Alaska Malamut – Side 23

Dag 16: Endelig kom vi oss til Haukeli

Denne dag ble brukt til å ta seg opp til Haukeli fra Nesflaten. Vt tok rutebussen til Røldal og planla å ta Haukeliekspressen videre. Dessverre viste det seg at Haukeliekspressen ikke tok med seg hunder. Det endte derfor med at jeg reiste opp til Haukeliseter Fjellstue med ski og pulker mens Per forsøkte å haike med to polarhunder. Det gikk dårlig.

Heldigvis hadde vi avtalt med en kollega fra Statnett, Ole Berg, at han skulle komme med forsyninger til oss når vi kom til Haukeliseter Fjellstue. Snille Ole hentet Per og hundene og kjørte de opp.

Denne dagen ble det ikke mange km på ski, men det ble i grunnen en strevsom dag likevel.

Dag 15: Var det en skam å snu for tredje gang?

Vi var kommet til 1. mars. Iskald vind fortsatte å blåse fra nordøst, men vi synts vi måtte prøve en gang til. Vi vaska oss ut av hytta og gikk opp mot Sandvatnet for tredje gang. Det var i grunnen ganske fint vær så lenge vi var i skogen.

Da vi nærmet oss stedet vi hadde snudd tidligere var Nuuk enda mer motvillig enn det han hadde vært dagen før. Vi lokka og vi lurte, men vi lyktes i liten grad. Det var ikke lett å være tålmodig og pedagogosk når vi følte at vi kom til å fryse ihjel hvis vi stoppet. Vi ble irritert og Per begynte å dra både hunden og pulken med seg.

Da vi kom til plassen hvor Nuuk hadde hørt et drønn dagen før var det helt stopp. Vinden var også blitt betydelig sterkere. Jeg hadde mer enn nok med å holde meg på beina. Etter hvert fikk Dakota også nok. Hun krølla seg i en ball sammen med Nuuk og det så ut til at de hadde tenkt å la seg blåse ned. Per og jeg satt på nytt en stund i vindsekken før også vi innså at det ikke nyttet. Vi gikk tilbake til hytta, Bleskestadmoen.

På hytta ble det mat før vi bestemte at nå fikk det være slutt. Vi ville ikke tvinge Nuuk flere ganger opp den samme lia. Turen skal jo også være bra for de firbente. Værutsiktene var heller ikke bedre neste dag. I tillegg var lengselen etter en dusj og ordentlig mat intens.

Vi bestemte oss for å ta de 3-4 milene vi manglet frem til Haukeli ved en senere anledning, og tok retning ned dalen mot Bleskestad og Nesflaten.

Jeg vil ikke anbefale andre å ta den samme turen som oss med tunge pulket. Terrenget var krevende, og det vi i nord ville kalt for et «gaupterreng». Selv vil jeg si at det var hakke verre enn «Gaupterreng». Det var bratt og vi måtte fire pulkene enkelte plasser, men kl. 19.00 kom vi til Energihotellet på Nesflatene. Gjett om vi var glad? GPSen viste 24 km. Vi avslutta dagen med en deilig dusj og ferske, herlige kjøttkaker i brun saus med stor appetitt.

Dag 14: Det er ingen skam å snu

Det var fortsatt svært kaldt. Gradestokken viste -26 grader på natta og -22 grader på dagen. Vi viste ikke hvor mye vind det var da vi gikk. I ettertid fikk vi vite at det var målt 15-16 m/s på Holmavatnhytta som var dagens mål. Med så sterk vind i -22 kuldegrader kjennes det ut som -60 grader.

Vi gikk ikke mange km før Per hadde to hvite flekker i ansiktet. Per har tidligere hatt frostskader i ansiktet så det var ikke annet å gjøre enn å returnere til den varme hytta.

Vi hadde som sagt ikke tilgang til Wi-Fi eller radio så vi viste ikke om det skulle bli verre eller bedre. Jeg følte at kulden var på grensen av hva jeg tålte. Det var derfor vanskelig å beslutte om vi skulle gå over fjellet. Kunne det bli verre? I tillegg viste jeg at det var stor forskjell på 700 og 1100 m.o.h.

Vi benyttet oss av satellittelefon og ringte en venn. Han kunne fortelle at på yr stod det at det ikke skulle bli verre. kl. 12.00 gikk vi derfor ut for andre gang og spente på oss skiene.

Det var ikke mye løs snø lenger. Vinden hadde formet om landskapet til harde snøbølger som pulkene tippet på når vi passerte. Vi måtte derfor stadig tilbake for å rette opp pulkene som hadde tippet. Det gikk tregt. Nuuk begynte også tydelig å vise at han ikke hadde lyst til å gå videre.

