Dag 50: I sikk sakk fra Stor-Rensjøn til Kolsåsen

156516E2-6BA8-4D71-A789-4F7EA8A6F84D.jpegVi fyrte i gang primusen kl. 06.00. Det tar nesten 1 time å tine nok vann til oss og hundene, men vi kom oss på ski mens det enda var godt føre og fornuftig temperatur for pelskledde.

6CC19E4B-1FED-4EE8-A71A-329B0FB6D5E9.jpeg

Vår største utfordring var at vi ikke hadde kart over området. Vi hadde bestemt oss for å gå øst for Skjækerfjella som vi kunne se i horisonten, og orienterte oss etter fjella, en turistbrosjyre for Åre og himmelretningen. Det var ikke en god opplevelse å gå rundt i et nytt område uten å vite hvor langt, hvor bratt osv. vi skulle gå. Jeg vil ikke anbefale noen å gjøre det samme. Per og jeg hadde flere diskusjoner om veivalg enn vi vanligvis har. Vi hadde ingen fasit og valgene ble avgjort på hva vi trodde, og vi trodde sjelden det samme.

8091E55F-C871-4E53-88D2-2D64F980EF79.jpeg

Planen var å gå etter scooterspor til en plass som het Anjas Fjellstasjon. Den hadde vi sett reklame for i turistbrosjyren, og håpet å finne utsalg av kart der. Da vi hadde gått noen timer og kom opp på en høyde syntes Per det ble helt feil retning og ville ta en «snarvei». Vi tok av fra scooterløypa og satt ned gjennom en furuskog. Det viste seg å være en særdeles dårlig ide. Vi endte inn i et parti med bratte paller og gikk oss helt fast. Snøen gikk oss til livet når vi tok av oss skien, og pulkene måtte vi dra selv. Vi basket rundt i snøen og firte pulkene ned. Der holdt vi på i et par timer før vi kom ned på innsjøen, Anjan. Da var vi utslitte og våte. Slik På Anjas Fjellstasjon fant vi ingen servering. Per var frustrert. Han hadde fantasert om brus i 3 dager.

17EC10D8-B470-4B4B-8459-28F3A86EBE59.jpeg

2FAF169D-B3AA-467C-AB33-2430D46CAD05.jpeg

Etter den traurige opplevelsen i furuskogen fortsatte vi å følge scootersporet. Når vi kom til et kryss holdt vi til høyre. Like før vi skulle slå opp teltet dukket det plutselig opp en annen fjellstasjon, Kolsåsen. Vi var lykkelige. Da viste GPSen 34 km.

463E4B79-14A8-4FE8-A2B1-6AB010EE8D38.jpeg

På Kolsåsen hadde de kart og leskedrikk til Per. I tillegg ordnet de bensin til primusen og vi fikk kjøpe et brød. Igjen var alle bekymringene våre blåst bort, og livet var godt. Vi avsluttet kvelden i stua og se på tre elger som krysset isen. Perfekt.

Dag 49: Fra Lillsjø til Stor-Rensjøn i sakte fart

D255A0BB-D9C1-4A28-910C-2B63AE5AF213.jpeg

Jeg vet ikke om det var sola, den økende temperaturen eller det faktum at vi ikke hadde noe kart og dermed heller ikke noe mål for hvor vi skulle gå, som gjorde at alt gikk i sakte denne dagen.

F1265F92-5A19-433F-AB56-EC944A395447.jpeg

Til og med morgenstellet tok tid. Vi kom oss ikke av gårde før kl. 10.30. Da stod sola allerede høyt på himmelen. Det ble varmere og varmere utover dagen og vårt tempo gikk tilsvarende ned, men løypene var fine og naturen variert. Vi gikk opp og ned og var snart på snau fjell før det bar ned i en vakker furuskog for deretter gjennom en tett granskog osv.

186BA914-3170-4E70-8C4D-8938835FB21D.jpeg

Da vi kom til middag slapp vi Real Turmat, men grillet «korv» på bål fra butikken på Storlien. Da koste vi oss godt selv om to par bedende hundeøyne var retta mot oss mens vi gafler i oss med stor appetitt.

1168D9F5-2164-4F54-9DA5-6687CAC9BA91.jpeg

På hele turen så vi kun to personer. Det var to trønderen som hadde kommet på scoooter fra Verdalen for å kjøre i uendelige og øde scooterløyper i Sverige. De lo godt av oss som gikk på ski så langt.

Da klokka ble 18.00 slo vi opp teltet ved Storrensjøn. Storrensjøen ligger i nærheten av Sandvika. Sandvika ligger på grensa ved vei 72 fra Verdalen til Sverige. Da hadde vi gått 28 km.

