Norge på langs – Side 8

Dag 46: Fra Storerikvollen til Blåhammaren fjellstasjon

Dakota var ikke helt i form. Hun hadde slitt med magen mer eller mindre helt siden påske, og denne dagen var en av de dårlige dagene. Tabelettene vi fikk hos veterinæren på Røros hadde tydeligvis ikke virket så langt, men hun virket fortsatt glad og ivrig etter å gå på tur.

De lystige svenske damene som vi delte hytte med anbefalte at vi tok veien om den svenske turisthytten, Blåhammaren fjallstation. Blåhammaren fjallstation var kjent for sitt «køk», fortalte de. Vi studerte kartet og fant ut at veien via Sverige trolig var litt kortere. I tillegg ville vi ha scooterspor som vi var blitt så avhengig av. Det var en vinn-vinn løsning, og sikkert fint for Dakota at det ble en kort dagsetappe.

Sols var kommet opp da vi vinket farvel til damene. Den våte snøen hadde frosset i løpet av natten. Det var derfor is i skiløypa, men etterhvert som vi kom lenger opp i høyden var føre helt annerledes. Der var det tørr nysnø og «Blå Swix føre». Jeg var stadig like fascinert av hvor stor forskjell det var på vær og føre på bare noen hundre høydemeter.

Vi koste oss de 15 km opp til Blåhammaren fjallstation, og på veien kunne vi nyte utsikten mot Storsylen. Den ligger på grensen mellom Sverige og Norge, men toppen ligger på norsk side. Storsylen er 1764 m.o.h., og er den høyeste toppen i Sylmassivet i Sylan.

Vi krysset et jervespor like før vi kom frem. Det ble grundig undersøkt av Nuuk og Dakota.

Blåhammaren fjallstation er den svenska Turistforeningens sin minste og høyes liggende hytte. Den ligger 1086 m.o.h. Vi var glad vi kom tidlig opp til hytta for det viste seg at det kun var 2 senger igjen på et seksmannsrom. Vi ble overrasket. Det var en vanlig mandag. Blåhammaren et den mest populære hytta til den Svenska turistforeningen, og skal du bo det en helg bør du bestille i god tid på forhånd.

Da vi kom inn skjønte vi at hytta var populær, selv om det var en gammel hytte var den flott. Det var bygget nytt sanitæranlegg med en badstu med et digert rundt vindu hvor du kunne nyte utsikten mens du satt i badstuen.

Maten var også også trestjerners og bedre enn hva du får på norske turistforeningshytter. Turistforeningen i Norge har som policy at det skal være god norsk mat på hyttene, men ikke restaurantmat. Det var det på Blåhammaren. Det beste var at vi fikk så mye mat vi ville. Det var ikke bare mikroskopisk små tallerkenretter som det ofte er på fine restauranter. Vi koste oss med maten sammen med flere titalls svensker og noen norske, og ble selvfølgelig kjempe mette.

Dag 45: Fin tur fra Væktarstua til Storerikvollen

Det var varmegrader og sola tittet frem da vi startet. Det ble derfor godt og varmt opp lia fra Væktarstua med retning mot Nesjøen. Etter alle de kalde dagene vi hadde opplevd på turen kjente jeg at varmen gjorde meg glad.

På turen så vi store flokker med flere titalls ryper. Rypa er ikke uten grunn kommet på lista over truede dyrearter så det var godt å se at det fortsatt fantes noen store flokker.

Vi fulgte scooterløypa som gikk over Nesjøen og til Brokksjøen. Derfra fant vi scooterspor videre over Esandsjøen. På Esandsjøen traff vi en gjeng med hyggelige svenske isfiskere. Da de hørte at vi gikk Norge på langs ville de gjerne gi oss litt fisk. Det takket jeg selvfølgelig ja til. Jeg elsker fersk røye.

Da vi kom over innsjøen fant vi Trondheim turistforening sin hytte, Storerikvollen. Da viste GPSen 28 km. Storerikvollen er betjent i påsken og frem til 7. april. Vi var kommet til 8. april så vi fant frem til den selvbetjente delen. Der fant vi 8 lystige svenske damer. De hadde med seg sterkere drikke enn oss, men allerede kl. 22.00 ble det stille så de var nok også slitne.

