Turblogg

Dag 24: Drømmetur fra Finse til Geiteryggshytta

Vi våknet til elektrisk strøm, vannklosett, varmt vann i springen og hvite sengeklær. Helt vanlig for de fleste, men en fantastisk opplevelse når det er lenge siden du har hatt det så lettvint en morgen. I tillegg var det bare å vandre ned til en deilig hotellfrokost.

Været var også perfekt, sol, ikke vind og -13 grader. Det var lørdag og stor utfart fra Finse så Nuuk og Dakota fikk mye oppmerksomhet og ble hyppig fotografert.

3A4E9B69-D99D-4386-9A9B-7AA89070F00C — Klemsbu

Ettersom været var så bra valgte å gå via St Pål på 1558 m.o.h. til Geiterygghytta som var dagens mål. Det er den korteste veien i km til Geiterygghytta, men neppe den letteste ettersom du må opp noen høydemeter. Det spilte ingen rolle for vi hadde god tid. Første stopp på den turen ble på Klemsbu. Der traff vi enda en hyggelig kollega fra Statnett. Morten.

D7EBCC60-4A6C-4990-BA04-640966B1B94A — Morten

Morten brukte helga til å steike vafler til sultne skiturister. Det syntes vi var flott. Varme vafler går vi ikke forbi, men nyter samtidig som vi tar inn utsikten og inntrykkene.

3AFC67DB-D325-4A4A-881B-6D77A46DF04E — Hardangerjøkulen

Etter den herlige vaffelpausen ble det ikke mange km før vi på nytt måtte ha en stopp. Denne gangen rett under St Pål. Etter det fulgte en bratt nedkjøring. Siden det var så mye løs snø fikk hundene ta pulkene selv. Snøen bremser farta. Per eller jeg kjørte først og hundene fulgte i vårt spor.

Det gikk godt lenge helt til Dakota fant ut at det kunne være interessant å ta en snarvei. Det gikk dårlig. Hun kom over et parti med skare og pulken satte fart. Jeg har aldri sett en hund springe så fort før. Heldigvis kom hun snart over til et parti med løs snø og hun klarte å stoppe pulken på et merkelig vis. Hun så svært forskrekket ut da jeg kom ned til henne, men da jeg fikk snurret henne og pulken på rett vei igjen gikk det bra. Hun fortsatte pent og pyntelig i løypa jeg laget til henne resten av turen.

Da vi kom frem til Geiterygghytta viste GPSen 16,6 km, men den viste også at vi hadde sittet i ro mer enn vi hadde gått. Vi hadde med andre ord kost oss på tur.

Geiterygghytta er en betjent turisthytte, eid av Oslo Turistforening. Rett bak hytta går 420 kV Aurland-Hol 1 og 2. Den ledningen har Per vært med å bygge. Han var derfor godt kjent i område, og gledet seg over å se ledningen sin igjen med de vakre gaffelmastene.

På hytta ble vi godt mottatt. Vi fikk deilig mat og dusj. Under middagen fikk vi i tillegg et gledelig gjensyn med Pia, eventyrjenta. Det var godt å se at det fortsatt gikk bra med henne. En drømmedag med en god avslutning.

Dag 23: Bra dag fra Kjeldebu til Finse

Denne dagen startet jeg med å bake brød. Vi ble så lei av havregrøt, og endelig kom vi til en hytte med steikovn. Det var bare å bland 2,5 dl vann med en ferdig Toropose og vipps så hadde vi ferskt brød til frokost. Herlig!

Til tross for brødbaking var vi i gang kl.08.00. Været var blitt bedre enn dagen før, -12 grader, litt vind og sol. Det gikk litt trått pga fokksnøen som hadde kommet dagen før, men sola gjorde at alt virket greit. Endelig fikk vi se litt av den vakre Hardangervidda.

18C845B0-4534-45E8-8E5C-424CDC3ACF78 — Selv om sola er opp, er det godt med en vindsekk når vi skal ha pause.

