E1 dag 16-20: Rolige dager fra Masi til Kautokeino

Fra Masi gikk Per og hundene etter ATV spor opp på fjellet og videre til Biggejàvri. Der overnattet de i telt. Selv måtte jeg på arbeid noen dager.

Dagen etter kom de ned på den gamle veien mellom Alta og Finland som de fulgte frem til Kautokeino.

De gikk totalt 62,5 km. Det var lite folk å se på veien, men de fant en død rein.

Fra Kautokeino tok de bussen nordover for å hente bilen med nye forsyninger. Per hadde hovnet opp i en fot så han tok også turen innom legevakta, men de fant ikke noe. Den var trolig bare litt overbelastet.

Hundene fikk en runde hos veterinær. Der fikk de ormekur og en generell sjekk. De hadde tapt litt vekt, men virket ellers i god form.

E1 dag 15: Fra Ragesluoppal til Masi på tunge bein

Med deilig morgensol i ryggen og klar kald luft i lungene forlot vi Ragesluoppal. Det hadde vært minusgrader på natta for det var rim i gresset.

Vi hadde ikke gått langt før vi måtte krysse Ragesjohka. Det var ikke bare vi som hadde forbedret våre ferdigheter på elvekryssinger. Både Nuuk og Dakota svømte over Ragesjohka med kløven på. Dakota først, hun drev et stykke ned før hun kom i land, men var kjempe stolt da hun klarte det.

Etter noen km i skogen bar det opp og over Bealgevàrri. Stien var fin, været bra og sekkene lette likevel gikk det litt tungt. Det var som om lufta hadde gått ut av ballongen.

Det ble mange pauser over fjellet noe hundene satte pris på.

Etter 30 km og 9 timer kom vi ned til Masi. Der fant vi bilen vår som en god kollega på magisk vis hadde fått fra Olderfjord til Masi. 🙏😊

E1 dag 14: Flott strekning fra Mollisjok til Ragesluoppal.

Etter en deilig og lang frokost startet vi med gå over elva, Lesjohka. Også på denne strekningen var stien fin og lett å gå etter

E1 stien gikk sørover parallelt med Lesjohka. Det var et tørt og fint område med bjørkeskog. Vi tok opp enkelt ryper tre ganger på veien. Det var de første rypene vi hadde sett på 14 dager så det var inspirerende. Dakota fant det spesielt interessant.

Etter 10-12 km forlot vi Lesjohka og gikk nord øst over Ragesvàrri. Da vi hadde gått 19,5 km kom vi til Ragesluoppal.

Josef var heime og bodde fortsatt alene 15 km fra nærmeste vei. Han var blid og leide gjerne ut hytta si til oss. Det var bra for selv om været var fint da vi kom sendte værgudene en byge over oss da det var blitt kveld.

E1 dag 13: Mollisjok

Per og jeg hadde på forhånd bestemt at vi skulle ha et ekstra døgn i Mollisjok. Det passet bra for vi trengte å tørke klær og sko etter badeaktivitetene vi hadde drevet med dagen før.

Mollisjok fjellstue har en interessant historie. Den er en av de tre siste fjellstuene i Finnmark som eies av staten. En gang hadde staten 30 fjellstuer i Finnmark, men på 60- og 70 tallet ble de solgt. Reindrifta ønsket at Mollisjok, Jotka og Ravnastua mellom Alta og Karasjok skulle stå igjen, og slik ble det.

Margit er oppvokst på Mollisjok og driver fjellstua alene, 5 mil fra nærmeste butikk. Hun sørget for både frokost og middag til Per og meg, og vi spiste grådig av alt hun bar frem. Bidos til middag og multe med fløte til dessert smakte himmelsk etter 14 dager med realturmat. Trolig en større nytelse enn å spise på en Michelin restaurant. Noe av motivasjonen med å gå lange turer er nettopp den matopplevelsen man får etter noen dager på tur.

Vi tok oss også en tur i den vedfyrte badstua ved elva. Der kunne vi sløse med vannet for det var kort å bære. Det var fantastisk som en renselse prosess. Jeg vil absolutt anbefale et stopp på Mollisjok.

E1 dag 12: Utmattende dag fra Bojobæski til Mollisjok

Vi startet tidlig, uthvilt og med tørre sko fra Bojobæski. Det var en fin dag. Skulle vi endelig slippe regnjakka?

Vi fulgte den gamle postruta mellom Alta og Karasjok. Sporene var gode å gå i, og godt merket. Stemninga var god, også hundene virket glade og i form.

Da de to første milene var unnagjort begynte vi å kjenne det i beina, og tunge regnskyer var på vei.

Hundene begynte også å miste fokus. Dakota var mer interessert i plukke multer. Hver gang vi kom til en myr slakket hun på farten.

Etter tre mil regnet det så mye at vi så ingen annen utvei enn å sette opp teltet og søke ly. Vi satt i teltet til regnet hadde fått regnet fra seg det meste. Da stappa vi teltet i sekken og fortsatte videre sørover.

