Nasjonalpark – Side 3

Dag 5: Strålende sol til Isbukta

Svalbard på langs

Bare etter 5 døgn på tur så vi stor forskjell på lyset. Dagene var blitt lengre, faktisk ca 2 timer. Det kom ekstra godt frem når det var klart og fint slik det var 30. mars, 5. dag på tur.

Rago og Dakota fortsatte å bytte på å gå med pulken. Rago tok den på de første øktene. Han hadde fortsatt ikke gitt opp å komme først og jaget på. Det resulterte stadig i at han gikk seg tom. Da overtok Dakota pulken.

Dakota var erfaren. Hun hvilte når hun kunne og bidro når hun måtte. En kjempe flink ekspidisjonshund.

Det gikk også litt bedre med oss. Kroppen våre var kommet seg over det største sjokket og var begynt å venne seg til å dra på svin tunge pulker, 12 timers arbeidsøkter i tillegg til nattskift.

Per likte seg best når han kunne gå i et fast tempo sammen med resten av gruppa og slapp å administrere hundene. Da unngikk han hyppige start og stopp. Jeg lot derfor Dakota gå løs når hun hadde pulken. Det fungerte ganske bra, men jeg måtte passe på så hun ikke bare dro forbi de andre.

Ofte skifter været flere ganger i løpet av en dag, men denne dagen var det herlig sol hele dagen og lite vind. Den beste dagen så langt.

Vi satte opp teltene ved Isbukta. Da hadde vi gått 7 økter og 17 km

Dag 4: Kaldt og klart over Hornbreen

Svalbard på langs

Jeg hadde isbjørnvakt fra 04.00 til 06:00, og fikk med meg en nydelig soloppgang. Det kom til å bli en fantastisk dag, klart og kaldt. Jeg gledet meg.

Vi gikk fra Flatbreen og ned til Hornbreen. Før vi gikk ut på Hornbreen tok vi på oss sele. Hornbreen var kjent for mange sprekker med snøbruer over. En polsk forsker hadde mistet livet sitt på Hornbreen for noen år siden da han gikk gjennom en snøbru og havnet ned i en sprekk, kunne vår guide Morten berette. Vi ville selvfølgelig unngå en slik skjebne, og hadde på oss sikkerhetsutstyr.

Det var hardt over Hornbreen, og vi paserte over utrolig mange vakre vind skapte formasjoner i snøen da vi gikk over breen. Der hadde det vært sterk vind. Det var det ingen tvil om, men jeg syntes det var en kjempe fin plass. Vi kunne se Hornbukta på vestsiden og Hambergbukta på østsiden mens vi skle i sakte tempo over Hornbreen.

Etter sju økter og 18 km var det ny camp på Sykorabreen. Det gikk stadig bedre med oss ved opp og nedrigging av camp. Vi fikk opp telte, gjort klart hunder og vann i et stadig raskere tempo. Det var bra for det var blitt ganske kaldt. Jeg ville gjerne inn i telte så fort som mulig sammen med primusen, min beste venn. Middag med varme fra primusen etter en lang arbeidsdag var dagens høydepunkt.

Dag 3: Fra Nathorstbreen til Flatbreen

Svalbard på langs

Det var klarere og kaldere da vi våknet. Vi lastet minimalistisk i hundepulken, og det var lurt. Det var fortsatt ganske tungt føre for hundene, men det gikk likevel bedre enn dagen før. Og etterhvert som vi kom lenger opp på Nathorstbreen ble det også hardere forhold og bedre for hundene.

Rago jaget fortsatt på for å komme frem. Det var intervalløkter hele veien, full fart og stopp, men jeg hadde i det minste en følelse av at han begynte å skjønne at det kanskje ikke kom til å bli slik han ville.

Det var virkelig et vakkert landskap vi gikk gjennom med fine fjelltopper på begge sider.

Vi gikk fra Nathorstbreen til Naglisen og inn på Flatbreen. Da var det blitt sju økter og 17 km.

På Flatbreen satte vi teltplass nummer to.

Dag 2: Tungt opp Nathorstbreen

Svalbard på langs

Det var liten sikt og noen minusgrader da vi stod opp. Det tok 2 timer å tine nok vann til to og firbeinte, spise og pakke ned. Rutinene var ikke helt innarbeidet, men vi klart med litt stress akkurat å bli ferdig i tide.

Rago og Dakota skulle gå bakerst. Det var ikke lett. Rago jaget hele tiden for å komme forbi. Det ble en evig kamp. Da vi kom til lunsj var både Rago og jeg utslitt.

Etter lunsj tok Dakota hundepulken, men også hun slet. Vi hadde åpenbart pakket for mye i pulken i den løse snøen. I tillegg var det blitt ganske mildt. Hundene la seg ofte ned og dette stresset oss veldig, spesielt Per som hater å være til bry. Vi ville ikke sinke gruppa.

