Nasjonalpark – Side 7

E1 dag 9: Bastingammen

Natta i Bastingammen var slitsom. Tyskeren hadde fyrt i ovnen for å tørke klær og sko. Den lille gammen var som en badstu. Å åpne døra var ikke et alternativ for det var millioner av mygg ute. Noen hadde alt kommet inn og surret selvsagt akkurat rett ved øret mitt.

Per lå på gulvet ved ovnen og hadde det trolig enda varmere enn meg. Kl. 02.00 hadde han fått nok. Teltet kom opp og gubben forlot badstua, men på morgenen kom han fort inn igjen. Det hadde blåst opp, og nå var det teltet han var bekymret for.

Siden det var blitt så kraftig vind og vi hadde sovet så dårlig var det en lett beslutning å bestemme seg for å gi Bastingammen et ekstra døgn.

Vi brukte dagen til å rydde og ordne i gammen, og tørke og reparere utstyr. Jeg var også en liten tur ute og plukket så mye multer som vi klarte å spise.

Bastingammen stod ferdig i 2018, og var erstatning for en eldre gamme som ble revet. Det var et imponerende byggverk, bygd på gamlemåten med lokale bjørkestavrer som reisverk. Never som tettematteralet og torv utenpå. Det kom ikke noen til gamma den dagen så vi fikk den helt for oss selv. Vi sov godt den natten mens vinden herjet utenfor.

E1 dag 8: Tungt fra Bajit Goadehisjávri til Bastingammen

Dagen startet godt med morgensol som tørket teltet etter nattens regnbyge, og den obligatoriske havregrøten.

Vi hadde etablert gode rutiner om morgenen. Begge visste hvem som skulle gjøre hva og hvor vi skulle ha ting. Det siste var viktig. Når alle ting hadde faste plasser slapp vi å lete gjennom både kløver og sekker når det et noe vi skal ha tak i.

I løpet av en god time hadde vi pakket og spist. Vi var tidlig ute, klokka var knapt sju da vi startet. Jeg hadde et håp om at vi skulle komme til Bastingammen før vi gav oss, og dit var det over tre mil

E1 ruta var godt merket, og det var bra for det var ikke sti. De første km gikk fint, men da vi kom til innsjøen, Skàiddejàvri var det slutt på idyllen. Kilometer på kilometer med myr og våt områder. Alt regnet hadde åpenbart satt sine spor.

Det var ikke annet å gjøre enn å plaske uti. Hvert steg var krevende. Foten forsvant ned i myra, og det trengtes kalorier for å få den opp igjen. Når den endelig kom opp var skoen våt, brun og ekkel.

Turen ble ikke enklere av at det også i dette området fantes en god del rein. Dakota gikk i kjent stil inn i en slags jakttranse. All oppmerksomhet ble viet reinen at det hang en person bak henne anfektet henne ikke. Jeg forsøkte å snakke til henne, avlede osv. ,men det gikk kun kort tid så var vi tilbake der vi startet. Da jeg til slutt deiset i myra var det slutt på diplomatiet. All lærdom fra hundetrenerkurset var blåst bort. Eder og galle ble ropt utover vidda. Det hjalp ikke på henne, men jeg fikk ut litt frustrasjon. Etter noen timer i myra kom vi heldigvis over i bedre partier.

Det var også mange bekker å passere. Vi hadde tatt med staver og kroks til formålet, og det fungerte fint. Å få vasket varme føtter i kaldt vann var faktisk en av høydepunktene den dagen.

Etter 12 timers slit kom vi frem til Stabbursdalen nasjonalpark. På GPSen stod det 33,5 km. Vi var slitne og glad for at det var plass til oss i Bastingammen. Det var kun en enslig tysk student som hadde søkt ly i gammen da vi kom. Det var to benker og en sengeplass på gulvet mellom benkene. Vi tok de to siste plassene og sovnet temmelig fort.

Rago nasjonalpark

I august la vi turene til Rago nasjonalpark sammen med Polarsirkelen Turlag. Vi var 11 forventningsfulle turgåere og 3 hunder som la i vei i strålende sol fra veis ende i Laksehol i Sørfold kommune.

