bergits

Dag 69: Stabilt dårlig føre, men flott tur til Famvatnet

Føret var stadig like utfordrende spesielt for hundene, men været var godt og humøret bra. Vi forlot den hyggelige jakt familien på Krutvatnet og gikk i strålende kaldt vær over Krutfjellet.

Oppå fjellet var det strålende utsikt og godt føre. Ingen mennesker var å se, bare ryper.

Ned til Famvatnet var det åpne bekker som førte til at vi måtte lete litt etter plasser å passere, men det gikk fint. Den beste dagen så langt.

Den siste biten til Statnetts hytte på Famvatnet gikk etter vei. Totalt 19 km

Dag 68: «White out» til Krutvatnet

Snille Gunder stilte opp med scooter for å kjøre opp løype til oss om morgenen. Det går egentlig en godkjent scooterløype fra gården hans, men den var ikke oppkjørt. Gunder kunne fortelle at det var stadig færre scootere etter løypene.

Med fin løype og uten pulker gikk det greit opp lia.

Oppå fjellet fant vi pulkene som Gunder hadde kjørt opp. Noe av det som har vært fantastisk med å gå denne lange turen er nettopp møte med flotte mennesker. Jeg opplever også at det er noe eget med mennesker som lever på fjellet. De har en egen ro, og tar seg alltid tid til oss.

På fjellet var det helt hvit og vanskelig å se. Vi gikk på GPS og kompasskurs hele veien over til Krutvatnet.

I lia ned fra fjellet merket vi godt at det var betydelig skredfare. Det «drønnet» i snøen uansett hvor vi. Det førte selvfølgelig til at Nuuk ikke ville gå. Nuuk har som tidligere beskrevet alltid lagt seg ned og nektet å gå når han hører drønn». Per måtte ta pulken samtidig som han lokket med seg hunden. Det gikk sakte, men fremover helt til Per var uheldig og datt. Da gikk det et voldsomt «drønn» over hele fjellsida, og det forplantet seg ned til sletta der jeg og Dakota stod. Nuuk fikk panikk og sprang oppover. Det var ikke annet å gjøre enn å gå opp å hente han.

Da vi kom ned til Krutvatnet fant vi Kåtbukta, eller «Kåtboktæ» som de sier lokalt. Da hadde vi gått 24 km. I Kåtbukta har Statskogs en hytte, Krutvasshytta. Det var det godt å komme inn for Krutvasshytta var allerede varm og god. En far og to døtre, Ivar, Live og Ida, var kommet for å gå på jakt i området. Vi var lettet og glad for at det bare var hyggelige folk vi skulle bo sammen med på så få kvadratmeter.

Ida, bare 15 år, men allerede en erfaren rypejeger.

Dag 67: «Norge på langs boller» i Gardsmarka

Storm og uvær hadde herjet Nordland noen dager. Vi hadde derfor utsatt oppstart av etappen, men hva gjorde vel det når vi ble møtt av naturen på sitt beste. -5 grader, klart og nysnø. Vi var full av energi og gledet oss til å komme i gang.

Vi var også svært takknemlig for at vi hadde fått med oss Dakota. Hun var blitt frisk ved hjelp av antibiotika, men manglet pels på sidene. Vi valgte derfor å kle på henne dekke for å unngå frostskader og irritasjon fra seletøyet.

Ettersom det hadde kommet 70 mm med nedbør de siste to-tre dagen var det betydelig snøskredfare meldte varsom.no. Ruta over fjellet fra Harvassdalen til Granes camping var vi usikker på siden det sannsynligvis lå skavler i lia ned til Granes. Vi bestemte oss derfor for scooterløypa gjennom skogen.

Vi fulgte veien frem til Kroken. Vi hilste på flere elger etter veien. De var nok sultne etter flere dager med dårlig vær. Det er ikke lett å spise når stormen hyler rundt ørene.

Fra Kroken gikk vi opp i scooterløypa mot Vangen. Vi var svært overrasket over at det ikke fantes et eneste scooterspor i scooterløypa. Løypa gikk bratt oppover, og pulkene var tunge. Det var mye snøen så gikk dette ikke fort, faktisk var vi nede i 1 km i timen. Hvor var alle scooterne når du trenger dem?

