Nordland – Side 7

Virvatnet

Ved Virvatnet på Indre Helgeland ligger Virvasshytta. Det er en todelt hytte hvor den ene delen eies og driftes av Polarsirkelen Turlag, og den andre delen av Rana Jakt- og fiskeforening.

Jeg tok turen til Virvatnet siste helga i april sammen med Vanja. Vanja er en trivelig, sprek og turglad jente som jeg trivest på tur sammen med. Hun en også en ivrig isfisker.

Vi kjørte E6 nordover gjennom Dunderlandsdalen, og tok av mot Virvassdalen like nord for Krokstrand. Der går det en anleggsvei opp Virvassdalen. Anleggsveien brukes som scooterløype på vinteren som vi hadde tenkt å følge.

Det hadde vært varmt de siste dagene før vi dro så jeg var spente på føre. Det viste seg å være verre enn hva jeg hadde sett for meg. Det var flere partier hvor veien hadde kommet frem og vannet flommet. Humøret var imidlertid på topp, og vi var glad over å være på tur igjen. Skien gled godt på det våte føre, og i følge Vanja hadde vi også feste på skiene selv om hverken hun eller jeg hadde smurt. Jeg var ikke helt enig, men hekta meg på Dakota så jeg kunne få litt hjelp i oppoverbakkene.

På Virvatnet møtte vi kjente. Terje, en kollega fra Statnett og kompisen hans var på tur med hundespann. De hadde slitt med sledene over isen hvor det var mye overflatevann. De hadde heller ikke fått så mye fisk som de hadde håpet, men de virket likevel glad og fornøyd i lyngen der de satt og koste seg med «forskjellig».

Hundene ville ikke gå på isen på Virvatnet på grunn av alt vannet så jeg droppa isfiske, men Vanja fikk to fine ørreter i løpet av helga. Jeg og hundene var fornøyd med at vi fikk en fin tur sammen med Vanja.

Veten og Tindan i Dalsgrenda

Veten i Dalsgrenda er en av mange topper med det navnet. Det kommer av at veter eller varder har 1000 års tradisjon med varsling av krig og ufred. Tradisjonene med varslingsvarder kan føres tilbake til midtene av 900 tallet. Systemet gikk ut på at man laget ildvarder (bål) på høye fjell (veter) som man kunne se fra det ene til det andre. På den måten fikk man varslet om farer. Fra Veten i Dalsgrenda kan man f.eks se Veten på Hemneshalvøya.

22449876_10214191942260846_2053057692889654991_n

Jeg har ofte tur til «min» Veten. Det er en tur som jeg kan starte direkte fra huset hvor jeg bor. De fleste gangene går jeg bare til Tindan som er den første toppen du kommer til etter at skoggrensa er passert. Tindan ligger på 451 m.o.h. Veten (i Dalsgrenda) ligger på 707 m.o.h.

For de som ikke bor på Stien kan man parkere på parkeringsplass nedenfor Stien 24 og 26. Derfra går det en godt ryddet sti opp til Tindan og videre til Veten, alternativt kan man kan gå opp fra Innergården eller fra Sjånes.

22549701_10214213486519439_9010555594849089299_n

Etter bare noen hundre meter møter man denne fine benken som er laget av en sambygding som syntes vi trengte en plass for hvile. Det går bratt oppover, men når skoggrensa er passert blir man belønnet med fin utsikt med mindre det er tåke.

22688695_10214213486399436_8325406907330927470_n

Denne dagen var det tåke, men postkassen med bok for å skrive navnet sitt fant vi da vi passerte Tindan.

22491915_10214213486479438_4619831310495247714_n

Fra Tindan går man på berg så og si hele veien opp til Veten. Det er fint å gå, men når det regner eller er is anbefaler jeg ikke folk å gå opp denne veien hvis de ikke har vært der tidligere. Berget blir glatt når det regner, og det er lite som holder igjen om du faller. Det er særlig det siste stykket før du kommer opp på toppen som er vanskelig når det regner.

