Stikkord: Hytte

E1 dag 34: Fra Dærtahytta til fantastiske Dividalen

Det var overskyet, vindstille og noen få minusgrader da vi gjorde oss klar for å forlate Dærtahytta.

Det var snø i lufta og «flatt lys» de første kilometerne, men det gikk greit å finne veien. Mange plasser kunne vi se sti merkinga til DNT for snølaget var tynt.

Da vi hadde passert Jalggohas måtte vi ned en liten skrent. Ikke alle damene hadde like god kontroll på pulken, men alle kom seg heldigvis ned med både utstyr og kroppen inntakt.

Etter skrenten tok vi av fra sommerstien og gikk rett sør over Jierttávuopmi. Sola kom frem, og det var helt magisk gjennom dette området.

Nedenfor fjellet, Jerta, tok vi lunsj. Per kokte kaffe mens andre benyttet pausen til fotpleie. Ikke alle føttene var like fornøyd med behandlingen de hadde fått, men humøret var det ikke noe å si på.

Da vi begynte stigningen opp til Jierttáláhku var det slutt på idyllen. Snøbygene kom og vi måtte opp med både kart, kompass og GPS for å finne veien. Heldigvis hadde vi en av Norges beste orienterer med oss så det var ikke noe problem.

Et par km før Dividalshytta begynte nedoverbakken. Det var det bratt, men nå ville damene finne hytta for jammen gikk det fort. De satte utfor med hyl og latter med pulkene dansende etter. Selv tok jeg det med ro for å unngå skade på hunder og utstyr. Da vi nærmet oss hytta fant vi all snøen vi hadde savnet på fjellet.

Det ble en lang dag. GPSen viste 27,7 km, og klokka 18.15.

E1 dag 33: Fra Rostahytta til Dærtahytta under perfekte forhold.

Vi forlot Rostahytta i fantastisk morgensol, og gikk sakte opp mot Áslatvárri i retning Dærtahytta.

Nuuk syntes stadig at pulken var for tung i den løse snøen, og la seg ned i kjent stil. Til slutt bestemte Per seg for å overta den for å få litt større fremdrift.

Etter at vi hadde gått over Áslatvárri fikk vi øye på et telt. Da fikk de single damene i gruppa fart på skiene. De stramma rumpa og rettet seg opp, og de ble ikke skuffet for ut av teltet kom to hyggelige karer som fortalte at de hadde koste seg med rypejakt og god mat i flere dager.

Like ovenfor teltleiren ble det lunsj før vi fortsatt over Gassavákkejávri.

Vi passerte 1033 høydemeter, og kom frem til at det sannsynligvis var turens høyeste punkt. Damene fra Alta lot ikke sjansen gå fra seg, og lurte i seg en liten «Jeger» for å feire bragden før de startet på en herlig nedovertur til Dærtahyttene.

Sola var med oss hele veien, og da vi kom frem viste GPSen 17 km.

Stemninga var god da en av damene fra Mo tryllet frem portvin og snaks på altanen som en perfekt avslutning på en fin dag.

E1 dag 32: Rostahytta

Kalenderen viste 13. mars 2021, og vi var i gang med neste etappe fra Nordkapp til Sicilia. Denne gangen var planen å gå en uke sammen med fem trivelige damer. Skiene var preppa og pulkene oppfylt. Vi gledet oss, og kunne ikke kom oss for nok i gang.

Vi startet ved Innset i Rostadalen, og de første 7 km gikk vi etter en ubrøytet vei. Det var heldigvis lett og fint å gå og godt skiføre. En perfekt start.

I enden av veien fant vi gapahuken og der tok vi turens første lunsj. Praten gikk løst og damene bydde på seg selv. Humøret var det ikke noe å si på.&

Etter lunsj krysset vi Rostaelva og fulgte samme rute som sommerstien tar mot Rostahyttene. Her var det vanskeligere forhold. Nuuk og Dakota trådde gjennom snøen, og fikk problemer i skråninger og bakker. Det fikk også et par av damen. Det var glatte ski og tunge pulker, og ikke alle hadde like gode forutsetninger for en slik tur. Alle kom til slutt opp, og humøret var det heldigvis ikke noe å si på. GPSen viste 13,5 km.

Troms Turlag tilbyr som regel tre hytter på sine destinasjoner, to hytter og et hundeaneks. Vi hadde forhåndsbooket hundeanekset, og vi ble ikke skuffet. En super og passe stor hytte for to, og med tilrettelagt plass til de firbente.

