Okstindene

Feil
Denne videoen finnes ikke
P1010146

Helgas tur gikk til Okstindbreen. Okstindbreen og Okstindan er min nærmeste «lekeplass». Hit har jeg mange turer og de fleste turene foregår i mai og juni. Da er området kanskje på sitt flotteste særlig hvis man tar turen i strålende sol.

Okstindan ligger lettest tilgjengelig fra Lerskadalen i Hemnes kommune på vinteren, men det er også mulig å gå fra Bryggfjelldalen, eller fra Umbukta via Gressvasshytta.

Vi startet tidlig om morgenen for å få best mulig skiføre, og det fikk vi. Det var skare og fint hele veien. På tur opp passerer vi Rabothytta. Tidligere omtalt i blogg 2016.

P1010048

Vi satte opp teltet på breen, og lot hundene på springe fritt ettersom det ikke var andre å se på flere km. Det likete de godt og herjet og sprang. Det var nesten merkelig hvor mye energi de kunne ha etter å ha gått over en mil og 1200 høydemeter.

P1010148

Mange kommer på randoneski når de skal til Okstindene, men vi foretrekker vanlig fjellski. Det er greit å gå opp til brekanten på randone, men fra brekanten og opp til toppen av breen er det 5 km med slakk stigning. Der er det fint å lange ut på langrennski. Ulempen er selvsagt at jeg ikke får det like artig og lett ned, men jeg har jo uansett hundene jeg må vente på. Fjellski uten kvasse stålkanter er selvsagt best for hundene.

P1010144

Nå var vi på breen og kunne velge mellom topptur til flere tinder. Jeg har tidligere besøkt Okstinden, Tvillingtinden, Vesttinden og Oksskolten. Det er topper som greit kan bestiges uten ekstra sikring.

Det ble topptur til Okstinden denne gangen, men da vi kom ned til teltet noen timer senere visste det seg at vi hadde vært for slurven med smøringa. Knall rød nese og brente ører. Ikke bra. Det ble en ubehagelig natt, men ellers var turen veldig flott.

Sykkeltur med hundene

Det er selvfølgelig viktig med god trening før man legger ut på langtur. Jeg lurt litt på hvordan vi skulle klare å trene Nuuk og Dakota skikkelig når det ikke var snø. På sommeren blir det ofte kortere turer enn på vinteren. Hundene springer lettere på hardt underlag enn i løs snø, og det går ikke like fort med meg på føttene som med ski. Det ender gjerne med at jeg kommer hesblesende heim med en en opplagt hund foran.

Jeg har syklet med Nuuk tidligere. Da har jeg hatt han foran meg, men med Dakota var jeg mer usikker siden hun surrer mye frem og tilbake når vi går. Plutselig kan hun stoppe, og det er ikke enkelt når du har stor fart på sykkel. Jeg bestemte med derfor for et sykkelfeste på siden av sykkelen for våre første sykkelturer. Festet har en mekanisme som skal løsne om bevegelsen fra Dakota blir for brå. I tillegg kan Dakota løpe ved siden av veien som gjerne har et bedre underlag for henne enn asfalt.

Dette har fungert helt utmerket, og vi har syklet nesten hver uke. Vi varierer mellom en løype på ca. 5 km og en som er 1 mil. Det virker som hundene liker denne trimmen. Vi har selvsagt også andre turer der vi går med hundene, men det er greit å kunne variere. Hvis man har dårlig tid en dag er sykling perfekt for da får man mange km på kort tid.

 

Svartisen med toppturer

Denne turen må kunne kalles vårens vakreste eventyr. Planen var å gå over Svartisen fra Glomfjorden til Rana sammen med Polarsirkelen Turlag, men pga dårlig værmelding for torsdag og fredag ble det en litt kortere tur. Turen ble likevel fantastisk bra.

Vi startet opp Brundalen med store tunge pulker fredag ettermiddag. Målet var en helg på østisen av Svartisen. Været var ikke perfekt, men prognosene var bra. Jeg var spent på føret siden det hadde regnet godt før vi startet. Heldigvis var det brukbart i scooterløypa. Vi slo leir like nedenfor nedre Brunvatn. Ketil hadde tatt med en hel sekk med ved så det mangla ikke på bålkos om kvelden.