22519231_10214191943300872_4882144275455602117_n

Jeg og hundene kom oss opp på Veten denne dagen til tross for regn og vind, og jammen lettet ikke tåka så mye at vi fikk sett litt av den vakre bygda som ligger nedenfor. 🙂

Sauvatnet

Fot

Søndagsturen denne helga ble lagt til Sauvasshytta. Sauvashytta eies av Polarsirkelen Turlag og ligger 12 km fra Umbukta Fjellstue. Stien er godt merka og starter bak Campingvognleiren i Umbukta.

Det var stek vind da jeg og hundene begynte turen i Umbukta, men fine høstfarger. Etterhvert som vi kom opp i høyden møtte vi også regnet og enda mer vind. En positiv hendelse underveis var at vi møtte et hyggelig par som kom var på vei til Lindesnes fra Nordkapp. De hadde gått i over 2 måneder og hadde lagt bak seg ca. 120 mil. Om ca 2 uker håpet de å være kommet halvveis. For meg var det intressent og inspirende, men både jeg og de måtte videre.

Etter 2,5 timers vandring kom jeg opp til Sauvasshytta Inne var det varmt og godt og veldig rent og ryddig. I hytteboka kunne jeg se at det hadde vært en gjeng med damer på overnattingsbesøk før meg. De hadde nok ordna opp.

Jeg spiste matpakken min inne og starta på turen ned.

Siden jeg akkurat hedde gått denne veien og viste at det ikke var rein fikk hundene springe litt løs. Det satte de stor pris på. Nå hadde jeg vinden i ryggen og hunder som trakk så jeg fikk god fart. Det endte selvfølgelig med et fall, men heldigvis uten større bruddskader. Jeg tok det litt mer med ro, men tok likevel igjen 9 trivelige damer på tur ned.

Blandt damene var det også noen kjente så det endte med at turen ble avsluttet på Umbukta fjellstue med kaffe og vaffler og en hyggelig prat.

Kvitsteindalstunet

Lørdag 2. september feiret Polarsirkelen Turlag 90 årsjubeleum og innvielse av ny hytte på Kvitsteindalstunet. Hytta ligger ved Kallvatnet i Rana kommune og er en del av Nordlandsruta. Kvitsteindalstunet er en av de hyttene det er naturlig å overnatte på hvis en f.eks skal gå Norge på langs.

Helga begynte perfekt for meg og Dakota. Vi startet med hyttetur til Kallvatnet sammen med gode venner. Der fikk vi servert smalahoved og kålstappe og god drikke.

Per og Nuuk tok seg frem til Kvitsteindalstunet med å gå fra Umbukta til Sauvasshytta. Der overnatta de før de gikk videre til Kvitsteindalstunet.

Lørdag fikk vi båtskyss frem til Kvitsteindalstunet. Dakota fikk sin første båttur i åpen båt. Det gikk fint, men hun ble litt lei etter en stund. Båtturen tok sin tid siden vi måtte kjøre veldig forsiktig for ikke å slå påhengsmotoren i en av de mange steinen som stakk opp.

Da vi kom til Kvitsteindalstunet møtte vi Per og Nuuk. Det var enda en stund til festen startet så vi tok med bøtta og dro på multetur. Multemyrene var fulle så det gikk fort å fylle bøtta.

På ettermiddagen begynte feiringa med taler, gaver, musikk og deilig middag. Den var Souvas fra Artic Rein og Vilt. (ARV) som stod på menyen, og det var Mo i Rana sin beste kokk, Svein Jæger Hansen som tilberedte maten.

Souvas fra Artic Rein og Vilt ble i 2017 kåret til årets produkt av Landbruk og matdepartementet. Det ble også servert Villmarksakevitt for de som hadde lyst og mulighet for å smake på enda et lokalt produkt.

Da maten og kaffen var fortært tok vi sekkene på oss, og gikk tilbake. Vi gikk 12 km etter en fin og T-merket sti, men vi fikk ikke sett så mye. Det ble tåke og etterhvert måtte også hodelyktene frem. Vi kom oss uansett greit til bilen og var fornøyd med festen og helga.

