Endelig, vi var tilbake på Altevatn. Det var tredje gang vi skulle forsøke å komme over fjellet og inn i Rohkunborri nasjonalpark. Denne gangen var det bare meg, Nuuk og Dakota. Per var heime med Rago som var for ung for en så lang tur.
Jeg hadde pakket lett, 18 kg på ryggen og 6 kg i hver av kløvene. Mye kjekt utstyr lå igjen heime, men mat for 14 dager til meg og hundene veier en del selv om alt var frysetørret.
Vi var ivrig etter å komme i gang og gikk i raskt tempo opp bakken som vi hadde strevd så hardt i noen måneder tidligere. Det gikk lettere nå.
Etterhvert som vi kom lenger opp i Salvvasvággi (Salvasskardet) var det klart at det ikke var sommer i fjellet, men vår. Det ble flere og flere snøflekker jo lenger opp vi kom.
Jeg var spent på hvordan det skulle gå å krysse elvene. Stavene som var kjekke å ha i elva, var heime for å spare vekt. I den første elva, Salvassjohka, erstattet jeg fjellskoene med Crocs. Jeg gikk tre turer, først med sekken og så med kløven. Til slutt hentet jeg hundene. De måtte være i bånd for jeg skimtet en flokk med rein på sørsiden av elva. Jeg savnet stavene. Elva var stri og fottøyet glatt. Det gikk heldigvis uten ufrivillig bad, men det var bare så vidt. Jeg gjennomførte ikke flere elver iført Crocs den dagen.
Vi slet i den våte snøen. Noen ganger bar snøen, men plutselig kunne den gi etter og vi tråkka gjennom. Andre plasser vassa vi i slush. Det var full vårløsning i fjellet.
Lårmusklene var sure og føttene konstant våte, men jeg kunne likevel ikke la vær å beundre det storslåtte landskapet. Vi gikk gjennom et skar, Láirevággi med mektige fjell på begge sider. På høyre side hadde vi det majestetiske fjellet, Ruovdoaivvit, og på venstre side, Skadjoaivvit.
Det tok sin tid å passere bekkene. Kløvene måtte av for at hundene skulle komme seg opp de høye snøkantene.
Etter flere timer med blod slit kunne vi endelig gå nedover. Vi så Tornetäsk i det fjerne mens vi henta frem de siste reservene.
Vi traff på en flokk rein på tur ned ellers møtte vi ikke en sjel i løpet av hele dagen.
Da vi endelig kom frem til Lappjordhytta viste GPSen 26,5 km, og klokka 19.00. Vi var slitne, spesielt Nuuk viste tegn på at starten var litt i tøffeste laget.
Mestringsfølelsen var likevel god og vi hadde opplevd fantastisk natur. Det føltes bra at området var vernet. Flere fortjente å oppleve dette.
Turblogg 