Da vi gikk opplevde vi også et par ganger at det drønnet i snøen. Det var tydeligvis et lag under som hadde dårlig hold. Vi gikk ikke i skedfarlig terreng, men Nuuk ble tydelig redd av drønnene og nektet å gå.

Vi satte i vindsekken en stund, men klokka var blitt 14.00. Vi hadde en hund som ikke ville gå og vi hadde ikke kommet lenger enn 3-4 km. Per ville videre, men jeg var ikke i tvil. Jeg ville overnatte i en varm hytte. Det fristet ikke å ende opp blåfrosen i en vindsekk. Vi snudde for andre gang. Det er faktisk ingen skam å snu. Etter disse to turene viste GPSen 11 tunge og kalde km.

På kvelden opplevde vi at Nuuk pistret og ville inn. Det har vi aldri tidligere opplevd. Vi viste ikke hvorfor det skjedde, men vi hadde en teorien om at han hadde dårligere pels enn Dakota. Det var ikke snø han kunne fyke ned i, og dermed ble det ekstra kaldt. Vi lot begge hundene ligge i uthuset i ly for vinden den natten. Da ble det stille med en gang.

Dag 7: Nydelig tur fra Gaukhei til Øyuvsbu

Vi var ferdig pakket og klar kl. 08.00. Nå var formen god og vi «skulle reise kjerringa.» Det var også denne morgenen dårlig sikt, men scootersporene var fortsatt synlig selv om det hadde kommet enda mer snø. Etter et par timer kom solen opp og vi fikk en nydelig dag over fjellet.

Stesdalsheiene er frodige og dyrerike, og på turen over fjellet så vi både ryper og storfugl. Selv om det var kommet snø samme natt var det spor på kryss og tvers. Vi så spesielt mye spor av lemmen og rev.

Dakota koste seg med alle sporene. Nuuk gikk stort sett i samme tampo, traust og rett frem mens Dakota hadde en mer intervall preget stil. Hun stoppet for å snuse på spor eller annet hun fint interessant for deretter å springe for å ta oss igjen.

Vi var på Øyuvsbu allerede litt over 12.00. Da viste GPSen 16 km. Jeg ville gjerne gå videre ettersom det var så fint vær, men Per mente at nå skulle vi holde oss til planen om å ta det med ro i starten. Slik ble det.

Alle hyttene til Turistforeningen har en hovedhytte og en sikringshytte i tilfelle brann. Vi pleide som regel å velge den minste hytta(sikringshytte) når vi bare var to. Da gikk det ikke så lang tid å få hytta varm. På Øyuvsbu var det ikke tillatt å bruke sikringshytta uten av det var krise. Vi hadde der for ikke annet valg enn å fyre opp den store hytta. På natta viste gradestokken godt under – 20 grader. Vi fikk aldri over 10 grader inne i hytta mens vi var der.

På kvelden fikk vi besøk av en rev. Den jaktet i skråningen bak hytta der snølaget ikke var så tykt. Den drev på i flere timer, og vi hadde god underholdning med å observere hvordan den hoppet opp når den skulle ha tak i noe under snøen. Artig opplevelse og fin avslutning på en flott dag i fjellet.

Dag 6: Norge på langs for dummies

Da vi våknet på Gaukhei var vi fortsatt kvalme etter gårdagens kraftanstrengelse. I tillegg hadde Dakota fått diaré. Trolig hadde også hun fått en reaksjon på den tøffe starten. Løypa mellom Gaukhei og Øyuvsbu skulle også være kvista. Jeg var var glad vi skulle slippe navigeringen i det krevende terrenget og bare følge et spor denne dagen.

Det var dårlig sikt da vi startet, men vi kunne se den kvista løypa. Det gikk veldig lett og greit å gå etter et scooterspor. Farten ble større, og formen og humøret bedre. Dakota virket ivrig og glad og tok pulken lett som ingen ting. Det virket ikke som det plaget henne at hun ikke hadde perfekt avføring.

Da vi hadde gått ca. 7,5 km var det pause. Sjokket var stort da jeg tok opp GPSen. GPSen viste at vi hadde beveget oss i helt feil retning. Jeg hadde ikke fulgt med, men gikk ut fra at Per hadde kontroll. Han trodde at jeg navigerte. Vi så etter alternativer, men det var ingen annet fornuftig løsning enn å gå slukøret tilbake til Gaukhei. Jeg var flau og irritert på meg selv.

Da vi kom tilbake til Gaukhei så vi scooteren som merka løypa mellom Gaukhei og Øyuvsbu. Det var en fattig trøst. Etter denne hendelsen bestemte vi at begge hadde ansvar for navigeringen. Fast rutine skulle fra nå av være at for hver lille stopp skulle posisjonen sjekkes, og begge skulle være enig i hvor vi var og hvor vi skulle.