Fra Beiaren til Blakkådalen

Helgas tur gikk fra Trollberget øverst i Beiardalen til Blakkådalen sammen med Polarsirkelen Turlag. Dette er et området som jeg lenge har sett frem til å besøke. Her finner vi noe av Rana og Nordland sin mest uberørte natur og det er en del av Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark.

Vi tok tog til Røkland stasjon i Saltdalen og derfra gikk turen videre til Beiardalen med maksitaxi.

Dakota fikk våteksem under en fuktig multetur for 2 uker siden. Hun stilte derfor i nyinnkjøpt regnjakke ettersom hun ikke skulle utsettes for vann. Det så ikke ut til at det plaget henne neveverdig. Hun var gira som vanlig og dro alt hun klarte i tauet.

P1010339

På toppen åpnet det seg en ny verden med fantastisk utsikt til Bogvatnet, Østisen og Beiardalen. Ved Bogvatnet ble det overnatting i telt. Per hadde kjøpt et nytt telt for anledningen, og selv om vi hadde kuling og regnet som pisket i teltduken stod telte like hel dagen etter. Det hadde bestått den første testen.

På lørdag stakk sola frem og turen gikk videre langs Bogvatnet og videre ned mot Blakkådalen. Dette området er en perle i Rana og kanskje noe av den mest uberørte naturen vi har. På ruta ned til Blakkådalshytta hadde vi utsikt mot Østisen og kunne se Fingerbreen og Lappbreen bukte seg ned mot Blakkådalen.

Da vi kom til Blakkådalshytta var stemningen god, og stemninga nådde nye høyder da felles maten ble servert med tilhørende god drikke. Det er ikke mye som kan måle seg med et godt måltid når man har gått i to dager, fått på seg varme og tørre klær og i tillegg deler måltidet med gode turvenner.

Søndag gikk vi ned Blakkådalen med en avstikker til Skogsstua. Skogstua står også åpen, og der finnes det også en heimelaget heis som kan benyttes hvis man har behov for å komme over elva. Per ville gjerne prøve, selv syntes jeg ikke den så nok solid ut til at det var verdt et forsøk. Det står på ut.no ut at det er 12 km fra Blakkådalshytta og ned Blakkådalen til vei. Mange bruker å si at det er de lengste 12 km i Rana. Dette sier de fordi stien går opp og ned, det er ulendt og mange steder bratt og glatt. Det går derfor ikke så fort, men dalen er flott og absolutt verdt et besøk. Tilsammen gikk vi 37 km denne helga. En bra tur i vilt og vakker natur også i skiftende vær.

Telegrafruta over Saltfjellet

Et av feriens høydepunkt i 2017 var Telegrafruta over Saltfjellet sammen med Polarsirkelen Turlag. Telegrafruta er en Historisk vandrerute som ble høytidelig åpnet i 2015 av DNT.

Jeg hadde lenge hatt planer om å gå denne ruta, og det passet bra denne sommeren da Polarsirkelen Turlag arrangerte tur med historiefortellende guider.

Vi startet turen 3. august med en togtur fra Mo over Saltfjellet til Røkland stasjon i Saltdalen. På Røkland tok vi taxi fra stasjon til starten av ruta som er på Russåneset. Der ble vi møtt av en lokal guide. Vi gikk et par km med ganske bratt stigning så var det tid for pause der den lokale guiden gav oss en god innføring i lokalhistorien i Saltdalen samtidig som vi kunne nye utsikten av Saltdalen.

Det var fiskeriene i Lofoten som var drivere på 1800 tallet for å få på plass en kommunikasjon. Det kunne den nyutvikla telegrafteknologien tilfredstille og i 1866 besluttet Stortinget å bevilge penger til bygging av telgrafruta fra Trøndelag til Lofoten. Telegrafruta over Saltfjellet er en del av denne satsningen.

Telegraflinja hadde behov for tilsyn og vedlikehold, og de som hadde tilsyn hadde behov for overnatting og ly for vind og vær. På slutten av 1800-tallet ble der derfor satt opp flere telegrafstuer som gav husly for tilsyns- og vedlikeholdsarbeidere.

På bildet ovenfor er de fem opprinnelige telegrafstuene markert med lilla kvadrater.

