Dag 106: Slapp dag fra Jotka til Bojobæski

0ECF3785-C15C-43BF-BC5A-43EC034828A0.jpeg

Det ble en lang og deilig frokost som det alltid ender med når vi kommer på betjente fjellhytter med frokost servert. Jeg spiste 2 brødskiver egg og bacon, en posjon yoghurt med müsli, appelsinjuice, te og til slutt 2 kopper kaffe. Da syntes jeg ikke det passet seg å spise mer siden vi satt sammen med 4 voksne par fra Oslo. De hadde kommet opp med fly dagen før for å gå på ski den populære ruta fra Alta til Karasjok.

Jotka fjellstue er en av 3 fjellstuer i Finnmark som fortsatt eies av staten. Den ble i sin tid bygget for å trygge ferdselen mellom Alta og Karasjok. Etter frokost ble jeg sittende å prate litt med Lisa som driver Jotka. Hun kunne fortelle at hun vokste opp på Jotka. Hennes foreldre drev fjellstua i 50 år før hun overtok i 2003. På høsten når det var lite folk i fjellet jobbet Lisa som lærer i samisk i Alta. Lisa hadde 3 barn som også hadde vokst opp på Jotka, og 48 hunder som stod bak fjøsen. Hundene var en kjær hobby og de ble brukt til hundeløp og turistkjøring. Jeg var fascinert over livet de levde. Mye arbeid, men helt sikkert et godt liv.

138193E4-79E8-48FB-9F8A-1F0009E19F9C

Etter den deilig trege starten på dagen kom vi oss til slutt av sted. Det var blitt overskyet og høyere temperatur. Hundene peste, og virket litt slappe. Vi tok oss derfor god tid. Det var ingen grunn til å stresse siden vi hadde bestemt oss for å gå en kort etappe den dagen for å ta oss litt igjen.

E8FA50FD-042D-4095-98B5-7C1E0ABDC541.jpeg

143A9BDB-870B-4F0C-9422-EB429E4CC61E.jpeg

2D38FC1A-F087-4206-B7E2-2F50B5AFF861.jpeg

Da vi nærmet oss Bojobæski hytta kom vi inn i noe som lignet på en campingvognleir flere mil fra nærmeste vei. I Finnmark er det ganske vanlig å sette en campingvogn/hytte på ski og dra den ut i terrenget, gjerne i nærheten av en innsjø. Finnmarkingen kaller vogna for en Gompi. Etter runden i Gompileiren fant vi Alta Turistforening sin hytte, Bojobæski. Bojobæski hytta var ikke så stor, akkurat slik vi liker hyttene. Jo mindre jo bedre. Da blir hytta varm på et blunk og det blir mindre å vaske når du skal reise.

Turen fra Jotka til Bojobæski var 14,5 km. Det var en passe etappe for oss skulle restituere oss litt. Vi brukte resten av kvelden til å spise godt og slappe av. Hundene fikk også ekstra mat. De var blitt litt tynne syntes jeg.

Dag 105: Fra Ragesluobbalat til festmåltid på Jotka

A4BBF1C7-A41F-4032-B7D0-A75A17D131D5.jpeg

Det hadde kommet noen skyer i løpet av natten, men været var ok og det var meldt bedre utover dagen. Vi hadde sovet godt og var så godt restituert som kan bli etter kun en natt.

Vertinnen kom ut for en prat før vi dro. Jeg syntes det var både imponerende og fascinerende at folk bodde fast på slike fjellgårder i dag, 12-13 km fra nærmeste vei. Elektrisiteten ordnet de med en vindmølle på tunet og aggregat, og varmen fikk de fra vedfyring. Eieren av gården var født på Ragesluobbalat fjellgård og hadde bodd der hele sitt liv. Han hadde drevet med både rein og melkekyr. Nå var han pensjonist fikk vi vite.

F30310AA-CBE2-49F0-8E87-890D4F14374C

Løypa gikk i flatt og fint terreng. Vi var blitt bortskjemt med lettgådde vidder lenge nå, men  i horisonten mot nord kunne vi skimte litt mer fjell.

244D078A-EE92-42A5-BAA8-9CFCBB968214.jpeg

Sola kom mer og mer frem, og til lunsj var det blitt riktig fint. Rypene fløy opp fremfor oss og stemninga var god.

CC976BCD-75F2-4341-9354-82B0ED1729BC.jpeg

Ved den stor innsjøen, Lesjávri, møtte vi 7 hundespann. Løypa vi fulgte var en del av løypa under Finmarksløpet så det var ikke overraskende at det skulle dukke opp så noen hunder på turen. I Alta et det mange hundekjørere og vi var på tur mot Jotka som er et utfartsområde for folk i Alta.