Dag 44: Fra Riasten til Væktarstua

Vi våknet til lyden av ivrige fiskere som alt var kommet ut på isen. Det snødde, men det brydde tydeligvis ikke de seg om.

Etter en lang frokost i den lille varme hytta fulgte vi seterveien enda noen km. Deretter tok vi av mot øst og gikk etter Trondheims turistforening sin merkede vinterløype mot Stugudalen.

Over fjellet blåste det friskt, men det var heldigvis ikke mange km før vi kunne kjøre ned i dalen hvor det var mindre vind.

I Stugudalen traff vi flere skientusiaster som var ute til tross for at sola ikke ville vise seg. Vi kryssa over Stugusjøen og fant Væktarstua. Da viste GPSen 17 km. Kveldens høydepunkt ble dusj og middag. Jeg kan ikke få sagt ofte nok hvor deilig og intens maten smaker etter noen dager på ski.

Dag 43: Fra vått telt i Killingdalen til varm hytte ved Riasten

Våt snø lavet ned og vinden pisket i teltduken hele natta. Ettersom det var så dårlig vær fikk hunden sove inne i forteltet. Det likte de godt. Dakota forsøkte å vise sin takknemlighet ved å sleike meg gjennom teltduken.

Den våte snøen tinte på teltduken så hver gang vinden fikk tak i teltet fikk vi en regndusj i fjeset. Jeg synes ikke det er spesielt artig å sove i telt når været er så dårlig, men vi hadde ingen fare. Det var tørt og varmt i soveposen. Vi drøyde med å stå opp siden vi viste det skulle bli bedre vær utover dagen. Det var lurt for i 12 tida fikk vi uventet besøk av Torbjørn igjen.

Torbjørn kom på scooter fra Reitan hvor han bor. Han hadde sett på bloggen hvor vi var og ville vise oss hvordan vi kom derifra. Snakk om service. Vi var sjeleglad da vi gikk etter scootersporet frem til den etterlengta veien til Killingdals gruve. Den fulgte vi ned til Reitan stasjon. Deretter vinkla vi østover og fulgte en ny seterveg som går parallelt med Gaula. Veien var ikke brøyta, men det var kjørt med scooter så det var fint å gå.

Sola kom opp og jeg koste meg opp de slakke bakken oppover dalen. Da klokka passerte 18.00 ville Per at vi skulle slå opp teltet, men det ville ikke jeg. Torbjørn hadde sagt at vi kunne sove inne på en liten hytte ved en seter han eide lenger opp. Jeg kjente at jeg fikk superkrefter når jeg øynet en mulighet for å slippe å sove i et vått telt. I tillegg viste jeg at været skulle bli dårlig igjen dagen etter.

Vi fant hytta. Da viste GPSen 29,7 km. Hytta inneholdt alt vi trengte akkurat da, en ovn og en sofa. Etter en våt natt i telt ble opplevelsen i en varm hytte fantastisk. I hytta fikk vi tørka klær og utstyr. Vi la oss tør og varm på liggeunderlag på gulvet, og følte oss som verdens heldigste.

Dag 42: Fra Røros til teltleir i Killingdalen

Vi forlot Røros hotell på ski. Det gikk fine trikkespor rett fra hotellet. Skisporet tok oss via Storvarts- og Olavsgruva til Vika ved innsjøen Aursunden. Været var ikke ille, men det var meldt mer vind og snø utover dagen.

DF1C9B2D-3965-4DF0-9278-7EFBA6591057 — Storvarts gruve

52DF36C4-9162-47AF-BCF0-9757784B84F1 — Olavsgruva

Det er mye spennende gruvehistorie ved Røros for de som tar seg tid.

Vår plan var å krysse innsjøen Aursunden, men vi fant ingen scooter- eller skispor, og ved inntaket til kraftstasjonen var det en stor råk så vi tok runden rundt innsjøen langs veien etter brøytekanten.

Da vi kom på andre siden av innsjøen gikk vi etter en seter-/hyttevei opp Killingdalen. Veien var i utgangspunktet brøytet, men Vinden og snøen hadde laget store fokskavler over veien på flere plasser. Da vi kom til enden av veien hadde vi ca. 2 km til neste vei. Det burde ikke være en stor jobb, men det ble det.

