Gråfjellhytta

img_1530

Rett vest for Okstindbreen finner vi Gråfjellhytta ruvende på ca 1000 m over havet. Hytta er eid av Hemnes turistforening og kan være både en fin plass for overnatting  et passelig mål for en dagstur.

Polarsirkelen Turlag arrangerte dametur dit i høst (2019), og jeg benyttet sjansen til en tur innom for å hilse på.

Korteste vei til Gråfjellhytta er fra Inderdalen i Bryggfjelldalen. I Inderdalen er det tilrettelagt med parkeringsplass, informasjonstavle, og det fineste offentlig toalettet jeg har opplevd.

De gamle husene på Innerdalen er velholdte og virkelig vakre å se på. All ære til de som eier gården, Innerdalen. De hadde laget en fin start for oss.

I kjørlig og klar høstluft hadde vi god driv etter den t-merkede stien opp de bratte bakken. Dakota hadde først ferten av sau og etterhvert støtte vi også på en liten flokk med rein. Det var bare å henge på for hun hadde det travelt og var ivrig og gira.

Både jeg og hundene var god og varme da vi endelig tok en pause for å nyte utsikten.

Det hadde regnet godt de siste dagene så både bekker og elver var store, men det var ikke et problem for det var bygget bro over de største strykene.

Tapas.jpg

Da vi kom opp ble det fort fyr i ovnen. Varmen brpredde seg før vi dekket det mest innholdsrike tapas bordet jeg noen ganger hadde sett. Å dra på tur med bare damer anbefales. Det betyr alltid masse god mat og vin. Det er dessuten god orden og renhold med damer tilstede. Jeg anbefaler å prøve for de som enda ikke har hatt den gleden.

 

Øyfjellet

69346988_10219596207044088_7960500288593330176_n

Øyfjellet er et fjell i Vefsn kommune rett ved Mosjøen i Nordland. Fjellet har flere topper. Den høyeste heter Stortuva og måler 818 meter over havet. På Øyfjellet ble det tilrettelagt med en veldig fin steintrapp og Nord-Norges første via farrata i 2018. Via farrata er italiensk og betyr jernsti. Jernstien på Øyfjellet er en fast montert wire i fjellet.

Jeg syntes dette hørtes spennende ut. En jernsti i mitt nærområde! Det måtte inspisere. Jeg inviterte derfor like godt hele ledergruppa mi i Statnett til en tur opp på Øyfjellet en vakker dag i slutten av august.

69680904_10219617158527862_7851381683751223296_n.jpg

For at turen skulle være trygg fikk vi med oss to trivelige guider fra Naturlige Helgeland. Turen startet med at vi fikk utdelt hjelm og klatresele som ble tilpasset til hver enkelt. I tillegg fikk vi en falldemper med to slynger med karabinkroker. Disse skulle vi feste til wiren og flytte en og en forbi ankerfestene i fjellet.

OvLxgQHsmxqYeRaCjDNJQAv1Gt9YMWzDgMXxUFI7o65w

Før vi kunne begynne med klatringen i jernstien måtte vi gå ca 300 høydemeter i den nylagte steintrappa. Trappa var virkelig vakker, og fint tilpasset terrenget. Det gikk imidlertid temmelig bratt opp så vi tok det med ro.

69544313_10219596206804082_9121437877211758592_n

Turen opp jernstien var en opplevelse. Man kunne gjøre klatringen enkel ved å dra seg selv etter wiren eller man kunne bestemme seg for at man kun skulle bruke fjellet. Jeg klatret stort sett i fjellet, men enkelte plasser måtte jeg «jukset» litt og tok wiren til hjelp.

Halvveis opp var det matpause. Vi kunne nyte været og utsikten mens vi med stor appetitt fylte lagrene.

 

Etter lunsj fortsatte vi vider opp til 660 høydemeter.

På toppen koblet vi oss ut av sikringswiren og tok et stolt gruppebilde. Det skulle bare mangle med så fin bakgrunn. På turen ned tok vi trappa. Det ble mange trinn, men da vi kom ned til ca. 70 høydemeter gikk vi ut av trappa og bort til Mosjøens populære zipline.

Den hadde vi bestemt oss for prøve. Vi fikk nye instrukser og mer sikkerhetsutstyr før vi kunne slippe oss over det 700 m lange spennet over elva , Vevsna.

Vi avsluttet med et luftig svev i 60 km/t som til slutt endte i hagen på Fru Haugans hotell. Det var praktisk for vi var flere som var tørste etter mange timer på tur i varmen.