Etterhvert som vi nærmet oss Finse møtte vi flere og flere glade skigåere. Det er fredag i dag og mange hadde kommet opp til Finse på langhelg. Etter åtte timer med hard jobbing kom vi endelig frem. Da hadde vi gått 28 km.

D14A9A1E-3C2E-4C3C-A804-60C54DB86577 — Finse

Finse er en kjent plass for oss. Her har både jeg og Per vært på jobb, og vi har vært her på sykkeltur og på ski. Det var fint å komme tilbake.

På Finse hytta,turistforeningens hytte var det fult, men vi var innom og henta en pakke med ny forsyning med hundemat, kart og Real Turmat.

På hotell 1222 var det ledig, og gjett om det smakte med en dusj. Det kan ikke beskrives med ord. Jeg har lengtet etter en dusjen i dagevis. Kvelden ble avsluttet med tre retters middag på hotellet. Servitøren vår, Kjell, ordnet det slik at all laksen som ikke ble spist den dagen ble donert til Nuuk og Dakota. Den beste dagen på det jeg kan huske, og det tror jeg hundene også syntes for de fikk en isboks full av laks.

Dag 22: Kort dagsetappe fra Dyranut til Kjeldebu

Vind og snø var dagens vær, men det var en kort dagsetappe, og turen gikk etter kvista løype, været var derfor ingen hindring. Vi tok oss lett inn til Kjeldebu som lå 8,5 km fra Dyranut. Vi kunne selvsagt gått lenger, men vi var fortsatt ikke fristet til å starte teltlivet, og det var for langt å gå til neste hytte som var på Finse.

Kjeldebu turistforeningshytte viste seg å være en kjekk hytte som fort ble varm. Hundene fant seg som vanlig til rette utenfor hytta.

Dag 21: Fra Sandhaug til Dyranut etter merka løype

Vi startet i tåke som etterhvert gikk over til vind og snø. Det gjorde ikke noe for fra Sandhaug var det kvista løype til Dyranut. Det var også et ferskt scooterspor så hundene satte fart. Vi hadde mer enn nok med å holde følge. Vi gikk 23 km på 5,5 timer inkl. to pauser i vindsekken.

Vi gledet oss veldig til å komme til Dyranut for der er det både en betjent turistforeningshytte og en privat turisthytte. Endelig skulle vi nyte en varm dusj igjen og få skikkelig mat. Maska ble temmelig lang da det viste seg at begge hyttene var stengt. Det fantes heller ikke et selvbetjenings tilbud. Hva skulle vi gjøre nå? Sette opp teltet eller gå videre?

Heldigvis kom de nye eierne av Dyranut Turisthytte opp akkurat da vi kom. Selv om de ikke hadde åpnet og de ikke hadde fått vann enda, fikk vi et rom. Rommet var kaldt og uten vann, men vi fikk ved så det ble varmt etterhvert. I tillegg fikk jeg låne en pc slik at jeg slapp å oppdatere bloggen på iPhone. Vi fikk også kjempe god mat og til og med rødvin om kvelden.

De nye eierne var unge trivelige folk med to små unger som hadde bestemt seg for å satse på livet i fjellet. Jeg håper virkelig det hyggelige paret klarer seg. Det betyr så mye å komme til slike plasser når man er ute på tur.

Dag 20: Hvit dag fra Litlos til Sandhaug

Etter en deilig hviledag var det ut på tur igjen. Vi så ikke så mye, men så langt nord på Hardangervidda er terrenget ganske flatt. Det er derfor ikke like utfordrende som det terrenget vi hadde passert. Det er selvfølgelig også enklere å gå i flatt lys når det ikke er kupert.

Vi gikk hele dagen på kompass og GPS kurs, og vi måtte brøyte løype. Det var derfor herlig da vi kom til Besso og fant et ferskt scooterspor. De siste km kruste vi inn. Til sammen gikk vi 26,6 km den dagen.