Vi fulgte den T-merkede stien mot Storskogvatnet. Stien var godt merket og over Storskogelva var det lagt til rette med en fin hengebro.

Vi peste oss lenger inn i dalen mens sola stekte oss i nakken. Det ble mange hyggelige pauser for å sikre at ingen ble overopphetet og dehydrert. Da vi hadde gått 8 km var vi kommet opp til Storskogvatnet. Der slo vi leir for natten. Noen hadde tatt med fiskestang og prøvde fiskelykken i det klare vannet mens andre koste seg med avslapping ved teltet.

Dagen etter fortsatte vi østover i vilt og krevende tereng. Det var store steiner som vi måtte klyve over så tempoet ble deretter. Vi passerte Sørengamma. Den måtte undersøkes før vi endelig kom opp over tregrensen og ble belønnet med fantastisk utsikt og en deilig lunsj.

Etter lunsj gikk vi videre til den sjarmerende Ragohytta. Ragohytta eies av Statskog og står åpen for allmennheten. Den er ikke så stor, men var rein og koselig og hadde 2 sengeplasser. Vi slo opp teltene ved Ragohytta, og mange benyttet sjansen til et bad like ved for det var stadig like varmt. Fra Storskogvannet til Ragohytta var det 9 km.

Dagen etter gikk vi ned til Litleverivatnet, 13 km. Vi brukte god tid for det dukket stadig opp fristende multer som nærmest ropte på å bli plukket.

Det var fortsatt varmt så hundene benyttet enhver anledning til å kjøle seg ned i vann og bekker vi passerte. Den siste leirplassen ble ved Litlverivassforsen. Kvelden ble avsluttet med felles middag og selvplukkede multer til dessert.

Den siste morgene våknet vi til regndråper på teltduken. Etter en rask frokost var vi klare til å gå. Det var glatt og krevende terreng så vi måtte ta det med ro. Vi kom oss velberget ned de 6 siste km og fant bilen der vi hadde satt den. Rago er ikke et område som er «lettgått», men det er absolutt verdt et besøk. Jeg kommer i alle fall gjerne tilbake.

Dag 91: Endelig Abisko

Klokka 4.30 begynte jeg å fyre både på vårt soverom og i det felles kjøkkenet som var i hytta. Det trengtes for det var minus 15 ute, dårlig isolert og et nokså stort kjøkken.

Det var en klar og frisk morgen med fine farger og ganske akkurat kl. 07.00 gikk vi fra Alesjaurstuene. Da var det fult kaos på kjøkkenet. Jeg var glad vi var ferdig med vårt før majoriteten med alle de ulike nasjonalitetene våknet og skulle ordne seg frokost, vaske opp og smøre matpakke samtidig.

Vi tok retning over innsjøen, Alisjàvri, og gikk 12 km i raskt tempo før vi tok en velfortjent morgenkaffe.

Videre gikk vi gjennom Gàrddenvàggi og staket oss ned til Abiskojaurestuene. Der spiste vi lunsj, og sparte mer bensin ved å varme vann på hytta.

Etterhvert som vi nærmet oss Abisko møtte vi stadig flere turgåere med ulik utrustning og ferdigheter.

Da vi hadde 3-4 km igjen møtte vi en skiløper som vi slo av en prat med. Han hadde bodd i Abisko i 48 år og viste oss korteste vei ned til Abisko fjellstasjon. Det durte i helikopter mens vi stod der og han fortalte at det var opptil 8 helikopter som fraktet skiløpere opp på toppturer. Han mislikte støyen sterkt, men han koste seg likevel flere ganger i uken på ski opp til Abiskojaurestuene selv om han kunne fortelle at han hadde fylt 72 år.

Vi fant Abisko fjellstasjon etter 37 km, og avsluttet dagen med 3 retters middag sammen med Kalle, en kollega fra Statnett. Han hadde kommet opp for å levere 30 kg med nye forsyninger til oss. Kalle er veldig snill og hadde også tenkt på Nuuk og Dakota. De fikk elgkjøtt fra en elg som han selv hadde skutt. Både to og firebente ble mette og trøtte den dagen.

