Våt snø lavet ned og vinden pisket i teltduken hele natta. Ettersom det var så dårlig vær fikk hunden sove inne i forteltet. Det likte de godt. Dakota forsøkte å vise sin takknemlighet ved å sleike meg gjennom teltduken.
Den våte snøen tinte på teltduken så hver gang vinden fikk tak i teltet fikk vi en regndusj i fjeset. Jeg synes ikke det er spesielt artig å sove i telt når været er så dårlig, men vi hadde ingen fare. Det var tørt og varmt i soveposen. Vi drøyde med å stå opp siden vi viste det skulle bli bedre vær utover dagen. Det var lurt for i 12 tida fikk vi uventet besøk av Torbjørn igjen.
Torbjørn kom på scooter fra Reitan hvor han bor. Han hadde sett på bloggen hvor vi var og ville vise oss hvordan vi kom derifra. Snakk om service. Vi var sjeleglad da vi gikk etter scootersporet frem til den etterlengta veien til Killingdals gruve. Den fulgte vi ned til Reitan stasjon. Deretter vinkla vi østover og fulgte en ny seterveg som går parallelt med Gaula. Veien var ikke brøyta, men det var kjørt med scooter så det var fint å gå.
Sola kom opp og jeg koste meg opp de slakke bakken oppover dalen. Da klokka passerte 18.00 ville Per at vi skulle slå opp teltet, men det ville ikke jeg. Torbjørn hadde sagt at vi kunne sove inne på en liten hytte ved en seter han eide lenger opp. Jeg kjente at jeg fikk superkrefter når jeg øynet en mulighet for å slippe å sove i et vått telt. I tillegg viste jeg at været skulle bli dårlig igjen dagen etter.
Vi fant hytta. Da viste GPSen 29,7 km. Hytta inneholdt alt vi trengte akkurat da, en ovn og en sofa. Etter en våt natt i telt ble opplevelsen i en varm hytte fantastisk. I hytta fikk vi tørka klær og utstyr. Vi la oss tør og varm på liggeunderlag på gulvet, og følte oss som verdens heldigste.
Turblogg 