Etter 6 timer vassende i snø innså vi at vi hadde gjort en kraftig feilvurdering med hensyn til hvor fort vi skulle gå i scooterløypa. Vi kom ikke til å nå dagens mål som var Gardsmarka. Vi snudde på veien til Unkervatn og gikk tilbake til vei. Vi fulgte deretter veien på ski mot Hattfjelldal og fikk etterhvert skyss med bil de siste km til Garsmarka. Vi hadde gått 32 km ifølge GPSen.

I Garsmarka ble vi tatt veldig godt imot av Gunder. Han hadde lagt i ovnen i hytta vi skulle leie slik at det var varmt da vi kom. I tillegg ble vi bedt inn til han og kona på noe han kalte for «Norge på langs boller». Ikke vet jeg hva de var laget av, men de smakte himmelsk.

Rørosløpet 2019

Rørosløpet har jeg lenge hatt lyst til å delta på, og i år passet det. Vi hadde tid og anledning, og det var bare en uke til vi startet videre nordover til Nordkapp. Vi så på deltakelsen som en mulighet for å få en gjennomkjøring av hundene, skiformen og utstyret før turen.

Rørosløpet er et hundeløp som går over to dager. Etappene er 30 km både lørdag og søndag. Løpet er åpent både for slede og nordisk stil. Vi stilte i 1 spann nordisk stil. Det vil si en hund med pulk som inneholder obligatorisk utstyr mens eiere går på ski eller snørekjører bak.

Løpet starter ved Vauldalen fjellhotell som ligger i Femundsmarka 4 mil øst for Røros. Vi kjørte derfor dit på fredag kveld og ble godt mottatt med kaffe og heimebakte småkaker. Det var en opplevelse bare å se så mange hunder samlet på et sted. 55 deltakere var påmeldt, hvor mange hunder hver deltaker hadde vet jeg ikke, men det kunne ikke være få. En av de første vi møtte da vi kom til Vauldalen var Inger. Hun er eieren av Cooper, og Cooper er Dakotas bror. Artig å se hvor stor og flott han var blitt.

Vi har aldri tidligere vært med på hundeløp så jeg var veldig spent. Alle i nordisk startet først før de større spannene fikk slippe til. Det snødde og var litt vind da vi startet, men hundene virket gira og glad, og det gikk i det minste fort ut fra start.

Det tok ikke mer enn 3-5 km før vi ble tatt igjen av flere store spann. Det snødde tett på det tidspunktet, men vi fortsatt i sporet til de som hadde passert oss. Det skulle vi ikke gjort. Plutselig hadde vi tatt igjen 4 spann som stod fast i en snørik li uten mulighet for å komme videre. En hadde gått feil og en hel rekke hadde fulgt i det samme feile sporet inkl. oss. Frustrasjonen var tydelig hos hundekjørerne som bare bestod av juniorer.

Det var ikke annet å gjøre enn å ta opp kart, kompass og GPS. Det ble litt «grynning» i snø, men etterhvert fant alle tilbake til løypa. For oss betydde ikke denne avstikkeren noe, men jeg hadde ondt av juniorene som hadde mistet så mye tid. De var jo bare unger i mitt hode. Forhåpentligvis lærte de noe, og ble litt klokere til neste gang.

Dag to gikk veldig mye bedre enn første dag. Været og føre var bedre, og hundene begynte å få en forståelse for konseptet. Våre hunder er ikke vant med at de skal spring når de har pulk. Ofte går jeg eller Per først så kommer de etter, men her skulle de dra oss samtidig som de hadde pulk. Det var nytt, og noe de ikke var vant med, og slett ikke noe de hadde tenkt å begynne med helt av seg selv. 3 mil uten stopp var heller ikke noe vi hadde gjort før. Nuuk viste tydelig at han syntes det burde være pause flere ganger på dag 1. Han la seg rett og slett ned ved siden av løypa. Dag 2 gikk det bedre.

Vi syntes likevel at vi hadde en fin tur med mange nye opplevelser. Vi fikk møtt og snakket med mange hyggelige og erfarne hundeeiere, gått i fine løyper i vakker natur, spist god heimlaga mat på Vauldalen fjellhotell, og fått erfaring i en ny aktivitet.