Både jernstien og ziplineren er absolutt noe jeg vil anbefale til både liten og stor. Her trengs ingen avanserte klatreferdigheter på forhånd, bare turglede og normal god form.

Rago nasjonalpark

67926165_10219446524702123_5525303726396407808_n.jpg

I august la vi turene til Rago nasjonalpark sammen med Polarsirkelen Turlag. Vi var 11 forventningsfulle turgåere og 3  hunder som la i vei i strålende sol fra veis ende i Laksehol i Sørfold kommune.

68244096_10219446524382115_6383730365877452800_n

Vi fulgte den T-merkede stien mot Storskogvatnet. Stien var godt merket og over Storskogelva var det lagt til rette med en fin hengebro.

67945092_10219446525222136_5044292012291915776_n

68300819_10219446524142109_1915358167642931200_n

Vi peste oss lenger inn i dalen mens sola stekte oss i nakken. Det ble mange hyggelige pauser for å sikre at ingen ble overopphetet og dehydrert. Da vi hadde gått 8 km var vi kommet opp til Storskogvatnet. Der slo vi leir for natten. Noen hadde tatt med fiskestang og prøvde fiskelykken i det klare vannet mens andre koste seg med avslapping ved teltet.

69131653_10219446522662072_5802490517564424192_n

67849350_10219446523222086_5669511720125595648_n

Dagen etter fortsatte vi østover i vilt og krevende tereng. Det var store steiner som vi måtte klyve over så tempoet ble deretter. Vi passerte Sørengamma. Den måtte undersøkes før vi endelig kom opp over tregrensen og ble belønnet med fantastisk utsikt og en deilig lunsj.

67892040_10219446526462167_3718563675351547904_n

68856291_10219446525782150_1797979778049900544_n.jpg

Etter lunsj gikk vi videre til den sjarmerende Ragohytta. Ragohytta eies av Statskog og står åpen for allmennheten. Den er ikke så stor, men var rein og koselig og hadde 2 sengeplasser. Vi slo opp teltene ved Ragohytta, og mange benyttet sjansen til et bad like ved for det var stadig like varmt. Fra Storskogvannet til Ragohytta var det 9 km.

68461160_10219446525502143_5465614143522340864_n

Dagen etter gikk vi ned til Litleverivatnet, 13 km. Vi brukte god tid for det dukket stadig opp fristende multer som nærmest ropte på å bli plukket.

67948674_10219446526662172_636023908520165376_n

Det var fortsatt varmt så hundene benyttet enhver anledning til å kjøle seg ned i vann og bekker vi passerte. Den siste leirplassen ble ved Litlverivassforsen. Kvelden ble avsluttet med felles middag og selvplukkede multer til dessert.

67960560_10219446526502168_7640100860797648896_n

Den siste morgene våknet vi til regndråper på teltduken. Etter en rask frokost var vi klare til å gå. Det var glatt og krevende terreng så vi måtte ta det med ro. Vi kom oss velberget ned de 6 siste km og fant bilen der vi hadde satt den. Rago er ikke et område som er «lettgått», men det er absolutt verdt et besøk. Jeg kommer i alle fall gjerne tilbake.

68575008_10219446526622171_5919726116674732032_n

 

 

 

 

 

 

Nepsteinen

img_1255

Nepstein, blir beskrevet som Hemnes kommune sitt svar på Trolltunga, og er etterhvert blitt et populært turmål. Spesielt for de som ønsker spektakulære bilder til sosiale medier.

For å komme seg til Nepsteinen må man enten skaffe seg privat båtskyss over fjorden fra Hemnesberget eller kjøre bil til Bardal i Leirfjord kommune. Hemnes Turistforening hadde tur til Nepsteinen i juni 2019. Og for oss som deltok på en arrangert fellstur i regi av Turistforeningen var det bare å gå rett ombord i den sjarmerende båten, Remi Kjetil. Den tok oss fra Hemnesberget til det nedlagte fergekaiet i Hestneset.

img_1257

Derfra gikk turen noen km på grusvei opp til Osmo skole. Osmo skole er nedlagt for mange år siden. I dag eies skolen av en privatperson som har pusset den opp. Den fremstod som aldelses nydelig og sjarmerende, og verdt et besøk i seg selv.

img_1262

Fra Osmo skole var det slutt på fasiliteter som vei og sti, og vi tok oss gjennom skog og opp til turens høyeste punkt som var på ca. 400 høydemeter over havet, Nepsteinnen.

img_1264

Ved Nepsteinen var det tid for lunsj med nydelig utsikt. etterlunsj gikk vi ned til Bardal. I Bardal ventet et et fantastisk koltbord på Wangbrygga med alle slags varm og kald retter. Alt produsert lokalt.