IMG_2261.JPG

Dagen etter stod vi opp til strålende sol. Mens vi spiste frokost kom 2 spreke, glade karer forbi, Bjørn og Otto. Bjørn og Otto hadde som mål å springe over flest mulig  toppene på Svartisen. De samla på topper på Peakbook kunne de fortelle.

Vi pakka sammen og tok oss opp til Blakkåtinden (1300 m.o.h) . Og videre derifra og inn et stykke på østisen. Der slo vi leir.

IMG_2295.JPG

Søndag morgen ble det igjen frokost i strålende sol før fikk på oss skiene. Vi passerte Blokksberg (1306 m.o.h) på tur opp på Nordre Istind (1572 m.o.h). Den siste delen opp på toppen gikk vi uten ski. På toppen fikk vi lønn for strevet for med slikt vær så vi det meste av vakker natur som Nordland har å by på.

Svartisen 2

Tilbaketuren gikk greit til vi kom ned i Brundalen. Sola hadde gjort sitt så både hundene og vi fikk slite litt ekstra i varmen, men det var ikke vanskelig å holde humøret oppe helt ned til Svartisdalene etter denne opplevelsen.

 

 

 

Saltfjellstua

I begynnelsen av mai 2017 gikk turen til Polarsirkelen Turlag sin hytte ved Bjellåvatnet, Saltfjellstua.

Det hadde vært sol fra skyfrihimmel i flere dager i strekk  mens jeg var fanget på kontoret. Jeg var derfor rask med å pakke pulken når det endelig ble en fridag. Per  hadde vakt og måtte være heime.

IMG_2161Da jeg kom opp til Semska og Annas plass på Saltfjellet ble jeg overrasket. Parkeringsplassen var nesten full. Her var det åpenbart ikke bare jeg som hadde planer om å tilbirnge helga i Saltfjellet.

En av grunnene til at det var så mange biler var at Salten trekk- og brukshundklubb hadde samling på Bjellåvatnet, kunne en dame som holdt på å rigge et hundespann ved parkeringsplassen fortelle. Ja, ja trivelige folk i alle fall, tenkte jeg, og rigga mitt lille «spann» Nuuk og Dakota.

IMG_2170

Vi fikk en fin tur innover. Sol, noen minusgrader og flott føre. Nuuk og Dakota hadde mange distraksjoner på veien, siden det var en del spor etter andre hunder i løypa.

Det var overraskende nok nesten ingen tengn på at det var vår i fjellet til tross for at vi skulle feire 1. mai denne helga. Det var mer snø i fjellet enn jeg tidligere har registrert så seint.

IMG_2175Da vi kom til Saltfjellstua var det som ventet, mye folk, pulker og hunder. Jeg fikk likevel en seng til tross for at det endte opp med 20 stk. som overnattet på Saltfjellstua. Det gikk helt fint, og fordelen er jo at man treffer mange hyggelige folk. En «gutte» gjeng  på min alder, spanderte kransekake som de hadde fraktet den lange veien til Saltfjellstua ferdig oppsatt og pynta. De hadde forøvrig mye annet godt også så det var ingen som gikk til sengs hverken sulten elle til tørst den kvelden.

Jeg satte ut 5 «standva» i Bjellåvatnet som jeg henta dagen etter før jeg gikk heim. Det gikk ikke fisk på et eneste ett. Trøsten var kanskje at jeg møtte ingen som kunne melde om godt fiske til tross for at det var mange fiskere. Jeg talte 16 telt på Bjellåvatnet.

IMG_2160Hundene og jeg fikk en fin tur tilbake. Det var varmere og mindre vind, men føret var fortsatt bra.  Da vi hadde pause på en av de få bar flekken som var i fjellet kunne vi kjenne varmen og fornemmet at våren var like rundt hjørnet.

 

Fra Akersvatnet til Øverdalen i Dalsgrenda

IMG_2137

Påsken ble avsluttet med en fint tur heim fra hytta. Det gikk litt trått i begynnelsen for det var mange lukter i hytteområdet som skulle undersøkes, men da vi kom ned på Akersvatnet fikk Nuuk og Dakota fart på seg. Det var fint føre, hardt og glatt.

