Det var liten sikt og noen minusgrader da vi stod opp. Det tok 2 timer å tine nok vann til to og firbeinte, spise og pakke ned. Rutinene var ikke helt innarbeidet, men vi klart med litt stress akkurat å bli ferdig i tide.
Rago og Dakota skulle gå bakerst. Det var ikke lett. Rago jaget hele tiden for å komme forbi. Det ble en evig kamp. Da vi kom til lunsj var både Rago og jeg utslitt.
Etter lunsj tok Dakota hundepulken, men også hun slet. Vi hadde åpenbart pakket for mye i pulken i den løse snøen. I tillegg var det blitt ganske mildt. Hundene la seg ofte ned og dette stresset oss veldig, spesielt Per som hater å være til bry. Vi ville ikke sinke gruppa.
Etter sju økter i oppoverbakke hadde vi gått 18 km og var kommet høyt opp på Nathorstbreen. Der ble det heldigvis camp.
Per var helt utslitt og ville reise heim. Han hadde dratt to tunge pulker den siste økten og kollapset i teltet uten hverken å spise, ta av seg ytterklærne eller krype ned i posen. Jeg bredde over han, tok isbjørnvakt, tinte vann og gav hundene mat mens jeg lurte på hvordan fortsettelsen skulle bli.
Det var en glad og forventningsfull gjeng som var klar for å bli transportert ut med scooter til startpunktet til vintereventyret « Svalbard på langs»
Det var 8 scootere fullastet med 9 pulker, 9 skigåere og hundene våre, Rago og Dakota.
Vi hadde litt dårlig sikt og det var løst i sporet, men vi hadde flinke sjåfører så det gikk fint. Vi kjørte opp Todalen og ned til Reindalen.
Ved Blåhuken så vi ferske isbjørnspor. Vi stoppet og så oss om og joda, to isbjørner, en binne med unge. De drev med reinsdyrjakt i lia i Blåhuken
Turen gikk.videre over til Dazigdalen og opp på Svalbreen. Der gravde vi ned halvparten av maten og strødde chillepulver over for å holde isbjørnen unna.
Deretter kjørte vi ned til Van Keulenfjorden. Vi ble sluppet av noen få km fra grensen til Sør Spitsbergen nasjonalpark.
I nasjonalparken var det ikke lov å kjøre scooter så herfra måtte vi gå til det sørligste punktet, Sørneset. Det var ca 10 mil.
Vi gikk gjennom en vakker morene før vi tok oss opp på breen.
Guiden, Morten, virket hyggelig og forklarte hvordan systemet var. Vi skulle gå i 50 minutter og deretter ha 10 minutter pause.
Dette gjentok vi tre ganger. Da var vi kommet så langt opp på breen at det var nok snø slik at vi fikk feste til teltene.
Det var godt å være i gang selv om det oppleves litt overveldende. 30 netter i et kaldt telt. Var det virkelig dette jeg ville? -Men da Per fikk fyr på primusen kjente jeg godfølelsen komme og tenkte at dette blir bra.
Dagene før vi skulle starte blåste det orkan i kastene på Svalbard. På Platåfjellet like ovenfor flyplassen ble det målt 57 m/s. Det kom også store mengder med snø.
Heldigvis, det dårlige været forsvant like fort som det kom, men skredfaren var fortsatt stor så det ble besluttet at vi måtte utsette turen et døgn.
Vi brukte tida godt og sjekket utstyret. Sikkerhetsrutiner og sikkerhetsutstyr ble nøye gjennomgått. Regler for ulike situasjoner og rutevalg måtte alle kjenne til.
Etter en lang økt inne gikk vi ut og prøvde både primusen og teltet. Vi beregnet 1 liter bensin pr. dag, og pakket med oss totalt 30 l bensin.
Til slutt pakket vi pulkbager, ski og hundebur.
Jeg var super klar for å dra ut, og gledet meg til å komme i gang.😊
Det var nydelig vær da vi kom inn for landing i Longyearbyen, den vakre øya som jeg var blitt så glad i. Jeg var lykkelig og kjente en utrolig glede og takknemligheten over det jeg snart skulle oppleve.