Dag 48: Fra Storlien til Lillsjøen i strålende sol

08227C90-F24E-4F0C-A999-7FA6E08D812F.jpeg

Jeg vet ikke om det var to lette dagsetapper, medisin eller rådene fra veterinær om mange små måltid istedenfor to store som hadde gjort hundemagene godt. De var i alle fall helt fine og klar for action da jeg kom med frokosten.

C2254C8C-BA8F-4144-88D3-1F452CD2C2FE.jpeg

Vi fulgte scooterløypa som gikk fra Storlien til Reinsjøen og videre langs grensa. På Reinsjøen så vi noen isfiskere ellers var det få folk å se til tross for de nærmest perfekte forholdene, faste løyper, sol fra skyfri himmel og ikke vind. Det vi derimot så og hørte mye av var ryper.

E4CC4590-84E0-4C5A-851E-D9DFC86AA3C3.jpeg

42054685-5274-46BE-87EB-A7E52E53776A.jpeg

Hundene hadde fått mer vekt i pulkene og måtte ha hyppige nedkjølingspauser særlig etter lunsj da sola var på sitt varmeste. Da vi hadde gått 31 km var vi kommet til Lillsjøen. Der slo vi leir.

 

3CB2B65B-5432-48B0-814E-1AD46ED75F74.jpeg

Det er så morro å se på hundene når de får av seg pulkene. Selv etter mange km har de som regel krefter nok til leke litt før de blir satt fast.

D35A04F6-370F-4396-8A97-6AA2D61CFFA5.jpeg

Dakota har inntatt sin favoritt plass for hvile.

 

 

Dag 47: Fra folksomt på Blåhammaren til folketomt på Storlien

EECE9AD5-8FD5-4748-BF6E-9B2B83704936.jpeg

Fra Blåhammaren gikk det raskt nedover. Det var isete og hardt i løypene så vi måtte hjelpe hundene med å bremse pulkene ved å ploge bak. God trening for legger og ankler.

38D9CF78-32E1-4DA7-BB9B-682B2EA6DE89.jpeg

Vi passerte kraftledningen Nea- Jerpstrømnen på svensk side.

6F3199AB-F298-4469-9DEF-A377E4F31C67.jpeg

Nede i skogen var det varmt og hundene måtte legge seg i snøen med jevne mellomrom for å kjøle seg ned. Fra Blåhammaren til Storlien var det 19,5 km.

50AD5DEE-EB84-4EC0-BA0B-8FD05E8FCE75

Storlien ligger på grensen til Norge. Jeg var overrasket. Det var en mye mindre plass enn jeg hadde forestilt meg. I motsetning til på Blåhammaren var det ikke et menneskene se. Bare tomme gater og hytter. Vi fant kun en matbutikk.

Skoreimer og bensin til primusen fikk vi ikke tak i. Det verste var at ingen hadde kart. Vi hadde kun tatt med kart for Norge siden det var den opprinnelige planen. Heldig ordnet dette seg delvis ved at vi fikk kjøpe et privat kart av verten på Teveltunet Fjellstue hvor vi hentet 20 kg med ny forsyning med hundemat. Teveltunet fjellstue ligger rett ved Storlien, men på norsk side.

Planen var å gå fra Teveltunet Fjellstue til turisthyttene Angeltjønnhytta, Ferslia osv i Nord Trøndelag, men på grunn av føre ville vi heller gå langs grensen på svensk side hvor vi ville finne scooterspor. Det var meldt stigende temperaturer utover uka. Vi regnet med at det ville bare gjøre føre verre utenfor løypene.

 

 

Dag 46: Fra Storerikvollen til Blåhammaren fjellstasjon

57A5B144-65DB-4DD8-82E0-0A7C7B515D7CDakota var ikke helt i form. Hun hadde slitt med magen mer eller mindre helt siden påske, og denne dagen var en av de dårlige dagene. Tabelettene vi fikk hos veterinæren på Røros hadde tydeligvis ikke virket så langt, men hun virket fortsatt glad og ivrig etter å gå på tur.

EAE23DE9-A2C6-4E3B-92DE-80C8A134A168

De lystige svenske damene som vi delte hytte med anbefalte at vi tok veien om den svenske turisthytten, Blåhammaren fjallstation. Blåhammaren fjallstation var kjent for sitt «køk», fortalte de. Vi studerte kartet og fant ut at veien via Sverige trolig var litt kortere. I tillegg ville vi ha scooterspor som vi var blitt så avhengig av. Det var en vinn-vinn løsning, og sikkert fint for Dakota at det ble en kort dagsetappe.

4E8E643A-F249-447A-939D-1EBA990FBB0E

Sols var kommet opp da vi vinket farvel til damene. Den våte snøen hadde frosset i løpet av natten. Det var derfor is i skiløypa, men etterhvert som vi kom lenger opp i høyden var føre helt annerledes. Der var det tørr nysnø og «Blå Swix føre». Jeg var stadig like fascinert av hvor stor forskjell det var på vær og føre på bare noen hundre høydemeter.