Etter sju økter i oppoverbakke hadde vi gått 18 km og var kommet høyt opp på Nathorstbreen. Der ble det heldigvis camp.

Per var helt utslitt og ville reise heim. Han hadde dratt to tunge pulker den siste økten og kollapset i teltet uten hverken å spise, ta av seg ytterklærne eller krype ned i posen. Jeg bredde over han, tok isbjørnvakt, tinte vann og gav hundene mat mens jeg lurte på hvordan fortsettelsen skulle bli.

Snørik start på «Svalbard på langs»

Det var en glad og forventningsfull gjeng som var klar for å bli transportert ut med scooter til startpunktet til vintereventyret « Svalbard på langs»

Det var 8 scootere fullastet med 9 pulker, 9 skigåere og hundene våre, Rago og Dakota.

Vi hadde litt dårlig sikt og det var løst i sporet, men vi hadde flinke sjåfører så det gikk fint. Vi kjørte opp Todalen og ned til Reindalen.

Ved Blåhuken så vi ferske isbjørnspor. Vi stoppet og så oss om og joda, to isbjørner, en binne med unge. De drev med reinsdyrjakt i lia i Blåhuken

Turen gikk.videre over til Dazigdalen og opp på Svalbreen. Der gravde vi ned halvparten av maten og strødde chillepulver over for å holde isbjørnen unna.

Deretter kjørte vi ned til Van Keulenfjorden. Vi ble sluppet av noen få km fra grensen til Sør Spitsbergen nasjonalpark.

I nasjonalparken var det ikke lov å kjøre scooter så herfra måtte vi gå til det sørligste punktet, Sørneset. Det var ca 10 mil.

Vi gikk gjennom en vakker morene før vi tok oss opp på breen.

Guiden, Morten, virket hyggelig og forklarte hvordan systemet var. Vi skulle gå i 50 minutter og deretter ha 10 minutter pause.

Dette gjentok vi tre ganger. Da var vi kommet så langt opp på breen at det var nok snø slik at vi fikk feste til teltene.

Det var godt å være i gang selv om det oppleves litt overveldende. 30 netter i et kaldt telt. Var det virkelig dette jeg ville? -Men da Per fikk fyr på primusen kjente jeg godfølelsen komme og tenkte at dette blir bra.

Svalbard på langs

Det store målet for 2025 var å gå Svalbard på langs. Det hadde vært en drøm for meg i mange år, og nå var tiden kommet for å realiser den drømmen.

Svalbard er en fantastisk flott øy med tilnærmet uberørt natur. Jeg ville gjerne oppleve det før jeg ble for gammel.

Planen var å gå sammen med Rostille guiding med oppstart 25. mars 2025

Turen var 620 km på ski, ca 7000 høydemeter og vi skulle bruke ca 30 dager. Vi skulle bo i telt alle nettene og ha med oss alt av proviant. Det var ingen forsyninger underveis.

For at turen skulle bli bli bra var det viktig å forberede kroppen på påkjenningen. Dekktrening og skigåing med tung pulk var nødvendige forberedelser.

Vi planla å ta med både Rago og Dakota på turen. Det var en del ekstra som måtte forberedes når man tar med hund til Svalbard, men det var det verdt. Vi har jo hunder for å kunne ha de med på tur så den jobben tok jeg, men jeg var glad for at jeg begynte tidlig å forberede reisen.

Hundene må blandt annet ha rabiesvaksine og en blodprøve som viser at vaksinen virker. Dette tar tid. Når alle vaksiner var tatt søkte vi Mattilsynet om å få ta de med, og det var 2-3 måneder behandlingstid på søknaden.

Å få med hunder på fly til Svalbard er ikke alltid enkelt. SAS tok ikke med hunder på vinteren, men vi kjøpte flybilletter med Norwegian fra Tromsø og kjørte dit.

Det går mye hundemat på en slik tur, 5 sekker. Vi valgte å bestilte det direkte til Longyearbyen.

Det var ikke lov å la hundene stå i band i Longyearbyen så vi leide en plass i en hundegård i den tiden vi var der. Transport til startpunkt og fra avslutningspunkt på turen ble også bestilt.

E1 dag 86: Varm dag fra Skjækerdalshytta til Veresstua

Det hadde regnet godt på natta, men heldigvis, det lyste opp da vi skulle starte.

Den oppmuntringen trengte vi for det var en hard start. Vi gikk rett opp bak Skjækerdalshytta og opp til Storbekkryggen.

Over Storbekkryggen gikk det i rykk og napp for der var det mye sau. Rago var helt vill og dro meg med i stor fart så sølespruten stod til alle kanter.

Jeg ble både varm, sliten og lei av Rago sin jakt på hundretalls sauer i kombinasjon med varmt vær og mye myr. Den første pausen kom derfor tidlig og flere pauser kom på rekke og rad.

Heldigvis ble også Rago slite og varm, og turen kunne etterhvert fortsette uten for mye kaos.