Svalbard viste seg fra sin beste side, men sjøisen var dessverre mager. I 2024 opplevde Svalbard godt med is, men 2025 var tydeligvis tilbake på det nye normale kunne vi observere.
Sola skinte og gradestokken viste 16 grader da vi gikk ut av flyet, men idyllen ble brutt av to hunder som hylte, Rago og Dakota. De virket rimelig klar for å bli henta ut av flyet.
Jeg trodde vi hadde alle nødvendige vaksiner og tillatelser til å føre inn hund til Svalbard med godkjenning fra Mattilsynet og flere besøk hos veterinær, men det viste seg at vi hadde glemt Flott behandling. Etter en tur innom det lokale veterinærkontoret og noen tusen kroner fattigere var vi endelig klar for å kjøre hundene til Bolterdalen.
Det var ikke lov å ha hundene stående i band på Svalbard. De måtte være i bur så vi hadde leid et plass hos en kjenning som hadde en romslig hundegård. Hundene var glade for å komme ut av flyburet og de fant seg heldigvis fort til rette.
Vi var i Bolterdalen til sola gikk ned og var lettet og lykkelig over å være kommet frem.
Det store målet for 2025 var å gå Svalbard på langs. Det hadde vært en drøm for meg i mange år, og nå var tiden kommet for å realiser den drømmen.
Svalbard er en fantastisk flott øy med tilnærmet uberørt natur. Jeg ville gjerne oppleve det før jeg ble for gammel.
Planen var å gå sammen med Rostille guiding med oppstart 25. mars 2025
Turen var 620 km på ski, ca 7000 høydemeter og vi skulle bruke ca 30 dager. Vi skulle bo i telt alle nettene og ha med oss alt av proviant. Det var ingen forsyninger underveis.
For at turen skulle bli bli bra var det viktig å forberede kroppen på påkjenningen. Dekktrening og skigåing med tung pulk var nødvendige forberedelser.
RagoDakota
Vi planla å ta med både Rago og Dakota på turen. Det var en del ekstra som måtte forberedes når man tar med hund til Svalbard, men det var det verdt. Vi har jo hunder for å kunne ha de med på tur så den jobben tok jeg, men jeg var glad for at jeg begynte tidlig å forberede reisen.
Hundene må blandt annet ha rabiesvaksine og en blodprøve som viser at vaksinen virker. Dette tar tid. Når alle vaksiner var tatt søkte vi Mattilsynet om å få ta de med, og det var 2-3 måneder behandlingstid på søknaden.
Å få med hunder på fly til Svalbard er ikke alltid enkelt. SAS tok ikke med hunder på vinteren, men vi kjøpte flybilletter med Norwegian fra Tromsø og kjørte dit.
Det går mye hundemat på en slik tur, 5 sekker. Vi valgte å bestilte det direkte til Longyearbyen.
Det var ikke lov å la hundene stå i band i Longyearbyen så vi leide en plass i en hundegård i den tiden vi var der. Transport til startpunkt og fra avslutningspunkt på turen ble også bestilt.
Svalbard viste seg fra sitt vakreste en deilig søndag i begynnelsen av juli. Det var skyfri himmel og nesten ikke vind. Min sønn, Birk, og jeg bestemte oss derfor for å ta turen til Sakrofagen og den berømte Trollsteinen. Kanskje Svalbards mest populære tur.
Vi startet fra Nybyen, krysset elva fra Larsbreen og fortsatte ganske bratt opp mot Sakrofagen. Det var morene og løsmasser hele veien, men mellom de harde steinen var det små blomster som klorte seg fast.
Sakrofagen
Etter noen timers gange var vi på toppen av Sakrofagen. Der kunne vi nyte synet av Longyearbyen i fugleperspektiv og de fantastiske fjellene i området.
Larsbreen
Fra Sakrofagen krysset vi Larsbreen over den bratteste delen av breen.
