Hytte – Side 12

Dag 53: Fra ubebodde Holden fjellgård til bebodde Gjefsjø fjellgård

7BDE2FA1-3F80-48EB-A574-36D16E135631

Nuuk var ikke blitt bedre i løpet av natten. Vi besluttet derfor at vi ville ta en kort dagsetappe. Dagens mål ble fjellgården Gjefsjø som ligger ca. 14 km nord øst for Holden.

Vi fulgte en gammel telefonlinje som gikk mellom gårdene, og startet tidlig for å få det lett for Nuuk.

A6D6BED8-01A9-4F4A-BF90-D3D4BD766C56

Rypene kaklet og en hare hoppet fremfor oss da vi gikk den letteste dagsetappe på lenge. Vi tok en lang pause ved Gjevsjøen, men var fremme på gården allerede klokka 12.00.

Gjefsjøen Fjellgård har vært omtalt i programmet» Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» . Gården ligger like avsides som Holden, men i motsetning til Holden var denne gården i full drift. Her bodde Nils helt alene sammen med sauene sine.

Nils leide ut hytter, og vi fikk bo sammen med et par fra Amerika som også hadde kommet på ski fra Storlien.

870A916A-D4E3-4E69-AFF3-ADCB01FE759D

Nils hadde mye å gjøre den dagen vi kom på besøk. Han måtte ordne i den nye fjøsen sitt og sette opp nytt hønsehus. Til det hadde han god hjelp av tremenninger sin og kona hans. Mattilsynet skulle komme på inspeksjon denne dagen så han stod på for å bli ferdig.

Mattilsynet kom med to trivelige kvinnelige veterinærer. Den ene hadde drevet smådyrpraksis før hun begynte i Mattilsynet. Snakk om flaks for oss og Nuuk. Hvem skulle trodd at vi kunne få ekspertråd på en slik plass. Det var syv år siden de hadde vært på inspeksjon på Gjefsjøen Fjellgård så det var ikke hver dag at de var så langt til fjells.

DF8F161D-15A2-4522-A879-51D4C5847134

Etter inspeksjonen av den nye fjøset tok de en titt på Nuuk. De syntes Nuuk var litt tynn, han hadde en hevelse i halsen og han var dehydrert. Det kunne muligens sitte fast noe i spiserøret. De anbefalte oss å ta han ned til veterinær for videre undersøkelser. Selvsagt ønsket vi å følge rådet de gav oss, og bestemte oss for at denne etappen endte på Gjefsjø. Vi hadde allerede tenkt tanken så det var ikke en vanskelig beslutning selv om det selvsagt var synd at turen var over for denne gang.

Selv om Nils hadde mange gjester og mye å gjøre disket han opp med en deilig elggryte oppe i den nye fjøset. Vi var 10 rundt bordet, fire fra Mattilsynet, fire skibomser, en venn som hadde kommet opp med diesel og Nils selv. Hyggelige folk, god mat, fin natur og flotte lokaler. Det ble en bra avslutning på turen så langt. Jeg var glad for at det var akkurat hit jeg skulle tilbake for å fortsette mitt «Norge på langs» prosjekt.

1AA7EF5B-2585-4F95-93E0-399413C767D8

Dag 52: Varm tur fra Torrøn til Holden Fjellgård

Vi stod opp samtidig med sola og begynte med morgen rutinene. Det er litt jobb før vi kommer oss av sted. Vi må varme vann, mate hunder, pakke ned telt og utstyr og smøre hundepoter osv, men vi var på ski kl. 08.00. Da var det skare og fin temperatur.

Denne dagen gikk vi nesten bare på islagte vann. Først over Torrøn deretter gikk vi 3-4 km gjennom furuskog og myrer før vi kom til en innsjø som heter Holdern på svensk side og Holderen på norsk side. Innsjøen er kjent som et godt fiskevann. Vi gikk over Holderen og kom til Holden fjellgård. Tilsammen gikk vi 30,5 km.

På Holden fjellgård traff vi en gjeng med som hadde vært på ved dugnad hele helgen. De spanderte en øl på Per og meg. Det smakte selvsagt himmelsk etter den varme skituren.

Hundene var helt utslitt, og spesielt Nuuk så ikke helt bra ut. Det skummet fra munnen hans noe vi ikke hadde opplevd tidligere. Vi var bekymret.

Holden fjellgård viste seg å være en flott og interessent plass. Det er den midterste av tre fjellgården som ligger i Snåsa fjellene på grensa til Sverige. Det er ca. 15 km til de to andre gårdene. På Holden har det bodd folk siden 1778 og opp til vår tid. Nå er gården eid av Staten. Både Statskog og Turistforeningen har hus på gården for leie.

