Hytte – Side 7 – Turblogg

E1 dag 39: Blod slit fra Altevatn til Lappjordhytta

Endelig, vi var tilbake på Altevatn. Det var tredje gang vi skulle forsøke å komme over fjellet og inn i Rohkunborri nasjonalpark. Denne gangen var det bare meg, Nuuk og Dakota. Per var heime med Rago som var for ung for en så lang tur.

Jeg hadde pakket lett, 18 kg på ryggen og 6 kg i hver av kløvene. Mye kjekt utstyr lå igjen heime, men mat for 14 dager til meg og hundene veier en del selv om alt var frysetørret.

Vi var ivrig etter å komme i gang og gikk i raskt tempo opp bakken som vi hadde strevd så hardt i noen måneder tidligere. Det gikk lettere nå.

Etterhvert som vi kom lenger opp i Salvvasvággi (Salvasskardet) var det klart at det ikke var sommer i fjellet, men vår. Det ble flere og flere snøflekker jo lenger opp vi kom.

Jeg var spent på hvordan det skulle gå å krysse elvene. Stavene som var kjekke å ha i elva, var heime for å spare vekt. I den første elva, Salvassjohka, erstattet jeg fjellskoene med Crocs. Jeg gikk tre turer, først med sekken og så med kløven. Til slutt hentet jeg hundene. De måtte være i bånd for jeg skimtet en flokk med rein på sørsiden av elva. Jeg savnet stavene. Elva var stri og fottøyet glatt. Det gikk heldigvis uten ufrivillig bad, men det var bare så vidt. Jeg gjennomførte ikke flere elver iført Crocs den dagen.

Vi slet i den våte snøen. Noen ganger bar snøen, men plutselig kunne den gi etter og vi tråkka gjennom. Andre plasser vassa vi i slush. Det var full vårløsning i fjellet.

Lårmusklene var sure og føttene konstant våte, men jeg kunne likevel ikke la vær å beundre det storslåtte landskapet. Vi gikk gjennom et skar, Láirevággi med mektige fjell på begge sider. På høyre side hadde vi det majestetiske fjellet, Ruovdoaivvit, og på venstre side, Skadjoaivvit.

Det tok sin tid å passere bekkene. Kløvene måtte av for at hundene skulle komme seg opp de høye snøkantene.

Etter flere timer med blod slit kunne vi endelig gå nedover. Vi så Tornetäsk i det fjerne mens vi henta frem de siste reservene.

Vi traff på en flokk rein på tur ned ellers møtte vi ikke en sjel i løpet av hele dagen.

Da vi endelig kom frem til Lappjordhytta viste GPSen 26,5 km, og klokka 19.00. Vi var slitne, spesielt Nuuk viste tegn på at starten var litt i tøffeste laget.

Mestringsfølelsen var likevel god og vi hadde opplevd fantastisk natur. Det føltes bra at området var vernet. Flere fortjente å oppleve dette.

E1 dag 37: Sjarmøretappe over Altevatnet

Vi våknet til -15 grader, sol fra skyfri himmel og lyden av rypsteggen som kaklet i lia bak hytta. Det kunne ikke blitt mer idyllisk.

På nabohytta bodde tre karer som gikk Norge på langs. De satte av gårdet før klokka var åtte, men vi hadde kun en kort etappe denne dagen og prioriterte derfor lang frokost og mange kopper kaffe.

De siste rengakakene ble ofret til fordel for havregrøt siden vi hadde bestemt oss for å stoppe på Altevatn hytta ettersom værmeldingene var dårlige. Eva fra Alta syntes rengakaka fra Rana var god med brunost på. Selv har jeg alltid en pose med disse kakene med meg på tur. De holder seg godt, og metter lenge.

Vi gikk ned til isen og fulgte scootersporene til hytta. Det var 11 km fra Gaska til Altevatnhytta og vi kunne nye turen med fjeset mot sola.

Den siste rest av dagen ble brukt til å slikke sol i hytteveggen, og øve på å sette opp telt rett fra pose. En fin avslutning på en fantastisk uke. Vi kunne ikke vært mer heldig med vær, føre og turfølge.

