Turblogg

Dag 3: Fra Birkeland til Ørevatn

Dagen startet med deilig og lang frokost. Vi hadde begynt å kjenne på stive føtter så det var godt å ta det litt med ro. Dakota var den eneste som var utålmodig etter å komme igang.

Det var heldigvis overskyet og litt regn denne dagen, men temperatur var likevel høy, 19 grader. Vi startet derfor uten hundene. Jeg er ikke vant til at det er så varmt når det regner så jeg hadde selvsagt alt for mye klær på meg. Det ble litt pes oppover bakkene de første 8 km.

Etter 8 km tok vi av på en grusvei og hundene fikk slippe til. Tempoet gikk ned så for meg var det bare å nyte naturen og turen. Landskapet hadde endret seg. Da vi startet var det sørlandsidyll med hvite hus, båt og brygger. Nå var vi kommet lenger opp i landet og sykklet forbi skogkledde åser og gårder.

Siden det var så varmt stoppet vi etter hver 2-3 km slik at hundene kunne bade og avkjøle seg. Mens hundene badet syklet Per tilbake etter bilen. Det tok litt tid, men vi hadde det jo ikke travelt. Etter vel 1 mil syntes vi hundene hadde fått nok i varmen og byttet igjen på å være hundepasser og følgebil for hverandre. Da vi avsluttet for dagen hadde vi syklet 37,5 km og var kommet opp til Ørevatn i Åseral kommune.

Dag 2: Fra Sprangereid til Birkeland

Vi våknet til sol fra skyfri himmel. Det var ikke helt som lovet på værvarselet. Yr hadde meldt at vi skulle få overskyet dagen før. Vi burde selvsagt blitt glad for fint vær, særlig etter en forsommer i Nord Norge med elendig vær. Det kan egentlig sammenliknes med blasfemi å ikke bli hoppende glad for litt sol når man kommer fra Mo, men for våre to polarhunder var ikke varme det beste når de skulle jobbe.

Etter frokost oppdaget vi enda en utfordring. Sykkelen til Per var punktert, og det var ikke mulig å lappe. Det var søndag og bensinstasjonen med ny slage åpnet kl. 11.00. Vi bestemte derfor at jeg og Dakota skulle starte alene. Per måtte kjøre følgebil frem til bensinstasjonene åpnet.

Det var 17-18 grader og vind så Dakota ble fort varmt. Vi byttet derfor hund etter bare 1 km slik at de skulle få kjølt seg ned mellom øktene. Dakota protesterte høylytt hver gang Nuuk fikk lov å gå. Det hørtes ut som Per stakk henne med en kniv så hjerteskjærende skrek hun.

Etter at begge hundene hadde gått noen km hver tok vi ikke sjansen på å la de gå mer i varmen. Per tok hundene med til stranden for et bad, og jeg fortsatte alene. Det gikk selvsagt mye fortere uten hund så det tok ikke lang tid før første økt var over. Da var jeg kommet til Lyngdal. 17 km viste GPSen.

Per hadde fikset sykkelen i mellomtiden. Nå var det hans tur til å sykle og min tur til å være hundepasser og følgebil. Vi fortsatte hele dagen med å bytte på å sykle og være følgebil for hverandre. Det sparte vi mange km på siden planen egentlig var at en av oss skulle sykle tilbake for å hente bilen. Da vi avslutta for dagen var vi begge kommet til Birkeland og hadde lagt bak oss 43 km. Vi var fornøyd.

Dag 1: Fra Lindesnes til Sprangereid

Da var vi i gang. 2518 km lå foran oss før vi når Nordkapp…

Jeg må innrømme at da vi kom til Lindesnes fyr og så skiltet med 2518 km til Nordkapp så lurte jeg på om vi hadde tatt oss vann over hodet. Det virket plutselig så lang samtidig kjennte jeg også på en iver etter å komme igang.

Vi tok en kaffe på Lindesnes før hundene fikk på seg nye potesokker og sele. Hundene syntes ikke det var noe særlig med sokker. De tok noen komiske trinn med høye kneløft og forsøkte å riste de av. Heldigvis gikk det bedre da vi kom i gang med syklingen. De ble fort vant til de nye fottøyene.

Vi forsøkte å ta det med ro, men hundene var gira etter flere dager i bil på tur sørover så det gikk unna. Det ble kun noen korte stopp før vi kom til Sprangereid. Da viste GPSen 13 km, og klokka var 21.00. Den første dagen ble avsluttet med en deilig middag på Båthuset ved havet på Båtly ved Sprangereid. Bra start!

