Det var overskyet, vindstille og noen få minusgrader da vi gjorde oss klar for å forlate Dærtahytta.
Det var snø i lufta og «flatt lys» de første kilometerne, men det gikk greit å finne veien. Mange plasser kunne vi se sti merkinga til DNT for snølaget var tynt.
Da vi hadde passert Jalggohas måtte vi ned en liten skrent. Ikke alle damene hadde like god kontroll på pulken, men alle kom seg heldigvis ned med både utstyr og kroppen inntakt.
Etter skrenten tok vi av fra sommerstien og gikk rett sør over Jierttávuopmi. Sola kom frem, og det var helt magisk gjennom dette området.
Nedenfor fjellet, Jerta, tok vi lunsj. Per kokte kaffe mens andre benyttet pausen til fotpleie. Ikke alle føttene var like fornøyd med behandlingen de hadde fått, men humøret var det ikke noe å si på.
Da vi begynte stigningen opp til Jierttáláhku var det slutt på idyllen. Snøbygene kom og vi måtte opp med både kart, kompass og GPS for å finne veien. Heldigvis hadde vi en av Norges beste orienterer med oss så det var ikke noe problem.
Et par km før Dividalshytta begynte nedoverbakken. Det var det bratt, men nå ville damene finne hytta for jammen gikk det fort. De satte utfor med hyl og latter med pulkene dansende etter. Selv tok jeg det med ro for å unngå skade på hunder og utstyr. Da vi nærmet oss hytta fant vi all snøen vi hadde savnet på fjellet.
Det ble en lang dag. GPSen viste 27,7 km, og klokka 18.15.
Turblogg 