E1 dag 36: Gnistrende forhold fra Vuoma til Gaskahytta

Det hadde blitt klarere og kaldere i løpet av natten. Temperaturen hadde krøpet under 10 da vi kom ut for å pakke pulkene etter en behagelig natt på Vuomahytta.

Vi gikk fra Vuomahytta og fulgte Geibbajohka vest og oppover.

Vi passerte grensa til Øvre Dividal nasjonalpark, men landskapet var fortsatt like majestetisk med flotte fjell på alle kanter.

Vi passerte 900 moh, og gikk til vi kom til Gaskkasjohka (Fiskløyselva) før vi tok lunsj.

Det var bra at alle hadde med seg vindsekker og jervenduker når vi tok pause for vinden og den lave temperaturen førte til rask nedkjøling hver gang vi stoppet.

Etter lunsj var det bare å kruse ned til Gaskahyttene og Álddesjávri (Altevatnet). Da vi kom dit viste GPSen 17 km. En deilig dag.

E1 dag 35: Fra Dividalen til den populære Vuomahytta

Klokka var ikke mer enn 8.00 da vi startet fra Dividalshytta. Det var en nydelig morgen, lettskyet, sol, -6 grader og vindstille. Vi kunne ikke hatt bedre forhold.

Vi fulgte en scooterløype etter sommerstien noen km ned Dividalen. Vi hadde håpet at vi også skulle finne et ski- eller scooterspor etter sommerstien mot Anjavassdalen, men det gjorde vi ikke. Det vi derimot fant mye av var spor etter rype, hare, rev, elg, snømus og jerv. Ingen tvil om at det var et rikt dyrelivet i Øvre Dividal nasjonalpark.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å brøyte seg vei gjennom skogen. Heldigvis var det ikke noe å si på humøret selv om det ble litt «grynning».

Vi passerte Ole Nergårdbua før vi før vi kom ned til Divielva. Det er en åpen bu som eies og driftes av Statskog.

Da vi kom ned på Divielva fulgte vi den opp igjen et stykke før vi vinkla 90 grader, og brøyta oss løype opp den sørlige dalsida i Anjavassdalen.

Etter noen timer med litt slit i Anjavassdalen kom vi over skoggrensa. Der var det mindre snø og bedre pulkføre.

Vi gikk parallelt med Vuomajohka og gikk over Vuomajarvi før vi fant de tre Vuomahyttene til Troms Turlag. Det ble litt strekk i laget. Ikke alle hadde de samme forutsetningene, men da klokka var fem var alle kommet til hytta og GPSen viste 22,5 km. Det var ikke vanskelig å forstå at hytta var populær. Det var et vakkert område, og hytta lå fint plassert oppå en høyde rett overfor Vuomajárvi (Vuomavatnet). Vuomajárvi er et av de mest kjente fiskevatnene i Øvre Dividalen nasjonalpark.

E1 dag 34: Fra Dærtahytta til fantastiske Dividalen

Det var overskyet, vindstille og noen få minusgrader da vi gjorde oss klar for å forlate Dærtahytta.

Det var snø i lufta og «flatt lys» de første kilometerne, men det gikk greit å finne veien. Mange plasser kunne vi se sti merkinga til DNT for snølaget var tynt.

Da vi hadde passert Jalggohas måtte vi ned en liten skrent. Ikke alle damene hadde like god kontroll på pulken, men alle kom seg heldigvis ned med både utstyr og kroppen inntakt.

Etter skrenten tok vi av fra sommerstien og gikk rett sør over Jierttávuopmi. Sola kom frem, og det var helt magisk gjennom dette området.

Nedenfor fjellet, Jerta, tok vi lunsj. Per kokte kaffe mens andre benyttet pausen til fotpleie. Ikke alle føttene var like fornøyd med behandlingen de hadde fått, men humøret var det ikke noe å si på.

Da vi begynte stigningen opp til Jierttáláhku var det slutt på idyllen. Snøbygene kom og vi måtte opp med både kart, kompass og GPS for å finne veien. Heldigvis hadde vi en av Norges beste orienterer med oss så det var ikke noe problem.