Den første tilsynshytta vi kom til var Hessihompstua. Den brant ned, men ble bygget opp igjen. I dag eies den av Saltdal Jeger og fiskeforening. Den neste stua var Bjellåvassstua. Den ligger ved Nordre Bjøllåvatnet og eies av Bodø og Omeng Turistforening. Den brant også ned og ble bygd opp igjen. Vi hadde vår første overnatting her. Felles middag med 14 til bord ble en hyggelig avslutning på en fantastisk dag.

Dag 2 startet med foredrag av vår nye guide for dagen, Tormod Steen, fra Helgeland Museum. Han hadde mye interessant å fortelle om anleggslivet og samenes bruk av området. Tormod kombinerte guidejobben med å kartlegge kulturminner langs telgrafruta.

På veien til Saltfjellstua ved nordre Bjållåvatn passerte vi en av to steinbuer som ligger langs ruta. Den andre steinbua ligger ved Krukki. Disse steinbuene ble bygget for at anleggsarbeiderne skulle ha tak over hodet. Begge steinbuene er resturert og står åpen. Det er et flott steinarbeid og de gir et innblikk i hvordan det en gang var.

Vi passerte også Midtistua som eies av Bodø og omeng Turistforening. Her var det stor aktivitet for 150 år siden. Her hadde de blant annet stolpelager for telegraflinja.

Der det ikke var mulig å få gravd telegrafstolpene ned i løsmasser, ble det murt opp firkantede fundamenter rundt stolpene. Disse fundamentene kunne vi se langs hele traseen.

Da vi endelig kom til Saltfjellstua ble det igjen laget til felles middag med 14 slitne, men glade turgåere. Været var strålende og rødvinen som vi hadde hatt på ryggen i to dager smakte himmelsk. Det ble en god kveld ved bålet til tross for iherdige mygg.

Dagen etter var planen til turfølget fra Polarsirkelen Turlag å gå til Krukki. Selv syntes jeg det var litt kort. Det er bare 5 km. Jeg tenkte dessuten på huset som stod heime i Dalselv og ropte etter å bli ferdig beiset. Per og jeg bestemte oss derfor for å ta farvel med gjengen fra Rana Turistforening og gå helt ned.

Vi passerte ganske fort den andre Steinbua og Krukki. På Krukki var det ingen tegn til liv så vi gikk lenger ned før vi tok en velfrtjent stopp ved elva som renner gjennom Bjøllådalen.

Det var varmt og vi så ikke en eneste sjel. Vi tok derfor sjansen på et nakenbad i elva før vi gikk videre. Det var nok lurt for stigninga over fjellet til Tespdalen ble hard. Sola stekte og vi måtte ha mange avkjølingspauser før vi kom oss opp til kaldere luft. Da vi kom opp begynte det dessuten å regne og turen ned Tespdalen gikk derfor uten mange pauser. Ved Storvold stod bilen parkert. Dakota logra med halen da hun oppdaget bilen. Hun var nok litt sliten etter 6,5 mil, varmen og mange nye inntrykk og mennesker. Det var i grunnen vi også selv om vi også syntes denne turen hadde vært topp.

Tespdalen

Syv søstre

Første juli var det klart for årets «ekstremtur», turen over de Syv Søstre. De Syv søstre ligger som perler på en snor i Alstadhaug rett sør for flyplassen i Sandnessjøen. Det er en populær tur selv om lengden er 26 km og den totale stigningen er 3525 høydemeter.

De tre siste årene har jeg og Per vært med som turledere på denne turen for Polarsirkelen Turlag. Det har vært en fornøyelse og årets tur var intet unntak. Nytt for oss i år var at Dakota skulle være med.

Vi startet kl. 09.00 i strålende sol og fin temperatur. Det var 17 deltakere og 5 turledere. Vi har alltid mange turledere med fordi hvert år er det noen som undervurderer sin egen evne til lange turer på hardt underlag. Det er særlig nedstiginen som pleier å bli et problem hvis man ikke har trent på å gått opp og ned tilstrekkelig mange ganger i fjell før man starter.