De Syv søstre

Første juli var det klart for årets «ekstremtur» – den klassiske turen over De Syv Søstre. Fjellrekken ligger som perler på en snor i Alstahaug, rett sør for flyplassen i Sandnessjøen. Til tross for at turen er krevende med sine 26 kilometer og 3525 høydemeter, er den svært populær blant fjellentusiaster.

De siste tre årene har Per og jeg vært turledere på denne turen for Polarsirkelen Turlag, og det har vært en sann fornøyelse – årets tur var intet unntak. Nytt for oss i år var at Dakota, vår Alaska Malamute, skulle være med for aller første gang.

Vi startet kl. 09.00 i strålende sol og behagelig temperatur. Totalt var vi 17 deltakere og 5 turledere. Vi har alltid med flere turledere, da det hvert år er noen som undervurderer hvor krevende turen faktisk er – særlig nedstigningen. Den kan bli utfordrende hvis man ikke har trent nok på å gå både opp og ned i fjellterreng.

Vi brukte 2 timer opp på Breitinden. Breitinden er vanligvis et punkt hvor vi pleier å sikre oss med tau når vi skal ned, men denne gangen var det ikke behov for ekstra sikring.

Mellom Breitinden og Kvasstinden la vi igjen sekkene, siden vi går ned og opp samme vei til Kvasstinden. Det er den bratteste av toppene, og mange setter pris på å kunne gå den uten ekstra vekt på ryggen.

Det tok noen timer før vi var tilbake ved sekkene, og da var det tid for en velfortjent matpause. Etter Kvasstinden venter en ganske lang marsj før man kommer til Tvillingene. Da vi nådde dem, var klokka blitt 18.00 – omtrent halvveis i turen.

Etter besøket på Tvillingene gikk Per og Dakota ned sammen med den første deltakeren som hadde fått nok. På Skjæringen begynte det å regne lett, og flere kjente at lårmusklene begynte å protestere. Under Grytfoten ble det bestemt at det var for vått til å fortsette. En gruppe begynte nedstigningen, mens noen av oss fortsatte opp på den sjette toppen, Grytfoten. Da var klokka rundt 22.00.

Vi var likevel ikke nede før godt etter midnatt. Hadde vi fortsatt til den siste toppen, ville det trolig tatt minst fire timer til. Vi bruker vanligvis tre timer fra toppen av Breitinden og ned – og det går ikke fort på slutten. Da er de fleste slitne.

Å gå alle De Syv Søstre på én dag er en opplevelse jeg virkelig kan anbefale – men det krever god fysisk form og forberedelse. Hvis du ikke er vant til lange turer med mye stigning og hardt underlag, kan det bli tungt både for deg og for dem du går sammen med.

Er dere flere enn to personer, bør dere beregne mellom 15 og 18 timer totalt. Turen egner seg best i juni eller juli, når midnattssola lyser opp landskapet og været ofte er på sitt beste. Da får du oppleve en utsikt som ikke kan beskrives – over vakre øyer, skjær og fjell langs Helgelandskysten. I fint vær er det rett og slett magisk. Det må bare oppleves!

Okstindene

Helgas tur gikk til Okstindbreen. Okstindbreen og Okstindan er min nærmeste «lekeplass». Hit har jeg mange turer og de fleste turene foregår i mai og juni. Da er området på sitt flotteste synes jeg særlig hvis man får turen i strålende sol.

Okstindan ligger lettest tilgjengelig fra Lerskadalen i Hemnes kommune på vinteren, men det er også mulig å gå fra Bryggfjelldalen, eller fra Umbukta via Gressvasshytta.

Vi startet tidlig om morgenen for å få best mulig skiføre, og det fikk vi. Det var skare og fint hele veien. På tur opp passerer vi Rabothytta. Tidligere omtalt i blogg 2016.

Vi satte opp teltet på breen, og lot hundene på springe fritt ettersom det ikke var andre å se på flere km. Det likete de godt og herjet og sprang. Det var nesten merkelig hvor mye energi de kunne ha etter å ha gått over en mil og 1200 høydemeter.

Mange kommer på randoneski når de skal til Okstindene, men vi foretrekker vanlig fjellski. Det er greit å gå opp til brekanten på randone, men fra brekanten og opp til toppen av breen er det 5 km med slakk stigning. Der er det fint å lange ut på fjellski. Det er selvsagt ikke like artig og lett ned, men jeg har jo uansett hundene jeg må vente på. Fjellski uten kvasse stålkanter er best for hundene.

