Dag 50: I sikk sakk fra Stor-Rensjøn til Kolsåsen

156516E2-6BA8-4D71-A789-4F7EA8A6F84D.jpegVi fyrte i gang primusen kl. 06.00. Det tar nesten 1 time å tine nok vann til oss og hundene, men vi kom oss på ski mens det enda var godt føre og fornuftig temperatur for pelskledde.

6CC19E4B-1FED-4EE8-A71A-329B0FB6D5E9.jpeg

Vår største utfordring var at vi ikke hadde kart over området. Vi hadde bestemt oss for å gå øst for Skjækerfjella som vi kunne se i horisonten, og orienterte oss etter fjella, en turistbrosjyre for Åre og himmelretningen. Det var ikke en god opplevelse å gå rundt i et nytt område uten å vite hvor langt, hvor bratt osv. vi skulle gå. Jeg vil ikke anbefale noen å gjøre det samme. Per og jeg hadde flere diskusjoner om veivalg enn vi vanligvis har. Vi hadde ingen fasit og valgene ble avgjort på hva vi trodde, og vi trodde sjelden det samme.

8091E55F-C871-4E53-88D2-2D64F980EF79.jpeg

Planen var å gå etter scooterspor til en plass som het Anjas Fjellstasjon. Den hadde vi sett reklame for i turistbrosjyren, og håpet å finne utsalg av kart der. Da vi hadde gått noen timer og kom opp på en høyde syntes Per det ble helt feil retning og ville ta en «snarvei». Vi tok av fra scooterløypa og satt ned gjennom en furuskog. Det viste seg å være en særdeles dårlig ide. Vi endte inn i et parti med bratte paller og gikk oss helt fast. Snøen gikk oss til livet når vi tok av oss skien, og pulkene måtte vi dra selv. Vi basket rundt i snøen og firte pulkene ned. Der holdt vi på i et par timer før vi kom ned på innsjøen, Anjan. Da var vi utslitte og våte. Slik På Anjas Fjellstasjon fant vi ingen servering. Per var frustrert. Han hadde fantasert om brus i 3 dager.

17EC10D8-B470-4B4B-8459-28F3A86EBE59.jpeg

2FAF169D-B3AA-467C-AB33-2430D46CAD05.jpeg

Etter den traurige opplevelsen i furuskogen fortsatte vi å følge scootersporet. Når vi kom til et kryss holdt vi til høyre. Like før vi skulle slå opp teltet dukket det plutselig opp en annen fjellstasjon, Kolsåsen. Vi var lykkelige. Da viste GPSen 34 km.

463E4B79-14A8-4FE8-A2B1-6AB010EE8D38.jpeg

På Kolsåsen hadde de kart og leskedrikk til Per. I tillegg ordnet de bensin til primusen og vi fikk kjøpe et brød. Igjen var alle bekymringene våre blåst bort, og livet var godt. Vi avsluttet kvelden i stua og se på tre elger som krysset isen. Perfekt.

Dag 49: Fra Lillsjø til Stor-Rensjøn i sakte fart

D255A0BB-D9C1-4A28-910C-2B63AE5AF213.jpeg

Jeg vet ikke om det var sola, den økende temperaturen eller det faktum at vi ikke hadde noe kart og dermed heller ikke noe mål for hvor vi skulle gå, som gjorde at alt gikk i sakte denne dagen.

F1265F92-5A19-433F-AB56-EC944A395447.jpeg

Til og med morgenstellet tok tid. Vi kom oss ikke av gårde før kl. 10.30. Da stod sola allerede høyt på himmelen. Det ble varmere og varmere utover dagen og vårt tempo gikk tilsvarende ned, men løypene var fine og naturen variert. Vi gikk opp og ned og var snart på snau fjell før det bar ned i en vakker furuskog for deretter gjennom en tett granskog osv.

186BA914-3170-4E70-8C4D-8938835FB21D.jpeg

Da vi kom til middag slapp vi Real Turmat, men grillet «korv» på bål fra butikken på Storlien. Da koste vi oss godt selv om to par bedende hundeøyne var retta mot oss mens vi gafler i oss med stor appetitt.

1168D9F5-2164-4F54-9DA5-6687CAC9BA91.jpeg

På hele turen så vi kun to personer. Det var to trønderen som hadde kommet på scoooter fra Verdalen for å kjøre i uendelige og øde scooterløyper i Sverige. De lo godt av oss som gikk på ski så langt.