Sandhaug et som Litlos, en betjent turisthytte som åpner 16. mars, men heldigvis har Turistforeningen også et selvbetjent tilbud ved siden av den store hytta. Det var en hyggelig og nyresturert liten hytte, men huff så skitten. Etterhvert skjønte jeg hvorfor. Oslo turistforening hadde glemt å kjøpe inn vannbøtter og store kjeler så det ble vanskelig å produsere vaskevann. Per er som kjent en praktiker og han vet som regel råd. Han hentet snø i en søppelsekk. Jeg vaska hele hytta med hodelykt den kvelden, og gledet meg til å stå opp til grønnsåpelukt.

Dag 19: Hviledag på Litlos

Kalenderen viste 5. mars da vi stod opp på Litlos og så ut på dårlig sikt, vind og snø. Vi tenkte at både vi og hundene egentlig trengte en hviledag. Det passet godt å gjøre det på en dag med så dårlig vær.

Vi delte hytta med en tøff jente som gikk alene en måned i fjellet. Hun hadde som mål å gjennomføre en rute som kalles, MASSIV, samtidig som hun filmer seg selv for NRK. Det skal sendes på TV programmet, «Eventyrjenter«. Pia, som hun het, valgte også å ha en hviledag på hytta. Det var selvsagt hyggelig for oss. En av fordelene med å bo på turisthytter er at du ofte møter flotte folk med samme interesse som du selv.

Vi brukte dagen til å vaske, hvile, spise og ordne utstyr. I tillegg utvekslet vi erfaringer med utstyr og turopplevelser vi hadde hatt med Pia.

Dag 18: Fin tur fra Hellevassbu til Litlos

40F7E999-3C11-4D68-9F77-5CEA1B6F9B62 — Hellevassbu

Vi var slitne etter gårdagens harde tur, men vi kom oss av gårde kl. 10.00. Det var kaldt og fint vær, og vi kunne følge et spor opp de bratte bakkene fra Hellevassbu. Vi fikk en fin dag over fjellet til tross for litt vind, og da vi nærmet oss Litlos var det scooterspor og kvistet løype.

Det hadde spesielt mye å si for hundene at det var spor. De slet når det var dyp snø. Mange ganger kunne vi se at pulkene fløt oppå snøen mens hundene forsvant ned i snøen. Det var klart at det var tungt for dem.

Litlos er en stor hytte som er eid av Oslo Turistforening. Hytta var betjent fra 16. mars dette året. Vi kom 4. mars. Heldigvis fantes det en selvbetjent hytte ved siden av den store hytta. Den var åpen for de som kom utenfor sesongen.

GPSen viste 18 km, og vi syntes vi hadde hatt en av de beste dagene på lenge.

Dag 17: Fra Haukeli til Hellevassbu uten å se en meter

Jeg hadde gått i 14 dager å gledet meg til å komme til Haukeliseter Fjellstue, men det ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Vi kom til Haukeliseter Fjellstue midt i en helg, og hytta var fylt til randen av entusiastiske mennesker bl.a mange som skulle delta på et kitekurs. To av de som deltok på kurset hadde også hund med seg, men hundene var ikke bundet. Den ene hunden, en Alaska Malamut, som er samme rase som Nuuk og Dakota, var svært interessert i Dakota. Det endte med et hundeoppgjør i løpet av natta mellom Nuuk og den nye beileren til irritasjon for flere enn oss. Per løp ut i bar overkropp og bandt den ivrige hann hunden. Det var i tillegg kolonnekjøring over fjellet så brøtebillen dundra forbi soveromsvinduet vårt med jevne mellomrom. Etter 14 dager alene kjentes plutselig livet i sivilisasjonen litt strevsomt.

Det hadde kommet 15-20 cm med snø i løpet av natten og det var tåke, men det var ikke vind og «bare» -15 grader. Det føltes faktisk ganske varmt. Under tvil starta vi ut i tåkeheimen og opp de bratte bakkene nord for Haukeliseter.

Det var svært krevende å navigere da alt var hvit. Vi så ikke om det gikk opp eller ned, og det endte til slutt med at Per for utenfor en skavel. Jeg ble redd og irritert for at vi i det hele tatt hadde startet. Etter fallet overtok jeg styringa. Per syntes det var best å navigere på kompasskurs, mens jeg fulgte med på GPSen. Med GPS ser du selvfølgelig flere detaljer, og det gikk faktisk bedre med meg.