D3CB9D1C-7BEE-403D-87B6-AC1A17281A2D

Vi koste oss de 15 km opp til Blåhammaren fjallstation, og på veien kunne vi nyte utsikten mot Storsylen. Den ligger på grensen mellom Sverige og Norge, men toppen ligger på norsk side. Storsylen er 1764 m.o.h., og er den høyeste toppen i Sylmassivet i Sylan.

848A6101-0030-4071-A443-50A57688AD5B.jpeg

Vi krysset et jervespor like før vi kom frem. Det ble grundig undersøkt av Nuuk og Dakota.

24F74EA8-A8A8-4BD0-AE97-0665E8387547

Blåhammaren fjallstation er den svenska Turistforeningens sin minste og høyes liggende hytte. Den ligger 1086 m.o.h. Vi var glad vi kom tidlig opp til hytta for det viste seg at det kun var 2 senger igjen på et seksmannsrom. Vi ble overrasket. Det var en vanlig mandag. Blåhammaren et den mest populære hytta til den Svenska turistforeningen, og skal du bo det en helg bør du bestille i god tid på forhånd.

ABCB875E-6415-400A-99B5-09A38D00F028

Da vi kom inn skjønte vi at hytta var populær, selv om det var en gammel hytte var den flott. Det var bygget nytt sanitæranlegg med en badstu med et digert rundt vindu hvor du kunne nyte utsikten mens du satt i badstuen.

Maten var også også trestjerners og bedre enn hva du får på norske turistforeningshytter. Turistforeningen i Norge har som policy at det skal være god norsk mat på hyttene, men ikke restaurantmat. Det var det på Blåhammaren. Det beste var at vi fikk så mye mat vi ville. Det var ikke bare mikroskopisk små tallerkenretter som det ofte er på fine restauranter. Vi koste oss med maten sammen med flere titalls svensker og noen norske, og ble selvfølgelig kjempe mette.

 

 

Dag 45: Fin tur fra Væktarstua til Storerikvollen

194D83B7-6EB3-4D75-B2BD-1CB1EB1C57C7.jpeg

14035AD6-3D43-471C-AB53-CA3BED9A389C.jpeg

Det var varmegrader og sola tittet frem da vi startet. Det ble derfor godt og varmt opp lia fra Væktarstua med retning mot Nesjøen. Etter alle de kalde dagene vi hadde opplevd på turen kjente jeg at varmen gjorde meg glad.

1C71C2DF-B340-4EB1-88DB-C9D123A74B1C.jpeg

På turen så vi store flokker med flere titalls ryper. Rypa er ikke uten grunn kommet på lista over truede dyrearter så det var godt å se at det fortsatt fantes noen store flokker.

168B413C-1DDB-4A4C-8AF8-827ECEF69353.jpeg

Vi fulgte scooterløypa som gikk over Nesjøen og til Brokksjøen. Derfra fant vi scooterspor videre over Esandsjøen. På Esandsjøen traff vi en gjeng med hyggelige svenske isfiskere. Da de hørte at vi gikk Norge på langs ville de gjerne gi oss litt fisk. Det takket jeg selvfølgelig ja til. Jeg elsker fersk røye.

97349954-3311-4F3E-B9F3-71652DF375D5.jpeg

Da vi kom over innsjøen fant vi Trondheim turistforening sin hytte, Storerikvollen. Da viste GPSen 28 km. Storerikvollen er betjent i påsken og frem til 7. april. Vi var kommet til 8. april så vi fant frem til den selvbetjente delen. Der fant vi 8 lystige svenske damer. De hadde med seg sterkere drikke enn oss, men allerede kl. 22.00 ble det stille så de var nok også slitne.

Dag 44: Fra Riasten til Væktarstua

730E1CEB-21D3-4090-B09B-36D8CDD2B2A4.jpegVi våknet til lyden av ivrige fiskere som alt var kommet ut på isen. Det snødde, men det brydde tydeligvis ikke de seg om.

5ABD17A3-5AF4-4732-AA0D-B84A15442AF3Etter en lang frokost i den lille varme hytta fulgte vi seterveien enda noen km. Deretter tok vi av mot øst og gikk etter Trondheims turistforening sin merkede vinterløype mot Stugudalen.

1E8CEA80-D72E-4431-9F62-DE9CCE661B49.jpeg

Over fjellet blåste det friskt, men det var heldigvis ikke mange km før vi kunne kjøre ned i dalen hvor det var mindre vind.

350F102C-E6ED-4108-BAE6-ED96348D2471.jpeg

I Stugudalen traff vi flere skientusiaster som var ute til tross for at sola ikke ville vise seg. Vi kryssa over Stugusjøen og fant Væktarstua. Da viste GPSen 17 km. Kveldens høydepunkt ble dusj og middag. Jeg kan ikke få sagt ofte nok hvor deilig og intens maten smaker etter noen dager på ski.