Etter Larsbreen gikk vi bratt opp en skråning med finkornet sand. Det svidde godt i lårene, og sola steikte i nakken mens vi kjempa oss opp steg for steg.
Trollstein 851 moh
Etter den harde økta i sanddyne var vi endelig oppe på toppe, og kunne enda en gang nye synet av Svalbards fantastisk natur mens vi spiste en vel fortjent lunsj.
Etter en lang lunsj på toppen var det god fart nedover. Over breen var det bløtt og mye vann, men vi kom oss greit ned. Kjempe fin tur som anbefales for de som er så heldige å få muligheten.
Rett sørvest for Longyetbyen ligger Nordenskiöldfjellet. Fjellet er oppkalt etter en svensk polarforsker og geolog, Adolf Eirik Nordenskiöld.
Det har en høyde på 1051 m.o.h., og er det høyeste fjellet i nærområdet til Longyearbyen. Nordenskiöldfjellet er et populært turmål for både turister og fastboende på Svalbard.
Rago var overlykkelig over å bli tatt med på skitur til Nordenskiöldfjellet. Han hoppet rundt og viste tydelig at han satte pris på initiativet. Rett som det var rullet han seg i den deilige nysnøen, spratt opp igjen, rista seg, gikk litt for så å rulle seg igjen og igjen.
Den mest brukte ruta opp til Nordenskiöldfjellet fra Longyearbyen er opp Tverrdalen, men Rago og jeg valgte å ta veien over Platåberget. Det er en litt lengre vei, men det er en mykere start og færre høydemeter.
Det var perfekte forhold med 6-7 cm nysnø, vindstille og sol fra skyfri himmel. Gradestokken viste 7 kuldegrader da vi startet, men jeg kunne kjenne at sola varmet. Vi gikk rolig over Platåberget. Det var ikke en sjel å se bare en rype og noen rein var ute så tidlig på morgenen.
Rago koste seg, men ville i kjent stil ikke dra i oppoverbakke. Akkurat denne dagen var det ikke så farlig for jeg hadde god tid og trengte trim.
På toppen var slitet glemt for utsikten var helt fantastisk. Den bør oppleves. Til tross for utsikten stod vi ikke så lenge før vi gikk ned for det var kaldt på toppen.
Litt lenger nede fant vi en lun plass hvor vi kunne nye kaffe, naturen og utsikten. Mot nord hadde vi utsikt mot de kule KSAT antennene.
Trappers Trail, verdens nordligste hundeløp, gjennomføres i spektakulær natur på Svalbard hvert år i april.
Løpet starter nedenfor byhundegården i Longyearbyen og målgang er ved Huset i Longyearbyen. Løypa er totalt 70 km, og løpet går over to dager med overnatting i telt ved Bikkjebu. Alle må ha med obligatorisk utstyr som sjekkes ved start og målgang.
Rago og jeg var «rookie» på Trappers Trail 2023. Vi hadde aldri gått så langt med tung pulk på bare to dager tidligere. Jeg var derfor spent på hvordan det skulle gå, men Rago virka gira og det var jeg også. Det var fint vær, god stemning og jeg gledet meg til turen.
Starten gikk bra. Rago var ivrig og underlaget hardt. Det tok ikke mange minuttene før vi hadde lagt bak oss de første 6 km. Vi krysset veien til gruve 7, og tok fatt på Todalen.
Bakkene opp Todalen ble tunge for oss. Sola stekte og Rago var lite villig til å hjelp meg. Han ville heller rulle seg i den deilige snøen.
Da vi nesten var kommet opp ble vi tatt igjen av Gaute og hans 9 grønnlandshunder. Det hjalp litt på engasjementet til Rago, men jeg pustet lettet ut da vi passerte Fritham og de siste høydemeterne var lagt bak oss.
Ned Bødalen gikk det lettere.
Gjennom Colesdalen gikk det også jevnt og trutt. Etter fem timer og 40 km fikk vi en varm mottakelse på Bikkjebu. De fleste var kommet, men vi var heldigvis ikke sist. Jeg var strålende fornøyd med både opplevelsen, været, løpet og ikke minst, Rago.
