Norge på langs – Side 5

Dag 75: Utrivelig tur fra Virvatnet til Bolna

Vi stod opp til snøvær, litt vind og 7 kuldegrader, og vi lurte på hvordan det var i høyden. Virvasshytta ligger på 650 m over havet, men vi hadde mange ganger erfart at på 1000 høydemeter var det en annen verden enn nede i bjørkeskogen. Alternativ rute var ned Virvassdalen, men da fikk vi en lang tur etter vei noe vi var lite intressert i.

Vi bestemte oss for å prøve. I bjørkeskogen opp til Virvassfjellet var det bra, men fra 800 høydemeter og videre oppover var det null sikt. Vi fant til slutt Corraskoia. Her satt vi en god stund mens vi hørte vinden øke på. Skulle vi snu eller skulle vi ta de 5-6 km over høyfjellet? Per argumenterte med at det var verre å snu. Vi hadde sett flere stygge skavler på tur opp som ville være vanskelig å oppdage på tur ned. Andre veien var det slakkere terreng.

Vi gikk på kompasskurs og GPS over fjellet, men ingen kunne være mer lettet enn meg da vi kom ned til 700-800 meter over havet. Da fikk vi bedre sikt og mindre vind.

Vi brukte 9 timer til Polarsirkelen Turlag sin nye og flotte hytte på Bolna. Da viste GPSen 27 km. På Bolna ble vi møtt av en hyggelig skientusiast. Håvard spanderte to pils. Det kunne ikke smakt bedre.

Dag 74: Flotte naturopplevelser på tur til Virvatnet

Det oppleves ofte så stille i fjellet etter en storm har passert. Den følelsen hadde jeg i alle fall om morgenen da vi forlot Kallvatnet i retning Kvepsendalen i nysnø og en anelse blå himmel.

Vi var uthvilte og ivrige så allerede kl. 9.30 var vi kommet opp til til Kvefsendalskoia. Det er en rastebu som eies og driftes av Polarsirkelen Turlag. Her ble hvile og kaffekok. Dakota ville helst benytte pausen til jakt av smågnagere og erting av Nuuk.

Over Kvepsendalstjønna fikk vi noen minutter med sol før vi begynte nedkjøringen til Vardfjellkåta. Vi skremte opp en stor flokk med ryper, sikkert 50 stk. Artig, har ikke sett så mange ryper siden vi var i Sylan i 2018.

Like etter fikk vi se en stor jerv. Den studerte oss noen sekunder før den bestemte seg for å snu. Hundene fulgte konsentrer med, og modige Dakota ble gira da det digre dyret sprang bort fra oss. Hun satte etter med pulken på slep. Heldigvis fikk vi lokka henne tilbake før hun kom for langt med torrfisk som jeg alltid har lett tilgjengelig.

Fra Vardfjellkåta gikk det opp på Vardfjellet. Været og føre var bra, og vi koste oss det siste stykket frem til Virvatnet mens vi tenkte på jerven vi hadde sett. Da hadde vi gått 23 km.

Dag 73: Nytt uvær og innedag!

Nok en dag med dårlig vær. Vi våknet til stiv kuling/ liten storm og tett snødrev. Ikke annet å gjøre enn å forsøke å smøre seg med tålmodighet.

Etter en lang frokost og flere kopper med morgenkaffen ble vi fort rastløse. Vi gikk derfor i gang med en sikkelig vask av hytta, både gulv, kjøkkeninnredning og vinduene fikk gjennomgå. Fint å kunne gi noe tilbake til Polarsirkelen Turlag som har så mange hytter vi nyter veldig godt av.

Den eneste som stakk innom var reven. Han kom på ettermiddagen, men var ikke lenge før han hastet videre i snøværet.

Dag 72: Fra Kåtaviken til Kallvatnet

Enda et uvær hadde herjet i Nordland. En dag heime ble derfor til fire dager. Det var ikke spesielt gode værmeldinger for denne dagen heller, 10 m/s og sludd, men vi hadde ventet lenge og var utålmodige etter å komme videre. Vi skulle dessuten gå i kjente omgivelser så vi valgte å gå.

Det milde våte været hadde vasket bort mye snø. Mørke flekker var kommet frem mange steder, men føre var bedre enn fryktet. Kram snø i bjørkeskogen, og noe hundre meter lenger opp var det is og skare.

Vi gikk på svensk side av grensen til vi kom til Lill-Uman. Været var ganske bra, men vi viste at det skulle blåse opp til storm i løpet av kvelden. Vi hold derfor god driv over vannet og videre innover myrene.

Da vi kom til Polarsirkelen Turlag sin nye hytte, Kvitstendalstunet, var klokka ikke mer enn 13.00. Vi hadde gått de 17 km opp fra Kåteviken ti Kvitsteindalstunet ved Kallvatnet ganske fort.