Det lyste etterhvert opp, men de siste kilometerne var seige. Da vi kom til Mollesjohka fikk vi en utfordring. Elva var stor og stri, og det var åpenbart at hundene ikke nådde bunden. Det hadde Nuuk og Dakota også forstått så de nektet å komme uti. Per tok tak i nakkeskinnet på Nuuk og dro han med seg. Selv forsøkte jeg å lokke med meg Dakota, men hun holdt igjen. Jeg vet ikke om det var det kalde vannet som fosset rundt føttene på meg som fikk meg til å handle istedenfor å tenke. I alle fall løftet jeg plutselig hele hunden på 30 kg og en kløv på 5-6 kg. På ryggen hadde jeg en sekk på 15 kg. På ustødige bein mens elva presset på, kom vi oss over uten å ramle. Et Guds under at jeg ikke datt i elva.

Etter den strevsomme kryssinga fortsatte vi. Like før Mollisjok måtte vi krysse Mollesjohka igjen. Her skjedde det noe merkelig. Dakota som ikke ville ut i Mollesjohka sist hoppet plutselig rett uti elva. Jeg sprang etter med klær og sko for jeg var redd for at hun skulle seile nedover. Det gikk bra, men jeg var våt fra lårene og ned. For Per gikk det heller ikke smertefritt. Nuuk stritta imot og klarte til slutt å få Per ut av balanse. Per ramla i elva, slo seg stygt i kneet og var våt fra topp til tå.

Heldigvis var det ledig rom på Mollisjok fjellstue. Vi hadde gått i 12 timer og lagt bak oss 37 km. Nå var vi utslitt, kald og utmattet, men selvfølgelig veldig glad for å komme inn i varmen.

E1 dag 11: Fra Ruhkkojàvri til Bojobæski

Det hadde regnet på natten. Sommeridyllen var borte like fort som den kom. Vi pakket ned det våte teltet og gikk i taushet fra Ruhkkojàvri.

Det åpne landskapet med lav vegetasjon fortsatt til vi på slutten av dagen gikk ned i enden av Stabbursdalen rett etter Stabbursdalsvannet.

Nede i Stabbursdalen var det frodigere, og etter noen km i skogen fant vi Alta Turlags hytte, Bojobæski. Den hadde vi besøkt to ganger tidligere, men gjensynsgleden var stor. Det var deilig å endelig kunne ligge i en seng og spise ved et bord. Sko, klær, sovepose og telt ble hengt til tørk. To glade turgåere kunne avslutte dagen med Realturmat.

GPSen visste 21 km.

E1 dag 10: Fra Bastingammen til Ruhkkojàvri i Stabbursdalen nasjonalpark

Vinden hadde løyet i løpet av natten, men ferdig var den ikke. Temperaturen var imidlertid god, trolig den høyeste vi hadde hatt på turen fra Nordkapp. Vi forlot derfor den lune gamma med herlig varm vind fra sør.

E1 ruta gikk opp på fjellet igjen fra Stabbursdalen. Derfra gikk den parallelt med Stabburselva. På veien opp fikk vi hilse på en tiur. Det var trivelig. Vi passerte også ufattelige mengder med multer.

Jeg hadde gledet meg til etappen gjennom Stabbursdalen nasjonalpark, og jeg ble ikke skuffet. Stabbursdalen var frodig og flott. Den lå som en oase midt i den karrige vidda.

Vi gikk forbi innsjøer, og over myrer og høydedrag. Været var stort sett bra og humøret likeså. Ruta var ikke merket på samme plass som stien på kartet. Det gav oss litt hodebry, men det var ikke vanskelig å orientere i det oversiktelige landskapet.

Da vi kom til innsjøen, Ruhkkojàvri bestemte vi oss for å stoppe. Da hadde vi gått 26 km. Vi fant en idyllisk lite vik hvor vi slo opp teltet. Sola var kommet frem og vinden var borte. Det var bare velstand. Fiskestanga ble tatt frem, men det ble ikke så mange kast før jeg gav opp kampen mot knott og mygg. Soveposen fikk prioritet og vi sovnet allerede ved åttetida.

Vi hadde ikke sovet lenge da vi ble vekt av at Dakota pistret. Hvorfor gjorde hun det? Hun lå jo inne i teltet. Det var heller ikke vind som kunne skremme henne. Hadde hun vondt? Var hun syk? Jeg var bekymret. Vi forsøkte å legge henne utenfor teltet uten at det hjalp nevneverdig. Da Nuuk reiste seg for å riste seg pilte hun inn i teltet og tok hans plass. Da roet hun seg med en gang. De siste dagene hadde Dakota ligget innerst i teltet. Kunne det være at hun sutret over at hun ikke fikk plassen sin? Var hunder så sære? Det var ikke godt å vite. Vi fikk i alle fall ro resten av natten.