På kvelden var det samling i hytteveggen med bålpanne og grilling. Været var upåklagelig og stemninga var topp.
Omgivelsene var nydelige og inspirerte til en malings økt i det fine været.
Min kjære trofaste flybårne handler fra fastlandet hadde satt opp teltet for meg. Jeg kom til dekket bord og kunne gå rett i soveposen etter en fantastisk flott dag og sovnet umiddelbart til majestetiske farger.
Etter en god natt i teltet var det frem med skiene igjen. Vi som gikk på ski fikk starte en time før de store spannene. Været var like fint, og vi gikk tilbake gjennom Colesdalen og videre opp i Fardalen.
Alle kom omtrent samtidig til den berykta Fardalsbakken, og absolutt alle passerte meg og Rago opp bakken.
Det var fryktelig tungt, men det meste var glemt da vi kom opp til Longyearpasset og vi kunne sette utfor Longyearbreen.
Det gikk fort ned Longyearbreen, og plutselig var vi ferdig med et utrolig artig løp og årets flotteste skitur.
Hilmar Nøis var en norsk fangstmann som hadde totalt 38 overvintringer mellom 1909 og 1963 på Svalbard. Han drev fangst over store deler av øya og brukte sledehunder som transportmiddel mellom de ulike områdene.
Hilmar Nøis har fått et spesielt og artig hundeløp oppkalt etter seg. Det foregår i spektakulære Adventdalen på Svalbard i februar akkurat når det vakre lyset begynner å komme tilbake etter fire måneder med mørketid.
Jeg og Rago stilte til start i 2023, og vi var veldig spente. Fellesstart var ikke akkurat noe vi hadde prøvd tidligere. 80 overtente hunder samtidig på startstreken. Det var vanskelig å forestille seg at det kunne gå bra.
Planen før start var å la alle gå ut før oss, men da tida var der gikk det ikke mange sekundene før vi skjønte at dette kom til å gå helt fint. Adventdalen er vid og bred så det var mer enn nok plass til alle.
Rago var glad og ivrig, og ble gira av alle de andre hundene og scootere som passerte oss. De store spannene forsvant etterhvert, men de som gikk på ski holdt vi følge med. Jeg var overrasket. Malamuter går vanligvis saktere enn Alaska husky, men dette var tydeligvis gøy for det gikk jevnt og trutt helt til Jernsenga
Da vi kom til Jernsenga ble det en liten stopp før vi snudde og gikk samme vei tilbake.
Rago klarte seg overraskende bra også på tilbaketuren. Vi kom på tredjeplass av sju startende bare slått av to tospann. Jeg var kjempe fornøyd med både Rago og turen.
Det var ikke andre Malamute med på løpet, men noen Grønnlandshunder var med.
Etter at alle var kommet i mål ble det bankett i flytårnet som tidligere stod i Svea. Kjempe hyggelig og en super flott dag.
Det var strålende vær på turens siste dag. Vi pakket ned teltet, og forlot leiren med så lite spor etter oss som mulig. Jeg gledet meg til båtturen som skulle gå gjennom Forlandet nasjonalpark.
Vi hadde god tid mens vi ventet på båten, og ruslet rundt i Ny-Ålesund. Det ble et siste besøkte i suvenirbutikken og en ny runde på museumet.
12.30 kom endelig båten. Vi var ivrige med å pakke i båten og komme oss av sted.
Båtturen ble fantastisk slik vi hadde håpet. Ubeskrivelig vakkert. Isen i havet, fjellene, snøen og sola, alt var perfekt. Forlandsundet var et høydepunkt. Fjell og hav på alle kanter og et yrende fugleliv. Vertskapet på båten serverte Cava, og dagen kunne ikke vært bedre.
På Prins Karl Forland øya på Dawespynten traff vi på hvalrossen igjen. De velta seg dovent rundt og solt seg i vannkanten.
Etter 5 timer var vi fremme i Longyearbyen og eventyret var over for denne gangen, men det hadde definitivt gitt mersmak. Vi ville tilbake.