Denne dagen gikk vi 15 km til ingen nytte, men det ble tross alt en lett dag. Humøret steg også betraktelig etter middag fra Kristiansand Turistforening sitt velfylte lager på Gaukhei. Middagen bestod av bacalao fra boks og pannekaker til dessert. Matlysten var i det minste tilbake.

Dag 5: Blodslit fra Ljosland til Gaukhei

Vi våknet til strålende sol og -10 grader på Ljosland Fjellstove. Det kunne ikke vært bedre. Det var jo nå den «egentlige» turen startet. Vi jukset litt i somme og tok den første etappen etter vei. Det var for å slippeGa logistikken med pulker og ski til Ljosland etter veietappen fra Lindesnes. Det fristet heller ikke å gå 12 mil med skisko.

Planen var å gå på ski i 11-12 dager gjennom Ryfylkeheiene etter DNTs rutenett. Vi kom ikke til å få Wi-Fi, mobildekning, strøm eller dusj før Haukeliseter Fjellstue.

Verten på Ljosland Fjellstove pekte vei til et nypreparert skispor. Dette sporet fulgte vi de første 5-6 km. Etterhvert ble det åpenbart at tråkkemaskinen ikke skulle samme vei som oss. Da begynte det jeg vil kalle for et «laus snø helvete». Dere får unnskylde mitt nordnorske språk, men jeg fant ingen andre ord som kunne beskrive hvordan det opplevdes.

I utgangspunktet hadde vi lest at det skulle være kvistet løype frem til Kristiansand Turistforening sin hytte, Gaukhei. Det var dagens mål. Vi fant ikke denne løypa. Den gikk ikke etter sommerstien i alle fall for der gikk vi helt til vi kom til et åpent vann. Da begynte vi å gå etter GPSen.

Ryfylkeheiene var på ingen måte flat. Det gikk opp og det gikk ned, og snøen var dyp. Planen var at hundene skulle dra pulkene, men selv om de gjerne ville kom de ikke av flekken hver gang det gikk opp.

Per hadde laget et smart system med draget slik at vi enkelt kunne overta pulkene. Se bilde ovenfor. Per tok den store pulken på ca. 50 kg, og jeg og hundene den minste på ca. 15 kg. I tillegg hadde vi hver vår sekk.

Sola gikk ned og det begynte både å blåse og snø Det gjorde ikke jobben lettere. Da vi endelig kom til Gaukhei var det blitt mørkt. Heldigvis var det lys i hytta, og vi møtte en hyggelig familie på 3 som hadde fyra og smelta vann. Jeg var letta, men utslitt. For en manndomsprøve. Jeg lagde mat, men vi var for slitne til å spise.

GPSen viste at vi hadde gått 22,5 km. Vi hadde definitivt ikke funnet den korteste ruta.

Vår største bekymring før vi starter

Vi er godt igang med forberedelser til Norge på langs turen, men den største bekymringene vår til nå har vært Dakota og hennes hudproblemer.

I januar 2017 fikk vi en mildværsperiode med masse regn og Dakota utviklet for førset gang våteksem. Hele ryggen måtte barberes og hun måtte behandles med salve og antibiotika. I tillegg måtte hun være inne noe som var en prøvelse i seg selv med den energien hun har.

I august 2017 fikk hun våteksem for andre gang, men da oppdaget vi det så tidlig at vi slapp antibiotika, men også da var barbering nødvendig av et stort parti på ryggen. Vi behandlet henne med rensing og salve. Like før jul i desember oppdaget vi igjen et lite område med eksem på ryggen.

Vi har fått mange råd for forebygging av våteksem, og vi har vel stort sett fulgt de fleste. Det første vi gjorde etter første utbrudd var stengt igjen alle muligheter for å krype under hytta, altan osv siden vi har fått vite at små sår kan være starten på våteksem. Vi har også begynt å gi Dakota multivitaminer og Omega. Hun får Omega både i kosten og i kapsler som settes direkte i huden.

Det er ikke bra med varme og store temperaturforandringer fikk vi beskjed om så vi har sluttet å ta Dakota inn når det er kuldegrader ute. Vi forsøker å holde pelsen tør, og tar henne inn hvis det er mye regn. I tillegg har vi kjøpt en «pelstørker» for hund.

Skrekken er at Dakota skal få eksem når vi er midt på fjellet langt fra hjelp og veterinærer. Vi har derfor i samråd med veterinær fått med oss en førstehjelpspakke som inneholder alt vi trenger for å behandle våteksem av forskjellig grad. I tillegg har vi fått med kuldekrem og dekke som kan beskytte henne mot kulde inntil vi kommer ned fra fjellet.

Nå krysser vi fingrene og håper det går bra. Vi har trent og gledet oss så lenge til den lange turen der vi skal få leve og kose oss sammen med hundene våre 24 timer i døgnet. Bare tanken på å dra uten henne skremmer meg mer enn hva jeg klarer å formidle.

