Turblogg

Høsttur fra Akersvatnet til Dalsgrenda

Hvis man ønsker seg en enkel tur i lett og vakkert turterreng vil jeg anbefale en tur fra Akersvatnet og ned til Øverdalen i Dalsgrenda. Turen er 15,5 km lang og passer veldig godt til barn siden det er få oppoverbakker.

Jeg har hytte ved Akesvatnet og bor i Dalsgrenda derfor tar jeg ofte denne turen både sommer og vinter. En fin helg i oktober 2016 var jeg så heldig å få følge av Heidi. Hun hadde med seg sine to flotte Malamutter, Nuka og Maja. Selv hadde jeg kun med meg Nuuk med siden Dakota hadde løpetid.

14724395_10210758931837731_7377160563253794577_n

Vi kjørte etter anleggsveien langs Akesvatnet til parkeringsplassen ved Nevertjønnlia. Den ligger like før anleggsveien går ned til Statkrafts demning i Akersvatnet. Det kan være litt vanskelig å finne stien med det sammen, men hvis man går opp til 22 kV høyspenlinjen før man dreier mot venstre dukker stien som regel opp.

Vi fant i alle fall stien greit. Da vi kom opp den lille stigningen i begynnelsen fikk vi en fin utsikt ned dalen som vi skulle gå. Utsikten kunne vi nyte mens vi gikk nedover. Det gikk greit å gå. Det var tørt og lite is. Vi så noen ryper, og Nuka og Maja kjente lukta av rein. Heldigvis var hundene godt festa i eieren så det skjedde ikke noe mer dramatisk enn at det tok litt tid å få de rolig så vi kunne fortsette turen.

Etter ca 6 km kom vi til en liten fjell gård, Reinhagalia. Reinhagalia var bebodd frem til slutten av 60 tallet. Det er rart å tenke på i dag at man kunne bo så lang fra vei og folk, og uten strøm og innlagt vann. Og ungeflokkene var store. Oleanna og Kristen f.eks hadde 9 unger. Oleanna og Kristens sin sønn Øyvind overtok gården i 1924, og han og Magnhild var de siste som bodde på Reinhagalia. I dag brukes gården av etterkommerne til Øyvind og Magnhild som fritidsbolig.

Det er to hus på Reinhagalia. Det minste bygget står åpent for turfolk. Det er jo en fantastisk gest av eierne. For oss passet det spesielt godt denne dagen siden det var litt vind. Vi kunne koste oss med matpakke og termos inne. Vi fikk også en hyggelig prat med 2 hyggelige sambygdinger, Bjørg og Bjørn. De hadde også hadde tatt turen innom gården.

Etter lunsj traska vi videre, og nå på en tydelig sti. På slutten av turen passerer vi 3 nedlagte gårdsbruk, Hølbekkmoen, Kjelddalsenget og Bjerklia. Etter Bjerklia gikk vi ned skaret og kom ned til Flåenget som ligger øverst i Øverdalen. Vi hadde ikke noen som kunne hente oss. Vi gikk derfor ned Øverdalen etter veien og rett heim. Både hunder og hundeeiere var fornøyde og syntes de hadde hatt en fin søndagstur.

Fra Gressvatnet til Røssvatnet

Etter 2 dager på vår private hytte med forefallende vedlikehold var både jeg og hundene overmodne for en tur. Været var flott og valget falt på en bit av Nordlandsruta, fra Gressvassdammen til Røssvatnet via Spjetfjelldalen.

For å komme dit må man ta av fra E12 til Sverige like før man kommer til Umbukta Fjellstue. Fra E12 følger man en anleggsvei i 45 km. Veien går rundt Akersvatnet, via Kjensvatnet og ender opp på Gressvasdammen.

Det er satt opp et informativt skilt ved Gressvasdammen med kart og beskrivelse av ruta nordover til Umbukta og sørover til Gressvasshytta.

Hundene var gira så de første km var det mer løping en det som godt var. I den første delen av stien var det mange store steiner, skråt og ulendt. I tillegg var det is i skyggeparti, og sleipt og vått der sola hadde fått tak.

Etter 3-4 km begynte hundene å roe seg så mye at turens første bad kunne gjennomføres. Selv i 0 grader syntes Malamuttene det var deilig å kjøle seg ned i Gressvatnet.

Da vi hadde passert Ridaren kom vi til reingjerdet. Her fikk vi fin utsikt til Nord Norges høyeste fjell, Oksskolten. Vi fikk også se rein noe som førte til en ny runde med gira hunder og en motvillig eier lett joggende på slep.

Over Oksfjellelva gikk vi over denne fine brua. Dakota var skeptisk, men da både jeg og Nuuk gikk kom hun forsiktig etter.

Vi trava videre inn i den vakre Spjetfjelldalen og stoppa ikke før vi kom til Balskøta.

Ved Balskøta ble det endelig pause. Ettersom jeg ikke hadde termos med måtte jeg lage bål for kaffe måtte jeg bare ha. Det passet egentlig fint for jeg var våt til langt opp på leggen. Jeg hengte både sokker og sko til tørk ved bålet, mens de våte føttene fikk tørke i sola.

