Alaska Malamut – Side 21

Dag 47: Fra folksomt på Blåhammaren til folketomt på Storlien

ski

Fra Blåhammaren gikk det raskt nedover. Det var isete og hardt i løypene så vi måtte hjelpe hundene med å bremse pulkene ved å ploge bak. God trening for legger og ankler.

Vi passerte kraftledningen Nea- Jerpstrømnen på svensk side.

Nede i skogen var det varmt og hundene måtte legge seg i snøen med jevne mellomrom for å kjøle seg ned. Fra Blåhammaren til Storlien var det 19,5 km.

Storlien ligger på grensen til Norge. Jeg var overrasket. Det var en mye mindre plass enn jeg hadde forestilt meg. I motsetning til på Blåhammaren var det ikke et menneskene se. Bare tomme gater og hytter. Vi fant kun en matbutikk.

Skoreimer og bensin til primusen fikk vi ikke tak i. Det verste var at ingen hadde kart. Vi hadde kun tatt med kart for Norge siden det var den opprinnelige planen. Heldig ordnet dette seg delvis ved at vi fikk kjøpe et privat kart av verten på Teveltunet Fjellstue hvor vi hentet 20 kg med ny forsyning med hundemat. Teveltunet fjellstue ligger rett ved Storlien, men på norsk side.

Planen var å gå fra Teveltunet Fjellstue til turisthyttene Angeltjønnhytta, Ferslia osv i Nord Trøndelag, men på grunn av føre ville vi heller gå langs grensen på svensk side hvor vi ville finne scooterspor. Det var meldt stigende temperaturer utover uka. Vi regnet med at det ville bare gjøre føre verre utenfor løypene.

Dag 46: Fra Storerikvollen til Blåhammaren fjellstasjon

Dakota var ikke helt i form. Hun hadde slitt med magen mer eller mindre helt siden påske, og denne dagen var en av de dårlige dagene. Tabelettene vi fikk hos veterinæren på Røros hadde tydeligvis ikke virket så langt, men hun virket fortsatt glad og ivrig etter å gå på tur.

De lystige svenske damene som vi delte hytte med anbefalte at vi tok veien om den svenske turisthytten, Blåhammaren fjallstation. Blåhammaren fjallstation var kjent for sitt «køk», fortalte de. Vi studerte kartet og fant ut at veien via Sverige trolig var litt kortere. I tillegg ville vi ha scooterspor som vi var blitt så avhengig av. Det var en vinn-vinn løsning, og sikkert fint for Dakota at det ble en kort dagsetappe.

Sols var kommet opp da vi vinket farvel til damene. Den våte snøen hadde frosset i løpet av natten. Det var derfor is i skiløypa, men etterhvert som vi kom lenger opp i høyden var føre helt annerledes. Der var det tørr nysnø og «Blå Swix føre». Jeg var stadig like fascinert av hvor stor forskjell det var på vær og føre på bare noen hundre høydemeter.

Vi koste oss de 15 km opp til Blåhammaren fjallstation, og på veien kunne vi nyte utsikten mot Storsylen. Den ligger på grensen mellom Sverige og Norge, men toppen ligger på norsk side. Storsylen er 1764 m.o.h., og er den høyeste toppen i Sylmassivet i Sylan.

Vi krysset et jervespor like før vi kom frem. Det ble grundig undersøkt av Nuuk og Dakota.

Blåhammaren fjallstation er den svenska Turistforeningens sin minste og høyes liggende hytte. Den ligger 1086 m.o.h. Vi var glad vi kom tidlig opp til hytta for det viste seg at det kun var 2 senger igjen på et seksmannsrom. Vi ble overrasket. Det var en vanlig mandag. Blåhammaren et den mest populære hytta til den Svenska turistforeningen, og skal du bo det en helg bør du bestille i god tid på forhånd.