På kvelden spiste vi Sovas og flere fant frem rødvin som de hadde betalt med svette og slit oppover dalen. De delte raust, og håpet nok i sitt stille sinn at det skulle gi lettere pulker dagen etter. Det ble i alle fall en trivelig avslutning på dagen.

E1 dag 31: Fra Gappo til Rostadalen i majestetiske omgivelser

Vi forlot Gappo før de fleste vi kjenner hadde stått opp, og fortsatte grensevanringen.

Et par kilometer fra Gappo gikk stien inn i Sverige.

Vi fortsatt gjennom Sverige til vi kom til Nordre Måskanvarrirøysa. Herfra gikk ruta gjennom Isdalen.

Isdalen bar sitt navn med rette. Her var det alpint landskap, stein i dalbunnen og mektige og maskuline fjelltopper på begge dalsiden.

Fra 1000 moh gikk vi ned langs Iselva til enda en av Troms Turlags hytter, Rostahytta.

Etappen fra Gappo til Rostahytta syntes vi var en av perlene på turen. E1 og Nordkalottruta gikk videre inn i Dividalen, og vi kunne se at omgivelsene ikke ble noe mindre imponerende.

Vår sommerferie var dessverre på siste dag så vi svingte av E1 ruta ved Rostahytta, og gikk ned gjennom Rostadalen.

Etter 26 km kom vi ned til vei. Der ble vi hentet av en snill kollega, og fraktet til Bardufoss. Det var litt vemodig at denne etappen var over, men det var fint å tenke på at vi hadde flere etapper igjen. Hele 7400 km lå foran oss.

E1 dag 29-30: Grensevandring fra Kilpisjärvi til Gappo

På grunn av våteksemen som hundene hadde pådratt seg hadde vi håpet at vi kunne reise heim med buss fra Kilpisjärvi. Det gikk dessverre ikke. Grensen var stengt pga korona så det var ingen annen råd enn å fortsette til fots

Etter en hviledag på Lapland hotel Kilpis startet vi å gå langs innsjøen Kilpisjärvi etter veien, E8. Ved Kilpisjärvi Retkeilykeskus gikk det båt over Kilpisjärvi til Koltalahti.

Vi var litt spente på om båten ville gå. Det var jo koronatider og det måtte være min fem personer med for at båten skulle legge fra kai. Bekymringen vår var helt bortkastet. Selv om det var meldt regn, mandag og midt i september var båten full. Å dra til Treriksrøysa var tydeligvis en populær aktivitet i Finland.

3 km fra Koltalahti kunne vi ta det obligatorisk bilde ved Treriksrøysa, punktet hvor både Norge, Sverige og Finland møtes.

Vi fortsatte inn i Norge etter Nordkalottruta og E1. Det var deilig. Det føltes ikke helt bra å være i et land som egentlig var stengt for oss.

Ved Troms Turlags Goldahytta hadde vi lunsj. Det var en mann på tilsyn på hytta, men vi fikk ikke komme inn. Hytta var koronastengt.

Det spilte ingen rolle for oss. Vi koste oss i hytteveggen.

Vi fortsatte etter Nordkalottruta rundt Golddajàvri og opp på fjellet. Stien gikk langs grensen mellom Norge og Sverige.

Det var tåke og skyet, men innimellom kunne vi se at vi vandret i et område med mektige og tøffe fjell. Isbreer og nysnø bredde seg nedover toppene.

På 680 moh rett ved grensen til Sverige fant vi enda en av Troms Turlags hytter, Gappohytta. Hytta, eller rettere sagt hyttene, lå nydelig plassert med utsikt til mange vakre topper på over 1400 moh.

Vi tok kveld ved Gappo og utsikten. På kvelden fikk vi et etterlengta besøk av sola så da var det bare velstand. GPSen visste 33 km.

E1 dag 28: Fra Kuonjarjoki til Kilpisjärvi med dusj og pizza i tankene

Vi startet tidlig selv om tåken lå over fjellet og alt var vått. Det hadde regnet kraftig om natta, og tåken gjorde det ikke tørrere. Driverne var varm dusj, øl og pizza. Vi ville så fort som mulig ned til Kilpisjärvi.

Vi gikk over fjellet, Guonjarvàrri, som lå på over 1000 høydemeter. Da vi kom ned på 700 høydemeter lettet tåken.

