bergits

Dag 14: Det er ingen skam å snu

Det var fortsatt svært kaldt. Gradestokken viste -26 grader på natta og -22 grader på dagen. Vi viste ikke hvor mye vind det var da vi gikk. I ettertid fikk vi vite at det var målt 15-16 m/s på Holmavatnhytta som var dagens mål. Med så sterk vind i -22 kuldegrader kjennes det ut som -60 grader.

Vi gikk ikke mange km før Per hadde to hvite flekker i ansiktet. Per har tidligere hatt frostskader i ansiktet så det var ikke annet å gjøre enn å returnere til den varme hytta.

Vi hadde som sagt ikke tilgang til Wi-Fi eller radio så vi viste ikke om det skulle bli verre eller bedre. Jeg følte at kulden var på grensen av hva jeg tålte. Det var derfor vanskelig å beslutte om vi skulle gå over fjellet. Kunne det bli verre? I tillegg viste jeg at det var stor forskjell på 700 og 1100 m.o.h.

Vi benyttet oss av satellittelefon og ringte en venn. Han kunne fortelle at på yr stod det at det ikke skulle bli verre. kl. 12.00 gikk vi derfor ut for andre gang og spente på oss skiene.

Det var ikke mye løs snø lenger. Vinden hadde formet om landskapet til harde snøbølger som pulkene tippet på når vi passerte. Vi måtte derfor stadig tilbake for å rette opp pulkene som hadde tippet. Det gikk tregt. Nuuk begynte også tydelig å vise at han ikke hadde lyst til å gå videre.

Da vi gikk opplevde vi også et par ganger at det drønnet i snøen. Det var tydeligvis et lag under som hadde dårlig hold. Vi gikk ikke i skedfarlig terreng, men Nuuk ble tydelig redd av drønnene og nektet å gå.

Vi satte i vindsekken en stund, men klokka var blitt 14.00. Vi hadde en hund som ikke ville gå og vi hadde ikke kommet lenger enn 3-4 km. Per ville videre, men jeg var ikke i tvil. Jeg ville overnatte i en varm hytte. Det fristet ikke å ende opp blåfrosen i en vindsekk. Vi snudde for andre gang. Det er faktisk ingen skam å snu. Etter disse to turene viste GPSen 11 tunge og kalde km.

På kvelden opplevde vi at Nuuk pistret og ville inn. Det har vi aldri tidligere opplevd. Vi viste ikke hvorfor det skjedde, men vi hadde en teorien om at han hadde dårligere pels enn Dakota. Det var ikke snø han kunne fyke ned i, og dermed ble det ekstra kaldt. Vi lot begge hundene ligge i uthuset i ly for vinden den natten. Da ble det stille med en gang.

Dag 13: Vindfull og kald dag fra Jonstølen til Bleskestadmoen

Nå var morgenrutinen begynt å feste seg. Jeg sto alltid opp i fem- seks tida og fyrte i ovnen, varmet vann, fylte termosene og laget havregrøt. Etter frokost måtte vi vaske opp, fylle termosene på nytt, lage opptennings ved, vaske gulv, pakke pulker osv. Klokken 08.00 var vi som regel klar til å gå. Denne dagen var ikke noe unntak.

Vinden hadde på ingen måte sluttet å herje, men sola hadde kommet tilbake uten at det så ut til å hjelpe på temperaturen. Det var iskald så vi kledde oss godt før vi gikk ut. Jeg hadde på meg nesten alle klærne jeg hadde med, men det føltes som om jeg gikk i trusa. Skinnlua og scooterbrillene kom ikke av i løpet av turen bortsett fra når jeg fikk en vindsekk tredd over hode.

Vi gikk først litt ned for så å følge en smal bekkedal opp, Gauktølåa. Bekken var åpen flere steder så vi holdt et godt tak på hundene som kom med pulk.

Da vi kom opp bekkedalen fikk vinden skikkelig tak, men det var lite snø å flytte på så sikten var i det minste god. Det var bra for vi måtte lete lenge for å finne en god vei ned til Bleskestadmoen. Vi fant neppe den beste veien for vi måtte fire pulkene ned de bratteste kneikene. I en av bakkene fikk Per en kakk i ryggen da han reddet meg og pulken min. Vi kom i stor fart og fullstendig ukontollert ned en av de bratteste bakkene. Da vi kom frem viste GPSen 15 km. Vi var glad for at vi kunne gå inn i hytta og fyre opp.

Bleskestadmoen er opprinnelig en gammel fjellgård som Stavanger Turistforening har restaurert. I tillegg har de bygd en flott hytte i samme stil som resten av byggene.

