Denne dagen ble brukt til å kjøre Nuuk heim til Dalselv, 60 mil tur-retur. Det var trist å reise fra han heime, men jeg viste at han ville få god pleie hos guttene min.
Da jeg kom tilbake til Røyrvik syklet vi tur-retur Røyrvik – Namsvatnet, 15 km en vei. En fin asfaltert vei, uten trafikk og i naturskjønne omgivelser var flott å sykle etter, men dagen ble likevel ikke så bra. Jeg savnet Nuuk, og lurte på om han hadde fått kveldsmaten sin.
Det var tåke da vi våknet, men Per sykla fra hytta allerede kl. 7.30. Nuuk var fortsatt ikke god så han fikk ikke være med.
Selv tok jeg turen ned til hytteeierne på Lierne Gjestegård for å bomme litt kaffe. De kunne fortell at akkurat den hytte vi leide hadde Lars Monsen også leid da han gikk Norge på langs. Han hadde hatt hytta i over en uke siden en av hundne hans hadde fått valper mens de var på tur. En slik utfordringer hadde heldigvis ikke jeg.
Da Per hadde syklet i noen timer kjørte jeg etter så vi kunne ta lunsj sammen. Etter lunsj var det min tur. Jeg syklet frem til Røyrvik, som ligger ved inngangen til Børgefjell, 49 km. Dagen etter var planen å gå inn i Børgefjell, men hva skulle vi gjøre med Nuuk? Etter å ha konferert med min kloke veterinær venninne bestemte jeg meg for at Nuuk måtte heim. Det var kjipt, men hundenes helse kom selvsagt foran mitt ønske om å ha han med på tur.
Utslitt av varmen, teltlivet, insektene og bekymringene for Nuuk sov vi helt til kl. 12.00 i hytta vi hadde leid på Lierne Gjestegård. Det var i grunnen veldig godt.
Nuuk var bedre, men fortsatt ikke helt bra. Etter det mislykka forsøket dagen før var det uaktuelt å ta han med på noe fysisk før han var 100% restituert. Per reiste til Snåsa etter bilen slik at vi hadde muligheten for å kjøre heim hvis det ble behov. Da Per var tilbake tok jeg en tur med sykkel alene. Jeg syklet fra Holand til svenskegrensa, 24,5 km. Det gikk lett å sykle når jeg ikke hadde bagasje og hund. Lufta var fin etter en skikkelig tordenbyge tidligere på dagen, og det var ikke trafikk. Jeg koste meg mens jeg speidet etter bjørn, men heller ikke denne dagen så jeg noe til den.
Dagens mål var Holand på sykkel, 40 km nord for leirplassen vår ved Lenglingen. Det var fortsatt veldig varmt så vi startet i kjent stil kl. 04.00. Å sykle så tidlig var positivt på flere måter. Vi hadde hele veien for oss selv, temperaturen var behagelig, og fugler og dyr var svært aktive. Det kvitret og sang rundt oss mens vi tråkket oss fremover, og tre ganger passerte det en hare fremfor oss til stor interesse for Nuuk og Dakota.
Alt gikk bra frem til kl. 08.00, men da var sola så høyt at vi begynte å kjenne varmen. Hundene peste og Nuuk fikk tilbake brekningsanfallene sine. Det var fortsatt et godt stykke igjen til Holand. Hva skulle vi gjøre nå? Løsningen ble taxi til hundene.
Jeg syklet frem til Holand og Lierne Gjestegård mens Per ventet. Da jeg kom frem bestilte jeg taxi og hentet hundene. Taxisjåføren var en trivelig kar som lurte på om vi hadde sett bjørn. Lierne er kjent for sine mange bjørner, og på grunn av de mange skogbrannene som herjet i Sverige denne sommeren var ekstra mange kommet over akkurat mens vi skulle være i området. Jeg håpet virkelig at vi skulle få se en av disse bjørnene.
Med en hund som ikke var helt i form og et værvarsel som meldte 30 grader var det ikke annet å gjøre enn å komme seg til nærmeste innsjø så fort som mulig, og det ble Lenglingen, 15 km øst for Berglia. Vi fulgte veien ned.
På tur til Lenglingen passert vi disse trivelige folkene. De voktet innkjørselen til en med god humor syntes vi.
Disse trefigurer fant vi like ved. Kreativiteten i Lierne var tydelig.
Da vi kom i skyggen ved Lenglingen led vi ingen nød. Vi hadde «egen» strand og en butikk 1-2 km unna hvor de solgte kalde drikkevarer så vi klarte oss godt. Nuuk ble heldigvis stadig bedre. Brekningsanfallene kom ikke så hyppig lenger.