64989731_2264226603694505_3053416663044063232_n

Etter å ha spist seg stapp mett på deilig mat kom Remi Kjetil og hentet oss og fraktet oss tilbake til Hemnesberget. På veien tilbake kunne vi se opp på Nepsteinen. Totalt gikk vi 9 km, men med båttransport, koltbord og mye lokalhistorie underveis tok turen totalt 7-8 timer. Er du intressert i fine bilder på sosiale medier av deg på luftige Nepsteinen, lokalhistorie og fantastisk lokalmat er dette turen for deg.

img_1260

 

 

 

 

 

Vårt rutevalg fra Lindesnes til Nordkapp

I denne bloggen har jeg forsøkt å beskrive hvordan vår rute fra Lindesnes til Nordkapp ble, og litt om våre erfaringer med de rutevalgene vi tok.

Tilsammen brukte vi 114 dager og vi gikk 274 mil. Det ble ikke den korteste ruten, men heller ikke den lengste. Det var heller aldri et mål at vi skulle gå den kortseste ruta og bruke færrest mulig dager. Målet vårt var at både to og firbente skulle ha det bra på tur. Ofte valgte vi å gå litt lenger for å kunne ligge på hytte eller for å ha en løyper å gå etter. Løyper ble viktig for oss ettersom hundene slet mye i løssnø.

Etappe 1.PNG

Etappe 1: Lindesnes-Ljosland 99 km, 4 dager

Vi valgte å syklet denne strekningen, og var fornøyd med det valget. Erfaringen vår er at etapper etter vei har vært de minst spennende strekningene å gå.

Vi syklet gjennom Sørlandsidyll, i lauv- og granskog. Sykkeletappen ble avslutta ved Ljosland Fjellstove.

Etappe 2.PNG

Etappe 2: Setesdal- og Ryfylkeheiane, 213 km, 12 dager

På denne etappen ble rutevalget lagt opp etter Den norske Turistforeningens (DNT) sine stier og hytter i Setesdal- og Ryfylkeheiene. DNT hyttene lå heldigvis tett. Det var fint for vi tok det rolig i startet. Vi gikk ikke så lange dagsetapper siden både vi og hundene måtte venne oss til den daglige fysiske belastningen. Navigeringen tok også mye tid i begynnelsen. Før vi startet trodde vi at vi skulle gå etter kvistede løyper. Vi lærte at DNT sine løyper i Stesdal- og Ryfylkeheiene ikke ble merket før det nærmer seg påske.

Det var ikke i den opprinnelige planen vår at vi skulle gå ned til Jonstølen, men været presset oss ned fra fjellet. Det korteste hadde vært å holde høyden, og gått direkte til Bleskestadmoen fra Krossvatn. Når det er sagt var Jonstølen absolutt en hytte det var verdt å få med seg.

Setesdal- og Ryfylkeheiene var en flott etappe med rikt dyreliv og fin natur. Det er et underkommunisert område etter min mening og absolutt en plass jeg gjerne drar tilbake til.

Etappe 3.PNG

Etappe 3: Hardangervidda 132 km, 7 dager

Denne strekningen ble lik mange andre som krysser Hardangervidda. Vi fulgte stort sett DNT sine ruter og overnattet på DNT hytter. Fra Sandhaug til Finse fulgte vi kvistede løyper. Det var vi fornøyd med og gjord turen vår lettere.

Opp fra Haukeli var det bra stigning, men ellers var det stort sett vidder og slake bakker. Et lett terreng å gå på ski med pulk i. Det var ikke alle dagene vi fikk sett så mye på grunn av været så det kunne vært artig å gå samme strekning under blå himmel.

Etappe 4.PNG

Etappe 4: Skarveheimen 108 km, 5 dager

Fra Finse til Geiteryggshytta gikk vi via Sankt Pål. Det var en deilig dag med sol og blå himmel og gode vafler på Klemsbu. Det var ikke løype fra Sankt Pål til Geiteryggshytta, men det var ikke noe problem. Det var nedoverbakke og fine forhold. Fra Geiteryggshytta til Iungdalshyttta hadde vi dårlig vær og var glad vi kunne følge DNT sin vintermerkede rute. Videre nordover hadde vi fine forhold og fulgte merkede ruter. Fra Sulebu og ned til Tyinkrysset fulgte vi et oppkjørt skispor.

