Svalbard – Side 2

Dag 3: Fra ismagi i Rindersbukta til vind og snø i Kjellstrømdalen

Hundesledetur på Svalbard

Også denne morgenen var jeg tidlig våken for å ta siste skift med isbjørnvakt og vannkokeing. Det hadde blitt mitt faste bidrag på turen. Jeg likte disse stille stundene alene, med hundene og den ekstreme naturen rundt meg.

Mens vannet varmet seg, hadde jeg god tid til å studere isblokkene fra Paulabreen og Bakaninbreen som møttes innerst i Rindersbukta. Jeg holdt god avstand. Breene var kjent for hyppige breutbrudd (surging) og kunne rykke frem flere kilometer på kort tid. Fascinerende og samtidig utrolig vakkert.

Etter frokost bar det igjen ut på isen. Vi passerte et titalls seler som lå å solte seg på isen. De fulgte godt med, og når vi kom for nærme slapp de seg ned i pustehullene.

Vi kjørte forbi det nedlagte gruvesamfunnet, Svea, og inn i Kjellstrømdalen.

Plutselig forsvant sola, og vinden tok seg raskt opp. Det ble derfor en rask lunsj før vi fortsatte videre opp dalen.

Da vi kom til Lundstrømdalen stoppet vi. Her hadde Tommy et lite depot, og området ble valgt som leirplass for natta.

Vi slet litt med å få teltene ordentlig festet, men heldigvis hadde vi med spiker som fungerte perfekt som teltplugger i den harde, frosne bakken.

På alle leirplassene bygde vi toalett. Sondre var spesielt stolt av denne, som var laget inne i en slags snøhule. Det passet ekstra godt akkurat denne kvelden, for både vinden og snøen hadde meldt sin ankomst.

Dagen ble avsluttet i fellesteltet med en av Tommys gode gryteretter.

Det føltes varmt og trygt i teltet, mens vinden rusket i teltduken. Jeg satt og lyttet på vinden og praten som gikk, lot dagen synke inn, og kjente på hvor godt det var å være akkurat her.

Dag 2: Over breene og ned til den magiske Rindersbukta.

Hundesledetur på Svalbard

Det hadde kommet litt nysnø i løpet av natta. Akkurat passe mye slik at det ble nok til bedre føre, men minusgradene lot fortsatt vente på seg.

Jeg hadde siste skift med isbjørnvakt og sto opp klokka 05.00. Det var mildt og helt stille der ute. Det eneste som brøt tausheten etterhvert, var den jevne susingen fra de fire primusene jeg hadde tent. De sto trygt plassert i en «Tommy‑konstruert» Zarges kasse og sørget for nok vann til frokost for både to- og firbeinte.

Da klokka nærmet seg 08.00, sto de andre opp, og vi tok oss god tid til frokost. Vi samlet oss i det store teltet, kokte store mengder kaffe, varmet brød, og lot skuldrene senket seg. Dette føltes nesten som et hvilehjem sammenlignet med andre turer jeg har vært på. Denne formen for tur likte jeg godt.

Det var ikke før nærmere klokka 11.00 at vi dro opp ankeret og startet klatringen opp morenene nedenfor Slakbreen.

Vi kjørte opp Slakbreen, og forholdene ble stadig bedre jo høyere opp vi kom.

Videre gikk turen over Sjaktbreen og ned mot Varpbreen. Det er en trasé som tidligere var en vanlig løype til Svea. Jeg hadde kjørt der med scooter før og visste at nedkjøringen var bratt. Med tau under meiene for å bremse farten gikk det heldigvis veldig fint.

Vel nede i Gustavdalen fant vi en lun og fin plass for lunsj, mens sola stadig fikk bedre tak.

Etter lunsj bar det ut på Van Mijenfjorden. Sola skinte fra skyfri himmel, og lufta ble gradvis kaldere.

Vi fortsatte inn i den fantastisk vakre Rindersbukta. For et syn. Breene innerst i fjorden kom stadig nærmere mens vi kjørte innover, glitrende i kapp med snøen på isen. Samtidig passerte vi et titalls seler som lå og solte seg. Vakrere kunne det knapt bli. Jeg har sett breer, is, sol og sel før, men likevel ble jeg målløs. Det var rett og slett ubeskrivelig vakkert.

Helt innerst i Rindersbukta fant vi teltplass, med det som må være verdens vakreste utsikt rett utenfor døråpningen. Hundene fant raskt roen og det samme gjorde jeg. En magisk dag, på så mange måte

Dag 1: Mildt og vårlig gjennom Bolterdalen til Reindalen.

Hundesledetur på Svalbard

Jeg var klar for et nytt Svalbard‑eventyr. Denne gangen ventet en ukelang hundesledetur sammen med sønnen min, Sondre, og Tommy Jorbrudal fra Arctic Husky Travellers.

Sondre og jeg kjørte hver vår slede. Vi stod klare bak seks spreke hunder. Forberedelsene hadde vært grundige. Vi hadde kjørt prøvetur, blitt godt kjent med både hundene og utstyret, og lært rutinene som Arctic Husky Travellers jobbet etter. Da vi sto klare for avreise, følte vi oss trygge, forventningsfulle og klare for det som ventet der ute.