Etter 10 km kom vi til Nevertjønnlia. Der ligger noen hytter, og fra Nevertjønnlia er det derfor merket scooterløype ned til Øverdalen. På vinteren går løypa etter fjellet, mens på sommeren er det vanlig å følge dalen. Det går ganske bratt opp fra Nevertjønnlia, men når vi er kommet opp følger vi fjellryggen og blir belønnet med en fantastisk utsikt mens du følger fjellryggen mot Dalsgrenda.

Det er ganske bratt nedkjøring på slutten, men siden jeg observerte mye spor etter rein var det uaktuelt å slippe hundene løs. Det gikk likevel forbausende bra. Nuuk har lenge vært flink til å springe rett bak meg når det går nedover, men denne dagen så det ut til at Dakota også hadde forstått at det var lurt.

Det er 25 km til brua i Øverdalen fra hytta vår. Vi bruke 3,5 time. Det er nok rekord. Hundene var i god form etter mange gode turer i påsken.

IMG_2139

Fra Akersvatnet til Røssvatnet

IMG_2120Mange gode opplevelser sitter igjen etter det som må kunne betengnes som den beste påsken dette århundre. Sol fra skyfri himmel og godt skiføre gjennom hele påsken.

Vi har i mange år hatt som tradisjon å gå fra hytta i Akesvatnet til Røssvatnet.  I år tok vi denne turen på onsdag, og det skulle vise seg å være et bra valg. Vi startet tidlig med hyttenaboen og 2 av guttene våre i turfølge. Det var ikke helt skyfritt da vi startet, men himmelen åpnet seg etterhver og  det ble en fantastisk dag.

IMG_2122

Dakota var veldig gira i begynnelsen. Hun pendla hit og dit og dro i tauet alle veier, men da vi hadde gått 1 mil og var kommet ned på Gressvatnet var hun blitt bedre. Da holdt hun en ganske rett linje, og skuldrene kunne senkes, og turen nytes.

IMG_2134

Med så fint vær ble det selvsagt lange pauser og kaffebål. Vi brukte likevel ikke mer enn 8 timer og gikk tilsammen 31,5 km. Bra start på påsken.

Fra Hemavan til Ammarnes

IMG_2072Etter en vinter med mye dårlig vær ble det endelig en helga hvor vi kunne gjennomføre en en langtur på ski. Turen gikk fra Hemavan til Ammarnes etter Kungsleden sammen med Polarsirkelen Turlag.

Vi startet fra Centrumsliften i Hemavan skisenter i Sverige fredag 31. mars kl. 09.00. Siden jeg hadde 2 hunder og pulk valgte jeg å gå opp mens resten av følget tok heisen.

Været var strålende, og føret bra. Jeg var spent på hvordan det skulle gå med Nuuk opp de brakke bakkene siden jeg ikke hadde hatt pulk på Nuuk på et år. Min bekymring skulle vise seg å være berettiget.  Nuuk var ikke så intressert i å gå opp med en tung pulk, men med litt hjelp fra meg kom vi oss opp. De andre hadde heldigvis ikke ventet så lenge siden det hadde vært kø i bilettluka pga det fine været.

IMG_2081

Vi fulgte Kungsleden mot Viterskalstugan. På Viterskalstugan serverte de varme vafler og kako med krem.  Det ble en deilig og lang lunsj, men til slutt gikk turen videre i retning av Syterstugan.

Siden jeg hadde to hunder holdt jeg større fart enn resten av gruppa. Det ble for slitsom å hele tiden bremse hunden så etter en stund lot jeg Nuuk bare gå i sitt tempo, og så fulgte Dakota etter. Vi kom derfor først til Syterstugan. Da viste GPSen 22 km.

Syterstugan er eid av den Svenske Turistforeningen. Hytta var funksjonell, men ikke spesielt lukseriøs. Det var et eldre ektepar som fungerte som hytteverter på hytta. De tok i  mot betaling for overnatting og solgte hermtikk, øl, chips og sjokolade.

