Hundesledetur på Svalbard
Dag sju var, om mulig, enda finere enn de foregående dagene. Vi våknet til vindstille og sol fra klar himmel.
Hundene var rolige, kosete og avslappede under frokosten og morgenstellet, nesten som om de også visste at turen nærmet seg slutten. Det gav en fin og rolig start på dagen, med god tid til å nyte både stillheten og omgivelsene én siste gang.
Det var vemodig å forlate den flotte hytta og plassen. Vi hadde hatt fine dager der, og jeg lovet meg selv at det skulle bli flere turer tilbake.
Etter å ha pakket sammen og gjort oss klare, bar det mot Bolterskaret og sivilisasjonen.
Landskapet badet i sol og vi passerte både rein og rype som koste seg i solen. Ned Bolterskaret gikk det fort. Hundene ville heim.
Jeg kjente på en blanding av glede og vemod. Det vanskeligste var å ta farvel med de flotte hundene. Jeg var blitt så glad i dem. Vi hadde hatt fantastiske dager sammen.
I løpet av uken hadde hundene tilbakelagt rundt 30 mil uten spor og med tunge sleder. Det var rett og slett imponerende.
Tilbake i Longyearbyen gledet jeg meg stort over en varm dusj, men jeg savnet allerede hundene, naturen og stillheten. Dette ble nok ikke siste tur.
Turblogg 