Vi våknet til sol fra skyfri himmel. Det var ikke helt som lovet på værvarselet. Yr hadde meldt at vi skulle få overskyet dagen før. Vi burde selvsagt blitt glad for fint vær, særlig etter en forsommer i Nord Norge med elendig vær. Det kan egentlig sammenliknes med blasfemi å ikke bli hoppende glad for litt sol når man kommer fra Mo, men for våre to polarhunder var ikke varme det beste når de skulle jobbe.
Etter frokost oppdaget vi enda en utfordring. Sykkelen til Per var punktert, og det var ikke mulig å lappe. Det var søndag og bensinstasjonen med ny slage åpnet kl. 11.00. Vi bestemte derfor at jeg og Dakota skulle starte alene. Per måtte kjøre følgebil frem til bensinstasjonene åpnet.
Det var 17-18 grader og vind så Dakota ble fort varmt. Vi byttet derfor hund etter bare 1 km slik at de skulle få kjølt seg ned mellom øktene. Dakota protesterte høylytt hver gang Nuuk fikk lov å gå. Det hørtes ut som Per stakk henne med en kniv så hjerteskjærende skrek hun.
Etter at begge hundene hadde gått noen km hver tok vi ikke sjansen på å la de gå mer i varmen. Per tok hundene med til stranden for et bad, og jeg fortsatte alene. Det gikk selvsagt mye fortere uten hund så det tok ikke lang tid før første økt var over. Da var jeg kommet til Lyngdal. 17 km viste GPSen.
Per hadde fikset sykkelen i mellomtiden. Nå var det hans tur til å sykle og min tur til å være hundepasser og følgebil. Vi fortsatte hele dagen med å bytte på å sykle og være følgebil for hverandre. Det sparte vi mange km på siden planen egentlig var at en av oss skulle sykle tilbake for å hente bilen. Da vi avslutta for dagen var vi begge kommet til Birkeland og hadde lagt bak oss 43 km. Vi var fornøyd.
Turblogg 