Etter en tur heim for å feire påsken med familien var vi tilbake på parkeringsplassen ved Altevatn. Vi gledet oss til turen og ferien, men været var mildt sagt elendig. Termometeret viste null grader, det var sterk vind, sludd og dårlig sikt.
Beina var utvilte, hundene var glade for å komme ut og stemninga var god til tross for været. Vi gikk over dammen og opp mot Salvasskardet. Snøen var dyp og kram så det var tungt for hundene. Snøen klabba seg fast på både ski og pulker. Det tok derfor ikke mer enn et par km før Nuuk hadde fått nok. Han la seg ned å nekta å gå. Det var ikke annet å gjøre enn å ta pulken selv.
Vi slet oss videre opp de bratte bakkene i Salvasskaret. Det klabba stadig under skiene våre, og det måtte med jevne mellomrom fjernes. Det var i den prosessen at skiene mine tok kveld. Kanten løsnet, og det så ikke bra ut. Etter en liten tenkepause var vi enig om at det var ikke annet å gjøre enn å snu. Jeg kunne ikke gå på de skiene i 14 dager. Humøret var ikke akkurat på topp da vi tuslet tilbake, men ikke alle turer blir slik jeg planlegger. Denne var en av dem. Ikke annet å gjøre enn å pakke sekken på nytt.
Dagen etter var fjellet stengt pga uvær. Vi ventet til neste dag, men da det endelig var mulig å komme seg i gang igjen var det kommet enorme mengder med snø. Føret var deretter. Varsom.no meldt knall rødt. Det var nærmest umulig for hundene å ta seg frem. Vi gjorde likevel et forsøk, men Nuuk la seg ned etter bare noen km og nektet å gå. Det var også vanskelig å finne en trygg rute på norsk side. Koronarestriksjoner sørga for at vi ikke kunne gå østover, og Narvikfjellene var bratte. Vinterfjellet er slik. Det er ikke alltid man kan gå selv om man så gjerne vil. Det var selvfølgelig utrolig kjipt, men hva skulle vi gjøre med været og føre..
Turblogg 