Vi kom fremover og oppover selv om det ikke gikk så fort. Pulkene var akkurat fylt med ny forsyning med hundemat og Real Turmat, og var på sitt tyngste. I tillegg var det føre og den krevende navigeringen som gjorde at det tok tid. Vi regnet med at denne natten måtte vi sove i telt for det virket umulig å nå Hellevassbu med den farten vi hadde. Da møtte vi plutselig et følge på fire som kom fra, Hellevassbu. Snakk om flaks. Vi fikk spor å gå i. Humøret og motivasjonen steg betraktelig. Og med utsikten til å nå en varm hytte gikk den siste milen fort. Vi måtte på med hodelykt, og vi måtte overta pulken til Dakota en periode, men vi kom frem til Hellevassbu kl. 19.00. Da viste GPSen 27,4 km.

Dag 16: Endelig kom vi oss til Haukeli

Denne dag ble brukt til å ta seg opp til Haukeli fra Nesflaten. Vt tok rutebussen til Røldal og planla å ta Haukeliekspressen videre. Dessverre viste det seg at Haukeliekspressen ikke tok med seg hunder. Det endte derfor med at jeg reiste opp til Haukeliseter Fjellstue med ski og pulker mens Per forsøkte å haike med to polarhunder. Det gikk dårlig.

Heldigvis hadde vi avtalt med en kollega fra Statnett, Ole Berg, at han skulle komme med forsyninger til oss når vi kom til Haukeliseter Fjellstue. Snille Ole hentet Per og hundene og kjørte de opp.

Denne dagen ble det ikke mange km på ski, men det ble i grunnen en strevsom dag likevel.

Dag 15: Var det en skam å snu for tredje gang?

Vi var kommet til 1. mars. Iskald vind fortsatte å blåse fra nordøst, men vi synts vi måtte prøve en gang til. Vi vaska oss ut av hytta og gikk opp mot Sandvatnet for tredje gang. Det var i grunnen ganske fint vær så lenge vi var i skogen.

Da vi nærmet oss stedet vi hadde snudd tidligere var Nuuk enda mer motvillig enn det han hadde vært dagen før. Vi lokka og vi lurte, men vi lyktes i liten grad. Det var ikke lett å være tålmodig og pedagogosk når vi følte at vi kom til å fryse ihjel hvis vi stoppet. Vi ble irritert og Per begynte å dra både hunden og pulken med seg.

Da vi kom til plassen hvor Nuuk hadde hørt et drønn dagen før var det helt stopp. Vinden var også blitt betydelig sterkere. Jeg hadde mer enn nok med å holde meg på beina. Etter hvert fikk Dakota også nok. Hun krølla seg i en ball sammen med Nuuk og det så ut til at de hadde tenkt å la seg blåse ned. Per og jeg satt på nytt en stund i vindsekken før også vi innså at det ikke nyttet. Vi gikk tilbake til hytta, Bleskestadmoen.

På hytta ble det mat før vi bestemte at nå fikk det være slutt. Vi ville ikke tvinge Nuuk flere ganger opp den samme lia. Turen skal jo også være bra for de firbente. Værutsiktene var heller ikke bedre neste dag. I tillegg var lengselen etter en dusj og ordentlig mat intens.

Vi bestemte oss for å ta de 3-4 milene vi manglet frem til Haukeli ved en senere anledning, og tok retning ned dalen mot Bleskestad og Nesflaten.

Jeg vil ikke anbefale andre å ta den samme turen som oss med tunge pulket. Terrenget var krevende, og det vi i nord ville kalt for et «gaupterreng». Selv vil jeg si at det var hakke verre enn «Gaupterreng». Det var bratt og vi måtte fire pulkene enkelte plasser, men kl. 19.00 kom vi til Energihotellet på Nesflatene. Gjett om vi var glad? GPSen viste 24 km. Vi avslutta dagen med en deilig dusj og ferske, herlige kjøttkaker i brun saus med stor appetitt.