Nordland – Side 8

Fra Akersvatnet til Øverdalen i Dalsgrenda

Påsken ble avsluttet med en fint tur heim fra hytta. Det gikk litt trått i begynnelsen for det var mange lukter i hytteområdet som skulle undersøkes, men da vi kom ned på Akersvatnet fikk Nuuk og Dakota fart på seg. Det var fint føre, hardt og glatt.

Etter 10 km kom vi til Nevertjønnlia. Der ligger noen hytter, og fra Nevertjønnlia er det derfor merket scooterløype ned til Øverdalen. På vinteren går løypa etter fjellet, mens på sommeren er det vanlig å følge dalen. Det går ganske bratt opp fra Nevertjønnlia, men når vi er kommet opp følger vi fjellryggen og blir belønnet med en fantastisk utsikt mens du følger fjellryggen mot Dalsgrenda.

Det er ganske bratt nedkjøring på slutten, men siden jeg observerte mye spor etter rein var det uaktuelt å slippe hundene løs. Det gikk likevel forbausende bra. Nuuk har lenge vært flink til å springe rett bak meg når det går nedover, men denne dagen så det ut til at Dakota også hadde forstått at det var lurt.

Det er 25 km til brua i Øverdalen fra hytta vår. Vi bruke 3,5 time. Det er nok rekord. Hundene var i god form etter mange gode turer i påsken.

Høsttur fra Akersvatnet til Dalsgrenda

Hvis man ønsker seg en enkel tur i lett og vakkert turterreng vil jeg anbefale en tur fra Akersvatnet og ned til Øverdalen i Dalsgrenda. Turen er 15,5 km lang og passer veldig godt til barn siden det er få oppoverbakker.

Jeg har hytte ved Akesvatnet og bor i Dalsgrenda derfor tar jeg ofte denne turen både sommer og vinter. En fin helg i oktober 2016 var jeg så heldig å få følge av Heidi. Hun hadde med seg sine to flotte Malamutter, Nuka og Maja. Selv hadde jeg kun med meg Nuuk med siden Dakota hadde løpetid.

14724395_10210758931837731_7377160563253794577_n

Vi kjørte etter anleggsveien langs Akesvatnet til parkeringsplassen ved Nevertjønnlia. Den ligger like før anleggsveien går ned til Statkrafts demning i Akersvatnet. Det kan være litt vanskelig å finne stien med det sammen, men hvis man går opp til 22 kV høyspenlinjen før man dreier mot venstre dukker stien som regel opp.

Vi fant i alle fall stien greit. Da vi kom opp den lille stigningen i begynnelsen fikk vi en fin utsikt ned dalen som vi skulle gå. Utsikten kunne vi nyte mens vi gikk nedover. Det gikk greit å gå. Det var tørt og lite is. Vi så noen ryper, og Nuka og Maja kjente lukta av rein. Heldigvis var hundene godt festa i eieren så det skjedde ikke noe mer dramatisk enn at det tok litt tid å få de rolig så vi kunne fortsette turen.

Etter ca 6 km kom vi til en liten fjell gård, Reinhagalia. Reinhagalia var bebodd frem til slutten av 60 tallet. Det er rart å tenke på i dag at man kunne bo så lang fra vei og folk, og uten strøm og innlagt vann. Og ungeflokkene var store. Oleanna og Kristen f.eks hadde 9 unger. Oleanna og Kristens sin sønn Øyvind overtok gården i 1924, og han og Magnhild var de siste som bodde på Reinhagalia. I dag brukes gården av etterkommerne til Øyvind og Magnhild som fritidsbolig.

Det er to hus på Reinhagalia. Det minste bygget står åpent for turfolk. Det er jo en fantastisk gest av eierne. For oss passet det spesielt godt denne dagen siden det var litt vind. Vi kunne koste oss med matpakke og termos inne. Vi fikk også en hyggelig prat med 2 hyggelige sambygdinger, Bjørg og Bjørn. De hadde også hadde tatt turen innom gården.

