På Kolåsen så det ut som om verden hadde stått stille siden 70 tallet. Alt var slik jeg husker det fra min barndom. Store mønstrete tapeter og fargene gikk i orange, brunt, grønt og gult. Til og med dobørsten var i orange. Alt var rent og i orden og det middelaldrende paret som drev stedet var hyggelige og hjelpsomme, og de syntes hundene var «gulli». Vi trivdes godt på fjellstasjonen i «retrostil».
Jeg var lykkelig over å slippe å ligge i et fuktig telt, og koste meg lenge i en vanlig tørr og varm seng. Vi brukte også lang tid på frokosten. Det ble vi straffet for da vi skulle begynne å gå. Da var føre allerede dårlig. Det var 10-12 varmegrader og sola hadde jobbet med snøen slik at vi gikk oss ned så snart vi kom i nærheten av en busk.
Vi fulgte scooterløypa til innsjøen Ångsfjorden. Ångsfjorden er regulert og henger sammen med innsjøen Torrøn gjennom Sundet. Det gikk greit å gå på isen helt til vi kom til Sundet. Der var det åpent vann. Vi rota lenge med å forsøke å finne en vei på land til den neste innsjøen, men det var håpløst i skogen. Snøen var helt råtten, og veien som gikk langs vannet var bare gjørme.
Det endte med at vi gikk etter vannkanten forbi Sundet. Da vi kom til Torrøn var klokka 18.00, og GPSen viste 24,7 km. Vi hadde gått mange km, men egentlig ikke kommet så langt. Vi fant i det minste en fin leirplass med lite snø hvor vi satte opp teltet og laget bål.
Turblogg 