Snille Gunder stilte opp med scooter for å kjøre opp løype til oss om morgenen. Det går egentlig en godkjent scooterløype fra gården hans, men den var ikke oppkjørt. Gunder kunne fortelle at det var stadig færre scootere etter løypene.
Med fin løype og uten pulker gikk det greit opp lia.
Oppå fjellet fant vi pulkene som Gunder hadde kjørt opp. Noe av det som har vært fantastisk med å gå denne lange turen er nettopp møte med flotte mennesker. Jeg opplever også at det er noe eget med mennesker som lever på fjellet. De har en egen ro, og tar seg alltid tid til oss.
På fjellet var det helt hvit og vanskelig å se. Vi gikk på GPS og kompasskurs hele veien over til Krutvatnet.
I lia ned fra fjellet merket vi godt at det var betydelig skredfare. Det «drønnet» i snøen uansett hvor vi. Det førte selvfølgelig til at Nuuk ikke ville gå. Nuuk har som tidligere beskrevet alltid lagt seg ned og nektet å gå når han hører drønn». Per måtte ta pulken samtidig som han lokket med seg hunden. Det gikk sakte, men fremover helt til Per var uheldig og datt. Da gikk det et voldsomt «drønn» over hele fjellsida, og det forplantet seg ned til sletta der jeg og Dakota stod. Nuuk fikk panikk og sprang oppover. Det var ikke annet å gjøre enn å gå opp å hente han.
Da vi kom ned til Krutvatnet fant vi Kåtbukta, eller «Kåtboktæ» som de sier lokalt. Da hadde vi gått 24 km. I Kåtbukta har Statskogs en hytte, Krutvasshytta. Det var det godt å komme inn for Krutvasshytta var allerede varm og god. En far og to døtre, Ivar, Live og Ida, var kommet for å gå på jakt i området. Vi var lettet og glad for at det bare var hyggelige folk vi skulle bo sammen med på så få kvadratmeter.
Ida, bare 15 år, men allerede en erfaren rypejeger.
Turblogg 