Og da vi kom ned til Saarijàrvi kom sola. Saarjàrvi er både en hytte og en innsjø på grensen til Norge. Vi gikk et par kilometer i Norge før vi igjen krysset grensen og slapp oss ned mot Kilpisjärvi.

Både før og i Kilpisjärvi var det mye rein. De virket ikke spesielt redde for hverken mennesker eller hunder. Når reinen ikke sprang gikk det overraskende lett å passere med hundene.

Vi gikk 24 km og kom til Kilpisjärvi i god tid før butikken stengte. I butikken var det gotterfest før vi begynte å tenke på hvor vi skulle bo. Det var lørdag og ikke så enkelt å finne noe som var ledig. Vi endte opp på Lapland Hotels Kilpis til stiv pris og dårlig standard, men det la ikke demper på stemningen. Vi koste oss med varm dusj, deilig pizza og kald øl den kvelden,

E1 dag 27: Folkevandring fra Pitsusjärvi til Kuonjarjoki

Også denne dagen startet dryppende våt av morgendugg. Vi gjorde oss harde og lå i posen til sola kom frem. Da virket dagen mye bedre å stå opp til. Vi kunne også nyte luksusen med nesten helt tørre sko.

Vi vandret etter den godt oppgåtte stien fra Pihtsusjärvi og sørover. På veien kom vi forbi Pihtsusköngäs (foss). Den er en severdighet i Finland, men siden vi nettopp hadde lagt bak oss Reisadalen var vi litt blaserte. Vi gikk derfor fort videre.

Hele tiden møtte vi folk som skulle opp til Halti, eller som hadde vært der og var på vei tilbake. Halti var tydeligvis på mange finske «Bucket list».

I enkelte partier var det mye store stein ellers var det veldig fint å gå. Etter vel 10 km kom vi til neste hytte, Meekonjärvi. Her spiste vi lunsj i solsteika før vi fortsatte opp til høyere partier.

I de finske hyttene som vi var innom var det en del av hytta som var åpen for alle, og en del som var låst og som måtte bestilles på forhånd. I den åpne delen var det enkel standard med trebenker for å ligge på, gassbluss, kasseroller og nok ved. Madrass, sovepose, toalettpapir, bestikk, kopp og asjett mm. måtte du holde deg meg selv. På alle plassene var det mottak av søppel og kildesortering. Til og med på utedoen var det en egen luke i veggen for serviettene som du benyttet deg av etter besøket. Her var ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Etter å ha tilbakelagt 21 km kom vi opp til hytta, Kuonjaroki. Det begynte å regne så vi bestemte oss for å slå opp teltet ved hytta slik vi gjorde dagen før. Begge hundene hadde utviklet våteksem etter flere uker med regn og duggfall. Nå forsøkte vi å utsette dem for så lite fukt som mulig for å holde eksemen i sjakk.

Inne i hytta var det mye folk som skulle overnatte, og enda flere som bare hadde en lun matbit før de gikk videre. Vi var glad vi hadde teltet selv om det hadde vært godt å kunne sove inne etter mange dager på vandring.

E1 dag 26: Fra Reisa nasjonalpark til Finland i alpint landskap

Natta var kald. Det hadde regnet litt og det var stort duggfall. Alt var vått og rått. Soveposen opplevdes som en varm og tørr oase så det tok en stund før vi klarte å bryte oss i gang. Klokka var nesten ti før vi begynte å gå. Etter min tidsregning var dagen nesten over så jeg var ikke helt fornøyd.

Humøret ble etterhvert bedre da vi begynte å gå. Landskapet var flott og spesielt. Stien gikk oppå enorme morenerygger som isbreene i din tid hadde skapt.

Da vi hadde gått i 7-8 km kom vi til grensemerke mot Finland. Vi tok sjansen på å passere grensen til tross for korona. I Kilpis hadde vi satt av neste matforsyning så vi syntes ikke vi hadde noe valg hvis vi skulle fortsette ferien

En flott sak i Finland er at ruta er godt merket og merkene stemmer med kartet. Over reingjerder og elver er det tilrettelagt med overganger og bruer.

Ikke langt fra grensen fant vi Kopmàjoki. Det var en av de mange åpne koiene som den Finske fjelltjenesten hadde satt opp. Der ble det lunsj på både to og firbeinte. Hundene fikk tre måltid om dagen nå både forbi vi nærmet oss ny forsyning med hundemat, og fordi vi syntes de var blitt litt tynne.