Nå var vi på breen og kunne velge mellom topptur til flere tinder. Jeg har tidligere besøkt både Okstinden, Tvillingtinden, Vesttinden og Oksskolten. Det er topper som greit kan bestiges uten ekstra sikring.

Denne gangen ble det en herlig tur til Okstinden. Da vi kom ned til teltet noen timer senere visste det seg at vi hadde vært for slurvete med smøringa. Knall rød nese og brente ører. Ikke bra. Det ble en ubehagelig natt, men ellers var turen veldig flott.

Sykkeltur med hundene

Det er selvfølgelig viktig med god trening før man legger ut på langtur. Jeg lurt litt på hvordan vi skulle klare å trene Nuuk og Dakota skikkelig når det ikke var snø. På sommeren blir det ofte kortere turer enn på vinteren. Hundene springer lettere på hardt underlag enn i løs snø, og det går ikke like fort med meg på føttene som med ski. Det ender gjerne med at jeg kommer hesblesende heim med en en opplagt hund foran.

Jeg har syklet med Nuuk tidligere. Da har jeg hatt han foran meg, men med Dakota var jeg mer usikker siden hun surrer mye frem og tilbake når vi går. Plutselig kan hun stoppe, og det er ikke enkelt når du har stor fart på sykkel. Jeg bestemte med derfor for et sykkelfeste på siden av sykkelen for våre første sykkelturer. Festet har en mekanisme som skal løsne om bevegelsen fra Dakota blir for brå. I tillegg kan Dakota løpe ved siden av veien som gjerne har et bedre underlag for henne enn asfalt.

Dette har fungert helt utmerket, og vi har syklet nesten hver uke. Vi varierer mellom en løype på ca. 5 km og en som er 1 mil. Det virker som hundene liker denne trimmen. Vi har selvsagt også andre turer der vi går med hundene, men det er greit å kunne variere. Hvis man har dårlig tid en dag er sykling perfekt for da får man mange km på kort tid.

Svartisen med toppturer

Denne turen må kunne kalles vårens vakreste eventyr. Planen var å gå over Svartisen fra Glomfjorden til Rana sammen med Polarsirkelen Turlag, men pga dårlig værmelding for torsdag og fredag ble det en litt kortere tur. Turen ble likevel fantastisk bra.

Vi startet opp Brundalen med store tunge pulker fredag ettermiddag. Målet var en helg på østisen av Svartisen. Været var ikke perfekt, men prognosene var bra. Jeg var spent på føret siden det hadde regnet godt før vi startet. Heldigvis var det brukbart i scooterløypa. Vi slo leir like nedenfor nedre Brunvatn. Ketil hadde tatt med en hel sekk med ved så det mangla ikke på bålkos om kvelden.

Dagen etter stod vi opp til strålende sol. Mens vi spiste frokost kom 2 spreke, glade karer forbi, Bjørn og Otto. Bjørn og Otto hadde som mål å springe over flest mulig toppene på Svartisen. De samla på topper på Peakbook kunne de fortelle.

Vi pakka sammen og tok oss opp til Blakkåtinden (1300 m.o.h) . Og videre derifra og inn et stykke på østisen. Der slo vi leir.

Søndag morgen ble det igjen frokost i strålende sol før fikk på oss skiene. Vi passerte Blokksberg (1306 m.o.h) på tur opp på Nordre Istind (1572 m.o.h). Den siste delen opp på toppen gikk vi uten ski. På toppen fikk vi lønn for strevet for med slikt vær så vi det meste av vakker natur som Nordland har å by på.

Tilbaketuren gikk greit til vi kom ned i Brundalen. Sola hadde gjort sitt så både hundene og vi fikk slite litt ekstra i varmen, men det var ikke vanskelig å holde humøret oppe helt ned til Svartisdalene etter denne opplevelsen.

Saltfjellstua

I begynnelsen av mai 2017 gikk turen til Polarsirkelen Turlag sin hytte ved Bjellåvatnet, Saltfjellstua.

Det hadde vært sol fra skyfrihimmel i flere dager i strekk mens jeg var fanget på kontoret. Jeg var derfor rask med å pakke pulken når det endelig ble en fridag. Per hadde vakt og måtte være heime.