Skarveheimen var et flott område med litt flere bakker og høye topper enn over Hardangervidda.

Etappe 5

Etappe 5: Jotunheimen 149 km, 5 dager

Fra Tyinkrysset gikk vi  5 km etter vei. Deretter fulgte vi DNT sine kvistede løyper til Gjendesheim. Fra Gjendesheim og til Lemonsjø gikk vi i fine oppkjørte spor. Da skiløypene rundt Lemonsjø sluttet gikk vi etter vei, og kom til Otta via baksideveien. Skiføret på veien var dårlig så pulkene måtte transporteres med bil.

Etappe 6.PNG

Etappe 6: Otta – Røros 198 km, 7 dager

På denne etappen var det mange muligheter for ulike rutevalg. Vi valgte å gå fra Otta og etter veien opp til Mysusæter. Fra Mysusæter over Rondane til Dørålsæter fulgte vi DNT sin vintermerkede løype. Derifra gikk vi på ski ned til riksveg 3 som vi fulgte til Folldal. Vi fulgte et oppkjørt skispor til Grimsbu og gikk deretter etter riksvei 30 til Einum. Fra Einum tok vi en sæter/hyttevei opp til Savalen. På Savalen var det flotte forhold og vi fant fine skiløyper opp til Brattøra. Deretter slet vi gjennom skogen ned til vi skulle krysse riksveg 3 igjen. På riksveg 3 møtte vi svart asfalt og vanskelige forhold. Vi fikk hjelp av bonde og ble transportert med bil 3-4 km over riksveg 3 og frem til en sætervei. Denne fulgte vi, men vi fikk erfare at ikke alle sæterveier er brøytet selv ikke i påsken. Vi kom ned til Vingelen. I ettertid er det lett å se at vi burde valgt en rute lenger opp på fjellet slik været og føre var. I Vingelen ble vi vist opp på fjellet igjen av verten. Der fant vi fine forhold og fulgte spor over fjellet til Dalsbygda. Fra Dalsbygda til Røros hadde vi perfekte løyper. De 5 siste km opp til Røros hotell ble etter vei.

Etappe 7.PNG

Etappe 7: Røros – Storlien 143 km, 6 dager

Rett utenfor Røros hotell kunne vi spenne på oss skien. Vi gikk etter oppkjørte skiløyper til innsjøen Aursunden. Ettersom vi var usikker på isen tok vi veien rundt Aursunden og gikk nordover etter en sætervei til Killingdalen. Derfra gikk vi ned til Reitan før vi fulgte scooterspor som gikk etter en sætervei langs Gaula. Det var dårlig vær så vi tok ikke veien innom Kjølihytta. som ligger utsatt til. Vi hadde scooterspor helt frem til Væktarstua. Fra Væktarsta fulgte vi scooterløype opp til innsjøen Nessjøen. Nessjøen henger sammen med Esandsjøen. På isen var det fint å gå. Vi valgte derfor å gå direkte til Storerikvollen, og gikk ikke innom Nerdalshytta. På Storerikvollen ble vi anbefalt å følge løypenettet i Sverige av en gjeng med svenske damer. Det gjorde vi og var svært fornøyd med det valget. Det var fine forhold hele veien frem til Storlien.

Etappe 8.PNG

Etappe 8: Storlien – Snåsa 187 km, 7 dager

Fra Storlien fulgte vi scooterspor hele veien til Kolåsen. Det var lite scootere å se, men veldig fine forhold så lenge vi holdt oss i løypa. Det ble lange omveger, men vi så ikke noe annen mulighet. Når vi gikk utenfor sporet stoppet alt opp. Fra Kolåsen fulgte vi innsjøen Torrøn og Holden neste hele veien til Holden fjellgård. Fra Holden gikk det skipor etter telegraflinja til Gjefsø, og fra Gjefsjø fjellgård var det scooterspor ned til vei. Med de føre og snø forholdene som vi hadde var dette en rute vi var fornøyd med.