Dag 51: Fra Kolåsen til innsjøen Torrøn

På Kolåsen så det ut som om verden hadde stått stille siden 70 tallet. Alt var slik jeg husker det fra min barndom. Store mønstrete tapeter og fargene gikk i orange, brunt, grønt og gult. Til og med dobørsten var i orange. Alt var rent og i orden og det middelaldrende paret som drev stedet var hyggelige og hjelpsomme, og de syntes hundene var «gulli». Vi trivdes godt på fjellstasjonen i «retrostil».

Jeg var lykkelig over å slippe å ligge i et fuktig telt, og koste meg lenge i en vanlig tørr og varm seng. Vi brukte også lang tid på frokosten. Det ble vi straffet for da vi skulle begynne å gå. Da var føre allerede dårlig. Det var 10-12 varmegrader og sola hadde jobbet med snøen slik at vi gikk oss ned så snart vi kom i nærheten av en busk.

Vi fulgte scooterløypa til innsjøen Ångsfjorden. Ångsfjorden er regulert og henger sammen med innsjøen Torrøn gjennom Sundet. Det gikk greit å gå på isen helt til vi kom til Sundet. Der var det åpent vann. Vi rota lenge med å forsøke å finne en vei på land til den neste innsjøen, men det var håpløst i skogen. Snøen var helt råtten, og veien som gikk langs vannet var bare gjørme.

Det endte med at vi gikk etter vannkanten forbi Sundet. Da vi kom til Torrøn var klokka 18.00, og GPSen viste 24,7 km. Vi hadde gått mange km, men egentlig ikke kommet så langt. Vi fant i det minste en fin leirplass med lite snø hvor vi satte opp teltet og laget bål.

Dag 46: Fra Storerikvollen til Blåhammaren fjellstasjon

Dakota var ikke helt i form. Hun hadde slitt med magen mer eller mindre helt siden påske, og denne dagen var en av de dårlige dagene. Tabelettene vi fikk hos veterinæren på Røros hadde tydeligvis ikke virket så langt, men hun virket fortsatt glad og ivrig etter å gå på tur.

De lystige svenske damene som vi delte hytte med anbefalte at vi tok veien om den svenske turisthytten, Blåhammaren fjallstation. Blåhammaren fjallstation var kjent for sitt «køk», fortalte de. Vi studerte kartet og fant ut at veien via Sverige trolig var litt kortere. I tillegg ville vi ha scooterspor som vi var blitt så avhengig av. Det var en vinn-vinn løsning, og sikkert fint for Dakota at det ble en kort dagsetappe.

Sols var kommet opp da vi vinket farvel til damene. Den våte snøen hadde frosset i løpet av natten. Det var derfor is i skiløypa, men etterhvert som vi kom lenger opp i høyden var føre helt annerledes. Der var det tørr nysnø og «Blå Swix føre». Jeg var stadig like fascinert av hvor stor forskjell det var på vær og føre på bare noen hundre høydemeter.

Vi koste oss de 15 km opp til Blåhammaren fjallstation, og på veien kunne vi nyte utsikten mot Storsylen. Den ligger på grensen mellom Sverige og Norge, men toppen ligger på norsk side. Storsylen er 1764 m.o.h., og er den høyeste toppen i Sylmassivet i Sylan.

Vi krysset et jervespor like før vi kom frem. Det ble grundig undersøkt av Nuuk og Dakota.

Blåhammaren fjallstation er den svenska Turistforeningens sin minste og høyes liggende hytte. Den ligger 1086 m.o.h. Vi var glad vi kom tidlig opp til hytta for det viste seg at det kun var 2 senger igjen på et seksmannsrom. Vi ble overrasket. Det var en vanlig mandag. Blåhammaren et den mest populære hytta til den Svenska turistforeningen, og skal du bo det en helg bør du bestille i god tid på forhånd.

Da vi kom inn skjønte vi at hytta var populær, selv om det var en gammel hytte var den flott. Det var bygget nytt sanitæranlegg med en badstu med et digert rundt vindu hvor du kunne nyte utsikten mens du satt i badstuen.

Maten var også også trestjerners og bedre enn hva du får på norske turistforeningshytter. Turistforeningen i Norge har som policy at det skal være god norsk mat på hyttene, men ikke restaurantmat. Det var det på Blåhammaren. Det beste var at vi fikk så mye mat vi ville. Det var ikke bare mikroskopisk små tallerkenretter som det ofte er på fine restauranter. Vi koste oss med maten sammen med flere titalls svensker og noen norske, og ble selvfølgelig kjempe mette.

Dag 45: Fin tur fra Væktarstua til Storerikvollen

Det var varmegrader og sola tittet frem da vi startet. Det ble derfor godt og varmt opp lia fra Væktarstua med retning mot Nesjøen. Etter alle de kalde dagene vi hadde opplevd på turen kjente jeg at varmen gjorde meg glad.