3B858595-2107-4A2D-A608-8E8D9B3877F5.jpeg

5D31B5B8-B392-4901-A4BA-F31B5E2C1A27.jpeg

Da vi kom til Jotka fjellstue hadde vi tilbakelagt 35 km. Vi ble møtt av en blid dame som viste oss til en hyggelig hytte og gav oss beskjed om at middagen ble servert kl. 19.00.

1E93BC5C-C0C7-4AB2-873B-6F0DE4379608

På Jotka fant vi turens siste depot pakke. Den hadde Knut, en god kollega fra Alta, kjørt opp med scooter dagen før. Det var litt rart å tenke på at dette var den siste pakken av tilsammen 11 stk. Vi nærmet oss slutten på et eventyr.

255733E7-5684-44D2-8292-8D413295A4DA.jpeg

Overraskelsen var stor da viste seg at Knut hadde kjørt opp mer en en pakke. Line, også en god kollega, hadde sendt med rødvin, sjokolade   og nøtter til oss. Herlig! Vi avslutta dagen med rødvin fra Line og et himmelsk måltid, reinkjøtt laget på tradisjonelt samisk vis, kokt og med buljong.

 

 

Dag 104: På vilspor fra Láhpoluoppal til Ragesluoppal

33F8D51E-812E-41AF-B1CA-C3679B78FA56

Nok en kald og nydelig morgen. Det var litt tåke da vi stod opp, men da vi kom ut klokka 8 hadde sola tatt over. Tåken og kuldegradene hadde dekket omgivelsene med et lag med skinnende rimkrystaller. Til og med riksvei 92 var vakkert dekorert.

3E9E4309-6031-41F0-A2F5-CF5926CCB330.jpeg

Vi fulgte scooterløypa mot Karasjok og staket i vei på fine løyper. Løypa gikk over innsjøen, Láhpojávri. I et løypekryss midt på Láhpojávri skulle vi svingt til høyre, men dessverre gikk vi rett frem. Egentlig utrolig, for det var godt skilta og merka, men vi var blitt sløve og hjernen hadde koblet ut et øyeblikk.

977106ED-E876-48B5-B58E-4E7428D7B182

Da vi oppdaget at vi var på vei til  Masi gjorde vi en enda større tabbe. Vi begynte å følge et tilfeldig scooterspor som vi trodde og håpet ville gå tilbake til riktig løype. Sporet gikk ikke østover, men nordover. Vi forsøkte på egenhånd å ta oss østover, men det var nærmeste umulig å ta seg gjennom skogen i løssnøen. Hundene forsvant, og etter kort tid bare la de seg ned. De nektet å gå.

Det endte medvite vi måtte vi snu. Det ble ca 15 km og mange timers slit i feil retning. Stemninga var dyster, men vi klaret heldigvis å holde kjeft. Vi var blitt enig om at navigering var et felles ansvar så det nyttet ikke å klandre hverandre.

592B0A2B-3F91-4B89-B92A-EFA639FE8FC7

A7896BAA-F3DA-4F27-A710-D92E66C7473E.jpeg

Det ble en lang marsj. Da vi endelig kom frem til Ragesluoppal hadde vi gått i 11 timer, og tilbakelagt 48 km. Vi var glad for at også dagens hytte var oppvarmet og at vann var bært frem. Disse Finnarkingen vet hvordan de kan glede slitne skiløpere. Vi avsluttet dagen med flere liter saft, Realturmat og 200 g sjokolade. Deretter rett i seng. Jeg var sliten, varm og mett. Det tok mindre enn 1 sekund før jeg sovna.

C907F441-D38E-430C-809C-F6DA6ED4B17D.jpeg

 

 

Dag 103: Fra Kautokeino til Láhpoluoppal på friske bein

A35005AD-7C6D-4CE1-A73A-6A77A93EBEB4

Fortsatt like fint vær, sol fra skyfri himmel, og kaldt. Det var 15 kuldegrader da vi stod opp, men sola drev temperaturen opp.

Vi spiste lang og god frokost på hotellet før vi rente ned på Kautokeinoelva. På elva traff vi en reinflokk som hadde tenkt å gå samme vei som oss. Hundene ble gira, og ville gjerne nærmere. Det var ikke lett å komme forbi flokken uten å jage den fremfor oss. Heldigvis gjorde scooterløypa en snarvei over en sandbank. Da klarte vi å snike oss fremfor flokken. Det var en lettelse for spesielt Dakota er krevende å håndtere så lenge det springer dyr foran oss.