Etappe 9.PNG

Etappe 9: Snåsa – Susendalen 280 km, 12 dager

  • Langvatnet (Snåsa) – Gjefsjøen fjellgård 19,5 km
  • Gjefsjøen fjellgård – Blåfjellet 15,5 km
  • Blåfjellet – Berglia 25,5 km
  • Berglia – Sørli ved Lenglingen 15 km
  • Sørli – Lierne Gjestegård 40 km
  • Lierne Gjestegård – svenskegrensa på Portfjellet 24,5 km
  • Svenskegrensa – Røyrvik 49 km
  • Røyrvik – Namsvatnet 15 km
  • Namsvatnet – Gaukvatnet 30 km
  • Gaukvatnet – Vestre Tiplingen 22 km
  • Vestre Tiplingen – Susendalen 18 km
  • Susendalen – Harvasstua 6,5 km

Denne etappen gikk vi i juli. Det var fryktelig varmt, og vi var usikre på hvordan det skulle gå med hundene. De tåler ikke varme så godt, spesielt ikke Nuuk. Vi valgte derfor å gå store deler av etappen etter vei slik at vi kunne sende hundene heim hvis det ble for varmt. Og det ble for varmt.

Vi startet etappen med å gå tilbake til Gjefsjø fjellgård og den hyggelige fjellbonden på Gjefsjø. Dersom vi ikke hadde gått rett øst til Gjevsjø, kunne vi gått rett nord og kommet via Gresåmoen. Da hadde vi spart km og fått flere dager i vakre Blåfjella – Skjækerfjella nasjonalpark. Men den høye temperaturen som var da vi gikk var vi fornøyd med å gå til Gjefsjø og videre over til Berglia. Etter Berglia fulgte vi bilvei helt frem til Røyrvik. Vi møtte 3 andre som også gikk Norge på langs i varmen. De valgte den samme ruta som oss. Det var lite trafikk på veien, og underlaget vekslet mellom asfalt og noen plasser grus. Fra Namsvatnet tok vi båt over til Virmahytta. Deretter gikk vi til fots over Børgefjell og ned i Susendalen. Hvis vi skulle valgt annerledes over Børgefjell ville vi ikke sluppet oss ned til Vestre Tiplingan, men holdt høyden over fjellet før vi hadde gått ned til brua mellom Vestre og Austre Tiplingan.

Børgefjell var en av indrefilene på denne turen. Det var ingen stier og nesten ingen hytter å se. Vi opplevde nasjonalparken som eksklusiv og uberørt. Absolutt verdt et besøk.

Etappe 10.PNG

Etappe 10: Susendalen – Kåtaviken 124 km, 5 dager

Vi hadde planlagt å følge Nordlandsruta fra Harvasstua, men ettersom det var stor skredfare valgte vi vei og scooterløypa til Gardsmarka. Det ble ikke optimalt ettersom det ikke fantes scooterspor i scooterløypa. Vi slet med mye laussnø i skogen, og løsningen ble etterhvert veien som vi egentlig ikke er så glad i. Hit vil jeg gjerne tilbake for å gå Nordlandsruta, men da helst på sommeren så jeg slipper dårlige føre. Fra Gardsmarka fulgte vi Nordlandsruta med unntak av de siste km fra Gressvatnet til Kåtaviken i Sverige.

Vi har hytte i Røssvatnet så dette er et område vi er godt kjent i. Spitfjeldalen som går fra Røssvatnet og nordover er en av mine favoritter, og dalen går langs Okstindmassivet. I Okstindmassivet finner man Nord Norges høyeste fjell, Oksskolten, som absolutt er verdt et besøk.

Etappe 11.PNG

Etappe 11: Kåtaviken – Sulitjelma 180,5 km, 7 dager

Vi fulgte Nordlandsruta med unntak fra Bolna til Lønnsdal. Da gikk vi langs E6. Vi har gått mye i Saltfjellet tidligere så det var ikke noe poeng for oss å gå inn i Saltfjellet denne gangen, men det er absolutt noe jeg vil anbefale andre hvis de er i området. Vi sparte 2-3 mil på å gå langs E6 istedenfor å gå inn til DNT hyttene, Krukki og Saltfjellstua, langs Nordlandsruta.

Dette er et område jeg har gått mye i, og jeg synes stadig dette er en artig rute å gå med fin natur og gode hytter. Det er også satt opp nødbuer mellom hyttene på de lengste strekkene. Det gjør ruta både flott og trygg.

Etappe 12.PNG

Etappe 12: Sulitjelma – Abisko 256,5 km, 13 dager

Fra Sulitjelma og over Sulismassivet gikk det bratt oppover. Vi slet med mye motvind og glatt og isete underlag, men for en fantastisk natur og for en flott etappe. Dette er et område som jeg definitivt vil tilbake til.