Føre var mildt og vått, men værmeldingen lovet bedre forhold. Vi kjørte opp Bolterdalen, gjennom Bolterskaret og videre ned Tverrdalen.

I Reindalen møtte vi snø og dårlig sikt, men humøret var fortsatt på topp. Vi hadde kommet oss trygt ned i dalen og var godt fornøyde med egen innsats. Dette fikset vi.

Den første campen ble lagt rett nedenfor morenen til Slakbreen. Hundene ble stilt opp rundt teltene som et vern mot isbjørn.

Tommy disket opp med middag i det fri. Det var fortsatt mildt og behagelig, og fint å kunne spise ute etter en lang dag på sledene.

Da både vi og hundene var mette senket roen seg. Jeg kjente på en dyp takknemlighet for å være tilbake på tur igjen. Vi var godt i gang, og reisen var så vidt begynt.

Dag 32: Verlegenhuken – Sol, sjøfugl og seier på Svalbards nordligste punkt

Svalbard på langs

Det var turens siste etappe, og vi kunne ikke bedt om bedre vær for avslutningen. Sol fra skyfri himmel. Humøret var på topp da vi forlot det meste av utstyret og gikk rett nord over Verlegenhukfløya.

Det var bare å se og nyte. Etter hvert som vi nærmet oss havet kunne vi både se og høre sjøfugler. Herlig, bortsett fra noen ryper hadde vi ikke sett en eneste fugl tidligere.

Etter 8 km nådde vi Verlegenhuken og 80 grader nord. Her ble det mange bilder, klemmer og gratulasjoner til hverandre. Vi var glade og lykkelige over å ha nådd vårt mål. Og ekstra flott var det at vi hadde fått med oss begge hundene helt frem. Riktignok var både vi og hundene blitt noen kilo lettere, men vi klarte det.

En av deltakerne valgte å bade. Det så kaldt ut så jeg stod over. Jeg hadde frosset nok på en stund.

Tilbake til teltene gikk det tungt. Lufta hadde gått ut av ballongen og kroppen skrek etter hvile. Det var kanskje ikke så rart.

Vi hadde isbjørnvakt frem til klokka 24.00. men da vi til slutt kunne krype inn i teltet for siste gang var det en sliten, men veldig lykkelig og lettet Bergit, som la seg den kvelden.

Å stå på Verlegenhuken etter 64 mil og 7000 høydemeter var ikke bare en geografisk milepæl – det var en reise gjennom is, slit, natur, stillhet og styrke.

Dag 31: 79 grader nord

Svalbard på langs

Det var fantastisk å våkne opp og vite at det var siste dag på «jobb», siste dag med pulk. Ikke det at pulken var spesielt tung, men det var enda en milepel på vår tur til det nordligste punktet på Svalbard, Verlegenhuken.

Vi gikk ut Mosseldalen og kom til Mosselbukta. Deretter fulgte vi strandlinjen, men holdt god avstand til havet for å unngå å møte isbjørn.

Det var en fantastisk dag, og vi merket at sola fikk bedre og bedre tak.

Vi gikk med havet til venstre og med mektige fjell til høyre for oss. Guiden hadde vært bekymret for om vi skulle finne nok snø til sikring av teltene i dette forblåste området, men det var ikke noe problem. Vi fant en fin og oversiktlig teltplass.

Etter 8 økter og 21 km kom den siste teltleiren opp på 79 grader nord. Jeg var lykkelig og lettet da jeg sovnet mens vinden blafret med teltet.

Dag 30: Ut av isødet – fra Åsgardfonna til vakre Mosseldalen

Svalbard på langs

Vinden hadde heldigvis løyet, men det var fortsatt bitende kaldt og dårlig sikt. En sky av iståke lå tungt over fonna og teltleiren. Alt var dekket av små iskrystaller – egentlig ganske vakkert, hadde det ikke vært så kaldt.

Jeg var uansett lettet over at dette var siste dagsmarsj over Åsgardfonna. Tre dager i kulde, vind og iståke hadde vært nok. Kroppen var sliten, og hodet enda mer

Mot slutten av dagen kunne vi endelig legge «isødet» bak oss og begynne nedkjøringen mot Mosseldalen. For en lettelse det var! Bakkene ned fra fonna gikk overraskende greit. Hundene ble som vanlig gira da det ble litt fart – halene spratt opp, og det var som om hele laget fikk ny energi.

Jeg hadde vært så bekymret for hvordan dette skulle ende. Ville vi klare det? Ville været snu igjen? Men nå kjente jeg på en enorm lettelse. Vi var gjennom det verste.

Etter 8 økter og 25 kilometer avsluttet vi dagen med full fyr på primusen i over en time. Det føltes som en fest. Vi hadde klart det. Nå gjensto bare sjarmøretappene.

Dag 29: Krevende over Åsgardfonna

Svalbard på langs

Været hadde ikke bedret seg i løpet av natten. Tvert imot. Vinden holdt stand, og gradestokken viste rundt -20. Da vi skulle bryte leir, nektet Rago å komme ut av snøhulen sin. Han var tydelig sliten og ville bare bli liggende. Det var hjerteskjærende.

