Vi startet tidlig, uthvilt og med tørre sko fra Bojobæski. Det var en fin dag. Skulle vi endelig slippe regnjakka?
Vi fulgte den gamle postruta mellom Alta og Karasjok. Sporene var gode å gå i, og godt merket. Stemninga var god, også hundene virket glade og i form.
Da de to første milene var unnagjort begynte vi å kjenne det i beina, og tunge regnskyer var på vei.
Hundene begynte også å miste fokus. Dakota var mer interessert i plukke multer. Hver gang vi kom til en myr slakket hun på farten.
Etter tre mil regnet det så mye at vi så ingen annen utvei enn å sette opp teltet og søke ly. Vi satt i teltet til regnet hadde fått regnet fra seg det meste. Da stappa vi teltet i sekken og fortsatte videre sørover.
Det lyste etterhvert opp, men de siste kilometerne var seige. Da vi kom til Mollesjohka fikk vi en utfordring. Elva var stor og stri, og det var åpenbart at hundene ikke nådde bunden. Det hadde Nuuk og Dakota også forstått så de nektet å komme uti. Per tok tak i nakkeskinnet på Nuuk og dro han med seg. Selv forsøkte jeg å lokke med meg Dakota, men hun holdt igjen. Jeg vet ikke om det var det kalde vannet som fosset rundt føttene på meg som fikk meg til å handle istedenfor å tenke. I alle fall løftet jeg plutselig hele hunden på 30 kg og en kløv på 5-6 kg. På ryggen hadde jeg en sekk på 15 kg. På ustødige bein mens elva presset på, kom vi oss over uten å ramle. Et Guds under at jeg ikke datt i elva.
Etter den strevsomme kryssinga fortsatte vi. Like før Mollisjok måtte vi krysse Mollesjohka igjen. Her skjedde det noe merkelig. Dakota som ikke ville ut i Mollesjohka sist hoppet plutselig rett uti elva. Jeg sprang etter med klær og sko for jeg var redd for at hun skulle seile nedover. Det gikk bra, men jeg var våt fra lårene og ned. For Per gikk det heller ikke smertefritt. Nuuk stritta imot og klarte til slutt å få Per ut av balanse. Per ramla i elva, slo seg stygt i kneet og var våt fra topp til tå.
Heldigvis var det ledig rom på Mollisjok fjellstue. Vi hadde gått i 12 timer og lagt bak oss 37 km. Nå var vi utslitt, kald og utmattet, men selvfølgelig veldig glad for å komme inn i varmen.
Turblogg 