Da vi kom inn til Sverige fra Sorjus lå hyttene og nasjonalparkene tett, og fra Ritsem var det merkede løyper. Det er viktig å merke seg at i Padjelanta nasjonalpark drives ikke hyttene av den svenske turistforening (SFT), men av Badjelannda Leponia Turism. I Kungsleden som vi kom inn på ved Sälka Fjällstuga, opplevde vi mye folk. Det kan derfor lønne seg å bestille overnatting på forhånd på nettet. Da blir det også billigere.

Etappe 13.PNG

Etappe 13: Abisko – Kilpisjärvi 156,5 km, 5 dager

Denne etappen startet med 4-5 mil på innsjøen, Tornetrask, før vi fulgte scooterløype helt til Kilpis i Finland. Planen var å gå gjennom Øvre Dividal nasjonalpark, men vær, føre og skredfare skremte oss gjennom nord Sverige. Det angret vi ikke på selv om jeg gjerne vil til Øvre Dividal nasjonalpark ved en senere anledning siden jeg har hørt at det er veldig vakkert og flott natur. Vi gikk på gode scooterløyper hele veien, og terrenget var ikke spesielt krevende. Det var vidder og slake bakker. Vi sparte også noen km på rutevalget i forhold til å gå gjennom Norge.

Etappe 14.PNG

Etappe 14: Kilpisjärvi – Kautokeino 121 km, 5 dager

  • Kilpis – Unkkajarvi 30 km
  • Unkkajarvi – Hirvasvaopp 37,5
  • Hirvasvaopp – Baktejavri 33 km
  • Baktejavri – Thon hotel Kautokeino 20,5 km

I Finland var det gode scooterløyper som var godt merket akkurat som i Sverige. Vi fulgte scooterløyper gjennom Finland. Vi valgte også å gå ganske langt sør før vi gikk ut av scooterløypa og inn i Norge. 5-6 km innenfor grensen til Norge fant vi en ny scooterløype som vi fulgte til Kautokeino. Vi var fornøyd med valget. Det fantes to åpne hytter i Finland som vi var innom på denne strekningen. Den første hytta lå ca. 15 km etter Kilpis og den andre fant vi i Hirvasvaopp.

Etappe 15

Etappe 15: Kautokeino – Joatkajávri 125 km, 3 dager

Fra Kautokeino fulgte vi scooterløype helt til Jotka. Vi gikk feil like før Ragesluobbalat, og fikk noen ekstra kilometer, men sett bort fra den hendelsen var dette valget greit. Vi lå på private hytter både i Lahpoluoppal og i Ragesluobbalat. Fine løyper og trivelige folk.

Etappe 16

Etappe 16: Joatkajávri – Nordkapp 266 km, 9 dager

  • Jotka fjellstue – Bojobæskihytta 14,5 km
  • Bojobæskihytta – Skogevarre 43,5 km
  • Skogevarre – Lakselv 22,5 km
  • Lakselv – Billefjord 40,5 km
  • Billefjord – Olderfjord 30 km
  • Olderfjord – Repvågstranda 52 km
  • Repvågstranda – Honningsvåg 45 km (kjørte tunnelen)
  • Honningsvåg – Skarsvågkrysset 20 km
  • Skarsvågkrysset – Nordkapp 13 km

Dårlig vær og meldinger om storm i fjellet fikk oss til å gå ned til Lakselv. Det hadde  vært kortere for oss gjennom Stabbursdalen og over Sennalandet. Det var litt synd for Stabbursdalen Nasjonalpark og Sennalandet hadde jeg gledet meg til. Vi hadde imidlertid fine forhold på ski etter scooterløyper frem til Lakselv.

Fra Lakselv fulgte vi sjøisen et stykke før vi gikk etter vei frem til Olderfjord. Fra Olderfjorden og nesten til Nordkapp tunnelen gikk vi på ski etter merket scooterløype. Gjennom tunnelen til Magerøya kjørte vi bil. På Magerøya var snøen i full oppløsning så vi fulgte derfor veien over Magerøya til Nordkapp.

 

Dag 114: Nordkapp

97EAF146-734C-4E69-874C-CE14F95DCAB6

Da var siste dagen av turen kommet, og vi var heldige. Det var bra vær. I følge taxisjåføren som kjørte oss opp til Skarsvågkrysset var det første gang i 2019 at han så sola. Kunne det være mulig? Riktignok var det mørketid og mye dårlig vær i nord, men vi var kommet til 19. april.