På turen så vi store flokker med flere titalls ryper. Rypa er ikke uten grunn kommet på lista over truede dyrearter så det var godt å se at det fortsatt fantes noen store flokker.

Vi fulgte scooterløypa som gikk over Nesjøen og til Brokksjøen. Derfra fant vi scooterspor videre over Esandsjøen. På Esandsjøen traff vi en gjeng med hyggelige svenske isfiskere. Da de hørte at vi gikk Norge på langs ville de gjerne gi oss litt fisk. Det takket jeg selvfølgelig ja til. Jeg elsker fersk røye.

Da vi kom over innsjøen fant vi Trondheim turistforening sin hytte, Storerikvollen. Da viste GPSen 28 km. Storerikvollen er betjent i påsken og frem til 7. april. Vi var kommet til 8. april så vi fant frem til den selvbetjente delen. Der fant vi 8 lystige svenske damer. De hadde med seg sterkere drikke enn oss, men allerede kl. 22.00 ble det stille så de var nok også slitne.

Dag 44: Fra Riasten til Væktarstua

Vi våknet til lyden av ivrige fiskere som alt var kommet ut på isen. Det snødde, men det brydde tydeligvis ikke de seg om.

Etter en lang frokost i den lille varme hytta fulgte vi seterveien enda noen km. Deretter tok vi av mot øst og gikk etter Trondheims turistforening sin merkede vinterløype mot Stugudalen.

Over fjellet blåste det friskt, men det var heldigvis ikke mange km før vi kunne kjøre ned i dalen hvor det var mindre vind.

I Stugudalen traff vi flere skientusiaster som var ute til tross for at sola ikke ville vise seg. Vi kryssa over Stugusjøen og fant Væktarstua. Da viste GPSen 17 km. Kveldens høydepunkt ble dusj og middag. Jeg kan ikke få sagt ofte nok hvor deilig og intens maten smaker etter noen dager på ski.

Dag 41: Hviledag på Røros

Dakota og Nuuk har ikke vært god i magen de siste dagene. Jeg var bekymret for at de ikke hadde fått i seg nok mat, og vi bestemte oss derfor for at en tur til veterinær var en god ide før vi fortsatte videre nordover.

På Røros dyreklinikk ble vi tatt godt imot. Der fikk vi snakke med Stian som var hundekjører og ekspert på foring av polarhunder. Han hadde utviklet et regneark hvor han la inn hva vi gav hundene for å se om hundene fikk riktig sammensetning av protein, fett og karbohydrater. Han virket proff og dyktig. Sammen med han følte jeg meg ganske dum, og tenkte at jeg hadde nok gjort mye feil. Jeg hadde ikke tenkt så mye på sammensetningen, men bare vært bekymret for at det skulle være nok mat i forhold til aktiviteten.

Etter mange gode råd og en stor handlepose med tabletter for magen, potefett og div. som vi bare måtte ha ble han med for å hilse på hundene. Heldigvis syntes han ikke hundene var blitt for tynne, og han sa at de virket glad og i god form. Det var bare å «peise på».

Resten av dagen ble brukt på sportsbutikker, reprasjon av utstyr og planlegging av ruta videre nordover. Vi hadde tenkt å gå til Kjølihytta, men Kjølihytta ligger høyt og det var meldt liten storm. I tillegg var det viktig for oss å finne ruter med oppgåtte spor ettersom det var så krevende utenfor.

Heldigvis stakk Torbjørn innom hotellet og hjalp oss med planleggingen. Han bor i området, er hundekjører og hadde derfor mange nyttige opplysninger om hvor vi kunne gå og hvor vi ikke burde gå.

Nyttig dag, og godt for kroppen.

Dag 36: Fra Folldal og heim til påskeferie

Jeg kjente vårsola varme da jeg var ute med frokost til hundene. Nesten hele turen har det vært så surt og kaldt at jeg har hatt på meg to stilongser. De siste dagene hadde jeg gått ned til en tykk stilongs, men nå var det endelig temperatur for bare en. En milepel, det er blitt vår.

Etter frokost valgte jeg og hundene å ta løypa ned til Grimsbu Turistsenter. Det var ikke så enkelt å finne en god rute i det partiet vi var inne i. Ut fra de bloggene som jeg hadde lest fra andre «Norge på langs» vandrere, viste jeg at her var det store variasjoner. Hvis det ikke hadde vært for at vi skulle reise heim på påskeferie denne dagen hadde vi nok lagt løypa over fjellet, men siden jeg måtte komme ned til vei samme ettermiddag ble det retning Grimsbu Turistsenter.

Løypa var ikke oppkjørt etter det siste snøfallet, men det var tross alt mye å bedre å gå der enn utenfor. Også elg og rådyr hadde sett fordelen med å gå i løypa. Det gjorde at Dakota og Nuuk koste seg med alle luktene. De forsøkte rett som det var å endre retning inn i skogen for å forfølge sporene.