Jeg hadde heller ikke klart å få med meg en kopp, men løste det ved å drikke av lokket på kaffekjelen. Det er utrolig hvor kreativ man blir når man bare må ha koffein.

Etter pausen bar det videre sørover og opp i dalsida til den vestlige delen av Artfjellet. Helt på slutten gikk vi ned fra Artfjellet til fv. 324 ved Røssvatnet. Derifra gikk vi vestover langs fylkesveien til Steikvasselva og hytta til min mor. Det ble en tur på ca 25 km og anbefales. Vakkert, fint og lett terreng boortsett fra de første km fra dammen som var litt glatte da jeg gikk.

Fagernesfjellet i Narvik

Gjennom jobben min i Statnett er jeg ofte på reise. Da forsøker jeg alltid å få lurt inn en liten tur på ettermiddagen. Det er alltid spennende å gå på tur i nye omgivelser. Når jeg besøker Narvik er turen opp til toppen av Fagernesfjellet, Linken, en klassiker. Linken ligger 1003 m over havet, og er det høyeste punktet på Narvikfjellet skisenter.

Jeg snørte på meg mine nye fjellsko og la i vei fra hotellet og opp mot fjellheisen. På vineren og i sommer månedene kan man ta gondol opp til 656 meter over havet hvis man ikke er så gira på trim. Jeg er gira på trim, og dessuten er vi kommet til september. I september er heisen stengt så det var ikke et alternativ for meg uansett.

Jeg fortsatte fra fjellheisen på apostlenes hester etter en grus vei som slynger seg oppover alpinbakkene. Grusveien ligger veldig sentralt til og mange av Narviks innbyggere bruker denne veien til trim. De går, jogger og sykler, og det som er så hyggelig er at samtlige hilser på deg med både smil og nikk. Og det selv om de nærmest kommer på en endeløs rekke når det er godt vær. Denne dagen var det fantastisk høstvær og jeg hilsa meg oppover.

Midt oppi bakken passerte jeg Johnsbu. Her kan du leie lokaler hvis du har et arrangement. Mot betaling fyrer de også opp i lavoen hvis du ønsker det.

Veien ender når du kommer opp til Fjellheisresturanten 656 meter over havet. Når resturanten er åpen kan du nyte utsikten til et glass med noe i. Resturanten var desverre ikke åpen i dag så jeg hasta videre oppover.

Etter at jeg hadde passert resturanten ble det mindre folk og jeg kunne gå hvor jeg ville. Jeg fulgte en sti som gikk på sørsiden av fjellet. Da jeg kom opp til Linken fikk jeg om mulig enda flottere utsik. På klare dager ser du Lofoten. Etter en liten pust og litt fotografering bar turen ned igjen. Jeg jogga ikke og brukte 3 timer opp og ned. Denne turen anbefaler jeg for alle som er innom Narvik. Kjempe fin kveldstur.

Rabothytta

Jeg hadde lenge gledet meg lenge til å vise hele den oprative ledelsen til Statnett i Nord- og Midt Norge den flotte Rabothytta i Hemnes kommune. Rabothytta ligger på 1200 meter over havet rett ved Okstindbreen og de fantastiske Okstindene. Hytta har panoramautsikt mot både Okstindene og utover Helgeland.

Skuffelsen var derfor stor da jeg fikk se værvarslet noen dager før de skulle komme, liten storm og store mengder nedbør. Heldigvis ble det ikke fult så ille, men med en vindstyrke på 12-14 m/s, sludd og tett tåke var ikke akkurat værgudene på vår side.

For å komme oss til hytta tok vi av fra E6 i Korgen og kjørte opp Leirskadalen og etterhvert på en anleggsvei opp Leirbotn. Anleggsveien går opp til ca 700 m over havet. Der parkerte vi bilene og fortsatte til fots etter en godt merket sti.

Regnet pisket oss i ryggen hele veien opp. Det var derfor en fantastisk opplevelse å komme inn til en varm hytte og få av seg våte klær. Det var ikke alle som var like godt trent, men vi brukte mindre enn 2 timer opp.

Stemninga i hytta var god mens vinden fortsatte å piske regnet vannrett mot de store vinduene. Maten måtte vi lage selv, og det var heller ingen andre som ryddet etter oss. Alt måtte vi ordne. For mange var det også en ny opplevelse å sove i lakenpose og dele rom med en kollega. Det gikk forbausende fint, og tilbakemeldingene var gode.

Jeg tror absolutt dette er en fin plass å ha en ledersamling på. Det blir uformelt og vi må gjøre ting sammen, lage mat, vaske og hente ved. Alle må bidra, vi utvikler samarbeidet og blir bedre kjent med hverandre. Det er en billig og god måte å bygge effektive team på.

Mitt inntrykk var at de som deltok på denne samlingen var veldig godt fornøyd til tross for det grusome været. De fremhevet også den fysiske utskeielsen som noe positivt.

