Nasjonalpark – Side 4

Vintertur i Fulufjället nasjonalpark med hundeslede

I Sörsjöen i Dalarna i Sverige bor paret, Christer Afséer og Kristin Esseth og datteren Katarina Esseth Afséer. De driver gård og har i tillegg kennel Noatak og Kennel Artic Quest, med ikke mindre enn 80 hunder. De fleste Alaska Malamute, men også noen Alaska huskyer.

Jeg gledet meg til å følge med på en 5 dagers tur med de flotte Malamutene, men jeg var litt spent på hvordan dette skulle gå da gradestokken hadde krøp ned til -35 grader natta før vi skulle starte. Heldigvis var temperaturen på tur opp, men det var friskt.

Vi var totalt 5 stykker som skulle reise sammen på tur med Kristin som turleder. Alle hadde 5-6 Alaska Malamute foran sleden, og sledene var fylt med utstyr og masse mat til to og firbente. Hundene var glade og gira, og de syntes temperaturen var perfekt.

Vi fulgte scooterløypa de første kilometerne i fantastiske omgivelser. Snøen hang tungt på trærne og snøkrystallene blinket i kapp i sola. Det var som å være i en «Winter Wonderland» drøm. Bare frost bitten i kinnene avslørte at dette var virkelighet.

Etter 15-20 km kom vi frem til Morbäckssätern. Her tok vi av fra scooterløypa og tok retning opp på fjellet og inn i Fulufjället nasjonalpark. I nasjonalparken var det ikke lov å kjøre med scooter så her måtte hundene lage sine egne spor. Malamutene til Christer og Kristin var godt trent. Det gikk ikke så fort i den dype snøen, men hundene jobbet hardt og jevnt opp bakkene.

Etter de harde bakken kom vi opp på fjellet og der ble vi belønner med en magisk lysopplevelsen. Himmelen eksploderte i gule, røde og lilla farger.

I femtida kom vi frem til Tangådalsstugan. Da viste GPSen 24 km. Planen var egentlig enda en mil, men siden det var noen ferske hundekjørere i gruppa og ganske dyp snø bestemte Kristin seg for å stoppe der. Det var et klokt valg for det var fortsatt mye arbeid igjen da vi var kommet frem. Hundene måtte settes i line og fores. Vi måtte hugge ved, fyre og hente vann. Det tok sin tid i kulda og i den løse snøen.

Da vi endelig var klar for middag var klokka 22. Vi la oss slitne og glade.

E1 dag 81: Ubeskrivelig herlig dag fra Vivassfiskløysa til Ismennigen

Det var tåke nede i dalen da vi kom ut av teltet, men mens vi spiste frokost fikk sola tak og tåka steg. Helt magisk opplevelse, og utrolig vakkert.

Alt ble ekstra vakkert med dugg dråper på.

Vi hadde bestemt oss for å avslutte sommer 2023 etappen, og gikk i sørvestlig retning mot stien fra Gjevsjøen. Det var en usedvanlig vakker morgen, sol fra skyfri himmel, duggfall og vi tok opp et par kull med ryper mens vi gikk. Det var artig for vi hadde sett lite til dem de siste 14 dagene.

Etter et par timer fikk vi Langvatnet innenfor synsfeltet, og fant stien.

Det ble stadig varmere, og på Kolvfjellet fant vi en kulp som både to og firbente badet i. Ekstra deilig etter mange dager uten dusj, og herlig kaldt og forfriskende.

Rein er nysgjerrige dyr og fulgte stadig med på hva vi gjorde.

Den siste biten gikk fort og lett. Sti med klopper var noe annet enn det vi hadde gått i de siste dagene.

Etter 11 km var vi fremme ved vei og ferien var dessverre over for denne gangen.

Vi satt igjen med mange fine minner, refleksjon og gode samtaler, flotte naturopplevelser, fornøyde hunder og en god følelse i kropp og sinn. Det var nok grunnen til at vi synes det var verdt slitet.

