Svalbard – Side 4

Reise til Svalbard med hund «Svalbard på langs»

Det var nydelig vær da vi kom inn for landing i Longyearbyen, den vakre øya som jeg var blitt så glad i. Jeg var lykkelig og kjente en utrolig glede og takknemligheten over det jeg snart skulle oppleve.

Svalbard viste seg fra sin beste side, men sjøisen var dessverre mager. I 2024 opplevde Svalbard godt med is, men 2025 var tydeligvis tilbake på det nye normale kunne vi observere.

Sola skinte og gradestokken viste 16 grader da vi gikk ut av flyet, men idyllen ble brutt av to hunder som hylte, Rago og Dakota. De virket rimelig klar for å bli henta ut av flyet.

Jeg trodde vi hadde alle nødvendige vaksiner og tillatelser til å føre inn hund til Svalbard med godkjenning fra Mattilsynet og flere besøk hos veterinær, men det viste seg at vi hadde glemt Flott behandling. Etter en tur innom det lokale veterinærkontoret og noen tusen kroner fattigere var vi endelig klar for å kjøre hundene til Bolterdalen.

Det var ikke lov å ha hundene stående i band på Svalbard. De måtte være i bur så vi hadde leid et plass hos en kjenning som hadde en romslig hundegård. Hundene var glade for å komme ut av flyburet og de fant seg heldigvis fort til rette.

Vi var i Bolterdalen til sola gikk ned og var lettet og lykkelig over å være kommet frem.

Svalbard på langs

Det store målet for 2025 var å gå Svalbard på langs. Det hadde vært en drøm for meg i mange år, og nå var tiden kommet for å realiser den drømmen.

Svalbard er en fantastisk flott øy med tilnærmet uberørt natur. Jeg ville gjerne oppleve det før jeg ble for gammel.

Planen var å gå sammen med Rostille guiding med oppstart 25. mars 2025

Turen var 620 km på ski, ca 7000 høydemeter og vi skulle bruke ca 30 dager. Vi skulle bo i telt alle nettene og ha med oss alt av proviant. Det var ingen forsyninger underveis.

For at turen skulle bli bli bra var det viktig å forberede kroppen på påkjenningen. Dekktrening og skigåing med tung pulk var nødvendige forberedelser.

Vi planla å ta med både Rago og Dakota på turen. Det var en del ekstra som måtte forberedes når man tar med hund til Svalbard, men det var det verdt. Vi har jo hunder for å kunne ha de med på tur så den jobben tok jeg, men jeg var glad for at jeg begynte tidlig å forberede reisen.

Hundene må blandt annet ha rabiesvaksine og en blodprøve som viser at vaksinen virker. Dette tar tid. Når alle vaksiner var tatt søkte vi Mattilsynet om å få ta de med, og det var 2-3 måneder behandlingstid på søknaden.

Å få med hunder på fly til Svalbard er ikke alltid enkelt. SAS tok ikke med hunder på vinteren, men vi kjøpte flybilletter med Norwegian fra Tromsø og kjørte dit.

Det går mye hundemat på en slik tur, 5 sekker. Vi valgte å bestilte det direkte til Longyearbyen.

Det var ikke lov å la hundene stå i band i Longyearbyen så vi leide en plass i en hundegård i den tiden vi var der. Transport til startpunkt og fra avslutningspunkt på turen ble også bestilt.

Trollstein

Svalbard viste seg fra sitt vakreste en deilig søndag i begynnelsen av juli. Det var skyfri himmel og nesten ikke vind. Min sønn, Birk, og jeg bestemte oss derfor for å ta turen til Sakrofagen og den berømte Trollsteinen. Kanskje Svalbards mest populære tur.

Vi startet fra Nybyen, krysset elva fra Larsbreen og fortsatte ganske bratt opp mot Sakrofagen. Det var morene og løsmasser hele veien, men mellom de harde steinen var det små blomster som klorte seg fast.

Etter noen timers gange var vi på toppen av Sakrofagen. Der kunne vi nyte synet av Longyearbyen i fugleperspektiv og de fantastiske fjellene i området.

Fra Sakrofagen krysset vi Larsbreen over den bratteste delen av breen.

Etter Larsbreen gikk vi bratt opp en skråning med finkornet sand. Det svidde godt i lårene, og sola steikte i nakken mens vi kjempa oss opp steg for steg.