B41DC9AA-B53E-4F49-A454-81E984CB24CF.jpeg

Denne morgenen var i alle fall fin, og i motsetning til dagen før var det ingen biler å se da vi ruslet de 12 km opp til platået. Vi var tidlig ute og ankom turistdestinasjonen, Nordkapp, som de første turistene den dagen.

DA9E657B-067C-427D-98B5-4DD2CAA30B12.jpeg

Da hadde vi vært på tur i til sammen 114 dager og tilbakelagt 273 mil. Det var rart og litt vemodig å være ferdig. Hva nå? Dette hadde vært et prosjekt for oss i mange år. Hva kunne toppe denne opplevelsen? Jeg hadde bare lyst til å begynne å planlegge noe liknende med det samme. Jeg ville ikke at eventyret skulle være over. Vi hadde hatt det veldig bra til tross for uenigheter, dårlig vær, slitne kropper, våte klær, lite mat og alt for dårlig søvn på et ukomfortabelt liggeunderlag.

Det som nå satt igjen var mestringsgleden, naturopplevelsene, alle de flotte menneskene vi hadde møtt, samarbeidet og fellesskapet mellom Per, meg og hundene. Den deilige følelsen av å være i god form og alle kontrastene. Den fantastiske matopplevelsen etter en lang dag på ski. Hodet var fylt av fantastiske minner og nå var over. Eller var det egentlig det? Nei, selvsagt ikke. Jeg var hekta. Det kom til å bli flere turer.

 

Dag 113: Fra Honningsvåg til Skarsvågkrysset

20942C73-ABBE-4695-86DB-371E5E795ED1.jpeg

Vi startet dagen med å levere ski og pulker på Nordkapp godsterminal. De måtte sendes før skjærtorsdag siden det var påskestengt.

Etter det var det en lang og deilig hotellfrokost. Føttene mine hadde det ikke spesielt godt for tiden. Å gå etter vei var en annen belastning. Joggeskoene jeg hadde kjøpt var ingen suksess. De hadde bare resultert i nye blemmer. Det var derfor vanskelig å rive seg løs fra stolen i frokostsalen. Den var som limt fast, men til slutt kom vi oss i vei.

Vi hadde bare 3 mil igjen. Jeg var spenst på hvordan de siste milene ville bli ettersom det hadde vært kolonnekjøring mellom Skarsvaag til Nordkapp lenge. Været var bedre, men fortsatt ikke det beste.

Rutebuss fra Nordkapp går en gang pr. dag, og det var klokka 13.30. Vi regnet fort ut at vi ville ikke klare å nå både Nordkapp og bussen den dagen. Vi bestemte oss derfor for å gå et stykke. Billetten på Hurtigruta var ikke før fredag, og vi var bare på onsdag så tidsplanen vår var fortsatt mulig å holde.

2514CB45-BCBA-496C-B98A-EFD64497FEE7.jpeg

4E0D7E3D-234E-4F8F-83A7-F44434275013.jpeg

Det var overraskende mye trafikk. Bobiler og busser passerte oss i en jevn strøm og det til tross for at det var lavsesong. Etter 9 km kom vi til Nordkapp hotell. Vi hadde håpet at det skulle være åpent, men det var det dessverre ikke. Det blåste godt, og det hadde passet godt med et kafé besøk akkurat da. Løsninga ble å ta lunsjen på hotellet i trappeoppgangen til noen av rommene. Der var det ly og tørt og fint for oss.

Vi gikk tilsammen 20 km og kom til Skarsvågkrysset. Kolonnekjøringen som jeg hadde vært bekymret for var heldigvis avsluttet inntil videre.

64D4BA30-81B2-4530-9853-FC0B0C4B9E09

Tilbake på hotellet avsluttet vi dagen med middag hvor bl.a den lokale kongekrabben stod på menyen. Nå var det bare sjarmøretappen igjen. Det føltes litt uvirkelig.

Dag 112: Siste skitur på strekningen fra Repvågstranda til Honningsvåg

 

3910F790-FFE6-427E-A989-B3C550CFEB97.jpeg

Vi viste at føret var dårlig, men likevel valgte vi å fortsette på ski etter scooterløypa fra Repvågstranda. Det hadde sannsynligvis gått fortere etter veien, men jeg tenkte at det var bedre for hundene.

68DB79B7-A8D5-4191-9041-898DBA71877C

Scootersporene var for det meste smeltet bort og stikken som viste hvor løypa gikk var ramla ned. Hundene tråkket stadig gjennom den råtne snøen. De ville derfor gå og helst med labbene på skiene. Det var utrolig irriterende og det tok tid. Hundene surret seg stadig inn i tauene, men vi kunne ikke slippe dem. Hver dag så vi trailere med rein som flyttet reinen til sommerbeite på kysten.