Da klokka ble 18.00 slo vi opp teltet ved Storrensjøn. Storrensjøen ligger i nærheten av Sandvika. Sandvika ligger på grensa ved vei 72 fra Verdalen til Sverige. Da hadde vi gått 28 km.

Dag 48: Fra Storlien til Lillsjøen i strålende sol

ski08227C90-F24E-4F0C-A999-7FA6E08D812F.jpeg

Jeg vet ikke om det var to lette dagsetapper, medisin eller rådene fra veterinær om mange små måltid istedenfor to store som hadde gjort hundemagene godt. De var i alle fall helt fine og klar for action da jeg kom med frokosten.

C2254C8C-BA8F-4144-88D3-1F452CD2C2FE.jpeg

Vi fulgte scooterløypa som gikk fra Storlien til Reinsjøen og videre langs grensa. På Reinsjøen så vi noen isfiskere ellers var det få folk å se til tross for de nærmest perfekte forholdene, faste løyper, sol fra skyfri himmel og ikke vind. Det vi derimot så og hørte mye av var ryper.

E4CC4590-84E0-4C5A-851E-D9DFC86AA3C3.jpeg

42054685-5274-46BE-87EB-A7E52E53776A.jpeg

Hundene hadde fått mer vekt i pulkene og måtte ha hyppige nedkjølingspauser særlig etter lunsj da sola var på sitt varmeste. Da vi hadde gått 31 km var vi kommet til Lillsjøen. Der slo vi leir.

 

3CB2B65B-5432-48B0-814E-1AD46ED75F74.jpeg

Det er så morro å se på hundene når de får av seg pulkene. Selv etter mange km har de som regel krefter nok til leke litt før de blir satt fast.

D35A04F6-370F-4396-8A97-6AA2D61CFFA5.jpeg

Dakota har inntatt sin favoritt plass for hvile.

 

 

Dag 47: Fra folksomt på Blåhammaren til folketomt på Storlien

skiEECE9AD5-8FD5-4748-BF6E-9B2B83704936.jpeg

Fra Blåhammaren gikk det raskt nedover. Det var isete og hardt i løypene så vi måtte hjelpe hundene med å bremse pulkene ved å ploge bak. God trening for legger og ankler.

38D9CF78-32E1-4DA7-BB9B-682B2EA6DE89.jpeg

Vi passerte kraftledningen Nea- Jerpstrømnen på svensk side.

6F3199AB-F298-4469-9DEF-A377E4F31C67.jpeg

Nede i skogen var det varmt og hundene måtte legge seg i snøen med jevne mellomrom for å kjøle seg ned. Fra Blåhammaren til Storlien var det 19,5 km.

50AD5DEE-EB84-4EC0-BA0B-8FD05E8FCE75

Storlien ligger på grensen til Norge. Jeg var overrasket. Det var en mye mindre plass enn jeg hadde forestilt meg. I motsetning til på Blåhammaren var det ikke et menneskene se. Bare tomme gater og hytter. Vi fant kun en matbutikk.

Skoreimer og bensin til primusen fikk vi ikke tak i. Det verste var at ingen hadde kart. Vi hadde kun tatt med kart for Norge siden det var den opprinnelige planen. Heldig ordnet dette seg delvis ved at vi fikk kjøpe et privat kart av verten på Teveltunet Fjellstue hvor vi hentet 20 kg med ny forsyning med hundemat. Teveltunet fjellstue ligger rett ved Storlien, men på norsk side.

Planen var å gå fra Teveltunet Fjellstue til turisthyttene Angeltjønnhytta, Ferslia osv i Nord Trøndelag, men på grunn av føre ville vi heller gå langs grensen på svensk side hvor vi ville finne scooterspor. Det var meldt stigende temperaturer utover uka. Vi regnet med at det ville bare gjøre føre verre utenfor løypene.

 

 

Dag 46: Fra Storerikvollen til Blåhammaren fjellstasjon

57A5B144-65DB-4DD8-82E0-0A7C7B515D7CDakota var ikke helt i form. Hun hadde slitt med magen mer eller mindre helt siden påske, og denne dagen var en av de dårlige dagene. Tabelettene vi fikk hos veterinæren på Røros hadde tydeligvis ikke virket så langt, men hun virket fortsatt glad og ivrig etter å gå på tur.

