Vi er godt igang med forberedelsene til neste etappe, og vi er selvsagt begynt å glede oss. De siste månedene har vi både syklet, sparket, gått på ski og på føttene, og dratt på dekk.
Nuuk og Dakota har også fått noen runder i hundespann i høst sammen med en hyggelig dame som driver med hundekjøring. Det var en artig og kjekk avveksling i treningsopplegget.
Utfordringen vår ligger i en syk hund. Dakota har fått påvist allergi for div. mat og mange ting i miljøet. Det gjør henne sårbar for hudinfeksjoner. Etter en runde med våteksem i august har hun fortsatt ikke kommet seg. Det er stadig tilbakefall hvor vi oppdager nye områder som er rødt og betente. Så lenge det er kaldt går det bra, men når mildværet kommer får hun problemer. Hele høsten har i grunnen gått med til å forsøke å få henne frisk. Vi håper fortsatt på at hun skal være med, men vi er forberedt på at det kanskje ikke går. Det er synd både for henne og oss. Dette er en hunderase som er født til å gå på tur, og som elsker det. Og hva er vel et Malamutliv uten tur?
Turblogg 