Polarsirkelen Turlag

E1 dag 59: Fra Krukki til Bolna

Etter en vellykket helg var det klart for å ta farvel med Krukkistua og starte på etappen mot Bolna.

Sekken var lette, været var godt, humøret på topp og tempoet høyt de første kilometerne.

Vi gikk langs traseen hvor den tidligere telegraflinja gikk, og passerte flere interessante kulturminner fra en svunnen tid.

Til stor glede for hundene møtte vi mye lemmen på veien. Rago utmerket seg som en effektiv jeger. Han hoppet opp som en rev, og jeg hørte lemmen forsvant ned i halsen før jeg rakk å blunke. Hundene ble veldig gira av jakten så de holdt tempoet oppe.

Vi krysset Bjøllåga, og fortsatte opp i Raudfjellelvdalen.

Ved Raudfjelldalskoia ble det lunsj før vi fortsatte ned til Bolna stasjon og turisthytte. GPSen viste 25 km da vi kom frem, og jeg var fornøyd. Flott turterreng, hyggelig turfølge og bra vær. Det kunne ikke vært bedre.

E1 dag 58: Fra Saltfjellstua til Krukki

Vi våknet til et fantastisk vær, og startet dagen med en deilig og lang frokost. Dagens etappe var bare på 5 km, fra Saltfjellstua til Krukki, så vi hadde god tid.

En annen som også koste seg godt, var Rago. Han fant en fristende matkasse som han klarte å få opp. En hel boks prim, brødskiver og en pose med havergryn forsvant ned i magen før jeg oppdaget katastrofen. Fryktelig flaut. Heldigvis var vi mange som hadde med oss mye mer mat enn det vi trengte så det var ingen som sultet.

Den merka stien mellom DNT hyttene, Saltfjellstua og Krukki går gjennom bjørkeskog.

Været og omgivelsene var ufattelig fine. Vi stoppet derfor og tok en kaffe- og nytepause i finværet selv om vi ikke hadde gått så langt.

Det ble tatt mange bilder i løpet av dagen.

Like før vi kom til Krukki var vi innom den spesielle Steinstua. Steinstua er et vakkert kulturminne som ble benyttet som bolig for anleggsarbeiderne under oppføring og drift av teleraflinja som gikk langs Bjellåvassdraget. Den ble oppført i 1867, resturert i 1983-85 og er i dag eid av Statskog.

Da vi kom til Krukki fortsatte kosen med mye god mat og drikke. Perfekt å reise på tur med flinke damer.

E1 dag 57: Fra Lønsdalen gjennom Steindalen til Saltfjellstua

Strekning fra Lønsstua via Saltfjellstua og Krukki til Bolna ble gjennomført som en tur i regi av Polarsirkelen Turlag. Fem spreke og glade damer meldte sin interesse. I tillegg tok jeg med Nuuk og Rago.

Det var ikke det beste været da vi startet fra Lønsdalen togstasjon tidlig en fredagsmorgen, men humøret var det ikke noe å si på.

Praten var livlig og tempoet bra da vi passerte Kjemåvatnet. Der tok vi hadde dagens første pause.

Vi fortsatte videre vestover etter godt merket løype.

Kjemåbekken ble krysset to ganger. Det var ikke stor vannføring i bekken, men skoene var glatte og damene forsiktige. Vi fant frem stavene, og med litt veiledning fikk vi alle over.

Etter ca 10 km startet vi stigningen inn i den beryktede Steindalen. Steindalen ligger mellom Lønstinden (1506 moh) i sør og Steindalstinden ( 1379) i nord. Dalen bar sitt navn med rette for her var det mye stein. Steinene var delvis dekt med snø så vi måtte være nøye med hvor vi satte ned foten. Det gikk likevel overraskende greit, og damen mente at ryktet var verre enn virkeligheten. Selv var jeg overlykkelig over at skydekke lettet litt slik at vi fikk se den flotte dalen.

Etter Steindalen bar det ned mot Bjellåvatnet. Vi måtte også her passere en bekk

Jeg tror det var mange som var glad da vi endelig kom frem til Saltfjellstua etter 9 timer på tur. Steindalen og 23 km kjentes i føttene. Fyr i ovnen og god middag var en god avslutning på en fin dag.

Syv søstre

Fjellrekken, De syv søstre, ligger som perler på en snor i Alstahaug kommune på Helgeland i Nordland. Å gå alle de syv toppene på en og samme tur er populært selv om lengden er 26 km og den totale stigningen er 3525 høydemeter. Det er en tøff tur, men det gir en god mestringsfølelse å klare det. De flest velger å besøke alle toppene ved å fordele de på flere turer. Det er også flott. Gode opplevelser og fin utsikt kan man få uansett hvordan man velger å gjøre det.