Dag 84: Samisk kulturvandring til Kutjaure

Det var fortsatt sol da vi våknet, men temperaturen var på tur opp. Gradstokken viste bare 12 kuldegrader, og det var skyer i vest. Et annet vær enn det kalde, klare været var på vei. Vi tok farvel med det trivelig paret fra Danmark som startet allerede kl. 07.00. De trengte dagen fortalte de, for å nå neste hytte. Jeg har alltid trodd at vi startet tidlig, men det fantes altså noen som var mer ekstrem.

Nuuk og Dakota overnatter alltid i hver sin pulk. De rikker seg normalt ikke før jeg kommer ut med mat. Denne dagen var intet unntak.

Vi forlot Låddejåkkå og satte retning mot den store innsjøen, Vastenjaure.

I Padjelanta nasjonalpark og særlig ved de store innsjøene ligger det mange sameviste eller samebyer som en svenske vi møtte kalte de. En sameviste er en bo- og arbeidsplass for en eller flere samefamilier som de bruker deler av året. Vi passerte flere samevister på vår tur og de bestod av en klynge med små hytter og kåter.

Vi hadde egentlig tenkt å gå til Akkastuen, men på grunn av føre som stadig var like krevende for hundene ble vi enige om at Kutjaure var dagens mål. Vi krysset den stor og åpne elven Vuojafadno på en vakker hengebro. Svensken er flinke til å tilrettelegge med solide broer på vandringsledene sine.

Da vi kom til Kutjaurestuen traff vi en kjempe hyggelig «stugvert». Hun møtte oss med varm jordgubbsaft, og vi følte oss svært velkommen. Kutjarstuen eies og drivest av den Svenske turistforeningen, og har stugvert fra 1. mars.

GPSen viste 21,5 km, og vi kunne ta kveld i gjestfrie og vakre omgivelser.

Dag 83: Mange naturopplevelser på vei til Låddejåkkå

Sol, kaldt og flott, men det hersket stor uengighet over veivalget for dagens etappe under frokosten. Jeg ville legge løypa nordover over de enorme innsjøene Virihaure og Vastenjaure. Det ville gitt Nuuk og Dakota fine forhold. Per syntes at 4-5 mil på endeløse innsjøer ville bli for kjedelig. Det ville dessuten bli en lang omvei. Han hadde sett en scooterløype som gikk i retning av Sarek nasjonalpark og lokket med fine naturopplevelser.

Per fikk vilja si og vi starta å gå etter et bra scooterløype. Vi hadde nesten ikke fått gått oss varme før vi bokstavelig talt kjørte rett inn i en gigantisk rypeflokk. Stadig like flott å oppleve at det fortsatt finnes store flokker med ryper.

Etter 2-3 km ble det åpenbart at løypa vår ikke gikk dit vi skulle. Den gikk sørover og vi skulle jo nordover.

Det var bare å labbe ut av sporet, og følge sine egne spor i jomfruelige og fantastiske omgivelser. Vi kunne se Sarek nasjonalpark i sør, men ingen spor av mennesker. Derimot var det mange dyr. En elgku med kalv krysset foran oss før vi tok fatt på stigningen over Pårka.

På veien opp fikk vi et interessent møte med to rever. Den ene kom springende mot oss. 50-100 m før oss stoppet den og kikket på oss lenge. Deretter fulgte den oss oppover på passe avstand. Veldig pussig adferd, men artig for oss.

På andre siden av lia beitet en reinflokk. Hundene ble minst like gira som oss av alle dyrene og nesten uten å ha lagt merke til at vi hadde gått var vi oppe på det høyeste punktet.

Derfra var det fin nedover kjøring til Låddejåhkå stuen. Der fant vi et hyggelig dansk par som vi fikk dele hytten med. GPSen viste 28 km. Vi var glade og følte oss rike på naturopplevelser etter en innholdsrik og vakker dag.

Dag 82: Sol og fint vær i Padjelanta nasjonalpark

Minus 15 og sol fra skyfri himmel. Vi kjente det godt i beina etter dagen før, men gledet oss likevel til å ta fatt på dagens etappe. Det var ikke hver dag vi kunne starte dagen i med så fint vær.

Det var ideell forhold for ski, men for Nuuk og Dakota var det ikke like enkelt. De brøt med jevne mellomrom gjennom. Det gikk derfor ikke så fort, men med fint vær og nydelige omgivelser var det helt greit.