Hundene badet i våt løs snø, og pulkene sugde seg fast til den våte snøen. Vi gikk 4-5 km pr. time så lenge vi hadde spor eller vei, men på denne strekningen ble farta 1 km pr. time. Det snødde tett og klokka passerte 18.00. Jeg mente vi burde sette opp teltet, men Per ville gjerne finne veien. Til slutt hadde vi gått oss helt fast. Veien var bare noen hundre meter unna, men det var så mange bratte skrenter og åpne bekker fremfor oss at vi kom oss ikke videre.

Vi tok frem teltet, og da satte været inn for fullt som meldt på yr. Det blåste godt og våt snø pisket oss i fjeset mens vi holdt på. Det var godt å komme inn i teltet. Da kunne vi se på GPSen at vi hadde gått 33,5 km.

Dag 41: Hviledag på Røros

Dakota og Nuuk har ikke vært god i magen de siste dagene. Jeg var bekymret for at de ikke hadde fått i seg nok mat, og vi bestemte oss derfor for at en tur til veterinær var en god ide før vi fortsatte videre nordover.

På Røros dyreklinikk ble vi tatt godt imot. Der fikk vi snakke med Stian som var hundekjører og ekspert på foring av polarhunder. Han hadde utviklet et regneark hvor han la inn hva vi gav hundene for å se om hundene fikk riktig sammensetning av protein, fett og karbohydrater. Han virket proff og dyktig. Sammen med han følte jeg meg ganske dum, og tenkte at jeg hadde nok gjort mye feil. Jeg hadde ikke tenkt så mye på sammensetningen, men bare vært bekymret for at det skulle være nok mat i forhold til aktiviteten.

Etter mange gode råd og en stor handlepose med tabletter for magen, potefett og div. som vi bare måtte ha ble han med for å hilse på hundene. Heldigvis syntes han ikke hundene var blitt for tynne, og han sa at de virket glad og i god form. Det var bare å «peise på».

Resten av dagen ble brukt på sportsbutikker, reprasjon av utstyr og planlegging av ruta videre nordover. Vi hadde tenkt å gå til Kjølihytta, men Kjølihytta ligger høyt og det var meldt liten storm. I tillegg var det viktig for oss å finne ruter med oppgåtte spor ettersom det var så krevende utenfor.

Heldigvis stakk Torbjørn innom hotellet og hjalp oss med planleggingen. Han bor i området, er hundekjører og hadde derfor mange nyttige opplysninger om hvor vi kunne gå og hvor vi ikke burde gå.

Nyttig dag, og godt for kroppen.

Dag 40: I «trikkespor» fra Dalsbygda til Røros

Vi forlot Dalsbygda i morgensol, og gikk de første kilometerne opp til skiløypa. Derfra fulgte vi flotte skispor nesten helt til Røros. Det var ikke mange å se i løypene i dag ettersom det var første arbeidsdag etter påskeferien. Det vi derimot så mye av var storfugl. Jeg telte 5 tiurer som letta samtidig, og flere røyer. Artig opplevelse, og hundene ble selvsagt gira.

Da vi kom ned til Røros var våren begynt å melde sin ankomst på veien. Vi gikk en lang stund med hundene på brøytekanten, men da vi nærma oss sentrum ble det også vanskelig. De to siste km tok vi taxi til Røros hotell, og da vi kom frem viste GPSen 23,6 km.

Røros hotell gir rabatt til medlemmer av Turistforeningen (DNT), men da må rommet være bestilt på nettsida til DNT.

Dag 39: Herlig tur fra Vingelen til Dalsbygda

Feil

Denne videoen finnes ikke

Klok av skade og godt hjulpet av den skiglade verten på Vingelsgaard Gjestgiveri bestemte vi oss for å gå over fjellet istedenfor å følge den korteste ruta etter en sætervei. Vi ville unngå å brøyte løype denne dagen også.

Det var et godt valg. Vi fikk en strålende dag og gikk på grensen til Forollhogna nasjonalpark. Både Vingelen og Dalsbygda hadde løypenettet sitt i tipp topp stand, Det var perfekte «trikkespor» både opp og ned fra fjellet, og på fjellet var det hardt og fint å gå.

GPSen viste 27 km da vi kom ned til Dalsbygda, en fjellbygd ikke langt fra Røros.