Da vi kom inn skjønte vi at hytta var populær, selv om det var en gammel hytte var den flott. Det var bygget nytt sanitæranlegg med en badstu med et digert rundt vindu hvor du kunne nyte utsikten mens du satt i badstuen.

Maten var også også trestjerners og bedre enn hva du får på norske turistforeningshytter. Turistforeningen i Norge har som policy at det skal være god norsk mat på hyttene, men ikke restaurantmat. Det var det på Blåhammaren. Det beste var at vi fikk så mye mat vi ville. Det var ikke bare mikroskopisk små tallerkenretter som det ofte er på fine restauranter. Vi koste oss med maten sammen med flere titalls svensker og noen norske, og ble selvfølgelig kjempe mette.

Dag 43: Fra vått telt i Killingdalen til varm hytte ved Riasten

Våt snø lavet ned og vinden pisket i teltduken hele natta. Ettersom det var så dårlig vær fikk hunden sove inne i forteltet. Det likte de godt. Dakota forsøkte å vise sin takknemlighet ved å sleike meg gjennom teltduken.

Den våte snøen tinte på teltduken så hver gang vinden fikk tak i teltet fikk vi en regndusj i fjeset. Jeg synes ikke det er spesielt artig å sove i telt når været er så dårlig, men vi hadde ingen fare. Det var tørt og varmt i soveposen. Vi drøyde med å stå opp siden vi viste det skulle bli bedre vær utover dagen. Det var lurt for i 12 tida fikk vi uventet besøk av Torbjørn igjen.

Torbjørn kom på scooter fra Reitan hvor han bor. Han hadde sett på bloggen hvor vi var og ville vise oss hvordan vi kom derifra. Snakk om service. Vi var sjeleglad da vi gikk etter scootersporet frem til den etterlengta veien til Killingdals gruve. Den fulgte vi ned til Reitan stasjon. Deretter vinkla vi østover og fulgte en ny seterveg som går parallelt med Gaula. Veien var ikke brøyta, men det var kjørt med scooter så det var fint å gå.

Sola kom opp og jeg koste meg opp de slakke bakken oppover dalen. Da klokka passerte 18.00 ville Per at vi skulle slå opp teltet, men det ville ikke jeg. Torbjørn hadde sagt at vi kunne sove inne på en liten hytte ved en seter han eide lenger opp. Jeg kjente at jeg fikk superkrefter når jeg øynet en mulighet for å slippe å sove i et vått telt. I tillegg viste jeg at været skulle bli dårlig igjen dagen etter.

Vi fant hytta. Da viste GPSen 29,7 km. Hytta inneholdt alt vi trengte akkurat da, en ovn og en sofa. Etter en våt natt i telt ble opplevelsen i en varm hytte fantastisk. I hytta fikk vi tørka klær og utstyr. Vi la oss tør og varm på liggeunderlag på gulvet, og følte oss som verdens heldigste.

Dag 42: Fra Røros til teltleir i Killingdalen

Vi forlot Røros hotell på ski. Det gikk fine trikkespor rett fra hotellet. Skisporet tok oss via Storvarts- og Olavsgruva til Vika ved innsjøen Aursunden. Været var ikke ille, men det var meldt mer vind og snø utover dagen.

DF1C9B2D-3965-4DF0-9278-7EFBA6591057 — Storvarts gruve

52DF36C4-9162-47AF-BCF0-9757784B84F1 — Olavsgruva

Det er mye spennende gruvehistorie ved Røros for de som tar seg tid.

Vår plan var å krysse innsjøen Aursunden, men vi fant ingen scooter- eller skispor, og ved inntaket til kraftstasjonen var det en stor råk så vi tok runden rundt innsjøen langs veien etter brøytekanten.

Da vi kom på andre siden av innsjøen gikk vi etter en seter-/hyttevei opp Killingdalen. Veien var i utgangspunktet brøytet, men Vinden og snøen hadde laget store fokskavler over veien på flere plasser. Da vi kom til enden av veien hadde vi ca. 2 km til neste vei. Det burde ikke være en stor jobb, men det ble det.

