I tillegg har vi kjøpt en «pelstørker» for hund.

Skrekken er at Dakota skal få eksem når vi er midt på fjellet langt fra hjelp og veterinærer. Vi har derfor i samråd med veterinær fått med oss en førstehjelpspakke som inneholder alt vi trenger for å behandle våteksem av forskjellig grad. I tillegg har vi fått med kuldekrem og dekke som kan beskytte henne mot kulde inntil vi kommer ned fra fjellet.

Nå krysser vi fingrene og håper det går bra. Vi har trent og gledet oss så lenge til den lange turen der vi skal få leve og kose oss sammen med hundene våre 24 timer i døgnet. Bare tanken på å dra uten henne skremmer meg mer enn hva jeg klarer å formidle.

Pulk og dekk trening

24176655_10214573664363660_7079830629046083296_n

For å være best mulig forberedt til turen har vi trent hundene med dekk flere ganger i uka i høst. Det hendte jeg installerte et dekk bak meg selv også. Hensikten har vært å venne kroppen til bevegelsen og belastningen den får på turen. Det har vært god trening, og hundene har vært ivrige.

24775041_10214573682604116_1955333808115873203_n

Da vi skulle prøve pulk bak Dakota for første gang var vi spente på hvordan hun ville ta det, men det gikk fint. Jeg vet jo ikke sikkert, men jeg tror at dekktreningen har vært medvirkende til at pulken ble godtatt med en gang. Det lover bra for turen vår som nærmer seg. Det er bare 2 måneder igjen, og vi gleder oss.

Dag 4: Ljosland

Dag 4 ble kanskje den beste dagen så langt. Vi overnattet på Ljosland Fjellstove. På Ljosland Fjellstove fikk vi servert frokost kl. 07.00 som de eneste gjestene. Ljosland Fjellstove er nok ikke en typisk sommer destinasjon, men vi følte oss velkommen og savnet ikke likesinnede. Etter trengsel på Sørlansdkysten var det godt med litt ro på fjellet.

Gradstokken viste 12 grader og det var litt regn i lufta så denne dagen begynte bra for hundene. Det viste også tempoet. De sprang og koste seg, og peste ikke like mye som de hadde gjort dagen før. De sprang 6-7 km før det var badepause.

Etter badepausen fortsatte vi til Åseral. På veien traff vi noen kolleger fra Statnett som var på jobb. De lo godt da vi fortalte at vi hadde tenkt å sykle/gå til Nordkapp. De syntes vi var litt rare, tror jeg.

I Åseral ble det kaffepause. Nå var temperaturen steget til 16 grader så hundene avsluttet for dagen. Resten av turen ble tatt med følgebil, og vi var ferdig med sykkeletappen allerede klokken 12. Da viste GPSen 31,2 km.

Dette ga mer smak. Vi var i gang og gledet oss til resten av Norge på langs turen.

Dag 3: Fra Birkeland til Ørevatn

Dagen startet med deilig og lang frokost. Vi hadde begynt å kjenne på stive føtter så det var godt å ta det litt med ro. Dakota var den eneste som var utålmodig etter å komme igang.

Det var heldigvis overskyet og litt regn denne dagen, men temperatur var likevel høy, 19 grader. Vi startet derfor uten hundene. Jeg er ikke vant til at det er så varmt når det regner så jeg hadde selvsagt alt for mye klær på meg. Det ble litt pes oppover bakkene de første 8 km.

Etter 8 km tok vi av på en grusvei og hundene fikk slippe til. Tempoet gikk ned så for meg var det bare å nyte naturen og turen. Landskapet hadde endret seg. Da vi startet var det sørlandsidyll med hvite hus, båt og brygger. Nå var vi kommet lenger opp i landet og sykklet forbi skogkledde åser og gårder.

Siden det var så varmt stoppet vi etter hver 2-3 km slik at hundene kunne bade og avkjøle seg. Mens hundene badet syklet Per tilbake etter bilen. Det tok litt tid, men vi hadde det jo ikke travelt. Etter vel 1 mil syntes vi hundene hadde fått nok i varmen og byttet igjen på å være hundepasser og følgebil for hverandre. Da vi avsluttet for dagen hadde vi syklet 37,5 km og var kommet opp til Ørevatn i Åseral kommune.