E1 dag 80: Slitsom tur fra Gressåmoen over Gauptjønnakslan til Vivassfiskløsa

Etter god restituering på den historiske Gressåmoen fjellgård var vi klar for en ny etappe. Sekkene var litt lettere og klær og sko tørre, da vi starta å gå gjennom en dugg frisk skog sørover mot Gressåklumpen.

Midt i Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark ligger en tidligere nasjonalpark, Gressåmoen nasjonalpark. Den ble opprettet allerede i 1970, og innlemmet i Blåfjell og Skjækerfjella nasjonalpark i 2004. Skiltet stod fortsatt.

Det var tungt oppover for det var mange myrområder som skulle passeres, men da vi hadde gått forbi Gressåklumpen gikk det lettere.

Det er ikke ofte man finner hvit røsslyng, men i Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark fant vi rikelig av de.

Sett i ettertid hadde vi ikke lest rutebeskrivelsen til E1 godt nok. Vi trodde at E1 gikk ned i dalen mellom Gauptjønnakslan og Plukkutjønnfjellet, og gikk derfor der. Det var et slitsomt valg selv om dalen var frodig og fin. Det ble 3 km ekstra med myr og mange ekstra høydemeter.

Vi kom opp av dalen ved vannet, Vivassfiskløysa. Heldigvis var været fint, stemninga god og vi møtte både ryper, rein og elg i dalen.

Etter 20 km og 1000 høydemeter slo vi leir ved Vivassfiskløysa.

E1 dag 79: Herlig dag fra Almdalen til Gressåmoen

Det var fint vær da vi våknet på den luftige teltplassen vår med utsikt over den storeslåtte nasjonalparken, Blåfjell og Skjækerfjella. Litt vind var det, men det var bare en fordel for teltet var helt tørt.

Det var meldt regn på kvelden så vi startet tidlig. Klokka 07.00 var vi i gang. Vi ville få med oss så mange finværs timer som mulig.

Det gikk bratt ned mot elva, Alma. Ved elva krydde det av rein. Det forklarte hvorfor hundene så gjerne ville ned. Elva var liten så det var lett å vade.

Vi valgte å ikke følge E1 ruta ned til Almdalshytta, men tok retning rett sør. Vi gikk på østsiden av Bukvassfjellet. Det sparte vi både kilometer og høydemeter på, og det var et flott terreng.

Vi passerte et artig fenomen i en bekk. «En kvervel», eller virvel som det heter på bokmål.

Vi traff ikke et eneste menneske, men rein så vi hele veien. Vi fant også noen gamle sti merker. De var kanskje i bruk i den tiden presten måtte gå over fjellet mellom Snåsa og Lierne 2-3 ganger i året. Vi hadde nemlig fått fortalt at vi gikk etter presteruta.

Det gikk bratt ned fra Bukvassfjellet, og vi kom inn i et området med mer vegetasjon og mye myr. Ca 1 km før Gressåmoen fant vi heldigvis en sti og en fin bru over elva, Luru.

Etter 21 km og tre kaffestopp var vi fremme ved dagens mål, Gressåmoen, en 200 år gamle fjellgård. Gressåmoen var en flott og godt bevart fjellgård. Det var reint, klippet og stelt over alt. Fint å se at eierne tok godt vare på en så flott kulturskatt.

Akkurat da vi hadde gått fyr i ovnen kom regnet. Det høljet ned mens vi koste oss i Vesterstuggu med nok en «Real» og selvplukket blåbær med vaniljesaus.

E1 dag 78: Varm tur fra Skjelbreda til Almdalen

Sola skinte i kapp med humøret da vi begynte å gå fra Skjelbreda. Det var enda en nydelig dag. Vi fulgte Lifjellveien (riksvei 74) noen kilometer før vi vinkla rett sør inn i Styggedalen. Det var sti noen hundre meter, men så var det slutt. Resten av turen foregikk uten stier og merker.

Sekkene var tunge. De ble fylt med nye forsyninger for de neste 10 dagene, og sola stekte mens vi slet oss opp og gjennom myr og skog.

Vi måtte som alltid på slike varme dager, ha mange badepauser for at ikke hundene skulle bli overopphetet. Det var ikke vanskelig å finne vann. Idylliske bekker, tjern og vann var det over alt.