Dag 12: Vi rømte fra uvær på Krossvatn til vakre Jonstølen

Vi våknet opp til vind og snø. Det var kun noen meter sikt. Planen var egentlig å gå til Bleskestadmoen over fjellet. Denne løypa går på 1200 m.o.h, men på grunn av været valgte vi veien ned mot Jonstølen. Der kunne vi i tillegg skimte et scooterspor i samme retning som vi skulle. Hadde vi ikke hatt det sporet er det ikke sikkert vi hadde gått ut i det hele tatt.

Vi fulgte scootersporet et stykke, men da vi kom ned til Kaldvatnet tok sporet motsatt vei av vår retning. Nede i dalen var vi i le for vinden, men når en hindring forsvinner dukker det gjerne opp en ny. Nå var det igjen den dype snøen som var utfordringen for hundene med pulk. Vi kjempet oss frem i stadig villere Vestlandsterreng. Heldigvis gikk det mer ned enn opp.

Gjennom Kyrkjesteinskaret gikk vi i østsida. Der lå det ikke snø, mens i vesthellingen kunne vi skimte store skavler. Det var trolig ikke stor skredfare, men det var ingen grunn til å ta noen sjanser.

Da vi kom ned til 720 m.o.h og fant den vakre hytta til Stavanger Turistforening, Johnstølen. Vi var enig om at vi hadde gjort et lykkelig valg. Hytta på Jonstølen var virkelig et smykke og verdt et besøk. Johnstølen fremstod moderne og innovativ og den var utrolig praktisk. Vi følte ikke at den var for stor for bare to personer selv om den egentlig er en stor hytte med mange sengeplasser. Arkitekten har vært flink og funnet smarte løsninger.

Jeg likte spesielt godt inngangspartiet som var stort og praktisk og delte hytta i to. Johnstølen er Turistforeningens hytte nr. 501. Hyttenummeret etter Rabothytta som tidligere er beskrevet i bloggen under turer 2016.

Vi var glad for at vi hadde sluppet unna været på fjellet, og lykkelig for at vi kunne overnatte på en luksushytte. GPSen viste 20 km. Vi var fornøyd med egen innsats, og koste oss ved ovnen mens vi så ned på to hunder som også hadde funnet roen.

Dag 11: Lang dagsetappe fra Storsteinen over Blåsjø til Krossvatn

Da vi våknet var vi igjen optimistiske, og vi bestemte oss for å gå over Blåsjø til enten turistforenings hytten Krossvatn eller Vassdalstjørn. Vi startet til vanlig tid kl. 08.00 og gikk gjennom Steinsdalen.

Det var kjente landemerker å se. Vi krysset under to ledninger som tilhørte Statnett, men hundene var ikke interessert i ingeniørkunst. De bare fortsatte.

Vi tok en stopp ved Statnett sin hytte ved Blåsjø. Dessverre hadde jeg ikke nøkkel. Vi benyttet oss likevel av en god levegg mot den stadig økende vinden både til å spise matpakken og til å varme mer vann til termosene.

Blåsjø er den niende største innsjøen i Norge, og Norges største vannmagasin. For oss føltes det som verdens lengste innsjø. Det var ikke så hardt underlag som vi hadde håpet, men hundene (og vi) stod på og til slutt kom vi over. Vi var letta, men det var før vi viste hvordan terrenget var på land. Det gikk opp og ned, og det føltes som vi aldri skulle finne hytta. Det ble kveld før vi endelig nådde Krossvatn. Da viste GPSen 33,5 km og vi hadde gått i 11 timer.

Dag 10: Fra Kringlevatn til Storsteinen

Nå var det slutt på finværet. Vi startet kl. 08.00 i vind og snø som gikk over til flatt lys. Det var krevende for hundene i den løse snøen og ubehagelig å gå for oss da det var vanskelig å se om det gikk opp eller ned.

Da vi kom så nært Blåsjø at vi kunne se dammen, var det et parti hvor det var bratt og ulendt. Tåka kom i tillegg sigende. Det gjorde det ikke enklere. Per og jeg ble svært uenig om rutevalget og metode for å få pulkene ned. Vi kom oss til tross for uenighetene til slutt ned med alle lemmer og eiendeler hele.

Turen i det bratt partiet hadde tæret på kreftene både fysisk og mentalt. Planen var egentlig å gå til Vassdalstjørn, men vi bestemte oss for å avslutte dagen. Vi tok kurs mot nok en hytte som var eid av Stavanger Turistforeing, Storsteinen.