Pulk og dekk trening

24176655_10214573664363660_7079830629046083296_n

For å være best mulig forberedt til turen har vi trent hundene med dekk flere ganger i uka i høst. Det hendte jeg installerte et dekk bak meg selv også. Hensikten har vært å venne kroppen til bevegelsen og belastningen den får på turen. Det har vært god trening, og hundene har vært ivrige.

24775041_10214573682604116_1955333808115873203_n

Da vi skulle prøve pulk bak Dakota for første gang var vi spente på hvordan hun ville ta det, men det gikk fint. Jeg vet jo ikke sikkert, men jeg tror at dekktreningen har vært medvirkende til at pulken ble godtatt med en gang. Det lover bra for turen vår som nærmer seg. Det er bare 2 måneder igjen, og vi gleder oss.

Veten og Tindan i Dalsgrenda

Veten i Dalsgrenda er én av mange topper med det navnet. Ordet «vet» eller «varde» har røtter over 1000 år tilbake i tid, og ble brukt som varslingssystem i ufredstider. Allerede på 900-tallet tente man ildvarder på høye fjelltopper – veter – som kunne sees fra fjell til fjell. På den måten kunne man raskt varsle om fare. Fra Veten i Dalsgrenda kan man for eksempel se Veten på Hemneshalvøya.

22449876_10214191942260846_2053057692889654991_n

Jeg går ofte tur til «min» Veten – en tur jeg kan starte rett fra huset mitt. Noen gangene går jeg bare til Tindan, den første toppen etter at man har passert skoggrensa. Tindan ligger på 451 moh, mens Veten er 707 moh.

For de som ikke bor på Stien, er det mulig å parkere ved parkeringsplassen nedenfor Stien 24 og 26. Derfra går det en godt ryddet sti opp til Tindan og videre til Veten. Alternativt kan man gå opp fra Innergården eller fra Sjånes.

22549701_10214213486519439_9010555594849089299_n

Allerede etter noen hundre meter møter man en fin benk – laget av en sambygding som syntes vi trengte et sted å hvile. Det går bratt oppover, men når man passerer skoggrensa, blir man belønnet med flott utsikt – i hvert fall når det ikke er tåke.

22688695_10214213486399436_8325406907330927470_n

Denne dagen lå tåka tett, men vi fant postkassen med turboka ved Tindan.

22491915_10214213486479438_4619831310495247714_n

Fra Tindan og opp til Veten går man stort sett på berg. Det er fint å gå når det er tørt, men når det regner eller er is, anbefaler jeg ikke denne ruta for de som ikke har vært der før. Berget blir glatt, og det er lite som holder igjen om man skulle skli – særlig det siste stykket før toppen.

22519231_10214191943300872_4882144275455602117_n

Likevel kom jeg og hundene oss helt opp på Veten denne dagen – til tross for regn og vind. Og jammen lettet ikke tåka akkurat nok til at vi fikk et glimt av den vakre bygda nedenfor. 😊

Tortenviktinden (Pollatindan)

En helg i oktober våknet vi til nydelig høstvær, og bestemte oss for at dagen var perfekt for en tur til Tortenviktinden (1027 moh). Toppen er en del av Pollatindan og ligger i Lurøy, på grensen til Rana kommune.

Vi fulgte Kystriksveien (RV17) til Flostrand i Sjona, hvor vi vanligvis parkerer ved grendahuset når vi går denne turen om vinteren. Denne gangen kjørte vi litt lenger og svingte av like før Tortenvika. Her finnes en stor rasteplass og en merket sti opp til Tortenkøta.

Tortenkøta er et populært og lett tilgjengelig dagsturmål, godt egnet for barnefamilier. Den er også en del av Ranatrasken, og fikk derfor æren av et besøk av oss. Turen opp til køta er bare 1–2 km, og ble litt i korteste laget for to voksne – så vi fortsatte videre oppover mot Tortenviktinden.

Jo høyere vi kom, jo mer snø og is møtte oss. Været var nydelig, og det var nesten ikke et vindpust. Dakota koste seg med å knuse is på vanndammene vi passerte – ellers var det helt stille.

Ved 800 moh begynte det å bli isete og glatt, og da vi hadde besteget ytterligere 100 meter, bestemte vi oss for å snu. I tråd med fjellvettreglene: Det er ingen skam å snu. Været var flott, men vi er nok blitt litt mer forsiktige med å gå på is – det er lett å skli, og vi ville ikke ta noen sjanser.

Vi tok en kaffe og nøt panoramautsikten over Helgelandskysten før vi startet turen ned igjen.

Stien er bratt, men fjellet er heldigvis ganske ru og gir godt feste – så lenge man unngår de våte partiene. Vi kom oss trygt ned og syntes vi hadde hatt en strålende tur, selv om vi ikke nådde helt til toppen.