Vi fulgte innsjøen, Sårjåsjavrre, inn i Sverige. På enden av vannet fant vi en ubetjent Svensk turistforeningshytte, Sårjåsjaure Fjällstuga. Den var uten ved og gass, men kunne fungert fint som beskyttelse for været en uværsdag. Det var det ikke behov for denne dagen så vi brukte den til ryggstø under lunsjen.

Lenger ned passerte vi Staddåjåkka Fjällstugene. Staddåjåkka Fjällstugene er en av flere hytter i Padjelanta nasjonalpark som er drevet av Naturvårdsverket. Padjelanta nasjonalpark er Sveriges største nasjonalpark og et perfekt område å gå med barn i ettersom hyttene ligger tett.

Etter Staddåjåkka Fjällstuga møtte vi noen reingjetere til stor glede for Nuuk og Dakota. Da fikk de scooterspor og farten tok seg betraktelig opp.

Det var mer enn bare scooterspor som fikk Nuuk og Dakota til å gire opp. I scootersporet dukket det opp et reinkadaver som Nuuk og Dakota fant veldig interessant.

Det var ferske spor i snøen etter dødskampen til den uheldige reinen. Det kunne se ut som det var to jerver som var blitt mette den dagen for det var to ulike størrelser på jervesporene.

Turen endte til slutt ved innsjøen, Virihaure. Vi hadde gått 28,5 km og var glad vi kunne hvile og overnatte på Staloluokta Fjällstuga. Staloluokta Fjällstuga drives av samene i område. Hytta varmet vi opp med gass så det ble fort varmt. Ute krøp temperaturen under 20 grader i løpet av natten.

Saltfjellstua

I begynnelsen av mai 2017 gikk turen til Polarsirkelen Turlag sin hytte ved Bjellåvatnet, Saltfjellstua.

Det hadde vært sol fra skyfrihimmel i flere dager i strekk mens jeg var fanget på kontoret. Jeg var derfor rask med å pakke pulken når det endelig ble en fridag. Per hadde vakt og måtte være heime.

Da jeg kom opp til Semska og Annas plass på Saltfjellet ble jeg overrasket. Parkeringsplassen var nesten full. Her var det åpenbart ikke bare jeg som hadde planer om å tilbirnge helga i Saltfjellet.

En av grunnene til at det var så mange biler var at Salten trekk- og brukshundklubb hadde samling på Bjellåvatnet, kunne en dame som holdt på å rigge et hundespann ved parkeringsplassen fortelle. Ja, ja trivelige folk i alle fall, tenkte jeg, og rigga mitt lille «spann» Nuuk og Dakota.

Vi fikk en fin tur innover. Sol, noen minusgrader og flott føre. Nuuk og Dakota hadde mange distraksjoner på veien, siden det var en del spor etter andre hunder i løypa.

Det var overraskende nok nesten ingen tengn på at det var vår i fjellet til tross for at vi skulle feire 1. mai denne helga. Det var mer snø i fjellet enn jeg tidligere har registrert så seint.

Da vi kom til Saltfjellstua var det som ventet, mye folk, pulker og hunder. Jeg fikk likevel en seng til tross for at det endte opp med 20 stk. som overnattet på Saltfjellstua. Det gikk helt fint, og fordelen er jo at man treffer mange hyggelige folk. En «gutte» gjeng på min alder, spanderte kransekake som de hadde fraktet den lange veien til Saltfjellstua ferdig oppsatt og pynta. De hadde forøvrig mye annet godt også så det var ingen som gikk til sengs hverken sulten elle til tørst den kvelden.

Jeg satte ut 5 «standva» i Bjellåvatnet som jeg henta dagen etter før jeg gikk heim. Det gikk ikke fisk på et eneste ett. Trøsten var kanskje at jeg møtte ingen som kunne melde om godt fiske til tross for at det var mange fiskere. Jeg talte 16 telt på Bjellåvatnet.

Hundene og jeg fikk en fin tur tilbake. Det var varmere og mindre vind, men føret var fortsatt bra. Da vi hadde pause på en av de få bar flekken som var i fjellet kunne vi kjenne varmen og fornemmet at våren var like rundt hjørnet.