Et par km før Dividalshytta begynte nedoverbakken. Det var det bratt, men nå ville damene finne hytta for jammen gikk det fort. De satte utfor med hyl og latter med pulkene dansende etter. Selv tok jeg det med ro for å unngå skade på hunder og utstyr. Da vi nærmet oss hytta fant vi all snøen vi hadde savnet på fjellet.

Det ble en lang dag. GPSen viste 27,7 km, og klokka 18.15.

E1 dag 33: Fra Rostahytta til Dærtahytta under perfekte forhold.

Vi forlot Rostahytta i fantastisk morgensol, og gikk sakte opp mot Áslatvárri i retning Dærtahytta.

Nuuk syntes stadig at pulken var for tung i den løse snøen, og la seg ned i kjent stil. Til slutt bestemte Per seg for å overta den for å få litt større fremdrift.

Etter at vi hadde gått over Áslatvárri fikk vi øye på et telt. Da fikk de single damene i gruppa fart på skiene. De stramma rumpa og rettet seg opp, og de ble ikke skuffet for ut av teltet kom to hyggelige karer som fortalte at de hadde koste seg med rypejakt og god mat i flere dager.

Like ovenfor teltleiren ble det lunsj før vi fortsatt over Gassavákkejávri.

Vi passerte 1033 høydemeter, og kom frem til at det sannsynligvis var turens høyeste punkt. Damene fra Alta lot ikke sjansen gå fra seg, og lurte i seg en liten «Jeger» for å feire bragden før de startet på en herlig nedovertur til Dærtahyttene.

Sola var med oss hele veien, og da vi kom frem viste GPSen 17 km.

Stemninga var god da en av damene fra Mo tryllet frem portvin og snaks på altanen som en perfekt avslutning på en fin dag.

E1 dag 32: Rostahytta

Kalenderen viste 13. mars 2021, og vi var i gang med neste etappe fra Nordkapp til Sicilia. Denne gangen var planen å gå en uke sammen med fem trivelige damer. Skiene var preppa og pulkene oppfylt. Vi gledet oss, og kunne ikke kom oss for nok i gang.

Vi startet ved Innset i Rostadalen, og de første 7 km gikk vi etter en ubrøytet vei. Det var heldigvis lett og fint å gå og godt skiføre. En perfekt start.

I enden av veien fant vi gapahuken og der tok vi turens første lunsj. Praten gikk løst og damene bydde på seg selv. Humøret var det ikke noe å si på.&

Etter lunsj krysset vi Rostaelva og fulgte samme rute som sommerstien tar mot Rostahyttene. Her var det vanskeligere forhold. Nuuk og Dakota trådde gjennom snøen, og fikk problemer i skråninger og bakker. Det fikk også et par av damen. Det var glatte ski og tunge pulker, og ikke alle hadde like gode forutsetninger for en slik tur. Alle kom til slutt opp, og humøret var det heldigvis ikke noe å si på. GPSen viste 13,5 km.

Troms Turlag tilbyr som regel tre hytter på sine destinasjoner, to hytter og et hundeaneks. Vi hadde forhåndsbooket hundeanekset, og vi ble ikke skuffet. En super og passe stor hytte for to, og med tilrettelagt plass til de firbente.

På kvelden spiste vi Sovas og flere fant frem rødvin som de hadde betalt med svette og slit oppover dalen. De delte raust, og håpet nok i sitt stille sinn at det skulle gi lettere pulker dagen etter. Det ble i alle fall en trivelig avslutning på dagen.

E1 dag 31: Fra Gappo til Rostadalen i majestetiske omgivelser

Vi forlot Gappo før de fleste vi kjenner hadde stått opp, og fortsatte grensevanringen.

Et par kilometer fra Gappo gikk stien inn i Sverige.

Vi fortsatt gjennom Sverige til vi kom til Nordre Måskanvarrirøysa. Herfra gikk ruta gjennom Isdalen.

Isdalen bar sitt navn med rette. Her var det alpint landskap, stein i dalbunnen og mektige og maskuline fjelltopper på begge dalsiden.

Fra 1000 moh gikk vi ned langs Iselva til enda en av Troms Turlags hytter, Rostahytta.