E1 dag 9: Bastingammen

Natta i Bastingammen var slitsom. Tyskeren hadde fyrt i ovnen for å tørke klær og sko. Den lille gammen var som en badstu. Å åpne døra var ikke et alternativ for det var millioner av mygg ute. Noen hadde alt kommet inn og surret selvsagt akkurat rett ved øret mitt.

Per lå på gulvet ved ovnen og hadde det trolig enda varmere enn meg. Kl. 02.00 hadde han fått nok. Teltet kom opp og gubben forlot badstua, men på morgenen kom han fort inn igjen. Det hadde blåst opp, og nå var det teltet han var bekymret for.

Siden det var blitt så kraftig vind og vi hadde sovet så dårlig var det en lett beslutning å bestemme seg for å gi Bastingammen et ekstra døgn.

Vi brukte dagen til å rydde og ordne i gammen, og tørke og reparere utstyr. Jeg var også en liten tur ute og plukket så mye multer som vi klarte å spise.

Bastingammen stod ferdig i 2018, og var erstatning for en eldre gamme som ble revet. Det var et imponerende byggverk, bygd på gamlemåten med lokale bjørkestavrer som reisverk. Never som tettematteralet og torv utenpå. Det kom ikke noen til gamma den dagen så vi fikk den helt for oss selv. Vi sov godt den natten mens vinden herjet utenfor.

E1 dag 8: Tungt fra Bajit Goadehisjávri til Bastingammen

Dagen startet godt med morgensol som tørket teltet etter nattens regnbyge, og den obligatoriske havregrøten.

Vi hadde etablert gode rutiner om morgenen. Begge visste hvem som skulle gjøre hva og hvor vi skulle ha ting. Det siste var viktig. Når alle ting hadde faste plasser slapp vi å lete gjennom både kløver og sekker når det et noe vi skal ha tak i.

I løpet av en god time hadde vi pakket og spist. Vi var tidlig ute, klokka var knapt sju da vi startet. Jeg hadde et håp om at vi skulle komme til Bastingammen før vi gav oss, og dit var det over tre mil

E1 ruta var godt merket, og det var bra for det var ikke sti. De første km gikk fint, men da vi kom til innsjøen, Skàiddejàvri var det slutt på idyllen. Kilometer på kilometer med myr og våt områder. Alt regnet hadde åpenbart satt sine spor.

Det var ikke annet å gjøre enn å plaske uti. Hvert steg var krevende. Foten forsvant ned i myra, og det trengtes kalorier for å få den opp igjen. Når den endelig kom opp var skoen våt, brun og ekkel.

Turen ble ikke enklere av at det også i dette området fantes en god del rein. Dakota gikk i kjent stil inn i en slags jakttranse. All oppmerksomhet ble viet reinen at det hang en person bak henne anfektet henne ikke. Jeg forsøkte å snakke til henne, avlede osv. ,men det gikk kun kort tid så var vi tilbake der vi startet. Da jeg til slutt deiset i myra var det slutt på diplomatiet. All lærdom fra hundetrenerkurset var blåst bort. Eder og galle ble ropt utover vidda. Det hjalp ikke på henne, men jeg fikk ut litt frustrasjon. Etter noen timer i myra kom vi heldigvis over i bedre partier.

Det var også mange bekker å passere. Vi hadde tatt med staver og kroks til formålet, og det fungerte fint. Å få vasket varme føtter i kaldt vann var faktisk en av høydepunktene den dagen.

Etter 12 timers slit kom vi frem til Stabbursdalen nasjonalpark. På GPSen stod det 33,5 km. Vi var slitne og glad for at det var plass til oss i Bastingammen. Det var kun en enslig tysk student som hadde søkt ly i gammen da vi kom. Det var to benker og en sengeplass på gulvet mellom benkene. Vi tok de to siste plassene og sovnet temmelig fort.

E1 dag 6 og 7: Fin etappe fra Olderfjord til Bajit Goadehisjávri

Etter en hvile- og reparasjonsdag i Olderfjord var vi klar for nok en etappe. Jeg må innrømme at jeg så litt mørkt på det før vi startet. Sekkene var fylt til randen med mat til både oss og hundene, men beina og kroppen var heldigvis uthvilt.

Det vekslet mellom våte myer og bjørkeskog de første 5-6 km, men etter innsjøen, David Fránssajávri, åpnet landskapet seg.

Selv i overskyet og til tider litt regn var Finnmarksvidda et flott skue. Vi gikk over stadig nye myrer og høydedrag mens vi hadde denne storslagne naturen rundt oss.

Da klokka var 18.00 var vi kommet til innsjøen, Bajit Goadehisjávri. GPSen viste 32 km, og det var på tide å slå leir.

Dakota gleder seg over å bli fri fra kløven

Jeg hadde ambisjoner om å prøve fiskelykken, men jeg endte rett i soveposen.😴