Hundene badet i våt løs snø, og pulkene sugde seg fast til den våte snøen. Vi gikk 4-5 km pr. time så lenge vi hadde spor eller vei, men på denne strekningen ble farta 1 km pr. time. Det snødde tett og klokka passerte 18.00. Jeg mente vi burde sette opp teltet, men Per ville gjerne finne veien. Til slutt hadde vi gått oss helt fast. Veien var bare noen hundre meter unna, men det var så mange bratte skrenter og åpne bekker fremfor oss at vi kom oss ikke videre.

Vi tok frem teltet, og da satte været inn for fullt som meldt på yr. Det blåste godt og våt snø pisket oss i fjeset mens vi holdt på. Det var godt å komme inn i teltet. Da kunne vi se på GPSen at vi hadde gått 33,5 km.

Dag 41: Hviledag på Røros

Dakota og Nuuk har ikke vært god i magen de siste dagene. Jeg var bekymret for at de ikke hadde fått i seg nok mat, og vi bestemte oss derfor for at en tur til veterinær var en god ide før vi fortsatte videre nordover.

På Røros dyreklinikk ble vi tatt godt imot. Der fikk vi snakke med Stian som var hundekjører og ekspert på foring av polarhunder. Han hadde utviklet et regneark hvor han la inn hva vi gav hundene for å se om hundene fikk riktig sammensetning av protein, fett og karbohydrater. Han virket proff og dyktig. Sammen med han følte jeg meg ganske dum, og tenkte at jeg hadde nok gjort mye feil. Jeg hadde ikke tenkt så mye på sammensetningen, men bare vært bekymret for at det skulle være nok mat i forhold til aktiviteten.

Etter mange gode råd og en stor handlepose med tabletter for magen, potefett og div. som vi bare måtte ha ble han med for å hilse på hundene. Heldigvis syntes han ikke hundene var blitt for tynne, og han sa at de virket glad og i god form. Det var bare å «peise på».

Resten av dagen ble brukt på sportsbutikker, reprasjon av utstyr og planlegging av ruta videre nordover. Vi hadde tenkt å gå til Kjølihytta, men Kjølihytta ligger høyt og det var meldt liten storm. I tillegg var det viktig for oss å finne ruter med oppgåtte spor ettersom det var så krevende utenfor.

Heldigvis stakk Torbjørn innom hotellet og hjalp oss med planleggingen. Han bor i området, er hundekjører og hadde derfor mange nyttige opplysninger om hvor vi kunne gå og hvor vi ikke burde gå.

Nyttig dag, og godt for kroppen.

Dag 40: I «trikkespor» fra Dalsbygda til Røros

Vi forlot Dalsbygda i morgensol, og gikk de første kilometerne opp til skiløypa. Derfra fulgte vi flotte skispor nesten helt til Røros. Det var ikke mange å se i løypene i dag ettersom det var første arbeidsdag etter påskeferien. Det vi derimot så mye av var storfugl. Jeg telte 5 tiurer som letta samtidig, og flere røyer. Artig opplevelse, og hundene ble selvsagt gira.

Da vi kom ned til Røros var våren begynt å melde sin ankomst på veien. Vi gikk en lang stund med hundene på brøytekanten, men da vi nærma oss sentrum ble det også vanskelig. De to siste km tok vi taxi til Røros hotell, og da vi kom frem viste GPSen 23,6 km.

Røros hotell gir rabatt til medlemmer av Turistforeningen (DNT), men da må rommet være bestilt på nettsida til DNT.

Dag 38: Slit, men fint vær fra Savalen til Vingelen

Mett og fornøyd forlot vi Savalen skidestinasjon en vakker påskemorgen. Vi fulgte skiløypa oppover noen km før vi vinklet mot øst og mot riksveg 3. Da gikk farten betydelig ned. Utenfor de oppkjørte skisporene var det fullstendig bunnløst. Hundene hadde ikke en sjanse så vi måtte overta pulkene.