Dag 38: Slit, men fint vær fra Savalen til Vingelen

Mett og fornøyd forlot vi Savalen skidestinasjon en vakker påskemorgen. Vi fulgte skiløypa oppover noen km før vi vinklet mot øst og mot riksveg 3. Da gikk farten betydelig ned. Utenfor de oppkjørte skisporene var det fullstendig bunnløst. Hundene hadde ikke en sjanse så vi måtte overta pulkene.

Heldigvis var det ikke mange km over åsen før vi kom frem til en sæterveg. Derfra var det bare å stake i vei på ski ned til riksveg 3. Vi hadde tenkt å krysse riksveg 3, og følge den noen km til en ny sæterveg. Det var en dårlig plan. Det var knuske tørr asfalt og mye trafikk. Mange hadde tydeligvis funnet ut at det var lurt å reise heim før påsken var over. Hva skulle vi gjøre nå? Vi måtte finne en måte å komme over veien å og bort setervegen vi ville følge.

Per gikk inn til en gård å spurte om alternativer til riksvegen. De mente at biltransport var det beste alternativet. De snille folkene kjørte oss de 3-4 km etter riksvegen og satt oss av ved en perfekt sæterveg som var brøytet.

Vi fulgte denne sætervegen flere km i god driv, etterhvert gikk det over til scooterspor og til slutt var det ikke noe spor i det hele tatt. Da begynte «løssnø marerittet» igjen. Per og jeg måtte på nytt ta pulkene og vi snegla oss fremover. Vi passerte flere sætre, men det var ikke et spor å se. De brukte tydeligvis ikke sine sætre i påsken. Til slutt kom vi til et spor og etterhvert en brøyta vei. Vi valgte en lengre rute for å slippe flere brøytejobber. Da vi kom til Vingelsgaard Gjestgiveri viste GPSen 35 km. Vi var slitne og stive, og det var nok hundene også.

Dag 37: Påskekos på Savalen

Da var vi i gang igjen. Etter noen dager med påskefeiring på vår egen hytte ble vi fort rastløse, og særlig da vi så hvor fint vær og føre det var i sør. Langfredag lasta vi derfor inn i bilen og satt kurs sørover igjen. Påskeaften parkerte vi bilen på Einum, en liten avkjøring mellom Folldal og Alvdal. Det var der vi avslutta før påske.

Været var som vi hadde sett på TV, sol fra skyfri himmel. Det var -18 grader da vi startet, men sola varmet og etterhvert som den kom høyere på himmelen ble temperaturen mer behagelig.

De første km gikk vi på føttene etter en privat vei opp mot innsjøen Savalen. Dakota var helt klart fult ut restituert og ikke så lite gira. Hun hoppa opp på brøytekanten før hun like fort kom som et prosjektil ned igjen. Jeg hadde festa skiene på sekken, og henne i belte rundt livet. Det var glatt på veien så jeg gikk med staver, men det tok ikke mange meter før Dakota hadde klart å få meg ut av balanse. Jeg landa på ryggen med et brak. Skiene fungerte som en ramme som gjorde det vanskelig å komme seg opp igjen. I tillegg fortsatte Dakota å spurte rundt noe som ikke gjorde det enklere. Selvsagt kom det en bil mens jeg lå på rygg som en klosset skilpadde.

Etter den traurige starten fortsatt dagen bra. På Savalen var det flott, fine løyper og ikke et vindpust. Vi hadde lunsj under et furutre og satt lenge og bare koste oss med roen, sola og naturen. Stillheten ble bare avbrutt av krafselyd hver gang vi stakk handa ned i posen med påskemaskipan. Da vi kom til enden av innsjøen hadde vi gått 19,6 km, og der møtte vi en hytte- og feriegrend som også ble kalt Savalen.

Vi hadde regnet med at vi skulle campe i telt denne dagen, men på Savalen fant vi et hotell, Savalen Fjellhotell og spa. Hotellet var i utgangspunktet fult, men da vi kom hadde de akkurat fått inn en avbestilling. Flaks for oss. Påskeaften ble derfor avsluttet med et besøk i hotellets spa før vi gikk til «Østerdalsbord». «Østerdalsbord» ble en positiv opplevelse langt over forventningene våre. Det viste seg å være en førsteklasses overdådig buffe med mange lokale retter. Mm.. som vi koste oss.