Polarsirkelen turlag har hatt tur til de syv søstre flere år på rad, og hver gang fylles turen opp med ivrige deltakere med varierende forutsetninger, men med et stort ønske om å klare alle på en tur.

2020 turen startet kl. 08.00 fra parkeringsplassen nedenfor Breitinden (910), den sørligste tinden. Været var bra med sol og litt vind. Det var 11 forventningsfulle deltakere og 3 turledere som peste seg opp på Breitinden. Etter Breitinden går det bratt ned til Kvasstinden (1010). Vi hadde forventet mye snø i det partiet, men merkelig nok var det mindre enn noen gang. Det til tross for at andre plasser langs ruta lå det mer snø enn vi tidligere hadde opplevd.

Ved Kvasstinden ble sekkene lagt igjen og deltakeren gikk opp og ned uten sekk. Det kom og gikk litt tåke på Kvasstinden så besøket ble kort. Tilbake ved sekkene var beina allerede blitt ganske stive og magen tom. Etter en god lunsj gikk turen til Tvillingan (945/980).

Da gruppa kom til Tvillingene var klokka blitt 17.00. Da var det flere som syntes de hadde fått nok, og etter en felles pause mellom Tvillingene og Skjæringen valgte fem deltakere og en turleder å gå ned mens resten av gruppa gikk videre opp til Skjæringen.

Med en mindre gruppe og kald vind gikk tempoet betydelig opp. Det var ikke mange minutter på toppen av Skjøringen før Grytfoten var neste stopp. Hele veien hadde vi majestetisk utsikt til alle øyer og skjær på Helgelandskysten.

Da vi nådde Botnkrona var klokka 21.30. Vi hadde gått de tre siste toppene i et imponerende tempo. Fra Botnkrona og ned gikk det litt tyngre for de fleste, men vi kom frem rett rundt midnatt og da hadde vi brukt tilsammen 16 timer. Føttene var slitne, men alle var glade og takknemlige for den flotte opplevelsen. Helgelandskysten og de syv søstre må oppleves.

Dugnad på Krukki

Etter mange uker i koronaisolasjon var vi ikke seine om å svare ja til å bli med til Krukkistua i Saltfjellet på dugnad sammen med gode venner i Polarsirkelen Turlag. Krukkistua hadde vært koronastengt, men skulle gjøres klar for åpning.

Det er ca 22 km inn til Krukki fra Sukkertoppen parkeingsplass via Semskdalen. Vi startet torsdag ettermidag. Den første delen av turen gikk greit, men da vi nærmet oss 1000 høydemeter på slutten av ruta var det helt hvit, og ingen spor å se. Vi måtte opp med både kart og GPS, og snirklet oss sakte frem. De siste kilometrene tok sin tid, men vi kom oss heldigvis frem i god behold. På Krukki ble vi møtt av nystekt pizza og kald øl så det var virkelig vert streve.

Dagen etter ble det skiftet på sengene, koronavasking og vedhogst, men også en liten skitur.

Vi gikk ikke langt fra hytta før vi fant det første reinkadaveret. Bente jobber i SNO og hadde mye å lære bort. Hun sjekket om reinen hadde død av seg selv eller om den var tatt av jerv. Sporene viste oss at både, fugler, jerv og rev hadde forsynt seg av kadaveret.

Vi fulgte jervespoerne og fant flere depot hvor jerven hadde gjenmt unna litt reinkjøtt til magrere tider. Vi registrete totalt fire kadaver den helga så det var tydelig at reinen hadde hatt det tøft denne vinteren. Det var mye snø og selv om vi var kommet til slutten av april var det lite som tydet på at våren ville komme i nær fremtid. Det kunne ikke være lett å være rein i år.

Hytta ble fin og veden kom i hus før helga var over, og vi fikk oss en etterlengta tur til Saltfjellet. Nå er det bare å håpe på at det ikke blir så lenge til at hyttene til turistforeningen kan åpne som normalt igjen.

Vindfull, men fin tur til Kvitsteindalstunet og Sauvasshytta

Etter en vinter med mye uvær var det fint å ta på seg skiene og pakke pulken for en liten luftetur. Vi var kommet til første helg i mars, og lysten på en ordentlig skitur hadde hjemsøkt meg lenge. Vi startet ved Mjølkbekken i Sverige. Målet var Polarsirkelen Turlag sin hytte, Kvitsteindalstunet.