P1010715

Storsteinen viste seg å være en trivelig og funksjonell hytte som fort ble varm. Det ble en god kveld til tross for uenighetne tidligere på dagen. GPSen viste 14,5 km.

Dag 9: Fra Taumevatn til Kringlevatn

Vi brukte god tid på frokosten siden vi måtte prate mer med de snille Rogalendingene. En av dem hadde vært både på Sydpolen og på Dronning Mauds land. I tillegg til utallige plasser i Norge. De hadde derfor mye erfaring å dele med oss. Før vi dro fikk vi overta påleggsrester og smør. Vi følte oss rike og takknemmelige da vi reiste fra Taumevatn. Det var urolig flott å møte slike mennesker.

Heibergtunet Storevatn er bygget før krigen, men restaurert av Stavanger Turistforenig som eier de i dag. De ble i sin tid brukt for utleie til rike adelsmenn fra Europa som ville på reinsjakt. Hyttene fremstod som levende museum.

Det var merket (kvister) løype til Heibergtunet Storevatn, 7 km fra Taumevatn. På Heiberghyttene hadde vi en god pause før vi gikk videre. Det var faktisk den første pausen vi hadde som jeg ikke pakka meg selv inn i en jervenduk. Etter Heibergtunet Storevatn måtte vi bruke tid på navigering, men været var bra så det gikk fint.

Da vi kom til Kringlevatn viste GPSen 20,3 km. Vi var fornøyd med nok en fin dag i fjellet.

Dag 8: Fra Øyuvsbu til Taumevatn for et himmelsk biffmåltid

Denne dagen startet også med strålende sol, men det vat veldig kaldt. Vi hadde tatt med en gradestokk, men den kunne ikke vise mindre enn -20 grader (Clas Ohlson). Den viste -20 grader, og den kom ikke opp før langt ut på dagen etter at den fikk seg en stund i sola.

Løypa var merket, men vi måtte brøyte spor. Etter ca 7 km kom vi til hytta Håhelleren, eid av Stavanger Turistforeningen. På Håhelleren er det ikke lov å overnatte fordi det ikke er sikringshytte ved siden av. Det var uansett for tidlig å stoppe så vi gikk rett forbi.

Vi kom til Taumevatn i 15.30 tida. Da viste GPSen 20,7 km. Taumevatn er eid av Stavanger Turistforening. Det var en trivelig hytte med mulighet for ladding av telefoner og hodelykter fra solcellepanel.

Det beste med hytta var likevel de to Rogalendingene vi møtte inne på hytta. De hadde varmet opp hytta og båret vann, men ikke nok med det. Vi fikk servert biff, ferske grønnsaker og fløtegratinerte poteter. Tror du vi koste oss? Vi gafla i oss 800 g biff i følge kokken, men vi var for sultne og vi syntes det var for godt til at vi klarte å skjemmes. Den beste dagen så langt på turen.

Dag 7: Nydelig tur fra Gaukhei til Øyuvsbu

Vi var ferdig pakket og klar kl. 08.00. Nå var formen god og vi «skulle reise kjerringa.» Det var også denne morgenen dårlig sikt, men scootersporene var fortsatt synlig selv om det hadde kommet enda mer snø. Etter et par timer kom solen opp og vi fikk en nydelig dag over fjellet.

Stesdalsheiene er frodige og dyrerike, og på turen over fjellet så vi både ryper og storfugl. Selv om det var kommet snø samme natt var det spor på kryss og tvers. Vi så spesielt mye spor av lemmen og rev.

Dakota koste seg med alle sporene. Nuuk gikk stort sett i samme tampo, traust og rett frem mens Dakota hadde en mer intervall preget stil. Hun stoppet for å snuse på spor eller annet hun fint interessant for deretter å springe for å ta oss igjen.

Vi var på Øyuvsbu allerede litt over 12.00. Da viste GPSen 16 km. Jeg ville gjerne gå videre ettersom det var så fint vær, men Per mente at nå skulle vi holde oss til planen om å ta det med ro i starten. Slik ble det.

Alle hyttene til Turistforeningen har en hovedhytte og en sikringshytte i tilfelle brann. Vi pleide som regel å velge den minste hytta(sikringshytte) når vi bare var to. Da gikk det ikke så lang tid å få hytta varm. På Øyuvsbu var det ikke tillatt å bruke sikringshytta uten av det var krise. Vi hadde der for ikke annet valg enn å fyre opp den store hytta. På natta viste gradestokken godt under – 20 grader. Vi fikk aldri over 10 grader inne i hytta mens vi var der.