Etter den harde økta i sanddyne var vi endelig oppe på toppe, og kunne enda en gang nye synet av Svalbards fantastisk natur mens vi spiste en vel fortjent lunsj.

Etter en lang lunsj på toppen var det god fart nedover. Over breen var det bløtt og mye vann, men vi kom oss greit ned. Kjempe fin tur som anbefales for de som er så heldige å få muligheten.

Nordenskiöldfjellet

Rett sørvest for Longyetbyen ligger Nordenskiöldfjellet. Fjellet er oppkalt etter en svensk polarforsker og geolog, Adolf Eirik Nordenskiöld.

Det har en høyde på 1051 m.o.h., og er det høyeste fjellet i nærområdet til Longyearbyen. Nordenskiöldfjellet er et populært turmål for både turister og fastboende på Svalbard.

Rago var overlykkelig over å bli tatt med på skitur til Nordenskiöldfjellet. Han hoppet rundt og viste tydelig at han satte pris på initiativet. Rett som det var rullet han seg i den deilige nysnøen, spratt opp igjen, rista seg, gikk litt for så å rulle seg igjen og igjen.

Den mest brukte ruta opp til Nordenskiöldfjellet fra Longyearbyen er opp Tverrdalen, men Rago og jeg valgte å ta veien over Platåberget. Det er en litt lengre vei, men det er en mykere start og færre høydemeter.

Det var perfekte forhold med 6-7 cm nysnø, vindstille og sol fra skyfri himmel. Gradestokken viste 7 kuldegrader da vi startet, men jeg kunne kjenne at sola varmet. Vi gikk rolig over Platåberget. Det var ikke en sjel å se bare en rype og noen rein var ute så tidlig på morgenen.

Rago koste seg, men ville i kjent stil ikke dra i oppoverbakke. Akkurat denne dagen var det ikke så farlig for jeg hadde god tid og trengte trim.

På toppen var slitet glemt for utsikten var helt fantastisk. Den bør oppleves. Til tross for utsikten stod vi ikke så lenge før vi gikk ned for det var kaldt på toppen.

Litt lenger nede fant vi en lun plass hvor vi kunne nye kaffe, naturen og utsikten. Mot nord hadde vi utsikt mot de kule KSAT antennene.

Kjempe fin tur, 13 km.

Trappers Trail

Trappers Trail, verdens nordligste hundeløp, gjennomføres i spektakulær natur på Svalbard hvert år i april.

Løpet starter nedenfor byhundegården i Longyearbyen og målgang er ved Huset i Longyearbyen. Løypa er totalt 70 km, og løpet går over to dager med overnatting i telt ved Bikkjebu. Alle må ha med obligatorisk utstyr som sjekkes ved start og målgang.

Rago og jeg var «rookie» på Trappers Trail 2023. Vi hadde aldri gått så langt med tung pulk på bare to dager tidligere. Jeg var derfor spent på hvordan det skulle gå, men Rago virka gira og det var jeg også. Det var fint vær, god stemning og jeg gledet meg til turen.

Starten gikk bra. Rago var ivrig og underlaget hardt. Det tok ikke mange minuttene før vi hadde lagt bak oss de første 6 km. Vi krysset veien til gruve 7, og tok fatt på Todalen.

Bakkene opp Todalen ble tunge for oss. Sola stekte og Rago var lite villig til å hjelp meg. Han ville heller rulle seg i den deilige snøen.

Da vi nesten var kommet opp ble vi tatt igjen av Gaute og hans 9 grønnlandshunder. Det hjalp litt på engasjementet til Rago, men jeg pustet lettet ut da vi passerte Fritham og de siste høydemeterne var lagt bak oss.

Ned Bødalen gikk det lettere.

Gjennom Colesdalen gikk det også jevnt og trutt. Etter fem timer og 40 km fikk vi en varm mottakelse på Bikkjebu. De fleste var kommet, men vi var heldigvis ikke sist. Jeg var strålende fornøyd med både opplevelsen, været, løpet og ikke minst, Rago.

På kvelden var det samling i hytteveggen med bålpanne og grilling. Været var upåklagelig og stemninga var topp.

Omgivelsene var nydelige og inspirerte til en malings økt i det fine været.