Nuuk og Dakota var selvsagt med, og de var like ivrige som eieren.

Vi trampet løype gjennom skogen, men da vi kom over skoggrensen var det fine forhold. Etter en deilig lunsj i vindtelte tittet sola frem, og det ble riktig idyllisk.

På Kvitsteindalstunet var det ingen da vi kom, men ut på kvelden fikk vi dele hytta med en engelskmann. Han hadde vært i fjellet siden november så vi hadde underholdning den kvelden. Det er det som er så fint med DNT hytter. Du treffer ofte hyggelige mennesker, men samme interesse som deg selv.

Dagen etter startet med sol og fine forhold. Nuuk var litt stiv og støl, og hadde ikke så lyst til å gå, men kom seg som vanlig etterhvert.

Vi gikk ned på Kallvatnet og videre opp til Melkfjelltjønnan. Det virket som at jo høyere vi kom opp jo mer vind fikk vi i mot.

Da vi kom opp i Ivakskardet blåste vindene veldig sterk rett mot. Vi forsøkte en pause i vindsekken, men det var for sterk vind så vi fortsatte. Det gikk sakte, og det var isende kaldt.

Tilslutt kom vi heldigvis gjennom, og vi kunne skli ned til Sauvasshytta lekende lett. På Sauvasshytta var det dugnad så der var det varmt og hyggelig. Vi fikk en velfortjent og vindstille pause før vi tok på oss skiene og gikk ned til Umbukta. Sola var gått ned da vi kom frem til E12 og Umbukta, men vi var fornøyd. Turen var vindfull, men etter to dager med fantastisk natur og fysiske utfordringer føltes det som vi hadde fått skikkelig vitamin boost.

GPSen viste totalt 45 km. Den siste etappen var lang, men for de som ikke ønsker så lange etapper er det fint å overnatte på Sauvasshytta. Hytta ligger i fantastiske omgivelser så det er absolutt verdt et lengre besøk.

Gråfjellhytta

Rett vest for Okstindbreen finner vi Gråfjellhytta ruvende på ca 1000 m over havet. Hytta er eid av Hemnes turistforening og kan være både en fin plass for overnatting et passelig mål for en dagstur.

Polarsirkelen Turlag arrangerte dametur dit i høst (2019), og jeg benyttet sjansen til en tur innom for å hilse på.

Korteste vei til Gråfjellhytta er fra Inderdalen i Bryggfjelldalen. I Inderdalen er det tilrettelagt med parkeringsplass, informasjonstavle, og det fineste offentlig toalettet jeg har opplevd.

De gamle husene på Innerdalen er velholdte og virkelig vakre å se på. All ære til de som eier gården, Innerdalen. De hadde laget en fin start for oss.

I kjørlig og klar høstluft hadde vi god driv etter den t-merkede stien opp de bratte bakken. Dakota hadde først ferten av sau og etterhvert støtte vi også på en liten flokk med rein. Det var bare å henge på for hun hadde det travelt og var ivrig og gira.

Både jeg og hundene var god og varme da vi endelig tok en pause for å nyte utsikten.

Det hadde regnet godt de siste dagene så både bekker og elver var store, men det var ikke et problem for det var bygget bro over de største strykene.

Da vi kom opp ble det fort fyr i ovnen. Varmen brpredde seg før vi dekket det mest innholdsrike tapas bordet jeg noen ganger hadde sett. Å dra på tur med bare damer anbefales. Det betyr alltid masse god mat og vin. Det er dessuten god orden og renhold med damer tilstede. Jeg anbefaler å prøve for de som enda ikke har hatt den gleden.

Rago nasjonalpark

I august la vi turene til Rago nasjonalpark sammen med Polarsirkelen Turlag. Vi var 11 forventningsfulle turgåere og 3 hunder som la i vei i strålende sol fra veis ende i Laksehol i Sørfold kommune.

Vi fulgte den T-merkede stien mot Storskogvatnet. Stien var godt merket og over Storskogelva var det lagt til rette med en fin hengebro.

Vi peste oss lenger inn i dalen mens sola stekte oss i nakken. Det ble mange hyggelige pauser for å sikre at ingen ble overopphetet og dehydrert. Da vi hadde gått 8 km var vi kommet opp til Storskogvatnet. Der slo vi leir for natten. Noen hadde tatt med fiskestang og prøvde fiskelykken i det klare vannet mens andre koste seg med avslapping ved teltet.