Det var alpint og karrig landskap hele veien fra Kopmàjoki og ned til Pihtsusjàrvi.

Ved Pihtsusjärvi fant vi neste åpne koie. Vi hadde håpet at vi skulle få den for oss selv, men det tok vi feil. Vi var kommet rett inn i hovedfartveien til det populære fjellet, Halti (finsk) og Hàldicohkka (nord samisk). Halti er Finlands høyeste fjell med en høyde på 1324 moh. Det er et grensefjell mellom Finland og Norge. Haltis høyeste punktet er på 1361 moh, og ligger på norsk side.

GPSen fortalte at vi hadde gått 23,5 km. Vi satte opp teltet ved koia og kunne nyte å gå på utedo, levere søppel på et svært detaljert sorteringssystem og mulighet for å få tørket sko og sokker. Rein luksus så langt til fjells.

E1 dag 25: Fra Ovi Raishiin til Coalbmejàvri i fine omgivelser

Uthvilte, mette og tørre forlot vi Ovi Raishiin (nasjonalpark senteret) i morgensol. Vi hadde overnattet komfortabelt på Nord Troms turlag sine to sengeplasser på Ovi Raishiin.

Lufta var klar og rein, og det blinket i morgenduggen som lå som små perler på røde, gule og grønne blad. Høsten var på sitt vakreste.

Etter en liten kilometer på grusvei vinklet vi 90 grader og gikk rett opp fra Reisadalen. Det var et slit, men heldigvis var det fint vær å ta pauser i.

Ved Sarafossen ble det et stopp. Det var ikke vanskelig å forstå at Reisadalen var blitt til nasjonalpark. Det var en imponerende og variert natur vi fikk oppleve.

Vi gikk opp til 800 høydemeter. Der var det nesten ikke vegetasjon, men også vakkert på en annen måte. Jeg var også svært fornøyd med at vi nå gikk sørover etter fire dager nordvest. Det føltes riktig. Vi skulle tross alt til Italia.

Vi satte opp teltet ved innsjøen, Coalbmejàvri. Da viste GPSen 23 km.

Nuuk og Dakota ble godt festet i store steiner. Det var vi glad for da en stor flok med rein passerte forbi teltet vårt i løpet av kvelden.

E1 dag 24: Pur lykke gjennom Reisadalen

Fra Luovdigammen gikk stien bratt ned i Reisadalen.

Det vekslet mellom kjent bjørke skog og flott furuskog. Helt forskjellig fra det vi hadde gått i de siste fire ukene.

Etter 3-4 km i skogen kom vi til den kjente og spesielle Imofossen. Den gikk rett ned i et imponerende juv. Vel verdt et besøk.

Vi hadde en liten fotoseanse ved fossen før vi hastet videre. Det var ur og bratt ned til elva flere plasser så det gikk ikke så fort, men det var godt tilrettelagt og sikret for fotturister så vi følte oss trygge.

Etter noen km til kom vi til DNTs hytte, Nedrefosshytta. Hytta var coronalåst, men vi fant et fint bord idyllisk plassert rett ved elva hvor vi spiste lunsjen vår.

Etter lunsj og noen flere kilometer var det tid for en tur på elva. Vi hadde på forhånd bestilt båttransport hos Reisabåt AS. Vi var litt spent på om det skulle dukke opp noen for vi hadde vært uten dekning i en uke, men akkurat til avtalt tid kom Chris-Hugo, og vi kunne puste lettet ut.

Chris-Hugo var en blid og raus mann som gjerne tok med Heidi, vår ny venninne, i båten sin.

Det gikk fort nedover elva, og litt roligere i partier med lav vannføring. Det var artig å se Reisadalen fra båt. Vi fikk et annet perspektiv fra vannet.

Det ble et stopp ved den berømte Mollisfossen. Der møtte vi et par som bodde på Lyngen Lounge. Det var nok et en fin plass å bo for de hadde en gigantisk og velsmakende lunsjpakke med seg som vi gladelig hjalp dem med å spise.

Etter en time ved Mollisfossen dro vi videre ned til Ovi Raishiin, nasjonalparksenteret hvor vi ble satt av. En veldig interessant og bra dag.

GPSen visste 35 km, det meste var med elvebåt.