Hadde Per og jeg vært alene, ville vi nok blitt værende. Men vi var ikke alene, vi var en del av en gruppe, og vi måtte holde følge. Morten, guiden vår, hadde undersøkt muligheten for å bli hentet tilbake til Longyearbyen, men det var ikke et alternativ. Løsningen ble å lage plass til Rago i pulken.

Det ble en tung dag. Rago la seg ned hver gang vinden tok tak, men Dakota tok ansvar. Hver gang fikk hun han med seg videre. Jeg var flere ganger redd for at sporene våre skulle blåse bort før vi rakk å ta igjen resten av gruppa, men heldigvis gikk det bra.

Vi gikk åtte økter og tilbakela 22 kilometer før vi slo leir for kvelden. Jeg var lettet. Jeg visste at morgendagen ville bringe oss ned fra dette isødet. Det ga håp, og en sårt tiltrengt motivasjon.

Dag 28: Bikkjekaldt over Åsgardfonna

Svalbard på langs

Det blåste opp iløpet av natta, og vi hadde vind og dårlig sikt hele dagen. I følge Garmin var det minus 20 grader, men vindene gjorde det bikkjekaldt. Jeg gikk med to lag ull, dun vest, dunjakke og anorakk. I sko og votter hadde jeg «Heatpad».

Da vi hadde lunsj satte vi opp telt. Det hjalp. Det var vinden som gjorde det så kalt.

Hundene hadde det ikke godt. Rago la seg ned hele tiden da vi gikk. Han ville la seg snø ned for hvile og beskyttelse mot vinden. Det var hjerteskjærende, men hva skulle jeg gjøre. Vi var en del av en gruppe, og jeg viste hvor mye det betydde for resten av gruppa å komme frem. Jeg hadde ikke lyst til å være årsaken til at vi ikke nådde målet. Vi måtte gå hver dag for å klare det før vi ble hentet.

Jeg var overlykkelig da tegnet for camp kom opp, to staver i kryss. Da hadde vi gått 7 økter og 19 km.

Hundene la seg i hvilestilling med en gang de så staven ble løftet i et kryss. De hadde for lenge siden forstått hva det betydde.

På kvelden spurte vi guiden om det var mulig å bli henta ut tidligere eller om vi kunne ligge igjen i teltet. Vi tenkte på Rago og hadde ikke lyst å gå videre med en veldig sliten og sulten hund. Guiden lovet å sjekke.

Dag 27: Trinity Hallbreen

Svalbard på langs

21. april og 2. påskedag. Nydelig vær da vi kom ut av teltene, men skyer var på vei.

Hundene virket litt slappe og ventet til alt var klart før de kom luskende.

Vi startet rett på den harde stigning fra Veteranbreen og opp Trinity Hallbreen. Målet var den store Åsgardfonna.

Det ble brattere og brattere etter hvert som vi gikk oppover, men jeg viste det var den siste dagen med harde bakker. Pulken var dessuten blitt lettere så jeg dro på. Fra Rago var det liten hjelp å få, men jeg syntes likevel det gikk overraskende lett. Kroppen var kommet i ganske god form disse ukene.

Vi ble belønnet med fantastisk utsikt da vi kom opp på breen.

Etter 8 økter, 18 km og 650 høydemeter var vi kommet opp på 1100 moh. Der satte vi teltene. Jeg hadde kveldsvakt og kunne nyte synet av sola som kom frem mellom skyene.

Dag 26: Veteranbreen

Svalbard på langs

20 april, 1, påskedag. Det var kjempe kaldt på natta med vind og snøfokk, men kaldt og fint da vi stod opp.

Helt siden vi kom til Sassen hadde vi gått parallelt med scooterspor. Det gikk fint for oss som hadde ski å lage egne spor. Vi gled fint oppå snøen, men for hundene var det krevende. De tråkka seg ned og spesielt denne dagen da det hadde kommet snø på natta.

Etter to økter i løssnø la både Rago og Dakota seg ned. De hadde fått nok. Resten av gruppa fortsatte mens jeg og Per forsøkte å finne ut hvordan vi skulle løse den lille krisen.

Løsninga ble selvfølgelig å gå videre i scootersporet. I tillegg koblet vi sammen hundene. Da ble det litt mer motiverende for de. Halene på hundene kom opp, og det virket som de koste seg. I tillegg slapp Per intervalløktene. De var han ikke så glad i. Det var nemlig fortsatt slik at hundene, og da spesielt Rago, hadde problemer med å gå sakte i lett terreng. Vi syntes derfor det fungerte best å stoppe litt også gå i vårt tempo til vi tok igjen gruppa.

Vi gikk nedover Veteranbreen hele dagen, Det var fantastiske omgivelser. Fine fjell på begge sider.

Vi gikk 8 økter og 25 km den dagen, og på kvelden fikk vi en overraskelse fra Øyvind, røyka reinhjerte. Dagen ble perfekt syntes vi.