Heldigvis var det ikke mange km over åsen før vi kom frem til en sæterveg. Derfra var det bare å stake i vei på ski ned til riksveg 3. Vi hadde tenkt å krysse riksveg 3, og følge den noen km til en ny sæterveg. Det var en dårlig plan. Det var knuske tørr asfalt og mye trafikk. Mange hadde tydeligvis funnet ut at det var lurt å reise heim før påsken var over. Hva skulle vi gjøre nå? Vi måtte finne en måte å komme over veien å og bort setervegen vi ville følge.

Per gikk inn til en gård å spurte om alternativer til riksvegen. De mente at biltransport var det beste alternativet. De snille folkene kjørte oss de 3-4 km etter riksvegen og satt oss av ved en perfekt sæterveg som var brøytet.

Vi fulgte denne sætervegen flere km i god driv, etterhvert gikk det over til scooterspor og til slutt var det ikke noe spor i det hele tatt. Da begynte «løssnø marerittet» igjen. Per og jeg måtte på nytt ta pulkene og vi snegla oss fremover. Vi passerte flere sætre, men det var ikke et spor å se. De brukte tydeligvis ikke sine sætre i påsken. Til slutt kom vi til et spor og etterhvert en brøyta vei. Vi valgte en lengre rute for å slippe flere brøytejobber. Da vi kom til Vingelsgaard Gjestgiveri viste GPSen 35 km. Vi var slitne og stive, og det var nok hundene også.

Dag 37: Påskekos på Savalen

Da var vi i gang igjen. Etter noen dager med påskefeiring på vår egen hytte ble vi fort rastløse, og særlig da vi så hvor fint vær og føre det var i sør. Langfredag lasta vi derfor inn i bilen og satt kurs sørover igjen. Påskeaften parkerte vi bilen på Einum, en liten avkjøring mellom Folldal og Alvdal. Det var der vi avslutta før påske.

Været var som vi hadde sett på TV, sol fra skyfri himmel. Det var -18 grader da vi startet, men sola varmet og etterhvert som den kom høyere på himmelen ble temperaturen mer behagelig.

De første km gikk vi på føttene etter en privat vei opp mot innsjøen Savalen. Dakota var helt klart fult ut restituert og ikke så lite gira. Hun hoppa opp på brøytekanten før hun like fort kom som et prosjektil ned igjen. Jeg hadde festa skiene på sekken, og henne i belte rundt livet. Det var glatt på veien så jeg gikk med staver, men det tok ikke mange meter før Dakota hadde klart å få meg ut av balanse. Jeg landa på ryggen med et brak. Skiene fungerte som en ramme som gjorde det vanskelig å komme seg opp igjen. I tillegg fortsatte Dakota å spurte rundt noe som ikke gjorde det enklere. Selvsagt kom det en bil mens jeg lå på rygg som en klosset skilpadde.

Etter den traurige starten fortsatt dagen bra. På Savalen var det flott, fine løyper og ikke et vindpust. Vi hadde lunsj under et furutre og satt lenge og bare koste oss med roen, sola og naturen. Stillheten ble bare avbrutt av krafselyd hver gang vi stakk handa ned i posen med påskemaskipan. Da vi kom til enden av innsjøen hadde vi gått 19,6 km, og der møtte vi en hytte- og feriegrend som også ble kalt Savalen.

Vi hadde regnet med at vi skulle campe i telt denne dagen, men på Savalen fant vi et hotell, Savalen Fjellhotell og spa. Hotellet var i utgangspunktet fult, men da vi kom hadde de akkurat fått inn en avbestilling. Flaks for oss. Påskeaften ble derfor avsluttet med et besøk i hotellets spa før vi gikk til «Østerdalsbord». «Østerdalsbord» ble en positiv opplevelse langt over forventningene våre. Det viste seg å være en førsteklasses overdådig buffe med mange lokale retter. Mm.. som vi koste oss.