Opp til den første toppen, Breitinden, gikk det greit. Vi brukte 2 timer. Ned fra Breitinden har vi pleid å benytte tau for å sikre oss. Det var det ikke behov for i år siden det viste seg å være mindre snø enn det vi har opplevd tidligere.

Mellom Breitinden og Kvasstinden la vi igjen sekkene ettersom vi går ned og opp fra Kvasstinden samme vei. Kvasstinden er den bratteste.

Det tok noen timer før vi var tilbake og da var det tid for en fortjent matpause. Etter Kvasstinden er det en ganske lang marsj før du kommer til Tvillingene. Da vi kom dit var klokka blitt 18.00, og vi var da kommet ca. halvveis.

Etter at vi hadde vært på Tvillingene gikk Per og Dakota ned sammen med den første av deltakerne som hadde fått nok. På Skjæringen begynte det å regne lett, og flere begynte å kjenne at lår musklene ville streike. Under Grytfoten ble det bestemt at det var for våt til å fortsette. En gruppe begynte nedlastingen, mens noen gikk opp på den sjette toppen, Grytfoten. Da var klokka ca. 22.00. Vi var likevel ikke nede før klokka var passert midnatt. Hadde vi fortsatt hadde det minst tatt 4 timer mer. Vi bruker å regne 3 timer fra toppen av Breitinden til vi er nede. Dt går ikke så fort på slutten for da er det mange som er slitne.

Å gå alle de Syv Søstre på en dag kan anbefales, men det er viktig at man er trent for det, ellers blir det et slit både for deg og de som er med deg. Beregn 15-18 timer hvis dere er flere en 2 personer. Turen anbefales i juni/juli når det er midnattsol og fint vær. Da får du oppleve en fantastisk utsikt over de vakre øyene på Helgeland, og flott midnattssol. Det kan ikke beskrives hvor flott dette er i fint vær vel å merke. Det må bare oppleves!

Okstindene

Feil

Denne videoen finnes ikke

Helgas tur gikk til Okstindbreen. Okstindbreen og Okstindan er min nærmeste «lekeplass». Hit har jeg mange turer og de fleste turene foregår i mai og juni. Da er området kanskje på sitt flotteste særlig hvis man tar turen i strålende sol.

Okstindan ligger lettest tilgjengelig fra Lerskadalen i Hemnes kommune på vinteren, men det er også mulig å gå fra Bryggfjelldalen, eller fra Umbukta via Gressvasshytta.

Vi startet tidlig om morgenen for å få best mulig skiføre, og det fikk vi. Det var skare og fint hele veien. På tur opp passerer vi Rabothytta. Tidligere omtalt i blogg 2016.

Vi satte opp teltet på breen, og lot hundene på springe fritt ettersom det ikke var andre å se på flere km. Det likete de godt og herjet og sprang. Det var nesten merkelig hvor mye energi de kunne ha etter å ha gått over en mil og 1200 høydemeter.

Mange kommer på randoneski når de skal til Okstindene, men vi foretrekker vanlig fjellski. Det er greit å gå opp til brekanten på randone, men fra brekanten og opp til toppen av breen er det 5 km med slakk stigning. Der er det fint å lange ut på langrennski. Ulempen er selvsagt at jeg ikke får det like artig og lett ned, men jeg har jo uansett hundene jeg må vente på. Fjellski uten kvasse stålkanter er selvsagt best for hundene.

Nå var vi på breen og kunne velge mellom topptur til flere tinder. Jeg har tidligere besøkt Okstinden, Tvillingtinden, Vesttinden og Oksskolten. Det er topper som greit kan bestiges uten ekstra sikring.

Det ble topptur til Okstinden denne gangen, men da vi kom ned til teltet noen timer senere visste det seg at vi hadde vært for slurven med smøringa. Knall rød nese og brente ører. Ikke bra. Det ble en ubehagelig natt, men ellers var turen veldig flott.

Svartisen med toppturer

Denne turen må kunne kalles vårens vakreste eventyr. Planen var å gå over Svartisen fra Glomfjorden til Rana sammen med Polarsirkelen Turlag, men pga dårlig værmelding for torsdag og fredag ble det en litt kortere tur. Turen ble likevel fantastisk bra.