Etterhvert som vi kom høyere opp mot Østre Brandsfjellet ble det enklere å gå. Nuuk og Dakota var ivrige for der møtte vi mange nysgjerrige rein.

Vi gikk gjennom Kjørskaret. Ved utgangen av skaret og i begynnelsen på Almdalen, satte vi opp teltet. Der hadde vi panoramautsikt over en av Norges største nasjonalpark. Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark. Vi hadde da gått 17 km. Det var fortsatt fint vær mens vi spiste vår daglige «Real» og så utover nasjonalparken mens sola gikk ned. Fantastisk avslutning på en varm og flott dag.

E1 dag 72: Våt dag fra Virmavatnet til Namsvatnet

Deilig start på dagen. Stekt ørret på brød med masse smør til frokost. Kunne ikke fått et bedre måltid.

Det som imidlertid ikke var så bra var at vi hadde fått to uvenner med på turen, Rago og Nuuk. Dakota hadde fått løpetid , og ingen av de to kamphanene hadde tenkt å trekke seg. To runder med slåssing hadde heldigvis ikke ført til mer enn noen små overflate sår, men de måtte holdes langt fra hverandre.

Per gikk langt bak. Jeg tok Rago og gikk i retning Namsvatnet.

Det ble noen pauser på veien

Vi passerte enda flere multemyrer, og tok oss tid til å smake på fjellets gull selv om regnet hadde kommet for fult.

Over Saapmanjohke ble det vading. Da var kroks og staver godt å ha.

Etter 15 km var vi nede ved Namsvatnet. Der var vi heldige og traff eieren av skyssbåten. Vi tok skyss over Namsvatnet, og da vi kom over ble vi hentet med bil av den serviceinnstilte driveren av Limingen gjestegård. Det føltes fantastisk. Alt var vått. På Limingen Gjestegård i Røyrvik ble det en deilig dusj og en herlig middag. En verdig avslutting på Polarsirkelen Turlag sin tur over Børgefjell.

E1 dag 71: Fisketur fra Ranseren til Virmavatnet

Det hadde regnet litt på natta, men det var opphold da vi våknet og god tørke. Det var lykke for oss for et tørt telt er absolutt å foretrekke å ha i sekken fremfor et vått.

Fisket hadde så lang gått strålende. Vi hadde fått blod på tann, og var sugen på flere fiskeopplevelser.

I stedende for å gå direkte tok vi derfor sekken på, og fisket mens vi sakte gikk sørvestover. Vi prøvde fiskelykken i flere fiskevann i Raentserenmehkie i løpet av formiddagen.

Hundene ventet tålmodig på at de ivrige fiskerne skulle bli ferdig, og lurte sikkert på, «hva var greia..»

Klokka var 13 før vi følte oss ferdig med Raentserenmehkie. Etter en liten lunsj forlot vi de fantastisk fiskevannene og gikk videre sørover. Etter et par km vinkla vi rett vest for å komme oss over et pass mellom de majestetiske og mektige fjellene, Flåfjellet og Virmafjellet. Dessverre var de godt skjult i tåke da vi passerte.

Det var merket av en liten bre på kartet. Den måtte vi øforsere like før vi kom opp. Vi var spent på hvordan den skulle være, men det var en snill bre, mer som en snøflekk. Ikke noe problem å gå over den.

Etter brevandringen bar det ned Virmadalen. Dakota og Rago var ivrige og jakta rein heile veien. Det var bare å følge på etter beste evne.

Det regnet det siste stykke frem til Viermavatnet. GPS-en viste 18 km da vi bestemte oss for å slå leir. Teltene kom opp i rekord fart, og heldigvis, værgudene hadde hørt vår bønn. Regnet stoppa neste med det samme vi hadde fått teltene opp. Da været lettet ble også stemninga i leiren bedre.

Fiskestanga ble plukket frem av de ivrigste fiskerne. Andre gledet seg til smakebiten som var lovet. Jan Atle var i gang med forberedelsen til den. Smakfull avslutning på en bra dag.