EAE23DE9-A2C6-4E3B-92DE-80C8A134A168

De lystige svenske damene som vi delte hytte med anbefalte at vi tok veien om den svenske turisthytten, Blåhammaren fjallstation. Blåhammaren fjallstation var kjent for sitt «køk», fortalte de. Vi studerte kartet og fant ut at veien via Sverige trolig var litt kortere. I tillegg ville vi ha scooterspor som vi var blitt så avhengig av. Det var en vinn-vinn løsning, og sikkert fint for Dakota at det ble en kort dagsetappe.

4E8E643A-F249-447A-939D-1EBA990FBB0E

Sols var kommet opp da vi vinket farvel til damene. Den våte snøen hadde frosset i løpet av natten. Det var derfor is i skiløypa, men etterhvert som vi kom lenger opp i høyden var føre helt annerledes. Der var det tørr nysnø og «Blå Swix føre». Jeg var stadig like fascinert av hvor stor forskjell det var på vær og føre på bare noen hundre høydemeter.

D3CB9D1C-7BEE-403D-87B6-AC1A17281A2D

Vi koste oss de 15 km opp til Blåhammaren fjallstation, og på veien kunne vi nyte utsikten mot Storsylen. Den ligger på grensen mellom Sverige og Norge, men toppen ligger på norsk side. Storsylen er 1764 m.o.h., og er den høyeste toppen i Sylmassivet i Sylan.

848A6101-0030-4071-A443-50A57688AD5B.jpeg

Vi krysset et jervespor like før vi kom frem. Det ble grundig undersøkt av Nuuk og Dakota.

24F74EA8-A8A8-4BD0-AE97-0665E8387547

Blåhammaren fjallstation er den svenska Turistforeningens sin minste og høyes liggende hytte. Den ligger 1086 m.o.h. Vi var glad vi kom tidlig opp til hytta for det viste seg at det kun var 2 senger igjen på et seksmannsrom. Vi ble overrasket. Det var en vanlig mandag. Blåhammaren et den mest populære hytta til den Svenska turistforeningen, og skal du bo det en helg bør du bestille i god tid på forhånd.

ABCB875E-6415-400A-99B5-09A38D00F028

Da vi kom inn skjønte vi at hytta var populær, selv om det var en gammel hytte var den flott. Det var bygget nytt sanitæranlegg med en badstu med et digert rundt vindu hvor du kunne nyte utsikten mens du satt i badstuen.

Maten var også også trestjerners og bedre enn hva du får på norske turistforeningshytter. Turistforeningen i Norge har som policy at det skal være god norsk mat på hyttene, men ikke restaurantmat. Det var det på Blåhammaren. Det beste var at vi fikk så mye mat vi ville. Det var ikke bare mikroskopisk små tallerkenretter som det ofte er på fine restauranter. Vi koste oss med maten sammen med flere titalls svensker og noen norske, og ble selvfølgelig kjempe mette.

 

 

Fra Hemavan til Ammarnes

IMG_2072Etter en vinter med mye dårlig vær ble det endelig en helga hvor vi kunne gjennomføre en en langtur på ski. Turen gikk fra Hemavan til Ammarnes etter Kungsleden sammen med Rana Turistforening.

Vi startet fra Centrumsliften i Hemavan skisenter i Sverige fredag 31. mars kl. 09.00. Siden jeg hadde 2 hunder og pulk valgte jeg å gå opp mens resten av følget tok heisen.

Været var strålende, og føret bra. Jeg var spent på hvordan det skulle gå med Nuuk opp de brakke bakkene siden jeg ikke hadde hatt pulk på Nuuk på et år. Min bekymring skulle vise seg å være berettiget.  Nuuk var ikke så intressert i å gå opp med en tung pulk, men med litt hjelp fra meg kom vi oss opp. De andre hadde heldigvis ikke ventet så lenge siden det hadde vært kø i bilettluka pga det fine været.

IMG_2081

Vi fulgte Kungsleden mot Viterskalstugan. På Viterskalstugan serverte de varme vafler og kako med krem.  Det ble en deilig og lang lunsj, men til slutt gikk turen videre i retning av Syterstugan.

Siden jeg hadde to hunder holdt jeg større fart enn resten av gruppa. Det ble for slitsom å hele tiden bremse hunden så etter en stund lot jeg Nuuk bare gå i sitt tempo, og så fulgte Dakota etter. Vi kom derfor først til Syterstugan. Da viste GPSen 22 km.

Syterstugan er eid av den Svenske Turistforeningen. Hytta var funksjonell, men ikke spesielt lukseriøs. Det var et eldre ektepar som fungerte som hytteverter på hytta. De tok i  mot betaling for overnatting og solgte hermtikk, øl, chips og sjokolade.

