Sverige – Side 5

Dag 82: Sol og fint vær i Padjelanta nasjonalpark

Minus 15 og sol fra skyfri himmel. Vi kjente det godt i beina etter dagen før, men gledet oss likevel til å ta fatt på dagens etappe. Det var ikke hver dag vi kunne starte dagen i med så fint vær.

Det var ideell forhold for ski, men for Nuuk og Dakota var det ikke like enkelt. De brøt med jevne mellomrom gjennom. Det gikk derfor ikke så fort, men med fint vær og nydelige omgivelser var det helt greit.

Vi fulgte innsjøen, Sårjåsjavrre, inn i Sverige. På enden av vannet fant vi en ubetjent Svensk turistforeningshytte, Sårjåsjaure Fjällstuga. Den var uten ved og gass, men kunne fungert fint som beskyttelse for været en uværsdag. Det var det ikke behov for denne dagen så vi brukte den til ryggstø under lunsjen.

Lenger ned passerte vi Staddåjåkka Fjällstugene. Staddåjåkka Fjällstugene er en av flere hytter i Padjelanta nasjonalpark som er drevet av Naturvårdsverket. Padjelanta nasjonalpark er Sveriges største nasjonalpark og et perfekt område å gå med barn i ettersom hyttene ligger tett.

Etter Staddåjåkka Fjällstuga møtte vi noen reingjetere til stor glede for Nuuk og Dakota. Da fikk de scooterspor og farten tok seg betraktelig opp.

Det var mer enn bare scooterspor som fikk Nuuk og Dakota til å gire opp. I scootersporet dukket det opp et reinkadaver som Nuuk og Dakota fant veldig interessant.

Det var ferske spor i snøen etter dødskampen til den uheldige reinen. Det kunne se ut som det var to jerver som var blitt mette den dagen for det var to ulike størrelser på jervesporene.

Turen endte til slutt ved innsjøen, Virihaure. Vi hadde gått 28,5 km og var glad vi kunne hvile og overnatte på Staloluokta Fjällstuga. Staloluokta Fjällstuga drives av samene i område. Hytta varmet vi opp med gass så det ble fort varmt. Ute krøp temperaturen under 20 grader i løpet av natten.

Dag 72: Fra Kåtaviken til Kallvatnet

Enda et uvær hadde herjet i Nordland. En dag heime ble derfor til fire dager. Det var ikke spesielt gode værmeldinger for denne dagen heller, 10 m/s og sludd, men vi hadde ventet lenge og var utålmodige etter å komme videre. Vi skulle dessuten gå i kjente omgivelser så vi valgte å gå.

Det milde våte været hadde vasket bort mye snø. Mørke flekker var kommet frem mange steder, men føre var bedre enn fryktet. Kram snø i bjørkeskogen, og noe hundre meter lenger opp var det is og skare.

Vi gikk på svensk side av grensen til vi kom til Lill-Uman. Været var ganske bra, men vi viste at det skulle blåse opp til storm i løpet av kvelden. Vi hold derfor god driv over vannet og videre innover myrene.

Da vi kom til Polarsirkelen Turlag sin nye hytte, Kvitstendalstunet, var klokka ikke mer enn 13.00. Vi hadde gått de 17 km opp fra Kåteviken ti Kvitsteindalstunet ved Kallvatnet ganske fort.

Ikke lenge etter at vi hadde fått varmen i hytta så satte snøværet igang. Stor våte filler klasket i vinduene. Da var vi glad for at vi kunne sitte komfortabelt inne og se ut. ☺️

En artig opplevelse for oss på ettermiddagen var to ugler som satte seg i et tre rett utenfor det store vinduet på hemsen. Vi drakk kaffe og spiste sjokolade mens vi studerte de to naboene.

Dag 71: Dryg tur fra Røssvatnet til Kåtaviken

Denne dagen startet også med 15 minus og sola på vei opp. Vi forlot hytta vår i Røssvatnet og gikk inn i Spjeltfjelldalen. Det var kjente omgivelser. Denne veien hadde vi gått mange ganger, og ruta er også tidligere beskrevet i blogg under kategorien «Andre turer».

Det var mye spor å se av både rev, ryper og hare. Og en og anne rype fløy stadig opp foran oss.

Selv om sola skinte var det kaldt, og med en vind på 4-5 m/s var det godt å komme «inn» når vi skulle spise. Hva skulle jeg gjort uten vindsekken (som vist på bilde ovenfor)? Den var helt nødvendig for at spesielt jeg skulle ha det behagelig når vi rastet.

Vi hadde egentlig planlagt at vi skulle overnatte på Gressvasshytta, men siden det var fint vær, og værmeldingen fremover var svært dårlig fortsatte vi over Gressvatnet og inn i Sverige.

I Sverige så vi dagsferske jervespor, men ingen jerv.

Klokka var 17.00, og det var mørkt da vi kom frem til E12 ikke langt fra Kåtaviken i Sverige. Vi hadde gått 31 km og var lykkelig. Det var meldt at det skulle komme et ufyselig vær dagen etter, men hva gjorde vel det? Vi skulle heim å dusje, spise og samle krefter mens været fikk gjøre seg ferdig.