Dag 36: Fra Folldal og heim til påskeferie

Jeg kjente vårsola varme da jeg var ute med frokost til hundene. Nesten hele turen har det vært så surt og kaldt at jeg har hatt på meg to stilongser. De siste dagene hadde jeg gått ned til en tykk stilongs, men nå var det endelig temperatur for bare en. En milepel, det er blitt vår.

Etter frokost valgte jeg og hundene å ta løypa ned til Grimsbu Turistsenter. Det var ikke så enkelt å finne en god rute i det partiet vi var inne i. Ut fra de bloggene som jeg hadde lest fra andre «Norge på langs» vandrere, viste jeg at her var det store variasjoner. Hvis det ikke hadde vært for at vi skulle reise heim på påskeferie denne dagen hadde vi nok lagt løypa over fjellet, men siden jeg måtte komme ned til vei samme ettermiddag ble det retning Grimsbu Turistsenter.

Løypa var ikke oppkjørt etter det siste snøfallet, men det var tross alt mye å bedre å gå der enn utenfor. Også elg og rådyr hadde sett fordelen med å gå i løypa. Det gjorde at Dakota og Nuuk koste seg med alle luktene. De forsøkte rett som det var å endre retning inn i skogen for å forfølge sporene.

Sola varmet det øverste snølaget mens under var det kald snø. Det førte til store klabber under skia. Jeg kom meg likevel ned til Grimsbu Turistsenter. Der ble det lunsj før jeg satte fra meg skiene og trasket videre etter vegen igjen.

Jeg gikk tilsammen 24 km, 11 km etter skiløype og 13 km etter vei, før Per kom å hentet meg. Da var det endelig tid for å kjøre heim for å ta noen velfortjente dager på hytta sammen med guttene våre. Det gledet vi oss til.

Dag 35: Lang dagsetappe fra Rondvassbu til Folldal

Da var vi klar for en lang dagsetappe. Vi ønsket oss påskeferie, og ville bare gå på. Men først måtte vi komme oss gjennom Rondanen.

Det var nesten ikke snø. Alt var blåst bort, og det som var igjen var isete og hardt. Men det harde underlaget gjorde at vi kunne sette opp farten, og før klokka var 12 ankom vi Øvre Dørålsæter Turisthytte.

På Øvre Dørålsæter Turisthytte traff vi en trivelig hyttevert som kunne frtelle at han hadde hatt besøk av over 50 Alaska Malamutter høsten 2017. Det hadde vært Malamut treff, og de hadde reservert for en ny helg kommende høst. Det var kanskje noe for oss. Vi hadde i alle fall lyst til å komme tilbake til den hyggelige og pratsomme verten som disket opp med vafler og kake da vi hadde spist opp nisten vår. Etter lunsjen fulgte vi et scooterspor som går etter en sommervei til Øvre Dørålsæter Turisthytte. Skiene og pulken fikk hard medfart. Det var mer grus enn det var snø, og hundene gjorde ikke noe spesielt for å gå på den lille snøen som var igjen. Før vi kom ned til riksvei 27 vinkla vi ut av scootersporet og rett mot nord mellom Storkringla og Veslekringla. Nå fikk se hvor all snøen hadde tatt veien. I skogen var det dyp snø.

Vi kom ned til veikrysset Holen, og derifra gikk vi på veien til Folldal Fjellhotell. Det var tunge km etter veien, men heldigvis var det lite trafikk. På Folldal Fjellhotell ble vi møtt av et hyggelig gamelt ektepar. De vartet opp med noe som smakte som verdens beste heimlaga mat. Det var ikke jålete små posjoner, men vi kunne spise så mye vi ville. Vi var stadig like sultne, men denne dagen hadde vi god grunn for vi hadde kommet ganske langt. GPSen viste 42,6 km. Vi hadde gått 32 km på ski og 10,6 km etter vei.