Bildet ovenfor viser oss mens vi ventet på de siste. Vi stod tett som Keiserpingviner for å holde varmen.

Nuuk hjalp til med bæring av mat og utstyr.

Halveis opp står Steinbua. Ikke akkurat luksus, men et kjært landemerke for de som tar turen forbi.

Slik ser Rabothytta ut i fin vær.

Nymoen-Tängvassdalen-Rönes

14203317_10210315618635178_663534598137223505_n Hemnes Turistforening arrangerte en tur fra Nymoen ved Røssvatnet gjennom Tängvassdalen og til Rönes i Sverige 3. september 2016. Denne turen var jeg og Nuuk med på. Dakota, stakkar, måtte være heime for hun hadde ikke fått nødvendig ormekur og kunne ikke reise til utlandet (Sverige). Turen var 16,5 km lang, og det var oppmøte i Korgen for buss transport opp til Nymoen.

Fra Nymoen gikk vi etter en traktorveg til Storfurua i Røssvatnet. På vegen måtte vi passere en gangbro. Det har ikke tidligere vært så enkelt å få med Nuuk over gangbroer, men denne gang gikk det godt. 14291826_10210315618595177_1044343321914444998_n

En gang var det en kraftig furuskog i dette området. Nå er furuskogen nærmeste borte, av klimatiske og menneskelige årsaker. En kjempe står imidlertid igjen og det er Storfurua i Røssvatnet.

Etter en liten rast ved Storfurua gikk vi videre etter en sti som var merket med blå merker. Det var altså ikke vanskelig å finne frem. På veien kom vi over store mengder sopp. For meg er det nærmest umulig å passere uten å plukke. Nuuk fikk derfor fylt opp kløvet sitt med deilig kantarell. Vi passerte også multer og blåbær, men de fant veien rett ned i magen.

Vi hadde mange og lange pauser med bål og kos, og brukte tilsammen 7 timer. GPSen viste 4 timer gangtid og 3 timer pause. Det kaller jeg kosetur. Avslutningern var heller ikke dårlig med buffe og rødvin på Hemavan Fjellcenter før vi satte kursen heim. En bra tur.

14291923_10210315618515175_3564552209063463743_n

Dakota

Vi ble tidlig klar over at vi ville ha to polarhunder til turen fra Lindesnes til Nordkapp. Det var praktisk å ha hver sin hund. Vi fikk omtrent samme marsjfart, og selvfølgelig mer hjelp til pulkene med to istedenfor en.

Vi hadde allerede en hund av typen Alaska Malamut da vi bestemte oss for å gå Norge på langs. Alaska Malamut er en polarhund med mange gode egenskaper for en slik tur. Den er rolig, sterk og seig. Det er en trekkhund som i tidligere tider ble brukt av Inuittene til nettopp å trekke tunge sleder over lange avstander. Den har i tillegg god pels så vi trenger ikke å bekymre oss for at den skal fryse.

Vi brukte lang tid på å finne en god kennel. Godt lynne og gode trekkegenskaper var viktig for oss. Valget falt til slutt på Kennel Terra Polar. Kennelen ligger ikke langt fra Langedrag mellom Rødberg og Nesbyen, og drives av Tove og Olav Tveiten. De har lang erfaring med oppdrett og er opptatt av at hundene også skal brukes og ikke bare se bra ut.

11. mai i år hentet jeg Dakota. Hun hylte i bilen helt ned til Nesbyen, og var slett ikke enig i at hun skulle være med meg. På Nesbyen ventet Sondre, min eldste sønn. Han hjalp meg resten av veien heim. Da ble det heldigvis slutt på hylinga, og det virket som hun allerede hadde glemt at hun ikke ville være med.

Dakota er en fantastisk hund med utrolig mye energi. I begynnelsen tok hun helt pusten fra oss. Det var høyt og lavt og hit og dit. Plutselig var vi tilbake i spebarnstiden med masse arbeid og for lite søvn. Heldigvis tok det ikke så lang tid før vi kom inn i gode rutiner med mat, søvn og tur. Dakota var et perfekt valg, tross alt.

Drømmen om en lang tur

I mange år har jeg tenkt at å gå Norge på langs måtte være noe man burde unne seg. Tenk å ha fri fra det «vanlige» livet i mange uker i strekk og kun levet i friluftslivet på heltid. En reise gjennom Norges vakre natur, men også en reise inn i seg selv. En tid for ettertanke og refleksjon.

Snart er jeg 50 år. Da vil jeg forsøke å realisere denne drømmen. Med på turen vil jeg ha med min trofaste mann, Per. Per og jeg har vært på mange turer sammen. Vi har hatt både fine turer, lette turer og krevende turer med og uten barn. Denne turen planlegger vi uten barn. Den yngste sønnen vår er snart ferdig på ungdomskolen. Da kan vi tillate oss å gi litt slipp på foreldrerollen og rett og slett gå fra Lindesnes til Nordkapp i noen måneder. Jeg gleder meg og er utrolig spent.