IMG_2090

Dagen etter, 1. april, var været fortsatt bra, men litt mer skyer. Målet var Servestugan.  Jeg bestemte meg for å skille lag med resten av gruppa og legge turen innom Tarnasjostugan. Det skulle bli en litt lenger tur, men da fikk jeg gå i scooterspor. Jeg mente at det ville være en fordel for Nuuk. Han gikk nemlig gjennom «skara» når vi kom utenfor løypa. Da jeg kom ned på Tarnasjøen så jeg et merka spor over isen og tenkte at her var det bare å følge scooterleden. Hundene var gira og det gikk fort, men etterhvert begynte jeg å stusse over retningen. Jeg tok opp GPSen og fikk sjokk da jeg forstod at jeg hadde gått 5 km i feil retning. Hvordan er det mulig?

Vi snudde og tok samme vei tilbake. Da vi endelig kom frem til Tarnasjostugan var klokka 14.00 og vi hadde gått 25 km. Jeg tok en lang pause så hundene fikk hvile før vi tok fatt på turen over fjellet. Vi fulgte scootersporet for å spare Nuuk. Dakota ble sliten på slutten, men Nuuk stod løpet ut og dro Dakota med seg. Da vi kom frem til Servestugan viste GPSen 42 km. De andre var kommet frem og ventet med en kald øl. Gjett om den smakte godt?

Den siste dagen var været blitt grått og det var meldt snø og vind. Vi valgte derfor den korteste ruta videre til Ammernes. Det ble 20 km i rolig tempo, med en liten nedoverkjøring de siste km. En milepel var nådd. Dakota hadde gjenomført sin første 3 dagers tur på snø.

IMG_2098

Nymoen-Tängvassdalen-Rönes

14203317_10210315618635178_663534598137223505_nHemnes Turistforening arrangerte en tur fra Nymoen ved Røssvatnet gjennom Tängvassdalen og til Rönes i Sverige 3. september 2016. Denne turen var jeg og Nuuk med på. Dakota, stakkar, måtte være heime for hun hadde ikke fått nødvendig ormekur og kunne ikke reise til utlandet (Sverige). Turen var 16,5 km lang og det var oppmøte i Korgen for buss transport opp til Nymoen kl. 08.00.

Vi gikk inn i bussen og Nuuk fant seg en plass under stolsete foran meg. Alt gikk fint til vi hadde kjørt i ca 5 min. Da ble Nuuk unormalt urolig. Han satte seg opp, og begynte å legge labben opp på meg og ville opp i sete. En adferd jeg aldri tidligere hadde opplevd. Jeg forsøkte irritert å få han til å legge seg ned og slutte med labben, men det var nærmest umulig. Heldigvis var det en dame i sete ved siden av meg som gjorde meg oppmerksom på at bussen hadde et varmesystem ved veggen der Nuuk lå. Hun mente at det var fordi han var for varm at han løftet labben. Jeg lot Nuuk få gå i midt gangen og jammen hadde hun ikke rett. Pelsen til Nuuk som hadde ligget mot veggen var kokende varm. Det ble bedre for Nuuk å ligge i midtgangen, og både jeg og Nuuk kom frem til Nymoen uten å bli kokt.

Den første biten gikk etter en traktorveg til Storfurua i Røssvatnet. På vegen måtte vi passere en gangbro. Det har ikke tidligere vært så enkelt å få med Nuuk over gangbroer, men denne gang gikk det godt. 14291826_10210315618595177_1044343321914444998_n

En gang var det en kraftig furuskog i dette området. Nå er furuskogen nærmeste borte, av klimatiske og menneskelige årsaker. En kjempe står imidlertid igjen og det er Storfurua i Røssvatnet.

kantarellEtter en liten rast ved Storfurua gikk vi videre etter en sti som var merket med blå merker. Det var altså ikke vanskelig å finne frem. På veien kom vi over store mengder sopp. For meg er det nærmest umulig å passere uten å plukke. Nuuk fikk derfor fylt opp kløvet sitt med deilig kantarell. Vi passerte også multer og blåbær, men de fant veien rett ned i magen.

Vi hadde mange og lange pauser med bål og kos, og brukte tilsammen 7 timer. GPSen viste 4 timer gangtid og 3 timer pause. Det kaller jeg kosetur. Avslutningern var heller ikke dårlig med buffe og rødvin på Hemavan Fjellcenter før vi satte kursen heim. En bra tur.

14291923_10210315618515175_3564552209063463743_n