Min kjære trofaste flybårne handler fra fastlandet hadde satt opp teltet for meg. Jeg kom til dekket bord og kunne gå rett i soveposen etter en fantastisk flott dag og sovnet umiddelbart til majestetiske farger.

Etter en god natt i teltet var det frem med skiene igjen. Vi som gikk på ski fikk starte en time før de store spannene. Været var like fint, og vi gikk tilbake gjennom Colesdalen og videre opp i Fardalen.

Alle kom omtrent samtidig til den berykta Fardalsbakken, og absolutt alle passerte meg og Rago opp bakken.

Det var fryktelig tungt, men det meste var glemt da vi kom opp til Longyearpasset og vi kunne sette utfor Longyearbreen.

Det gikk fort ned Longyearbreen, og plutselig var vi ferdig med et utrolig artig løp og årets flotteste skitur.

Hilmar Nøis

Hilmar Nøis var en norsk fangstmann som hadde totalt 38 overvintringer mellom 1909 og 1963 på Svalbard. Han drev fangst over store deler av øya og brukte sledehunder som transportmiddel mellom de ulike områdene.

Hilmar Nøis har fått et spesielt og artig hundeløp oppkalt etter seg. Det foregår i spektakulære Adventdalen på Svalbard i februar akkurat når det vakre lyset begynner å komme tilbake etter fire måneder med mørketid.

Jeg og Rago stilte til start i 2023, og vi var veldig spente. Fellesstart var ikke akkurat noe vi hadde prøvd tidligere. 80 overtente hunder samtidig på startstreken. Det var vanskelig å forestille seg at det kunne gå bra.

Planen før start var å la alle gå ut før oss, men da tida var der gikk det ikke mange sekundene før vi skjønte at dette kom til å gå helt fint. Adventdalen er vid og bred så det var mer enn nok plass til alle.

Rago var glad og ivrig, og ble gira av alle de andre hundene og scootere som passerte oss. De store spannene forsvant etterhvert, men de som gikk på ski holdt vi følge med. Jeg var overrasket. Malamuter går vanligvis saktere enn Alaska husky, men dette var tydeligvis gøy for det gikk jevnt og trutt helt til Jernsenga

Da vi kom til Jernsenga ble det en liten stopp før vi snudde og gikk samme vei tilbake.

Rago klarte seg overraskende bra også på tilbaketuren. Vi kom på tredjeplass av sju startende bare slått av to tospann. Jeg var kjempe fornøyd med både Rago og turen.

Det var ikke andre Malamute med på løpet, men noen Grønnlandshunder var med.

Etter at alle var kommet i mål ble det bankett i flytårnet som tidligere stod i Svea. Kjempe hyggelig og en super flott dag.

Dag 10 fra Longyearbyen til Ny-Ålesund til Longyearbyen

Det var strålende vær på turens siste dag. Vi pakket ned teltet, og forlot leiren med så lite spor etter oss som mulig. Jeg gledet meg til båtturen som skulle gå gjennom Forlandet nasjonalpark.

Vi hadde god tid mens vi ventet på båten, og ruslet rundt i Ny-Ålesund. Det ble et siste besøkte i suvenirbutikken og en ny runde på museumet.

12.30 kom endelig båten. Vi var ivrige med å pakke i båten og komme oss av sted.

Båtturen ble fantastisk slik vi hadde håpet. Ubeskrivelig vakkert. Isen i havet, fjellene, snøen og sola, alt var perfekt. Forlandsundet var et høydepunkt. Fjell og hav på alle kanter og et yrende fugleliv. Vertskapet på båten serverte Cava, og dagen kunne ikke vært bedre.

På Prins Karl Forland øya på Dawespynten traff vi på hvalrossen igjen. De velta seg dovent rundt og solt seg i vannkanten.

Etter 5 timer var vi fremme i Longyearbyen og eventyret var over for denne gangen, men det hadde definitivt gitt mersmak. Vi ville tilbake.

Dag 9 fra Longyearbyen til Ny-Ålesund

Dagen startet fint. Nydelig vær selv om vinden ikke hadde gitt seg.

Det ble en ny runde i Servicebygget, og alle fikk ordnet det mest nødvendige. Det føltes bra. Nå var det bare å vente på båten.