B281C20F-1E03-4F0A-A443-C7488999D933.jpeg

Da vi omsider kom ned til Kåfjorden pakket vi sammen skiene for godt. Det var vemodig, og minnet meg om at turen var snart slutt.

3520834D-0D07-4A1E-A58A-67452BAED195.jpeg

Fra Kåfjord var det bare noen få km til Nordkapptunnelen. Det var en milepel. Jeg hadde ikke lyst å gå gjennom tunnelen så vi kjørte gjennom både Nordkapp- og Honningsvågtunnelen. Nordkapptunnelen går over til Magerøya, og på Magerøya ligger Nordkapp. Vi var definitivt nærmere målet.

Da vi kom til Honningsvåg viste GPSen 45 km. Den viste også at vi hadde bare 3 mil igjen.

 

Dag 111: Våt og vindfull dag fra Olderfjord til Repvågstranda

D0185C95-1AAD-48A1-8F2E-2B9BD7DF1609.jpeg

Vi bodde majestetisk i sjefen min sin hytte i Olderfjorden. På hytta var det alle fasiliteter så morgenrutinen gikk fort unna. Allerede klokka 07.00 stod Per klar med skiene på. Han og hundene startet i scooterløypa opp på fjellet. Selv måtte jeg til Alta for å kjøpe hundebur slik at vi fikk Nuuk og Dakota med på Hurtigruta som vi skulle reise med heim.

71FFD98E-8042-4AF2-8FBE-AE0EA7F3E981.jpeg

Per hadde en krevende dag over fjellet. Det var stiv kuling og 4-5 varmegrader. Det varme været hadde ført til at alle bekkene var åpne og på innsjøene var det masse overflatevann.

D322D3DC-69CF-431C-BC30-EC286D49781F

Selv tok jeg fatt på etappen langs E69 da handleturen var ferdig. Det startet godt, men da jeg runda inn i Smørfjorden var det som å møte en vegg av vær og vind.

Vinden pisket havvann opp i lufta, og bekkene som kom ned fra fjellet ble blåst opp igjen. Dersom man ser bort fra ubehaget var det faktisk veldig spesielt. Det var sterke naturkrefter i sving og et flott skue.

0D78AF97-BBD4-43F8-AB62-74CAA20962FA.jpeg

E69 langs Porsangerfjorden er absolutt verdt et besøk. En perfekt vei å sykle på. Da kommer man nærmere den rå naturen, kjenner vinden i håret og regnet i fjeset.

Per gikk 52 km på ski over fjellet. Langs veien var det 3-4 km kortere. Det ble seint, og vi var både slitne, våte og kalde før vi endelig kunne avslutte dagen med påskekrim, bacalao og rødvin.

 

 

 

 

 

Dag 110: Kystvandring fra Billefjord til Olderfjord

3CCE6680-709F-4705-B02A-F39803009D8C.jpeg

Det var definitivt vår i lufta da vi startet i Billefjord, 4-5  varmegrader og vind. Vi var kommet til 14. april og palmesøndag.

37A6DA84-46F6-4F11-8223-D79028DAB1C5.jpeg

Siden vi skulle følge E6 ble Nuuk og Dakota utstyrt med potesokker. Vi skulle jo gå på asfalt hele dagen.

De var ikke så glad for det, og tok noen velkjente komiske kneløft før de ble vant med de nye fottøyene.

A7692A55-B8A5-4D0E-8D64-7B17573DE877.jpeg

Det var lite trafikk og ingen mennesker å se, men vi passerte flere små forlatte hus. Ved siden av de nette gamle husene stod det ofte store skinnende hytter. Det var lett å forstå at folk ville ha hytte langs den lange og flotte Porsangerfjorden. Her var det hav og barsk nord norsk kystnatur så langt øye kunne se.

7F148E7C-2503-4C5F-8449-F11F18A610A2.jpeg

Det var overraskende fint å gå langs veien. Den friske havlufta, lyden av alle sjøfuglene, lukta av havet, de fantastiske fargene i havet og på himmelen og det spennende landskapet bombanderte hjernen med inntrykk. Tiden gikk fort. Plutselig var klokka blitt fire og vi var kommet til Olderfjorden. GPSen viste 30 km. Vi følte oss ikke slitne, men føttene var såre og hoftene stive etter å ha gått på asfalt så lenge.