Etter lunsj traska vi videre, og nå på en tydelig sti. På slutten av turen passerer vi 3 nedlagte gårdsbruk, Hølbekkmoen, Kjelddalsenget og Bjerklia. Etter Bjerklia gikk vi ned skaret og kom ned til Flåenget som ligger øverst i Øverdalen. Vi hadde ikke noen som kunne hente oss. Vi gikk derfor ned Øverdalen etter veien og rett heim. Både hunder og hundeeiere var fornøyde og syntes de hadde hatt en fin søndagstur.

Fra Gressvatnet til Røssvatnet

Etter 2 dager på vår private hytte med forefallende vedlikehold var både jeg og hundene overmodne for en tur. Været var flott og valget falt på en bit av Nordlandsruta, fra Gressvassdammen til Røssvatnet via Spjetfjelldalen.

For å komme dit må man ta av fra E12 til Sverige like før man kommer til Umbukta Fjellstue. Fra E12 følger man en anleggsvei i 45 km. Veien går rundt Akersvatnet, via Kjensvatnet og ender opp på Gressvasdammen.

Det er satt opp et informativt skilt ved Gressvasdammen med kart og beskrivelse av ruta nordover til Umbukta og sørover til Gressvasshytta.

Hundene var gira så de første km var det mer løping en det som godt var. I den første delen av stien var det mange store steiner, skråt og ulendt. I tillegg var det is i skyggeparti, og sleipt og vått der sola hadde fått tak.

Etter 3-4 km begynte hundene å roe seg så mye at turens første bad kunne gjennomføres. Selv i 0 grader syntes Malamuttene det var deilig å kjøle seg ned i Gressvatnet.

Da vi hadde passert Ridaren kom vi til reingjerdet. Her fikk vi fin utsikt til Nord Norges høyeste fjell, Oksskolten. Vi fikk også se rein noe som førte til en ny runde med gira hunder og en motvillig eier lett joggende på slep.

Over Oksfjellelva gikk vi over denne fine brua. Dakota var skeptisk, men da både jeg og Nuuk gikk kom hun forsiktig etter.

Vi trava videre inn i den vakre Spjetfjelldalen og stoppa ikke før vi kom til Balskøta.

Ved Balskøta ble det endelig pause. Ettersom jeg ikke hadde termos med måtte jeg lage bål for kaffe måtte jeg bare ha. Det passet egentlig fint for jeg var våt til langt opp på leggen. Jeg hengte både sokker og sko til tørk ved bålet, mens de våte føttene fikk tørke i sola.

Jeg hadde heller ikke klart å få med meg en kopp, men løste det ved å drikke av lokket på kaffekjelen. Det er utrolig hvor kreativ man blir når man bare må ha koffein.

Etter pausen bar det videre sørover og opp i dalsida til den vestlige delen av Artfjellet. Helt på slutten gikk vi ned fra Artfjellet til fv. 324 ved Røssvatnet. Derifra gikk vi vestover langs fylkesveien til Steikvasselva og hytta til min mor. Det ble en tur på ca 25 km og anbefales. Vakkert, fint og lett terreng boortsett fra de første km fra dammen som var litt glatte da jeg gikk.

Fagernesfjellet i Narvik

Gjennom jobben min i Statnett er jeg ofte på reise. Da forsøker jeg alltid å få lurt inn en liten tur på ettermiddagen. Det er alltid spennende å gå på tur i nye omgivelser. Når jeg besøker Narvik er turen opp til toppen av Fagernesfjellet, Linken, en klassiker. Linken ligger 1003 m over havet, og er det høyeste punktet på Narvikfjellet skisenter.

Jeg snørte på meg mine nye fjellsko og la i vei fra hotellet og opp mot fjellheisen. På vineren og i sommer månedene kan man ta gondol opp til 656 meter over havet hvis man ikke er så gira på trim. Jeg er gira på trim, og dessuten er vi kommet til september. I september er heisen stengt så det var ikke et alternativ for meg uansett.