Ikke lenge etter at vi hadde fått varmen i hytta så satte snøværet igang. Stor våte filler klasket i vinduene. Da var vi glad for at vi kunne sitte komfortabelt inne og se ut. ☺️

En artig opplevelse for oss på ettermiddagen var to ugler som satte seg i et tre rett utenfor det store vinduet på hemsen. Vi drakk kaffe og spiste sjokolade mens vi studerte de to naboene.

Dag 71: Dryg tur fra Røssvatnet til Kåtaviken

Denne dagen startet også med 15 minus og sola på vei opp. Vi forlot hytta vår i Røssvatnet og gikk inn i Spjeltfjelldalen. Det var kjente omgivelser. Denne veien hadde vi gått mange ganger, og ruta er også tidligere beskrevet i blogg under kategorien «Andre turer».

Det var mye spor å se av både rev, ryper og hare. Og en og anne rype fløy stadig opp foran oss.

Selv om sola skinte var det kaldt, og med en vind på 4-5 m/s var det godt å komme «inn» når vi skulle spise. Hva skulle jeg gjort uten vindsekken (som vist på bilde ovenfor)? Den var helt nødvendig for at spesielt jeg skulle ha det behagelig når vi rastet.

Vi hadde egentlig planlagt at vi skulle overnatte på Gressvasshytta, men siden det var fint vær, og værmeldingen fremover var svært dårlig fortsatte vi over Gressvatnet og inn i Sverige.

I Sverige så vi dagsferske jervespor, men ingen jerv.

Klokka var 17.00, og det var mørkt da vi kom frem til E12 ikke langt fra Kåtaviken i Sverige. Vi hadde gått 31 km og var lykkelig. Det var meldt at det skulle komme et ufyselig vær dagen etter, men hva gjorde vel det? Vi skulle heim å dusje, spise og samle krefter mens været fikk gjøre seg ferdig.

Dag 70: «Makalaus» dag til egen hytte i Røssvatnet

Vi startet til vanlig tid, kl. 08.00, fra Famvatnet. Gradstokken viste -15 grader, og sola var på tur opp.

Vi gikk langs veien, og fulgte deretter Nordlandsruta opp Skinnfelldalen.

Hjartfjellet (Jierhtetjahke) i bakgrunnen.

Et slit opp, men vel verdt det.

På toppen av skaret kunne vi nye utsikten at Hjartfjelltinden til venstre og Okstindene til høyre.

Hundene ble koblet fra pulkene da vi skulle ned. Det gjør vi ofte når det er bratt, og det ikke er løs snø pulkene kan bremse i. Hundene setter stor pris på å leke og springe løst litt, og vi unngår at de skader seg på de tunge pulkene.

Det var skare som vi vekselvis brøt gjennom. Vi holdt pulkene med hånden og satt utfor, men det endte som jeg fryktet, med et svale stup over pulkdraget. Heldigvis ble det bare noen blåmerker og et bøyd drag. Det fikset reparatøren (Per) enkelt.

Nede på Røssvatnet var det hardt og vi staket raskt over vannet. Fra Famvatnet til hytta vår i Steikvassdalen ved Røssvatnet var det 18 km. En kald, men fin dag.

Dag 69: Stabilt dårlig føre, men flott tur til Famvatnet

Føret var stadig like utfordrende spesielt for hundene, men været var godt og humøret bra. Vi forlot den hyggelige jakt familien på Krutvatnet og gikk i strålende kaldt vær over Krutfjellet.

Oppå fjellet var det strålende utsikt og godt føre. Ingen mennesker var å se, bare ryper.

Ned til Famvatnet var det åpne bekker som førte til at vi måtte lete litt etter plasser å passere, men det gikk fint. Den beste dagen så langt.

Den siste biten til Statnetts hytte på Famvatnet gikk etter vei. Totalt 19 km

Dag 68: «White out» til Krutvatnet

Snille Gunder stilte opp med scooter for å kjøre opp løype til oss om morgenen. Det går egentlig en godkjent scooterløype fra gården hans, men den var ikke oppkjørt. Gunder kunne fortelle at det var stadig færre scootere etter løypene.

Med fin løype og uten pulker gikk det greit opp lia.

Oppå fjellet fant vi pulkene som Gunder hadde kjørt opp. Noe av det som har vært fantastisk med å gå denne lange turen er nettopp møte med flotte mennesker. Jeg opplever også at det er noe eget med mennesker som lever på fjellet. De har en egen ro, og tar seg alltid tid til oss.

På fjellet var det helt hvit og vanskelig å se. Vi gikk på GPS og kompasskurs hele veien over til Krutvatnet.