Dag 61: Fra Svenskegrensa til Røyrvik

Det var tåke da vi våknet, men Per sykla fra hytta allerede kl. 7.30. Nuuk var fortsatt ikke god så han fikk ikke være med.

Selv tok jeg turen ned til hytteeierne på Lierne Gjestegård for å bomme litt kaffe. De kunne fortell at akkurat den hytte vi leide hadde Lars Monsen også leid da han gikk Norge på langs. Han hadde hatt hytta i over en uke siden en av hundne hans hadde fått valper mens de var på tur. En slik utfordringer hadde heldigvis ikke jeg.

Da Per hadde syklet i noen timer kjørte jeg etter så vi kunne ta lunsj sammen. Etter lunsj var det min tur. Jeg syklet frem til Røyrvik, som ligger ved inngangen til Børgefjell, 49 km. Dagen etter var planen å gå inn i Børgefjell, men hva skulle vi gjøre med Nuuk? Etter å ha konferert med min kloke veterinær venninne bestemte jeg meg for at Nuuk måtte heim. Det var kjipt, men hundenes helse kom selvsagt foran mitt ønske om å ha han med på tur.

Dag 60: Fra Holand til svenskegrensen

Utslitt av varmen, teltlivet, insektene og bekymringene for Nuuk sov vi helt til kl. 12.00 i hytta vi hadde leid på Lierne Gjestegård. Det var i grunnen veldig godt.

Nuuk var bedre, men fortsatt ikke helt bra. Etter det mislykka forsøket dagen før var det uaktuelt å ta han med på noe fysisk før han var 100% restituert. Per reiste til Snåsa etter bilen slik at vi hadde muligheten for å kjøre heim hvis det ble behov. Da Per var tilbake tok jeg en tur med sykkel alene. Jeg syklet fra Holand til svenskegrensa, 24,5 km. Det gikk lett å sykle når jeg ikke hadde bagasje og hund. Lufta var fin etter en skikkelig tordenbyge tidligere på dagen, og det var ikke trafikk. Jeg koste meg mens jeg speidet etter bjørn, men heller ikke denne dagen så jeg noe til den.

Dag 52: Varm tur fra Torrøn til Holden Fjellgård

Vi stod opp samtidig med sola og begynte med morgen rutinene. Det er litt jobb før vi kommer oss av sted. Vi må varme vann, mate hunder, pakke ned telt og utstyr og smøre hundepoter osv, men vi var på ski kl. 08.00. Da var det skare og fin temperatur.

Denne dagen gikk vi nesten bare på islagte vann. Først over Torrøn deretter gikk vi 3-4 km gjennom furuskog og myrer før vi kom til en innsjø som heter Holdern på svensk side og Holderen på norsk side. Innsjøen er kjent som et godt fiskevann. Vi gikk over Holderen og kom til Holden fjellgård. Tilsammen gikk vi 30,5 km.

På Holden fjellgård traff vi en gjeng med som hadde vært på ved dugnad hele helgen. De spanderte en øl på Per og meg. Det smakte selvsagt himmelsk etter den varme skituren.

Hundene var helt utslitt, og spesielt Nuuk så ikke helt bra ut. Det skummet fra munnen hans noe vi ikke hadde opplevd tidligere. Vi var bekymret.

Holden fjellgård viste seg å være en flott og interessent plass. Det er den midterste av tre fjellgården som ligger i Snåsa fjellene på grensa til Sverige. Det er ca. 15 km til de to andre gårdene. På Holden har det bodd folk siden 1778 og opp til vår tid. Nå er gården eid av Staten. Både Statskog og Turistforeningen har hus på gården for leie.

Dag 51: Fra Kolåsen til innsjøen Torrøn

På Kolåsen så det ut som om verden hadde stått stille siden 70 tallet. Alt var slik jeg husker det fra min barndom. Store mønstrete tapeter og fargene gikk i orange, brunt, grønt og gult. Til og med dobørsten var i orange. Alt var rent og i orden og det middelaldrende paret som drev stedet var hyggelige og hjelpsomme, og de syntes hundene var «gulli». Vi trivdes godt på fjellstasjonen i «retrostil».

Jeg var lykkelig over å slippe å ligge i et fuktig telt, og koste meg lenge i en vanlig tørr og varm seng. Vi brukte også lang tid på frokosten. Det ble vi straffet for da vi skulle begynne å gå. Da var føre allerede dårlig. Det var 10-12 varmegrader og sola hadde jobbet med snøen slik at vi gikk oss ned så snart vi kom i nærheten av en busk.

Vi fulgte scooterløypa til innsjøen Ångsfjorden. Ångsfjorden er regulert og henger sammen med innsjøen Torrøn gjennom Sundet. Det gikk greit å gå på isen helt til vi kom til Sundet. Der var det åpent vann. Vi rota lenge med å forsøke å finne en vei på land til den neste innsjøen, men det var håpløst i skogen. Snøen var helt råtten, og veien som gikk langs vannet var bare gjørme.