Etappen fra Gappo til Rostahytta syntes vi var en av perlene på turen. E1 og Nordkalottruta gikk videre inn i Dividalen, og vi kunne se at omgivelsene ikke ble noe mindre imponerende.

Vår sommerferie var dessverre på siste dag så vi svingte av E1 ruta ved Rostahytta, og gikk ned gjennom Rostadalen.

Etter 26 km kom vi ned til vei. Der ble vi hentet av en snill kollega, og fraktet til Bardufoss. Det var litt vemodig at denne etappen var over, men det var fint å tenke på at vi hadde flere etapper igjen. Hele 7400 km lå foran oss.

E1 dag 29-30: Grensevandring fra Kilpisjärvi til Gappo

På grunn av våteksemen som hundene hadde pådratt seg hadde vi håpet at vi kunne reise heim med buss fra Kilpisjärvi. Det gikk dessverre ikke. Grensen var stengt pga korona så det var ingen annen råd enn å fortsette til fots

Etter en hviledag på Lapland hotel Kilpis startet vi å gå langs innsjøen Kilpisjärvi etter veien, E8. Ved Kilpisjärvi Retkeilykeskus gikk det båt over Kilpisjärvi til Koltalahti.

Vi var litt spente på om båten ville gå. Det var jo koronatider og det måtte være min fem personer med for at båten skulle legge fra kai. Bekymringen vår var helt bortkastet. Selv om det var meldt regn, mandag og midt i september var båten full. Å dra til Treriksrøysa var tydeligvis en populær aktivitet i Finland.

3 km fra Koltalahti kunne vi ta det obligatorisk bilde ved Treriksrøysa, punktet hvor både Norge, Sverige og Finland møtes.

Vi fortsatte inn i Norge etter Nordkalottruta og E1. Det var deilig. Det føltes ikke helt bra å være i et land som egentlig var stengt for oss.

Ved Troms Turlags Goldahytta hadde vi lunsj. Det var en mann på tilsyn på hytta, men vi fikk ikke komme inn. Hytta var koronastengt.

Det spilte ingen rolle for oss. Vi koste oss i hytteveggen.

Vi fortsatte etter Nordkalottruta rundt Golddajàvri og opp på fjellet. Stien gikk langs grensen mellom Norge og Sverige.

Det var tåke og skyet, men innimellom kunne vi se at vi vandret i et område med mektige og tøffe fjell. Isbreer og nysnø bredde seg nedover toppene.

På 680 moh rett ved grensen til Sverige fant vi enda en av Troms Turlags hytter, Gappohytta. Hytta, eller rettere sagt hyttene, lå nydelig plassert med utsikt til mange vakre topper på over 1400 moh.

Vi tok kveld ved Gappo og utsikten. På kvelden fikk vi et etterlengta besøk av sola så da var det bare velstand. GPSen visste 33 km.

E1 dag 28: Fra Kuonjarjoki til Kilpisjärvi med dusj og pizza i tankene

Vi startet tidlig selv om tåken lå over fjellet og alt var vått. Det hadde regnet kraftig om natta, og tåken gjorde det ikke tørrere. Driverne var varm dusj, øl og pizza. Vi ville så fort som mulig ned til Kilpisjärvi.

Vi gikk over fjellet, Guonjarvàrri, som lå på over 1000 høydemeter. Da vi kom ned på 700 høydemeter lettet tåken.

Og da vi kom ned til Saarijàrvi kom sola. Saarjàrvi er både en hytte og en innsjø på grensen til Norge. Vi gikk et par kilometer i Norge før vi igjen krysset grensen og slapp oss ned mot Kilpisjärvi.

Både før og i Kilpisjärvi var det mye rein. De virket ikke spesielt redde for hverken mennesker eller hunder. Når reinen ikke sprang gikk det overraskende lett å passere med hundene.

Vi gikk 24 km og kom til Kilpisjärvi i god tid før butikken stengte. I butikken var det gotterfest før vi begynte å tenke på hvor vi skulle bo. Det var lørdag og ikke så enkelt å finne noe som var ledig. Vi endte opp på Lapland Hotels Kilpis til stiv pris og dårlig standard, men det la ikke demper på stemningen. Vi koste oss med varm dusj, deilig pizza og kald øl den kvelden,