E1 dag 70: Nydelig dag fra Tiplingan til Ranseren

Vi våknet til solsteik på teltduken. Herlig morgen med lang frokost i sola før avmarsj.

Rago var fortsatt litt stressa og forstod ikke helt konseptet med å hvile mellom øktene. De to andre hundene derimot, de lå rett ut fra kløven ble tatt av til kløve ble montert på igjen.

Fra Tiplingan var det ikke sti å følge. Det syntes jeg var fint selv om det kan være litt plunder med kløver som setter seg fast i kratt og kjerr. Uten sti må man gå sine egen vei, og vi gikk parallelt med Simlelva.

Det tok ikke lang tid før vi var over skoggrensa og kunne gå i åpent og lettgått terreng. Elvene var enkle å krysse etter en tørr og varm sommer.

Siden været var fint, og vi hadde mange ivrige fiskere på gruppa bestemte vi oss for å gå til Rantserenmehkie. Det er et fiskeeldorado, og der ville vi slå leir.

Noen startet fiskinga umiddelbart etter at vi hadde fått opp teltene mens andre foretrakk et bad på 980 moh.

Rago tok en liten hvil, men fortsatt en smule stressa selv etter enda en dag med tung kløv og 15 km.

Astri koste seg med strikketøy i solnedgangen. Det virka som de fleste var fornøyd med dagen, og det skulle jo bare mangle. Fint vær, hyggelige turvenner, fantastiske omgivelser og godt fiske. Bedre kunne det ikke bli.

E1 dag 69: Herlig start på Børgefjell

Vi går E1 fra Nordkapp til Sicilia i etapper, og årets (2023) etappe startet der vi slutta i 2022, i Susendalen.

I tillegg til våre tre hunder (Nuuk, Dakota og Rago), hadde Per og jeg med oss fem glade og forventningsfulle turentusiaster. De skulle være med oss gjennom Børgefjell nasjonalpark.

Vi tok tog til Trofors stasjon, og taxi til Susendalen.

Dakota og Nuuk skjønte hva som var på gang og var glad og gira. Rago forstod kanskje ikke hva som skulle skje, men han var som alltid full av energi og tent på action.

Været var perfekt, sol og vind. Fint vær å gå i. Ikke for varmt og ingen plagsomme insekter. Vi fulgte stien mot Vestre Tiplingen.

Etter 3-4 km og ca 300 høydemeter var vi på dagens høyeste punkt 855 moh. Derfra gikk vi parallelt med Austre Tiplingan før vi gikk ned til Tiplingelva.

Flere multemyrer ble passert, men ikke uten smaksprøver.

Vi kryssa elva på en fin hengebru og rett etter passering slo vi leir. Stemninga var god og været fortsatt flott.

De ivrigste tok frem stanga. Andre var fornøyd med å slappe av i sola.

GPSen viste 11 km. Perfekt start på 2023 etappen.

Dag 4 fra Longyerbyen til Ny-Ålesund

Sola skinte fra skyfri himmel om morgenen da vi våknet. Det føltes deilig å sove en helt natt uten å bli avbrutt av isbjørnvakt. Vi var uthvilte og klar for en ny fantastisk dag på breen.

Vi gikk ikke fort, men jevnt og trutt slakt oppover.

Etter fire «leg» ble lunsj. Det blåste så en vindskjerm måtte graves før vi kunne sette oss. Realturmat var på menyen, men det virket likevel som appetitten var på topp..

Etter lunsj ble det dårligere og dårligere sikt. Guidene beordret taulag med pulk. Det var nytt, men det gikk bra selv om kroppstemperaturen gikk ned i takt med den rolige fremdriften.

Vi gikk fra Sefströmbreen til Hammerbreen, og fortsatte til vi var på det høyeste punktet på breen, ca 2-3 km fra Vokteren. Da hadde vi gått i 11 timer. GPSen viste 16,5 km og 774 moh.

Det var godt å komme inn i teltet den kvelden, og det ble litt «kosefyring» før vi la oss. Det ble sagt at det var 30 effektive kuldegrader pga vinden. Det føltes i alle fall slik.