Da jeg kom opp til Semska og Annas plass på Saltfjellet ble jeg overrasket. Parkeringsplassen var nesten full. Her var det åpenbart ikke bare jeg som hadde planer om å tilbirnge helga i Saltfjellet.

En av grunnene til at det var så mange biler var at Salten trekk- og brukshundklubb hadde samling på Bjellåvatnet, kunne en dame som holdt på å rigge et hundespann ved parkeringsplassen fortelle. Ja, ja trivelige folk i alle fall, tenkte jeg, og rigga mitt lille «spann» Nuuk og Dakota.

Vi fikk en fin tur innover. Sol, noen minusgrader og flott føre. Nuuk og Dakota hadde mange distraksjoner på veien, siden det var en del spor etter andre hunder i løypa.

Det var overraskende nok nesten ingen tengn på at det var vår i fjellet til tross for at vi skulle feire 1. mai denne helga. Det var mer snø i fjellet enn jeg tidligere har registrert så seint.

Da vi kom til Saltfjellstua var det som ventet, mye folk, pulker og hunder. Jeg fikk likevel en seng til tross for at det endte opp med 20 stk. som overnattet på Saltfjellstua. Det gikk helt fint, og fordelen er jo at man treffer mange hyggelige folk. En «gutte» gjeng på min alder, spanderte kransekake som de hadde fraktet den lange veien til Saltfjellstua ferdig oppsatt og pynta. De hadde forøvrig mye annet godt også så det var ingen som gikk til sengs hverken sulten elle til tørst den kvelden.

Jeg satte ut 5 «standva» i Bjellåvatnet som jeg henta dagen etter før jeg gikk heim. Det gikk ikke fisk på et eneste ett. Trøsten var kanskje at jeg møtte ingen som kunne melde om godt fiske til tross for at det var mange fiskere. Jeg talte 16 telt på Bjellåvatnet.

Hundene og jeg fikk en fin tur tilbake. Det var varmere og mindre vind, men føret var fortsatt bra. Da vi hadde pause på en av de få bar flekken som var i fjellet kunne vi kjenne varmen og fornemmet at våren var like rundt hjørnet.

Fra Akersvatnet til Øverdalen i Dalsgrenda

Påsken ble avsluttet med en fint tur heim fra hytta. Det gikk litt trått i begynnelsen for det var mange lukter i hytteområdet som skulle undersøkes, men da vi kom ned på Akersvatnet fikk Nuuk og Dakota fart på seg. Det var fint føre, hardt og glatt.

Etter 10 km kom vi til Nevertjønnlia. Der ligger noen hytter, og fra Nevertjønnlia er det derfor merket scooterløype ned til Øverdalen. På vinteren går løypa etter fjellet, mens på sommeren er det vanlig å følge dalen. Det går ganske bratt opp fra Nevertjønnlia, men når vi er kommet opp følger vi fjellryggen og blir belønnet med en fantastisk utsikt mens du følger fjellryggen mot Dalsgrenda.

Det er ganske bratt nedkjøring på slutten, men siden jeg observerte mye spor etter rein var det uaktuelt å slippe hundene løs. Det gikk likevel forbausende bra. Nuuk har lenge vært flink til å springe rett bak meg når det går nedover, men denne dagen så det ut til at Dakota også hadde forstått at det var lurt.

Det er 25 km til brua i Øverdalen fra hytta vår. Vi bruke 3,5 time. Det er nok rekord. Hundene var i god form etter mange gode turer i påsken.

Fra Akersvatnet til Røssvatnet

Mange gode opplevelser sitter igjen etter det som må kunne betengnes som den beste påsken dette århundre. Sol fra skyfri himmel og godt skiføre gjennom hele påsken.

Vi har i mange år hatt som tradisjon å gå fra hytta i Akesvatnet til Røssvatnet. I år tok vi denne turen på onsdag, og det skulle vise seg å være et bra valg. Vi startet tidlig med hyttenaboen og 2 av guttene våre i turfølge. Det var ikke helt skyfritt da vi startet, men himmelen åpnet seg etterhver og det ble en fantastisk dag.

Dakota var veldig gira i begynnelsen. Hun pendla hit og dit og dro i tauet alle veier, men da vi hadde gått 1 mil og var kommet ned på Gressvatnet var hun blitt bedre. Da holdt hun en ganske rett linje, og skuldrene kunne senkes, og turen nytes.

Med så fint vær ble det selvsagt lange pauser og kaffebål. Vi brukte likevel ikke mer enn 8 timer og gikk tilsammen 31,5 km. Bra start på påsken.