Den som slet mest var kanskje Per. Telte var for lengst erklært for varmt. Han valgte derfor å kjempe mot mygg og knott gjennom natten under åpen himmel. God fornøyelse, sa jeg, mens koste meg med luksuriøs god plass i teltet.
Vi velta oss ut av teltet kl. 04.00. Det var ingen grunn til å vente til det ble for varmt. Da ville vi neppe nå Berglia som var dagens mål.
Vi gikk noen km før vi tok frokost. Mens vi spiste kunne vi nyte utsiken over Tverrelvdalen som vi skulle følge ned. Med vakker natur, strålende sol og nykokt kaffe var «dagen» så langt perfekt.
Etter frokosten gikk det tyngre. Det ble stadig varmere, mer «hater» og de endeløse myrene gjennom dalen sugde energien ut av oss. Vi måtte stadig ta oss ned til Ingeldøla for at hundene og vi ikke skulle koke over. Det verste var likevel at Nuuk fikk problemer med magen. Han forsøke å kaste opp, men ingen ting kom. Brekningene fortsatte han med resten av dagen. Halen hang slapt ned og han så ikke bra ut. Per festa kløven hans opp på sin egen sekk slik at han i alle fall skulle slippe den.
Etter 25,5 km kom vi ned til Berglia og fant en skyggefull plass og en bekk inni skogen hvor vi slo leir. Vi var svette og utslitte, Nuuk var fortsatt dårlig og Per hadde fått gigantiske vannblemmer under føttene. Monstersekken og varmen hadde satt sine spor, men middagen smakte. Vi var fortsatt ved godt mot.
Kl. 06.00 forlot vi Gjefsjøen og tok kurs mot Blåfjella i Blåfjella – Skjækerfjella nasjonalpark. Vi gikk over mange myrer, og fulgte Seterlibekken opp til 600-700 moh. Der åpnet det seg et område med hundrevis av små og mellomstore vann. Hundene satte pris på de mange bademulighetene.
Blåfjella består av mange store steiner så det var det krevende å gå i, men virkelig vakkert.
Vi fant en fin plass ved et av de mange vannene og brukte resten av dagen på å fiske og bade. En lykkelig sommerdag selv om det ble lite fisk, og «bare» 15,5 km.
Da var i gang igjen med vårt «Norge på langs» prosjekt. Vi starta der vi avsluttet så brått i vår, på parkeringsplassen på Allmenningen i Snåsa. Det føltes bra å være tilbake.
Det var meldt fint vær med temperaturer på over 20 grader så vi stod opp kl. 06.00. Vi tenkte det var lurt å komme seg av gårde før det ble for varmt. Det var ingen andre enn oss og en ensom elg ute så tidlig, men det plaget oss selvsagt ikke.
Vi fulgte en god merket sti oppover, Gjefsjøstien. På stien var det lagt klopper over plasser som i normale år er våt. Denne dagen var det definitivt ikke vått. Det var knuste tørt i bakken og det så ut til at det kom til å bli et dårlig multer i år. Lyngen var brun.
Til Heiloens ensomme klagesang gikk vi stadig flere km. Det ble imidlertid også flere og flere stopp for at hundene skulle få kjøle seg ned etterhvert som temperaturen klatret oppover.
Vi kom til Gjefsjø fjellgard litt over 13.00, til garden som ligger «det ingen kunne tru at nokon kunne bu», men det gjør faktisk Nils. Nils var heime og vi fikk låne en hytte. Det var vi glad for ettersom varmen hadde satt millioner av «hater» ( betyr insekter) i gang. I hytta var det fred å få og bedre temperatur.
Vi var fornøyd med starten.
Ved Virvatnet på Indre Helgeland ligger Virvasshytta. Det er en todelt hytte hvor den ene delen eies og driftes av Polarsirkelen Turlag, og den andre delen av Rana Jakt- og fiskeforening.
Jeg tok turen til Virvatnet siste helga i april sammen med Vanja. Vanja er en trivelig, sprek og turglad jente som jeg trivest på tur sammen med. Hun en også en ivrig isfisker.
Vi kjørte E6 nordover gjennom Dunderlandsdalen, og tok av mot Virvassdalen like nord for Krokstrand. Der går det en anleggsvei opp Virvassdalen. Anleggsveien brukes som scooterløype på vinteren som vi hadde tenkt å følge.