Det endte med at vi gikk etter vannkanten forbi Sundet. Da vi kom til Torrøn var klokka 18.00, og GPSen viste 24,7 km. Vi hadde gått mange km, men egentlig ikke kommet så langt. Vi fant i det minste en fin leirplass med lite snø hvor vi satte opp teltet og laget bål.

Dag 50: I sikk sakk fra Stor-Rensjøn til Kolsåsen

Vi fyrte i gang primusen kl. 06.00. Det tar nesten 1 time å tine nok vann til oss og hundene, men vi kom oss på ski mens det enda var godt føre og fornuftig temperatur for pelskledde.

Vår største utfordring var at vi ikke hadde kart over området. Vi hadde bestemt oss for å gå øst for Skjækerfjella som vi kunne se i horisonten, og orienterte oss etter fjella, en turistbrosjyre for Åre og himmelretningen. Det var ikke en god opplevelse å gå rundt i et nytt område uten å vite hvor langt, hvor bratt osv. vi skulle gå. Jeg vil ikke anbefale noen å gjøre det samme. Per og jeg hadde flere diskusjoner om veivalg enn vi vanligvis har. Vi hadde ingen fasit og valgene ble avgjort på hva vi trodde, og vi trodde sjelden det samme.

Planen var å gå etter scooterspor til en plass som het Anjas Fjellstasjon. Den hadde vi sett reklame for i turistbrosjyren, og håpet å finne utsalg av kart der. Da vi hadde gått noen timer og kom opp på en høyde syntes Per det ble helt feil retning og ville ta en «snarvei». Vi tok av fra scooterløypa og satt ned gjennom en furuskog. Det viste seg å være en særdeles dårlig ide. Vi endte inn i et parti med bratte paller og gikk oss helt fast. Snøen gikk oss til livet når vi tok av oss skien, og pulkene måtte vi dra selv. Vi basket rundt i snøen og firte pulkene ned. Der holdt vi på i et par timer før vi kom ned på innsjøen, Anjan. Da var vi utslitte og våte. Slik På Anjas Fjellstasjon fant vi ingen servering. Per var frustrert. Han hadde fantasert om brus i 3 dager.

Etter den traurige opplevelsen i furuskogen fortsatte vi å følge scootersporet. Når vi kom til et kryss holdt vi til høyre. Like før vi skulle slå opp teltet dukket det plutselig opp en annen fjellstasjon, Kolsåsen. Vi var lykkelige. Da viste GPSen 34 km.

På Kolsåsen hadde de kart og leskedrikk til Per. I tillegg ordnet de bensin til primusen og vi fikk kjøpe et brød. Igjen var alle bekymringene våre blåst bort, og livet var godt. Vi avsluttet kvelden i stua og se på tre elger som krysset isen. Perfekt.

Dag 49: Fra Lillsjø til Stor-Rensjøn i sakte fart

Jeg vet ikke om det var sola, den økende temperaturen eller det faktum at vi ikke hadde noe kart og dermed heller ikke noe mål for hvor vi skulle gå, som gjorde at alt gikk i sakte denne dagen.

Til og med morgenstellet tok tid. Vi kom oss ikke av gårde før kl. 10.30. Da stod sola allerede høyt på himmelen. Det ble varmere og varmere utover dagen og vårt tempo gikk tilsvarende ned, men løypene var fine og naturen variert. Vi gikk opp og ned og var snart på snau fjell før det bar ned i en vakker furuskog for deretter gjennom en tett granskog osv.

Da vi kom til middag slapp vi Real Turmat, men grillet «korv» på bål fra butikken på Storlien. Da koste vi oss godt selv om to par bedende hundeøyne var retta mot oss mens vi gafler i oss med stor appetitt.

På hele turen så vi kun to personer. Det var to trønderen som hadde kommet på scoooter fra Verdalen for å kjøre i uendelige og øde scooterløyper i Sverige. De lo godt av oss som gikk på ski så langt.

Da klokka ble 18.00 slo vi opp teltet ved Storrensjøn. Storrensjøen ligger i nærheten av Sandvika. Sandvika ligger på grensa ved vei 72 fra Verdalen til Sverige. Da hadde vi gått 28 km.

Dag 48: Fra Storlien til Lillsjøen i strålende sol

ski

Jeg vet ikke om det var to lette dagsetapper, medisin eller rådene fra veterinær om mange små måltid istedenfor to store som hadde gjort hundemagene godt. De var i alle fall helt fine og klar for action da jeg kom med frokosten.

Vi fulgte scooterløypa som gikk fra Storlien til Reinsjøen og videre langs grensa. På Reinsjøen så vi noen isfiskere ellers var det få folk å se til tross for de nærmest perfekte forholdene, faste løyper, sol fra skyfri himmel og ikke vind. Det vi derimot så og hørte mye av var ryper.

Hundene hadde fått mer vekt i pulkene og måtte ha hyppige nedkjølingspauser særlig etter lunsj da sola var på sitt varmeste. Da vi hadde gått 31 km var vi kommet til Lillsjøen. Der slo vi leir.

Det er så morro å se på hundene når de får av seg pulkene. Selv etter mange km har de som regel krefter nok til leke litt før de blir satt fast.

Dakota har inntatt sin favoritt plass for hvile.