I lia ned fra fjellet merket vi godt at det var betydelig skredfare. Det «drønnet» i snøen uansett hvor vi. Det førte selvfølgelig til at Nuuk ikke ville gå. Nuuk har som tidligere beskrevet alltid lagt seg ned og nektet å gå når han hører drønn». Per måtte ta pulken samtidig som han lokket med seg hunden. Det gikk sakte, men fremover helt til Per var uheldig og datt. Da gikk det et voldsomt «drønn» over hele fjellsida, og det forplantet seg ned til sletta der jeg og Dakota stod. Nuuk fikk panikk og sprang oppover. Det var ikke annet å gjøre enn å gå opp å hente han.

Da vi kom ned til Krutvatnet fant vi Kåtbukta, eller «Kåtboktæ» som de sier lokalt. Da hadde vi gått 24 km. I Kåtbukta har Statskogs en hytte, Krutvasshytta. Det var det godt å komme inn for Krutvasshytta var allerede varm og god. En far og to døtre, Ivar, Live og Ida, var kommet for å gå på jakt i området. Vi var lettet og glad for at det bare var hyggelige folk vi skulle bo sammen med på så få kvadratmeter.

Ida, bare 15 år, men allerede en erfaren rypejeger.

Dag 67: «Norge på langs boller» i Gardsmarka

Storm og uvær hadde herjet Nordland noen dager. Vi hadde derfor utsatt oppstart av etappen, men hva gjorde vel det når vi ble møtt av naturen på sitt beste. -5 grader, klart og nysnø. Vi var full av energi og gledet oss til å komme i gang.

Vi var også svært takknemlig for at vi hadde fått med oss Dakota. Hun var blitt frisk ved hjelp av antibiotika, men manglet pels på sidene. Vi valgte derfor å kle på henne dekke for å unngå frostskader og irritasjon fra seletøyet.

Ettersom det hadde kommet 70 mm med nedbør de siste to-tre dagen var det betydelig snøskredfare meldte varsom.no. Ruta over fjellet fra Harvassdalen til Granes camping var vi usikker på siden det sannsynligvis lå skavler i lia ned til Granes. Vi bestemte oss derfor for scooterløypa gjennom skogen.

Vi fulgte veien frem til Kroken. Vi hilste på flere elger etter veien. De var nok sultne etter flere dager med dårlig vær. Det er ikke lett å spise når stormen hyler rundt ørene.

Fra Kroken gikk vi opp i scooterløypa mot Vangen. Vi var svært overrasket over at det ikke fantes et eneste scooterspor i scooterløypa. Løypa gikk bratt oppover, og pulkene var tunge. Det var mye snøen så gikk dette ikke fort, faktisk var vi nede i 1 km i timen. Hvor var alle scooterne når du trenger dem?

Etter 6 timer vassende i snø innså vi at vi hadde gjort en kraftig feilvurdering med hensyn til hvor fort vi skulle gå i scooterløypa. Vi kom ikke til å nå dagens mål som var Gardsmarka. Vi snudde på veien til Unkervatn og gikk tilbake til vei. Vi fulgte deretter veien på ski mot Hattfjelldal og fikk etterhvert skyss med bil de siste km til Garsmarka. Vi hadde gått 32 km ifølge GPSen.

I Garsmarka ble vi tatt veldig godt imot av Gunder. Han hadde lagt i ovnen i hytta vi skulle leie slik at det var varmt da vi kom. I tillegg ble vi bedt inn til han og kona på noe han kalte for «Norge på langs boller». Ikke vet jeg hva de var laget av, men de smakte himmelsk.

Forberedelsene til neste etappe er godt i gang, men vi har en utfordring

Vi er godt igang med forberedelsene til neste etappe, og vi er selvsagt begynt å glede oss. De siste månedene har vi både syklet, sparket, gått på ski og på føttene, og dratt på dekk.

Nuuk og Dakota har også fått noen runder i hundespann i høst sammen med en hyggelig dame som driver med hundekjøring. Det var en artig og kjekk avveksling i treningsopplegget.

Utfordringen vår ligger i en syk hund. Dakota har fått påvist allergi for div. mat og mange ting i miljøet. Det gjør henne sårbar for hudinfeksjoner. Etter en runde med våteksem i august har hun fortsatt ikke kommet seg. Det er stadig tilbakefall hvor vi oppdager nye områder som er rødt og betente. Så lenge det er kaldt går det bra, men når mildværet kommer får hun problemer. Hele høsten har i grunnen gått med til å forsøke å få henne frisk. Vi håper fortsatt på at hun skal være med, men vi er forberedt på at det kanskje ikke går. Det er synd både for henne og oss. Dette er en hunderase som er født til å gå på tur, og som elsker det. Og hva er vel et Malamutliv uten tur?