Det hadde vært varmt de siste dagene før vi dro så jeg var spente på føre. Det viste seg å være verre enn hva jeg hadde sett for meg. Det var flere partier hvor veien hadde kommet frem og vannet flommet. Humøret var imidlertid på topp, og vi var glad over å være på tur igjen. Skien gled godt på det våte føre, og i følge Vanja hadde vi også feste på skiene selv om hverken hun eller jeg hadde smurt. Jeg var ikke helt enig, men hekta meg på Dakota så jeg kunne få litt hjelp i oppoverbakkene.
På Virvatnet møtte vi kjente. Terje, en kollega fra Statnett og kompisen hans var på tur med hundespann. De hadde slitt med sledene over isen hvor det var mye overflatevann. De hadde heller ikke fått så mye fisk som de hadde håpet, men de virket likevel glad og fornøyd i lyngen der de satt og koste seg med «forskjellig».
Hundene ville ikke gå på isen på Virvatnet på grunn av alt vannet så jeg droppa isfiske, men Vanja fikk to fine ørreter i løpet av helga. Jeg og hundene var fornøyd med at vi fikk en fin tur sammen med Vanja.
Mange har spurt meg om hva vi hadde hatt med og hvilke erfaringer vi har gjort med utstyret vi har benyttet. Nedenfor finner du litt om våre erfaringer.
Soveposer
Det er selvfølgelig nødvendig med gode soveposer på en vintertur. Vi kjøpte Helsport Tempelfjorden. Det er en sovepose som skal tåle ned til -57 grader, og som veier 4 kg. Den består av to poser hvor innerposen er i dun. Det finnes alternativ i bare dun som veier mindre.
Det jeg ikke likte med denne soveposen var at det ikke var glidelås helt ned. Det gjorde at det var vanskelig med lufting når jeg brukte den inne. Etter flere dager i telt var det ikke til å unngå at soveposen ble fuktig. Da var det kanskje bra at soveposen ikke var dun. Jeg tror likevel jeg hadde valgt en sovepose i dun i dag for å spare vekt.
Telt
Vi hadde med et Fjellheimen X-trem 3. Vi pakket teltet med teltstengene i og innerteltet ferdig festet i ytterteltet i en pose på toppen av pulken. Det gikk derfor fort og greit å få teltet opp og ned. Anbefales!
Tidligere har vi hatt med oss et 6 mannstelt, og jeg savnet den gode plasssen som vi hadde i det store teltet speseilt når det var nedbør og kaldt, og hver gang jeg skulle ut og inn av kalde og stive klær. Det var for å spare vekt at vi valgte et lite 3 mannstelt. Vi lå for det meste i hytter, men dersom vi hadde lagt opp til flere overnattinger i telt burde vi valgt et større telt.
Liggeunderlag
Vi brukte Exped DownMat 9. Det består av kanaler som vi fylte med luft som vi pumpet inn. I tillegg er underlaget fylt med dun. Underlaget veier over 1 kg, og det isolerte godt mot underlaget. Jeg syntes det var behagelig å ligge på, men vi opplevde noen ganger at det ble mindre luft i løpet av natta.
Vi hadde også med et trekk til underlaget som beskytter underlaget og som kan bygge underlaget om til en stol. Vi brukte ikke det ofte siden det var så lavt under taket på teltet vi hadde med, men det er en deilig mulighet hvis man må oppholde seg lenge i teltet.
I tillegg hadde vi med et vanlig underlag for bruk under Exped og for å ha et underlag til bruk på dagtid til hundene, matlaging, lunsj osv.
Pulker
Vi var veldig usikker på hvilke pulker vi skulle velge før vi dro. Vi endt med å velge glassfiberpulker fra Fjellpulken etter at vi gjennomførte en fysisk strekk test av glassfiberpulken og plastikk brett. I den private strekktesten kom glassfiberpulken best ut. Pulkene i glassfiber hadde bedre gli enn brettene
Glassfiberpulkene våre hadde trekk slik at utstyret lå bedre beskyttet enn på et plastikkbrett. Vi har tidligere opplevd at brettene fyltes med snø/vann. Det unngikk vi med glassfiberpulkene.
Ulempen med glassfiberpulkene var mer vekt, og vi ble lite fleksible. Vi kunne ikke gå på veier som ikke var snødekt. Med et brett kan du ta sekken som ligger i brettet på ryggen og feste brettet oppå.
Pulkene ble veldig oppskrapet underveis for det var ikke til å unngå at det ble mange kilometer etter vei som bare var delvis dekt med snø. Hundene gikk over stein og bart fjell osv. Vi smurte pulkene ofte med glider for at de skulle gli bedre.