Vi startet opp Brundalen med store tunge pulker fredag ettermiddag. Målet var en helg på østisen av Svartisen. Været var ikke perfekt, men prognosene var bra. Jeg var spent på føret siden det hadde regnet godt før vi startet. Heldigvis var det brukbart i scooterløypa. Vi slo leir like nedenfor nedre Brunvatn. Ketil hadde tatt med en hel sekk med ved så det mangla ikke på bålkos om kvelden.

Dagen etter stod vi opp til strålende sol. Mens vi spiste frokost kom 2 spreke, glade karer forbi, Bjørn og Otto. Bjørn og Otto hadde som mål å springe over flest mulig toppene på Svartisen. De samla på topper på Peakbook kunne de fortelle.

Vi pakka sammen og tok oss opp til Blakkåtinden (1300 m.o.h) . Og videre derifra og inn et stykke på østisen. Der slo vi leir.

Søndag morgen ble det igjen frokost i strålende sol før fikk på oss skiene. Vi passerte Blokksberg (1306 m.o.h) på tur opp på Nordre Istind (1572 m.o.h). Den siste delen opp på toppen gikk vi uten ski. På toppen fikk vi lønn for strevet for med slikt vær så vi det meste av vakker natur som Nordland har å by på.

Tilbaketuren gikk greit til vi kom ned i Brundalen. Sola hadde gjort sitt så både hundene og vi fikk slite litt ekstra i varmen, men det var ikke vanskelig å holde humøret oppe helt ned til Svartisdalene etter denne opplevelsen.

Saltfjellstua

I begynnelsen av mai 2017 gikk turen til Polarsirkelen Turlag sin hytte ved Bjellåvatnet, Saltfjellstua.

Det hadde vært sol fra skyfrihimmel i flere dager i strekk mens jeg var fanget på kontoret. Jeg var derfor rask med å pakke pulken når det endelig ble en fridag. Per hadde vakt og måtte være heime.

Da jeg kom opp til Semska og Annas plass på Saltfjellet ble jeg overrasket. Parkeringsplassen var nesten full. Her var det åpenbart ikke bare jeg som hadde planer om å tilbirnge helga i Saltfjellet.

En av grunnene til at det var så mange biler var at Salten trekk- og brukshundklubb hadde samling på Bjellåvatnet, kunne en dame som holdt på å rigge et hundespann ved parkeringsplassen fortelle. Ja, ja trivelige folk i alle fall, tenkte jeg, og rigga mitt lille «spann» Nuuk og Dakota.

Vi fikk en fin tur innover. Sol, noen minusgrader og flott føre. Nuuk og Dakota hadde mange distraksjoner på veien, siden det var en del spor etter andre hunder i løypa.

Det var overraskende nok nesten ingen tengn på at det var vår i fjellet til tross for at vi skulle feire 1. mai denne helga. Det var mer snø i fjellet enn jeg tidligere har registrert så seint.

Da vi kom til Saltfjellstua var det som ventet, mye folk, pulker og hunder. Jeg fikk likevel en seng til tross for at det endte opp med 20 stk. som overnattet på Saltfjellstua. Det gikk helt fint, og fordelen er jo at man treffer mange hyggelige folk. En «gutte» gjeng på min alder, spanderte kransekake som de hadde fraktet den lange veien til Saltfjellstua ferdig oppsatt og pynta. De hadde forøvrig mye annet godt også så det var ingen som gikk til sengs hverken sulten elle til tørst den kvelden.

Jeg satte ut 5 «standva» i Bjellåvatnet som jeg henta dagen etter før jeg gikk heim. Det gikk ikke fisk på et eneste ett. Trøsten var kanskje at jeg møtte ingen som kunne melde om godt fiske til tross for at det var mange fiskere. Jeg talte 16 telt på Bjellåvatnet.

Hundene og jeg fikk en fin tur tilbake. Det var varmere og mindre vind, men føret var fortsatt bra. Da vi hadde pause på en av de få bar flekken som var i fjellet kunne vi kjenne varmen og fornemmet at våren var like rundt hjørnet.