Vi passerte mange fantastiske og spesielle furutrær, og så spor etter storfugl flere steder.

På slutten av dagen kom sola frem og det flotte landskapet viste seg fra en av sine beste sider.

Etter 21 km kom vi til Veresstua. Hytta var ny og fin, og vi fant middag i boden.

Desserten fant vi utenfor hytta.

E1 dag 85: Fisketur fra Setertjønnhytta til Skjækerdalshytta

Fra Setertjønnhytta gikk vi ca 500 m på tilrettelagte klopper. Der lå Norges geografiske midtpunkt. Vi var litt usikker på hva dette egentlig var, men info tavlen ved hytta forklarte at dette var Norges arealtyngdepunkt. Det kan illustreres ved at man tar en passerspiss og balanserer Norges areal på dette punktet.

Vi fortsatte videre til Lågvatnet. Der ble det kaffe- og fiskepause.

Hilde fikk selvfølgelig fisk før andre hadde funnet frem fiskestanga. Hun var som vanlig i en egen fiskeliga.

Da vi kom ned til Skjækervatnet ble det en ny kaffe/fiskepause som etterhvert utviklet seg til en badepause.

Da vi var mette og rene gikk vi videre opp Skjækerdalen til Skjækerdalshytta. GPSen viste 16 km da vi kom frem. De to trivelige trønderske damen var alt kommet frem og hadde fått fyr i ovnen.

Fisk til middag ble en skikkelig matopplevelse etter flere dager med bokse- og posemat. Perfekt avslutning på en nydelig dag.

E1 dag 84: Fantastisk tur fra Gaundalen til Setertjønnhytta

Vi valgte å gå rett mot Skjækerfjellene og Setertjønnhytta da vi startet fra Gaundalen fjellgård, og ikke rundt Skjækerfjellene etter E1 ruta. Vi sparte noen km på det, men fikk til gjengjeld flere høydemeter.

Etter noen høydemeter i våt myr passerte vi det private kraftverket som fikk vann fra Grønlivatnet.

Det regnet og det var seigt å gå i myra, men humøret var stadig på topp.

Vi hørte gryntingen og kjente lukta lenge før vi kom opp og så flokken med rein som var samlet for merking mellom Langtjønna og Grønlifjellet. Det var et majestetisk syn.

Etter en prat med reineierne og litt mat gikk vi videre opp mot Sukkertoppskaret. Det var et flott parti med Sukkertoppen og Sjækerhatten på høyre side og Løysmundhatten på venstre side. Vi passerte også flere fine fiskevann som ifølge kartet skulle inneholde ørret.

Da vi kom til enden av Storskaret fikk vi en fantastisk utsikt over halve Trøndelag. Sola tittet også frem og gjorde opplevelsen optimal. Fin plass.

Det klang i sauebjeller på alle kanter så hundene var maks gira. Likevel kom vi oss utrolig nok helskinnet ned til Skjækervatnet.

De siste 4 km langs Skjækervatnet var seige. Lårmusklene var stive og skoene sugde seg fast i myra. Vi var glade da vi endelig kunne sette oss på trappen på Setertjønnhytta. Da viste GPSen 25 km. Heldigvis hadde to hyggelige trønderdamer fyrt opp hytta og bært vann så veien fra neste kollaps til kos i sofaen ble herlig kort.

E1 dag 83: Flott tur fra Holden til Gaundalen

Etter en regntung natt på loftet på vakre Holden fjellgård var været mye lettere da vi forlot gården.

Vi gikk langs innsjøen Holderen i retning Gaundalen.

Det var ikke merket sti mellom Holden og Gaundalen, men bru over Kvernelva fant vi.

Vi fulgte en gammel telefonlinjetrase som tidligere hadde gått mellom Holden og Gaundalen. Stolpene var tatt ned, men vi så restene i terrenget.

Det var mye myr opp til Nordskaret så det gikk tungt opp lia. Nordskaret lå på rundt 800 moh. Da vi kom opp fikk vi fin utsikt over Holderen og naturen rundt.

Dakota hadde løpetid så hundene benyttet enhver anledning til litt flørting.

Etter at vi passerte Nordskaret gikk vi nedover i samme retning mot Gaundalen. Det ble et lite stopp i et vann for å prøve fiskelykken, men en plutselig og voldsom haglskur fikk oss på andre tanker. Vi satte opp fart mot Gaundalen selv om fisken var bitevillig.

Da vi kom til Gaundalen fjellgård viste GPSen 14 km. Vi ble vi hilst velkommen av et trivelig vertskapet som serverte nybakte kanelsnurrer.

Vi fikk leie en flott hytte nedenfor hovedhusene med strøm fra eget kraftverk og innlagt vann fra elva.

Det var fascinerende å besøke denne plassen midt i Blåfjella- og Skjækerfjella nasjonalpark, 25 km fra nærmeste vei. Der var det gårdsdrift og det hadde det vært siden 1600 tallet. Magisk plass som var verdt besøket.