Vi var innom Ny-Ålesunds eneste butikk som solgte suvenirer, sprit og sjokolade. På ettermiddagen gikk vi tilbake til teltleiren, men stemninga var mye bedre enn dagen før.

På veien tilbake passerte vi luftskipmasta. Den ble bygget i 1926 da Roald Amundsen skulle til Nordpolen med luftskipet, Norge. Masta ble brukt til å fortøye luftskipet i.

Det er ikke så lett å se på bilde, men på Prins Henrichøya lå det en liten koloni med sel og koste seg i sola.

Vi passerte også mange kulturminner fra tiden da Ny-Ålesund var et gruvesamfunn.

Det var god stemning på turens siste kveldsmøte. Kaka var byttet ut med en flaske Svalbard Konjakk, og det gjorde ikke akkurat stemninga dårligere.

Mens vi koste oss med Konjakk og banansjokolade kom fjellreven tilbake. Den virket uredd og kom utrolig nær oss. Fin opplevelse.

Dag 8 fra Longyearbyen til Ny-Ålesund

Været var bedre da sto opp, men ikke bra nok. Båten som skulle hente oss kunne ikke komme på grunn av for høye bølger. Det var en nedstemt gjeng som møtte på morgenmøte.

Vi gikk likevel som planlagt de 4-5 km inn til Ny-Ålesund, men teltene og utstyret lot vi stå igjen.

På brua inn til Ny-Ålesund var det satt opp utedo. Praktisk, her kunne man levere varene rett i elva.

Vi hadde et håp om en dusj og en seng etter en uke på tur på på hotell Nordpol, men den drømmen ble heller ikke virkelighet. En stor delegasjon fra NASA var på plass for å overvære en rakettoppskyting som skulle skje neste natt så det var ingen ledige senger til oss.

I Ny-Ålesund var det forbudt med bruk av mobiltelefon og mobilnett. Vi fikk heldigvis låne en internett kabel i servicebygget. Den gikk på omgang slik at vi fikk endre og bestille nye flybilletter og hotellrom. Jeg rakk ikke å gjøre om på bestillingene mine før tiden var brukt opp. Stress og frustrasjonen var høyt.

Guidene gjorde så godt de kunne, og tok oss med på museum og viste oss rundt i Ny-Ålesund. Bildet over viser Ny-Ålesunds eldste bygning og verdens nordligst postkontor.

Da servicebygget stengte var det ikke annet å gjøre enn å tusle «heim» til det klamme teltet.

Jeg hadde isbjørnvakt denne kvelden, men jeg hadde ingen store forventninger til den. Der tok jeg heldigvis feil, vakta ble fin. Sola kom frem, og vi fikk også besøk av en fjellrev. Det var flott å være litt alene i den flotte naturen, og bli tvunget til å reflektere rundt hva som egentlig betyr noe. Dagen var frustrerende, men den fikk en god og rolig avslutning.

Dag 7 fra Longyearbyen til Ny-Ålesund

Været var urolig og skiftene hele natten med sterke vindkast og snøbyger. Det var hustrig å forlate det lune teltet.

Vi pakket ned telt og utstyr, så fort vi klart. Ingen ting kunne legges på bakken for da reiste det med vinden. Klokka ni var alle klare, og vi kunne starte den siste skietappen.

Vi gikk på ski langs vannkanten mens vinden blåste friskt og bølgene slo innover land. Jeg kjente saltsmaken i munnen fra havet som ble virvlet opp. Den barske naturen i kombinasjon med havet og været gjorde det hele til en helt spesiell og flott naturopplevelse.

Da det var tid for lunsj gravde vi en god levegg. Det gjorde susen for lunsjen ble overraskende behagelig. Ganske utrolig hvor effektiv en slik vegg kan være.

Etter lunsjen trasket vi videre. Etterhvert som vi nærmet oss Ny-Ålesund passerte vi flere og flere hytter.

Da hadde vi gått 15 km stoppet vi. Da kunne se til Ny-Ålesund.

Ny-Ålesund var en gang et gruvesamfunn, men i dag var det en internasjonal plass for forskning og miljøovervåking. Det stod måleinstrument over alt, og forskerne var redde for at turister skal forurense prøvene. Vi satte derfor opp teltleiren 4-5 km utenfor Ny-Ålesund slik at vi ikke forstyrre forskningen.