Sola varmet det øverste snølaget mens under var det kald snø. Det førte til store klabber under skia. Jeg kom meg likevel ned til Grimsbu Turistsenter. Der ble det lunsj før jeg satte fra meg skiene og trasket videre etter vegen igjen.

Jeg gikk tilsammen 24 km, 11 km etter skiløype og 13 km etter vei, før Per kom å hentet meg. Da var det endelig tid for å kjøre heim for å ta noen velfortjente dager på hytta sammen med guttene våre. Det gledet vi oss til.

Dag 35: Lang dagsetappe fra Rondvassbu til Folldal

Da var vi klar for en lang dagsetappe. Vi ønsket oss påskeferie, og ville bare gå på. Men først måtte vi komme oss gjennom Rondanen.

Det var nesten ikke snø. Alt var blåst bort, og det som var igjen var isete og hardt. Men det harde underlaget gjorde at vi kunne sette opp farten, og før klokka var 12 ankom vi Øvre Dørålsæter Turisthytte.

På Øvre Dørålsæter Turisthytte traff vi en trivelig hyttevert som kunne frtelle at han hadde hatt besøk av over 50 Alaska Malamutter høsten 2017. Det hadde vært Malamut treff, og de hadde reservert for en ny helg kommende høst. Det var kanskje noe for oss. Vi hadde i alle fall lyst til å komme tilbake til den hyggelige og pratsomme verten som disket opp med vafler og kake da vi hadde spist opp nisten vår. Etter lunsjen fulgte vi et scooterspor som går etter en sommervei til Øvre Dørålsæter Turisthytte. Skiene og pulken fikk hard medfart. Det var mer grus enn det var snø, og hundene gjorde ikke noe spesielt for å gå på den lille snøen som var igjen. Før vi kom ned til riksvei 27 vinkla vi ut av scootersporet og rett mot nord mellom Storkringla og Veslekringla. Nå fikk se hvor all snøen hadde tatt veien. I skogen var det dyp snø.

Vi kom ned til veikrysset Holen, og derifra gikk vi på veien til Folldal Fjellhotell. Det var tunge km etter veien, men heldigvis var det lite trafikk. På Folldal Fjellhotell ble vi møtt av et hyggelig gamelt ektepar. De vartet opp med noe som smakte som verdens beste heimlaga mat. Det var ikke jålete små posjoner, men vi kunne spise så mye vi ville. Vi var stadig like sultne, men denne dagen hadde vi god grunn for vi hadde kommet ganske langt. GPSen viste 42,6 km. Vi hadde gått 32 km på ski og 10,6 km etter vei.

Dag 34: Opp fra Otta til Rondvassbu

Da hadde vi lagt bak oss både Ryfylkeheiane, Hardangervidda, Skarvheimen og Jotunheimen. Nå var det Rondane som stod for tur.

Fra Otta går det en bratt vei opp til Mysuseter, men det var svart asfalt på Otta så også denne dagen måtte pulkene transporteres.

Veien opp til Mysuseter slynger seg i sikksakk opp den bratte dalsida. Det tok ikke lang tid før vi hadde flott utsikt over Otta og Gudbrandsdalen.

Da vi kom opp til Mysusæter var vi tilbake i fjell- og hytteverden. Her var det flere hundre hytter, og det gikk skiløyper på kryss og tvers. Vi spiste lunsj på Mysusæter fjellcafe, før vi tok på oss skiene og satte retning mot Rondvassbu.

Det var stor utfart, men hundene var blitt flinke til å passere andre hunder de siste ukene. De gikk bare rolig forbi. Det var nesten så jeg ikke kunne tro at det var våre hunder.

Hundene var gira etter de lette etappene uten pulk så de hadde god driv. Det tok derfor ikke mange timer inn til Rondvassbu. Da viste GPSen 26 km, 14,5 km etter vei og 11,5 km etter skiløype. Rondvassbu ligger nedenfor Rondslottet og er en av Turistforeningens mest populære hytte. Det var ikke så vanskelig å skjønne hvorfor. Rondvassbu var passelig tilgjengelig, den lå blandt storslagne fjell, betjening var hyggelig, og hytta var romslig og koselig.

Utover kvelden kom det flere glade mennesker til Rondvassbu. 60 ungdomskoleelever fra Otta, en klasse fra en folkehøgskole, en DNT grupppe og en tysk familie var kveldens gjester. Ungdommene hadde høyt energinivå og fylte hytta med mye lyd. Det fikk meg til å savne mine egne ungdommer, og jeg var glad det snart var påske. I påsken skulle vi nemlig «ta fri» fra Norge på langs turen, og reise heim til ungene våre.