Dagen etter fortsatte vi østover i vilt og krevende tereng. Det var store steiner som vi måtte klyve over så tempoet ble deretter. Vi passerte Sørengamma. Den måtte undersøkes før vi endelig kom opp over tregrensen og ble belønnet med fantastisk utsikt og en deilig lunsj.

Etter lunsj gikk vi videre til den sjarmerende Ragohytta. Ragohytta eies av Statskog og står åpen for allmennheten. Den er ikke så stor, men var rein og koselig og hadde 2 sengeplasser. Vi slo opp teltene ved Ragohytta, og mange benyttet sjansen til et bad like ved for det var stadig like varmt. Fra Storskogvannet til Ragohytta var det 9 km.

Dagen etter gikk vi ned til Litleverivatnet, 13 km. Vi brukte god tid for det dukket stadig opp fristende multer som nærmest ropte på å bli plukket.

Det var fortsatt varmt så hundene benyttet enhver anledning til å kjøle seg ned i vann og bekker vi passerte. Den siste leirplassen ble ved Litlverivassforsen. Kvelden ble avsluttet med felles middag og selvplukkede multer til dessert.

Den siste morgene våknet vi til regndråper på teltduken. Etter en rask frokost var vi klare til å gå. Det var glatt og krevende terreng så vi måtte ta det med ro. Vi kom oss velberget ned de 6 siste km og fant bilen der vi hadde satt den. Rago er ikke et område som er «lettgått», men det er absolutt verdt et besøk. Jeg kommer i alle fall gjerne tilbake.

Dag 75: Utrivelig tur fra Virvatnet til Bolna

Vi stod opp til snøvær, litt vind og 7 kuldegrader, og vi lurte på hvordan det var i høyden. Virvasshytta ligger på 650 m over havet, men vi hadde mange ganger erfart at på 1000 høydemeter var det en annen verden enn nede i bjørkeskogen. Alternativ rute var ned Virvassdalen, men da fikk vi en lang tur etter vei noe vi var lite intressert i.

Vi bestemte oss for å prøve. I bjørkeskogen opp til Virvassfjellet var det bra, men fra 800 høydemeter og videre oppover var det null sikt. Vi fant til slutt Corraskoia. Her satt vi en god stund mens vi hørte vinden øke på. Skulle vi snu eller skulle vi ta de 5-6 km over høyfjellet? Per argumenterte med at det var verre å snu. Vi hadde sett flere stygge skavler på tur opp som ville være vanskelig å oppdage på tur ned. Andre veien var det slakkere terreng.

Vi gikk på kompasskurs og GPS over fjellet, men ingen kunne være mer lettet enn meg da vi kom ned til 700-800 meter over havet. Da fikk vi bedre sikt og mindre vind.

Vi brukte 9 timer til Polarsirkelen Turlag sin nye og flotte hytte på Bolna. Da viste GPSen 27 km. På Bolna ble vi møtt av en hyggelig skientusiast. Håvard spanderte to pils. Det kunne ikke smakt bedre.

Dag 74: Flotte naturopplevelser på tur til Virvatnet

Det oppleves ofte så stille i fjellet etter en storm har passert. Den følelsen hadde jeg i alle fall om morgenen da vi forlot Kallvatnet i retning Kvepsendalen i nysnø og en anelse blå himmel.

Vi var uthvilte og ivrige så allerede kl. 9.30 var vi kommet opp til til Kvefsendalskoia. Det er en rastebu som eies og driftes av Polarsirkelen Turlag. Her ble hvile og kaffekok. Dakota ville helst benytte pausen til jakt av smågnagere og erting av Nuuk.

Over Kvepsendalstjønna fikk vi noen minutter med sol før vi begynte nedkjøringen til Vardfjellkåta. Vi skremte opp en stor flokk med ryper, sikkert 50 stk. Artig, har ikke sett så mange ryper siden vi var i Sylan i 2018.

Like etter fikk vi se en stor jerv. Den studerte oss noen sekunder før den bestemte seg for å snu. Hundene fulgte konsentrer med, og modige Dakota ble gira da det digre dyret sprang bort fra oss. Hun satte etter med pulken på slep. Heldigvis fikk vi lokka henne tilbake før hun kom for langt med torrfisk som jeg alltid har lett tilgjengelig.

Fra Vardfjellkåta gikk det opp på Vardfjellet. Været og føre var bra, og vi koste oss det siste stykket frem til Virvatnet mens vi tenkte på jerven vi hadde sett. Da hadde vi gått 23 km.