På kvelden fikk vi besøk av en rev. Den jaktet i skråningen bak hytta der snølaget ikke var så tykt. Den drev på i flere timer, og vi hadde god underholdning med å observere hvordan den hoppet opp når den skulle ha tak i noe under snøen. Artig opplevelse og fin avslutning på en flott dag i fjellet.

Dag 6: Norge på langs for dummies

Da vi våknet på Gaukhei var vi fortsatt kvalme etter gårdagens kraftanstrengelse. I tillegg hadde Dakota fått diaré. Trolig hadde også hun fått en reaksjon på den tøffe starten. Løypa mellom Gaukhei og Øyuvsbu skulle også være kvista. Jeg var var glad vi skulle slippe navigeringen i det krevende terrenget og bare følge et spor denne dagen.

Det var dårlig sikt da vi startet, men vi kunne se den kvista løypa. Det gikk veldig lett og greit å gå etter et scooterspor. Farten ble større, og formen og humøret bedre. Dakota virket ivrig og glad og tok pulken lett som ingen ting. Det virket ikke som det plaget henne at hun ikke hadde perfekt avføring.

Da vi hadde gått ca. 7,5 km var det pause. Sjokket var stort da jeg tok opp GPSen. GPSen viste at vi hadde beveget oss i helt feil retning. Jeg hadde ikke fulgt med, men gikk ut fra at Per hadde kontroll. Han trodde at jeg navigerte. Vi så etter alternativer, men det var ingen annet fornuftig løsning enn å gå slukøret tilbake til Gaukhei. Jeg var flau og irritert på meg selv.

Da vi kom tilbake til Gaukhei så vi scooteren som merka løypa mellom Gaukhei og Øyuvsbu. Det var en fattig trøst. Etter denne hendelsen bestemte vi at begge hadde ansvar for navigeringen. Fast rutine skulle fra nå av være at for hver lille stopp skulle posisjonen sjekkes, og begge skulle være enig i hvor vi var og hvor vi skulle.

Denne dagen gikk vi 15 km til ingen nytte, men det ble tross alt en lett dag. Humøret steg også betraktelig etter middag fra Kristiansand Turistforening sitt velfylte lager på Gaukhei. Middagen bestod av bacalao fra boks og pannekaker til dessert. Matlysten var i det minste tilbake.

Dag 5: Blodslit fra Ljosland til Gaukhei

Vi våknet til strålende sol og -10 grader på Ljosland Fjellstove. Det kunne ikke vært bedre. Det var jo nå den «egentlige» turen startet. Vi jukset litt i somme og tok den første etappen etter vei. Det var for å slippeGa logistikken med pulker og ski til Ljosland etter veietappen fra Lindesnes. Det fristet heller ikke å gå 12 mil med skisko.

Planen var å gå på ski i 11-12 dager gjennom Ryfylkeheiene etter DNTs rutenett. Vi kom ikke til å få Wi-Fi, mobildekning, strøm eller dusj før Haukeliseter Fjellstue.

Verten på Ljosland Fjellstove pekte vei til et nypreparert skispor. Dette sporet fulgte vi de første 5-6 km. Etterhvert ble det åpenbart at tråkkemaskinen ikke skulle samme vei som oss. Da begynte det jeg vil kalle for et «laus snø helvete». Dere får unnskylde mitt nordnorske språk, men jeg fant ingen andre ord som kunne beskrive hvordan det opplevdes.

I utgangspunktet hadde vi lest at det skulle være kvistet løype frem til Kristiansand Turistforening sin hytte, Gaukhei. Det var dagens mål. Vi fant ikke denne løypa. Den gikk ikke etter sommerstien i alle fall for der gikk vi helt til vi kom til et åpent vann. Da begynte vi å gå etter GPSen.

Ryfylkeheiene var på ingen måte flat. Det gikk opp og det gikk ned, og snøen var dyp. Planen var at hundene skulle dra pulkene, men selv om de gjerne ville kom de ikke av flekken hver gang det gikk opp.

Per hadde laget et smart system med draget slik at vi enkelt kunne overta pulkene. Se bilde ovenfor. Per tok den store pulken på ca. 50 kg, og jeg og hundene den minste på ca. 15 kg. I tillegg hadde vi hver vår sekk.

Sola gikk ned og det begynte både å blåse og snø Det gjorde ikke jobben lettere. Da vi endelig kom til Gaukhei var det blitt mørkt. Heldigvis var det lys i hytta, og vi møtte en hyggelig familie på 3 som hadde fyra og smelta vann. Jeg var letta, men utslitt. For en manndomsprøve. Jeg lagde mat, men vi var for slitne til å spise.

GPSen viste at vi hadde gått 22,5 km. Vi hadde definitivt ikke funnet den korteste ruta.