IMG_2090

Dagen etter, 1. april, var været fortsatt bra, men litt mer skyer. Målet var Servestugan.  Jeg bestemte meg for å skille lag med resten av gruppa og legge turen innom Tarnasjostugan. Det skulle bli en litt lenger tur, men da fikk jeg gå i scooterspor. Jeg mente at det ville være en fordel for Nuuk. Han gikk nemlig gjennom «skara» når vi kom utenfor løypa. Da jeg kom ned på Tarnasjøen så jeg et merka spor over isen og tenkte at her var det bare å følge scooterleden. Hundene var gira og det gikk fort, men etterhvert begynte jeg å stusse over retningen. Jeg tok opp GPSen og fikk sjokk da jeg forstod at jeg hadde gått 5 km i feil retning. Hvordan er det mulig?

Vi snudde og tok samme vei tilbake. Da vi endelig kom frem til Tarnasjostugan var klokka 14.00 og vi hadde gått 25 km. Jeg tok en lang pause så hundene fikk hvile før vi tok fatt på turen over fjellet. Vi fulgte scootersporet for å spare Nuuk. Dakota ble sliten på slutten, men Nuuk stod løpet ut og dro Dakota med seg. Da vi kom frem til Severstugan viste GPSen 42 km. De andre var kommet frem og ventet med en kald øl. Gjett om den smakte godt?

Den siste dagen var været blitt grått og det var meldt snø og vind. Vi valgte derfor den korteste ruta videre til Ammernes. Det ble 20 km i rolig tempo, med en liten nedoverkjøring de siste km. En milepel var nådd. Dakota hadde gjenomført sin første 3 dagers tur på snø.

IMG_2098

Finnmarksløpet

 

Alta kirke

Hvis du er hunde- og friluftsintressert er det ikke dumt å ta seg en helg i Alta i midten av mars. Da arrangeres  Finnmarksløpet. Europas lengste og kanskje tøffesest hundeløp. Løpet starter i Alta sentrum, krysser Finnmark til Kirkenes i øst før hundespannet snur og springer den lange veien tilbake til Alta, 1070 km tilsammen.

Jeg var i Alta sammen med Per, og vi var heldig og fikk med oss starten i Alta sentrum i 5 minus og sol. Perfekte forhold for en folkefest. Vi var tidlig ute og fikk en runde på parkeringsplassene hvor hundekjørerene hadde stilt opp spannen før start. Det var fantastisk å se de gira og glade hundene hoppe på startstreken for å komme i gang.

Det var bare et hundespann med Alaska Malamut av de vel 130 som startet. Det er forståelig, men jeg synes det er litt synd. Reine raser av polarhunder som f.eks Malamut har måtte vike plass for blandingsrasen Alaska Husky som er lettere og avlet for løp. Det er de som vinner Finmarksløpet.

15 km fra Alta finnes det et fantastisk ishotell, Sorrisniva. Vi syntes hotellprisene på ishotellet var litt for stive for oss, men vi tok en tur innom for å se kunstverket. Det var en flott opplevelse, og vi lot oss imponere av både isskulpturene, størrelsen på hotellet, isbaren og iskapellet som finnes i tilknytning til hotellet. Besøket ble avsluttet i resturanten, og den kan virkelig anbefales.

Ishotell

Ishotell 2

I9aQ-sclyHcJSyJUNwNengZFCWIS3ll-689mUf-eNCkQ
Gjengitt med tillatelse fra fotograf Knut-Sverre Horn i NRK

 

 

 

 

 

 

Hallingnatten (1314 moh)

Dagens tur startet fra Nesbyen alpinsenter, og målet var Hallingnatten. Etter løypekartet skulle det bli en tur på 15 km opp til toppen. Vi startet på 760 m.o.h ved siden av servicebygget til alpinanlegget, men hvis man ikke vil ha så mye stigning kan man ta heise opp og starte på 1115 m.o.h.

natten

Etter en våt vinter føltes det fantastisk å gå på perfekt føre i nypreparerte løyper. Hallingnatten er en relativt lett topp å gå til med «trikkespor» helt opp. Turen opp tok oss 2,5 time. Da hadde vi et par drikke- og appelsinpauser.

