E1 dag 40: Våt tur fra Lappjordhytta til Abisko

Muskulaturen var litt stiv, men ellers var formen fin da vi startet fra Lappjordhytta tidlig en juni morgen.

Det var fint at jeg endelig fikk anledning til å overnatte på Lappjordhytta. Troms Turlag kjørte et system med booking og betaling på forhånd på grunn av korona. Det hadde resultert i at jeg totalt hadde betalt 1200,- for den ene natta jeg var innom. Jeg var glad for at det tross alt gikk til en god sak, men også fornøyd med at Troms Turlag ikke skulle ikke få flere penger av meg på en stund.

Det gikk bratt ned, og etter bare et par km passerte vi grensa til Sverige. Vi kom inn i Vadvetjåkka nasjonalpark. Der møtte vi en livlig reinflokk mens vi hadde en fotostopp. Det var artig å observere dem mens de passerte. Det virket ikke som de så oss. Kalvene var blitt store, og full av liv.

Etter enda et par km kom vi til Pålnostugan. En åpen Svensk turistforeningshytte. Ikke den høyeste standarden, men mulighet for å finne ly hvis man skulle trenge det.

Terrenget var krevende. Det gikk opp og ned så det gikk ikke så fort. Nuuk var dessuten stadig klar for pauser. Vi tok det med ro, og hadde lunsj ved en av de mange tjernene vi gikk forbi.

Jeg deiligste med å gå i Sverige var at det alltid dukket opp en praktisk bru over elvene vi skulle passere. Her er brua over elven, Njuoraeatnu.

Vi kom etterhvert ned på E10, veien fra Narvik til Kiruna. Det var ca 15 km igjen til Abisko. Jeg hadde håpet at det skulle være mulig å ta buss eller taxi for det var tungt å gå etter vei spesielt med to hunder, men det fantes hverken buss, taxi eller andre som kunne være interessert i å tjene seg noen kroner. Jeg ringte alle overnattingsplassene i området og spurte, men nei. Det var ikke annet å gjøre enn å gå langs E10.

Da vi hadde gått i ca. 5 km etter E10 hadde Nuuk fått nok. Ikke snakk om at han skulle videre. Jeg forsøkte med både lokking og utestemme selv om jeg viste at når han hadde bestemt seg kunne jeg bare begynne å sette opp teltet. Teltet fristet imidlertid ikke. Regnet øste ned og jeg hadde bestilt overnatting i Abisko. Jeg gledet meg til dusj og tørre klær. Løsningen ble å forsøke å haike. Det var ikke mange som hadde lyst på en våt og skitten dame med to våte hunder inn i bilen sin. Etter et par timer forbarmet heldigvis en spansk fotograf seg over oss. Han var full av tatovering og ringer i fjeset, men jeg hadde ikke råd til å være kresen. Jeg tok sjansen på at han var snill, og lempet alt det våte utstyret og hundene inn i bilen hans.

Da vi kom til Abisko viste GPSen 26 km. Vi var våte og kalde, men takknemlig over å ha kommet frem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s