Jeg lot meg imponere av flere hundekjører, men det som imponerte mest var de unge kjørerne. Den yngste bare 11 år. Hvordan klarte de å håndtere et helt spann? Det var bare helt utrolig bra. Selv hadde jeg mer enn nok med å få mine to til å gjøre det jeg vil.

Forberedelsene til neste etappe er godt i gang, men vi har en utfordring

Vi er godt igang med forberedelsene til neste etappe, og vi er selvsagt begynt å glede oss. De siste månedene har vi både syklet, sparket, gått på ski og på føttene, og dratt på dekk.

Nuuk og Dakota har også fått noen runder i hundespann i høst sammen med en hyggelig dame som driver med hundekjøring. Det var en artig og kjekk avveksling i treningsopplegget.

Utfordringen vår ligger i en syk hund. Dakota har fått påvist allergi for div. mat og mange ting i miljøet. Det gjør henne sårbar for hudinfeksjoner. Etter en runde med våteksem i august har hun fortsatt ikke kommet seg. Det er stadig tilbakefall hvor vi oppdager nye områder som er rødt og betente. Så lenge det er kaldt går det bra, men når mildværet kommer får hun problemer. Hele høsten har i grunnen gått med til å forsøke å få henne frisk. Vi håper fortsatt på at hun skal være med, men vi er forberedt på at det kanskje ikke går. Det er synd både for henne og oss. Dette er en hunderase som er født til å gå på tur, og som elsker det. Og hva er vel et Malamutliv uten tur?

Nyttige nettsider

Både under planleggsfasen og underveis på turen har vi hatt god hjelp fra følgende nettsider:

UT Oversikt over hytter og ruteforslag fra Den Norske Turistforeningene (DNT).

GodTur Turforslag med beskrivelser og kart.

Norgeskart Fra dette nettstedet har vi skrevet ut alle kart som vi har benyttet på turen.

FINN kart Kart med måleverktøy.

Skisporet Oversikt over alle oppkjørte skiløyper i Norge.

Vintermerkede løyper Oversikt over kvistede løyper i 2018 merket av DNT.

Svenska Turistföreningen Oversikt over Svenske turistforeningshytter

Sverige Kart over Sverige med løyper og hytter.

Finland Kart over Finland.

Finnmark Kart og oversikt over bl.a. løyper for scooter og hundekjøring.

Varsom Flom, is, snø og jordskredvarsling fra NVE.

Norge på langs Liste over alle som har gått Norge på langs, og link til blogger.

Turblogger Oversikt over gode tur- og friluftsblogger.

Erfaringer med hund på lange turer

Vi har nesten bare gode erfaringer med å ha hund med på tur. Hundene har vært fantastisk gode turvenner. Når vi opplever motgang er de med på å holde humøret oppe. Det smittet å se hundene logret med halen og utstrålte glede over å være med. Spesielt Dakota viste mye energi og pågangsmot på veien mot Nordkapp. Hun ville fremover selv om det var dårlig føre og ruskete vær. De var alltid lojale og ble stort sett med på det vi bestemte.

Ofte kunne de gi litt ekstra hvis de så en hytte i horisonten på slutten av dagen. De koblet nok hytte sammen med mat og hvile. Når vi kom fram til hytta, og det ikke var riktig hytten kunne du se at de ble litt skuffet over at vi skulle videre. Det gikk heldigvis over på noen sekund, og snart var de i gang igjen. Da de på nytt så en hytte i horisonten gira de enda en gang opp, og slik kunne de holde på til vi kom til rett hytte.

Jeg opplevde at jeg kom mye nærmere hundene da vi gikk «Norge på langs». Vi ble et team, og de var fullverdige medlemmer i teamet som skulle fungere sammen. Vi ble godt kjent underveis, og fikk innsikt i hva de klarer under ulike forhold. Jeg følte stor takknemmelighet for den jobben de gjorde for oss med å dra pulkene store deler av turen.

Pulk

Begge hundene hadde pulk. Vi brukte et vanlig drag som vi hadde bygde om til hundedrag. Det er beskrevet i bloggen, «Utstyr» publisert 25. april 2018.

Dakota hadde 15-30 kg, og Nuuk hadde fra 30 til 50 kg. Vi lastet ikke så mye på Dakota den første sesongen vi gikk «Norge på langs» siden det var hennes første sesong, men hun klarte seg utrolig godt. Nuuk tok store lass, men vi måtte hjelpe til i nesten alle bratte bakker. Når det var mye nedover tok vi ofte over pulkene selv både fordi det gikk fortere, fordi vi ville unngå skader og fordi hundene skulle få springe litt fritt. Det satte de selvsagt stor pris på.