Det var ikke helt klart på toppen denne dagen, men på gode dager kan man se både Hallingskarvet, Hemsedalsfjellene og Gaustatoppen. Vi var ikke så heldig denne gangen, men turen var fin likevel.

Hundene fikk kjørt seg nedover. Dakota som hadde jobbet hardt i oppoverbakkene ble sliten på slutten. Turen avsluttet vi med kaffe og nystekte vaffler på kafen på alpinsenteret. Kan en dag bli bedre?

hallingnatten

Fottur på La Palma

16388277_10211728302271386_4786257302982843401_nNår du blir lei av å gå tur innpakket i flere lag med klær og med hodelykt på hodet kan en tur sørover til sydlige strøk være et bra alternativ. Vi lot i alle fall stormene få rulle innover kysten mens vi satte oss på flyet til La Palma. La Palma er den nordvestligste av de sju store Kanariøyene. Den kalles «La Isla Bonita» – den vakre øya. Øya har ikke like mange strender som Tenerife og Grand Canaria. Det er trolig årsaken til at denne øya ikke har så mange turister. For de som ønsker fotturer er denne øya perfekt.

Vi reiste sammen med et reiseselskap og hadde 4 dager med guide og to turer alene. Det er ikke vanskelig å finne frem selv, men det er behagelig at noen arrangerer alt for deg. Du trenger ikke tenke på annet enn hva du skal ha på deg. Vi var også heldige og fikk en usedvanlig god lokal guide som fortalte om alt fra geologi, historie, biologi, teknikk og kjærlighetshistorier og lokale sagn.

La Caldera de Taburinete

16194948_10211728302151383_6318292186920156338_n
Den første dagen gikk vi i La Caldera de Taburinete. Det er er en nasjonslpark som ligger midt på øya. Den er omgitt av flotte fjeltopper som er 2500 m høye. La Caldera de Taburinete er også et av verdens største vulkankrater. Turen startet på 1400 m høyde. Vi gikk 16 km, ca 850 meter nedstiging og ca. 100 meter stigning. Med andre ord en lett og fin start i frodig natur og godt vær.
Vulkanruten

16195957_10211728303431415_7170337701465891117_n

Den andre flotte turen vi gikk var sørover etter vulkanruten.  Jeg syntes det var den beste turen. Turen startet på 1440 meters høyde, fra El Pilar. Vi gikk mot Las Deseadas, som er to gamle kratere. Det siste utbruddet fra vulkanen var i 1949. Toppen ligger på 1949 meter over havet, og derfra kunnne vi se over til Tenerife og La Gomera. Etter 19 km kunne vi avsluttet i en bar i Fuencaliente.

16265930_10211728303471416_4229954284222175233_n

Urskog

16195538_10211728304391439_7158921103083385041_n

La Palmas har en  vakker ikke-tropisk regnskoglandskap, Los Tilos. Skogen er vernet på grunn av alle plantene, et biosfærreservat. Vi besøkte reservatet, og opplevde en frodig skog med mange ulike fugler, planter og trær. Da vi kom ut av skogen avsluttet vi med å gå ned til i byen San Bartolo.

La Palmas høyeste fjell – Roque de los Muchachos

16195397_10211728305231460_2746754612242017921_n

Den siste dagen tok vi turen til La Palmas høyeste fjell, Roque de los Muchachos. Vi startet ved fjelltoppen Pico de la Cruz, som ligger på 2350 meters høyde. Etter bratt stigning nådde vi et fint utsiktspunkt hvor vi kunne se ut over La Palmas grønne nordside. Etter ytterligere litt stigning når vi toppen av Roque de los Muchachos, 2426 meter over havet.  Til sammenlikning er Galøpiggen på omtrent samme høydemeter, 2469 meter.

75 prosent av alle nettene på La Palma er stjerneklare med lite lysforurensning. Det gjør øya til et av den nordligste halvkules beste steder for observasjon av verdensrommet og stjernene. Jeg telte 14 teleskoper. Et av teleskopene skal være blandt verdens største teleskop, Gran Telescopia Canaria og La Palma observatoriet.

Vi syntes dette var vel verdt pengen, og er klar for nye vinterstormer og mer mørketid..