Vi var svært fornøyd med det heimelaga systemet for å kunne overta pulkene fra hundene. Draget til hundene ble laget av et vanlig drag som er beregnet for mennesker. Vi festet hundebøylene med slangeklemmer til draget. Det fungerte fint. Vi overtok pulkene flere ganger når det var dårlig føre, bratt eller vi ville gi hundene en pause.
Vindsekk
Vi hadde med en dobbel vindsekk som vi benyttet neste daglig. Jeg ville ikke vært den foruten. Det var kjempe deilig å få en pause fra vinden, ta av seg hette og scooterbriller og spise lunsj i relativt komfortable omgivelser. Vi hadde mange navigeringsmøter i sekken når det blåste. Da kunne vi ta frem kartet og brette det ut uten at vinden reiste avgårde med det.
Jervenduk
Vi hadde også med en jervenduk som jeg bruke ofte når vi hadde lunsj, til hundene og i teltet.
Skisko
Det viktigste med skisko er at de er god å ha på føttene. For å unngå gnagsår gikk vi med gnagsårsokk hele veien. Det fungerte fint, og vi hadde lite problemer med føttene.
Jeg valgte å gå med skisko med integrerte gamasjer i begynnelsen da det var kaldt og mye laussnø. Da det ble varmere i været gikk jeg over til løse gamasjer. Det gav meg flere muligheter for lufting, og det ble enklere å tørke skoene.
Ski
Vi har begge gått på Åsnes sine fjellski med mulighet for å sette på feller. Fellen ble i liten grad benyttet, men vi smurte skiene hver dag og noen ganger underveis. Vi syntes det gikk bort mye tid på å pakke opp og ned fellene.
Klær og småutstyr
Vi hadde begge med dobbelt sett med ullstilongs, ulltrøye og truser, 3 sokkepar, 1 dunjakke, 1 tynn Bergans anorakk og fjellbukse, og 1 Norønna Gore-tex anorakk og bukse til våte dager. Videre hadde vi 2 luer, 1 skinnlue, 2 buffer, 2 par votter/hansker, selskinnsko. Alt ble brukt. Jeg hadde med Milo og vi vasket ulltøy underveis.
Solkrem, kuldekrem, såpe, hårbørste, våtservietter, truseinnlegg, toalettpapir, førstehjelpssaker, solbriller og scooterbriller.
Hver sin skje, kopp med lokk og termos. Ostehøvel, kniv, tau, tape, primus og 4 l bensin, batteri til GPSen, skrujern, multiverktøy, GPS, kartmappe, 2 kompass, fyrstikker, skismøring, hver sin sekk og en spade.
Bærbart solcellepanel, 2 hodelykter, satelittelefon, 2 mobiltelefon, fotoapparat og ladere til dette utstyret.
Til hundene hadde vi med potesokker, potesalve, dekke, magebelte, tau, halsbånd, div medisin og utstyr til Dakota hvis hun skulle få våteksem, seler, lys, matskåler, liggeunderlag.
Vi brukte alt som vi hadde med bortsett fra potesokker og førstehjelpsutstyr. Vi kunne sikkert klart oss med mindre, men da hadde det gått utover komforten, og kanskje sikkerheten.
Mat
Vi hadde mange poser med Real Turmat, og Toro sine «Rett i koppen» produkter, men vi ble litt lei. Når vi hadde sjansen spiste vi annen mat så det ble flere poser med Real Turmat til overs. På DNT hyttene i Sør-Norge er det mulighet for å kjøpe hermetikk og tørrmat og det benyttet vi oss flittig av.
Når det gjaldt frokost syntes vi at porsjonspakninger med havregrøt kjøpt på vanlige matbutikker fungerte best. Det gav minst oppvask og var enkelt å lage. Den var dessuten god. Ellers spiste vi mye knekkebrød, rengakaker og kornmokjeks med brunost til frokost og lunsj.
Vi spiste også mye sjokolade, nøtter og tørket frukt. Favoritten var tørket Mango. Mmm… Dessverre smaker den ikke like godt heime.
Til hundene økte vi matmengden med 50%, og sendte hundematen til ulike depot underveis i 10-20 kg pakninger. Det ble litt for lite mat til hundene det første året. Begge hundene gikk ned i vekt. Det andre året endret vi til mer fett holdig kost, og kokte i tillegg en porsjon med ris til hundene hver morgen. De spiste både risen og vannet som risen var kokt i. Før vi begynte med ris var hundene plaget med løs mage. Etter at vi begynte å gi de rus hadde de ikke de problemene.
Turblogg 