Overnatting

De fleste DNT hyttene vi har vært innom har vært utstyrt med hunderom på en av hyttene, gjerne sikringshytta. Regelen er at når hundene er inne på DNT hyttene skal de ligge i et hundebur som står klart. Nuuk og Dakota var ikke vant til å ligge i hundebur, og ofte var det bare ett hundebur. Vi valgte derfor å la hundene sove ute uansett om vi overnattet i hytte eller telt. Hundene sov i pulken eller på et underlag som vi hadde med. Vår opplevelse er at det fungerte fin.

Det var bare på en plass, Bleskestadmoen, like sør for Haukeliseter fjellstue at vi tok hundene inn. Da vi kom til DNT hytta Bleskestadmoen var det veldig kaldt, 26 minus og 15 m/s. Det var heller ingen fokksnø å gjemme seg i for hundene. Nuuk pistret noe han vanligvis ikke gjør. Vi mistenkte at det kunne være fordi han syntes det var kaldt eller for mye vind. Jeg vet ikke årsaken, men det ble i alle fall stilt da vi tok hundene inn i uthuset.

Hundemat

Da vi gikk «Norge på langs» økte vi hundematen med 50% i forhold til det som var oppgitt på pakken. I tillegg blandet vi inn Delfiafett. Dakota har allergi og hadde slitt med våteksem så hun hadde fått anbefalt et hundefor fra veterinær for hunder med hudproblemer, Derm Defense fra Hills. Dette foret brukte vi bare første sesongen. Hundene mistet mye vekt, og foret veide mye. I tillegg var hundene ofte plaget med dårlig mage. Vi var derfor ikke spesielt fornøyd med det foret.

Den andre sesongen brukte vi Provit frysetørket storfevom. Det var lett i vekt og hadde høy energitetthet. Hundene elsket foret. Vi erfarte at det var viktig at det fikk stå i vannet til foret var helt oppløst. Da slapp hundene å få luft i magen. I tillegg til storfevom gav vi hundene litt lakseolje eller noen terninger med Delfiafett. Laksjeolje er bra for hundene, men litt tungt og sølete å dra på. Delfiafett kunne vi kjøpe underveis og var praktisk å skjære opp ute. Vi begynte også å gi hundene kokt ris sammen med maten. Jeg kokte porsjonspakker med ris og hundene delte en pakke hver dag. De fikk også vannet som risen hadde kokt i. Etter at vi begynte med ris hadde hundene ingen plager med magen mer. Hundene gikk ikke like mye ned i vekt den andre sesongen og fungerte bedre. Vi var derfor mest fornøyd med blandingen av fett, ris og frysetørret vom, og har fortsatt med den kosten.

Bekymringer og ulemper med hund

Det er flest plusser med hund, men også noen ulemper. Vi var mer sårbar for dårlig føre. Hundene har ikke ski så når det var laussnø stoppet det nesten opp. Det var derfor viktigere å finne gode spor og løyper for å få fremdrift. I tillegg var det utfordrende med høye temperaturer. Polarhunder tåler ikke varmen så godt så vi måtte tilpasse aktiviteten etter temperaturen. Spesielt hannhunder er veldig sårbare står det i litteraturen, og det er også vår erfaring. Nuuk var alltid den første som fikk tegn på overoppheting. Grensen går ved 15 grader.

Noen ubehageligheter og arbeid følger med det å ha hund, men hvis noen skulle være i tvil, fordelene med å ha hunder er så mange at etter vårt syn veier det opp for ulempene.

Oksskolten – Nord Noges høyeste fjell

Oksskolten er Nord Norges høyeste fjell, ligger i Okstindan massivet og måler 1916 m. Det er et populært turmål spesielt på sommeren.

Polarsirkelen Turlag hadde tur til Oksskolten en vakker helg i måneskifte juli/august. Jeg og Per hadde fått det ærefulle oppdraget å være turledere. Planen var å gå opp søndag, men fredagskveld måtte vi endre våre planer. Da oppdaget vi at det var meldt 20 m/s og nedbør på Oksskolten på søndag, men lørdag skulle det være fint. Det var 20 stykker som hadde meldt seg på, men på så kort varsel ble det bare 9 personer som hadde mulighet for å komme. Det var synd at ikke flere hadde anledning siden denne dagen var det fine forhold for en tur.