Jeg fortsatte fra fjellheisen på apostlenes hester etter en grus vei som slynger seg oppover alpinbakkene. Grusveien ligger veldig sentralt til og mange av Narviks innbyggere bruker denne veien til trim. De går, jogger og sykler, og det som er så hyggelig er at samtlige hilser på deg med både smil og nikk. Og det selv om de nærmest kommer på en endeløs rekke når det er godt vær. Denne dagen var det fantastisk høstvær og jeg hilsa meg oppover.

Midt oppi bakken passerte jeg Johnsbu. Her kan du leie lokaler hvis du har et arrangement. Mot betaling fyrer de også opp i lavoen hvis du ønsker det.

Veien ender når du kommer opp til Fjellheisresturanten 656 meter over havet. Når resturanten er åpen kan du nyte utsikten til et glass med noe i. Resturanten var desverre ikke åpen i dag så jeg hasta videre oppover.

Etter at jeg hadde passert resturanten ble det mindre folk og jeg kunne gå hvor jeg ville. Jeg fulgte en sti som gikk på sørsiden av fjellet. Da jeg kom opp til Linken fikk jeg om mulig enda flottere utsik. På klare dager ser du Lofoten. Etter en liten pust og litt fotografering bar turen ned igjen. Jeg jogga ikke og brukte 3 timer opp og ned. Denne turen anbefaler jeg for alle som er innom Narvik. Kjempe fin kveldstur.

Rabothytta

Jeg hadde lenge gledet meg lenge til å vise hele den oprative ledelsen til Statnett i Nord- og Midt Norge den flotte Rabothytta i Hemnes kommune. Rabothytta ligger på 1200 meter over havet rett ved Okstindbreen og de fantastiske Okstindene. Hytta har panoramautsikt mot både Okstindene og utover Helgeland.

Skuffelsen var derfor stor da jeg fikk se værvarslet noen dager før de skulle komme, liten storm og store mengder nedbør. Heldigvis ble det ikke fult så ille, men med en vindstyrke på 12-14 m/s, sludd og tett tåke var ikke akkurat værgudene på vår side.

For å komme oss til hytta tok vi av fra E6 i Korgen og kjørte opp Leirskadalen og etterhvert på en anleggsvei opp Leirbotn. Anleggsveien går opp til ca 700 m over havet. Der parkerte vi bilene og fortsatte til fots etter en godt merket sti.

Regnet pisket oss i ryggen hele veien opp. Det var derfor en fantastisk opplevelse å komme inn til en varm hytte og få av seg våte klær. Det var ikke alle som var like godt trent, men vi brukte mindre enn 2 timer opp.

Stemninga i hytta var god mens vinden fortsatte å piske regnet vannrett mot de store vinduene. Maten måtte vi lage selv, og det var heller ingen andre som ryddet etter oss. Alt måtte vi ordne. For mange var det også en ny opplevelse å sove i lakenpose og dele rom med en kollega. Det gikk forbausende fint, og tilbakemeldingene var gode.

Jeg tror absolutt dette er en fin plass å ha en ledersamling på. Det blir uformelt og vi må gjøre ting sammen, lage mat, vaske og hente ved. Alle må bidra, vi utvikler samarbeidet og blir bedre kjent med hverandre. Det er en billig og god måte å bygge effektive team på.

Mitt inntrykk var at de som deltok på denne samlingen var veldig godt fornøyd til tross for det grusome været. De fremhevet også den fysiske utskeielsen som noe positivt.

Bildet ovenfor viser oss mens vi ventet på de siste. Vi stod tett som Keiserpingviner for å holde varmen.

Nuuk hjalp til med bæring av mat og utstyr.

Halveis opp står Steinbua. Ikke akkurat luksus, men et kjært landemerke for de som tar turen forbi.

Slik ser Rabothytta ut i fin vær.