Skiftende vær er karakteristisk for Okstindan, og flere andre topper som er så høye. Det kan derfor være lurt å legge inn noen alternativ dager hvis man har planer om en topptur i den høyden.

Vi overnattet på Kjensvasshytta som er eid av Hemnes Turistforening fra fredag til lørdag. På fredagskvelden tilpasset vi breutstyr, ble litt kjent og spiste en god middag. Siden det var en frisør blandt oss var det også noen som benyttet kvelden til en sommerklipp før turen med påfølgende nakenbading.

Dagen etter startet vi fra parkeringsplassen like bortenfor Kjensvasshytta. Det tok litt under 1 time gjennom bjørkeskogen og opp til brekanten på Austisen. Gruppa vi hadde fått med oss virket sprek. Det var jo bare så vidt jeg klarte å henge på i varmen under den tunge sekken.

Ved isen tok vi på oss stegjernene og knyttet oss i inn i tau. Siden det var lenge siden vi hadde vært på isen valgte vi å krysse den ganske langt ned. Der er isen finest. Vanligvis går vi mer rett mot toppen og vinner noen høydemeter også på isen. Denne gangen gikk vi som sagt langt ned og fikk fine forhold over breen. Da vi hadde krysset breen la vi igjen breutstyret og sekken ble betraktelig lettere.

Vi vant fort høydemeter i den bratte fjellskråningen. Det var ikke direkte klatring opp til Oksskolten, men vi gikk i et alpint bratt landskap. Noen ganger måtte vi ta hendene til hjelp, og vi måtte være fokusert. Det er fort gjort å trå feil, men med oss gikk det bra. Da vi kom forbi varden som ligger akkurat der det flater ut på Oksskolten, kom tåka og vinden tok skikkelig tak.

Tåka ble heldigvis ikke så tett at vi ikke kunne se noe så vi gikk helt opp. Her ble bragden godt dokumentert med bilder både i øst og vest. Det ble fort kaldt på toppen så vi trakk fort ned i le hvor vi kunne innta et velfortjent måltid og kose oss med utsikten.

Vi brukte tilsammen 10 timer på turen. Jeg syntes vi var heldige både med været og gruppa vi gikk sammen med. Ekstra flott var det at to av mine gutter ble med. Det gir felles minner og opplevelser som i alle fall jeg som mor kan leve lenge på.

Dag 66: Harvasstua

Gressbakken som vi slo opp teltet på var omdannet til en våt myr i løpet av natten, og bålet vi hadde laget ved elva var blitt borte i vann med den økende vannføringa. Det var bare så vidt jeg greide å redde kaffekjelen før den seilte ned Vefsna.

Vi pakka sammen og gikk opp til grusveien som gikk opp til Harvasstua, 6,4 km. Der fant vi et stabbur med et lite tak vi kunne krype under mens vi ventet på skyss heim.

Meningen var egentlig at vi skulle gå denne etappen på ski i april, men pga av at Nuuk ble syk i april avslutta vi 14 dager tidligere enn planlagt. Nå var også disse to siste ferieukene oppbrukt. Jeg skulle gjerne hatt mer, men nå måtte vi bare smøre oss med tålmodighet og vente på neste vinter.

Dag 65: Fra Simskardelva til Susendalen

Jeg følte at meg litt som en Lars Monsen da vi startet dagen med å spise bekkørret til frokost varmet i kaffekjelen, og etterpå kjempet oss gjennom et igjengrodd område langs Vestre Tiplingen. Det var ikke det beste veivalget, men vi pustet lettet ut etter 6 km og 3 timers hard jobbing. Da var vi kommet til broen ved Tiplingen skogstue. Derfra kune fikk vi nyte en god sti.

Vi fulgte stien over Susenfjellenden, og slo leir da vi kom ned til Vefsna i Susendalen. Da vi hadde fått opp teltet hørte vi tordenvære starte, akkurat som yr.no hadde meldt. Vi var glad for at vi hadde kommet oss ned fra fjellet for det var et kraftig tordenvær.

GPSen viste 17,8 km