0E23C3D2-DD97-49DE-8A6A-B8DA6F026006.jpeg

Scooterløypa og Kautokeinoelva går parallelt med E45. Vi fulgte elva i ca 3 mil før vi tok av på en løype som gikk mer østover. Den løypa fulgte riksvei 92.

Det høres kanskje kjedelig ut å gå 3 mil etter en elv, men det var det ikke. Været var fint, føret bra og med jevne mellomrom kom vi forbi et hus som vi kunne studere. Hundene gikk lett. Vi koste oss.

61608306-FAD1-4ACE-9B46-FD3493D4892C.jpeg

Det kom en liten byge med snø i ca 10-15 min ellers var det sol hele veien.

207F5A3B-207E-4918-925C-1B4EB9D20996.jpeg

Da vi kom til Láhpoluoppal viste GPSen 42 km. Det kom en hyggelig kar ut da vi kom frem til fjellstua. Han viste oss inn i hytta hvor han både hadde fyrt i ovnen og hentet vann til oss. Det var luksus, og vi følte oss takknemelig og heldige. Den snille mannen het Ole Henrik og var pensjonist. Tidligere hadde han jobbet i Statens naturoppsyn. Han hadde også mange gode tips til oss.

Vi la oss varm og mett, og med en ny ruteplan for morgendagen.

Dag 102: Hviledag i Kautokeino

09746F3E-FCD7-450B-B680-7CE651E5DF85

Deilig start med lang og god hotellfrokost og internett på Thon hotell Kautokeino.

0A7364DD-FC68-4226-8CA8-102AD4551329.jpeg

Hundene koste seg også. De lå i sola og rikket seg ikke ut av pulken med mindre det var mat. Jeg syntes det virket som de hadde mistet litt vekt så de fikk solide porsjoner med bland annet laksefilet som jeg hadde kjøpt på lokalbutikken.

1E22AD5B-B8B6-4E3D-AC48-0005846DFAAF

Vi brukte deler av dagen på en tur til Juhls sølvsmie. Absolutt verdt de 5 km vi måtte gå for å komme dit.

Resten av dagen ble brukt til å skaffe det vi manglet av proviant og utstyr, tørking av telt og div i sola og reparasjon av pulkdrag og klær.

En positiv overraskelse var da to slitne og illeluktende (i følge dem selv) karer, Jan Atle og Roy, dukket opp på ettermiddagen. Roy og Jan Atle hadde ikke gått til Mazi som planlagt. Det hadde vært krevende forhold med mye løs snø utenfor sccoterløypa. Vi hadde opplevd det samme, og var ikke overrasket at de måtte gjøre en endring av ruta si. Det var uansett flott å se de igjen, og det ble en velfortjent øl i baren før de ble hentet heim.

 

 

Dag 101: Tunge bein fra Báktájavri til Kautokeino

 

55928335-352B-49FA-82AB-DCF770771480.jpeg

Det var en strålende morgen, men bitende kalt da vi tittet ut av teltet. Sola hadde akkurat stått opp. Det drysset stadig rim fra teltduken da jeg fortvilet forsøkte å åle meg inn i en stiv overtrekksbukse. Vi hadde ligget mange dager i strekk i teltet uten å få tørket det. Det fører til mye fuktighet som blir til rim når det blir kaldt.

0C7F20C1-EBA0-4544-A974-33A0E6A1128C.jpeg

Våte sokker og våte sko var blitt til iskalde tortur redskapeter. Etter å ha tatt på meg skiskoen og spist en havregrøt som ble til havreslush før jeg klarte å få den ned, tok jeg Dakota med meg å dro i forveien. Stakkars Per måtte ta ned teltet aleine, men beina mine var i ferd med å bli til to permanente isblokker så jeg hadde ikke noe valg.

361202E5-2ED6-47A5-99D2-0EA12055830F.jpeg

Dakota og jeg gikk nesten 10 km før jeg syntes sola var kommet høyt nok på himmelen og beina var blitt varm nok til at jeg kunne sette meg ned å vente på resten av følge. Da var jeg slapp og tung i kroppen. Jeg kom på at jeg hadde ikke drukket noe den dagen så det var kanskje årsaken. Det tok lang tid før Nuuk og Per dukket opp. Per var blitt dårlig i magen og hadde i tillegg gått feil scooterspor. Han hadde heller ikke fått i seg noe drikke.

Jeg foreslo at vi skulle ta frem primusen, men Per ville bare til nærmeste toalett. Vi gikk på tunge bein og tom mage 20,5 km til Esso bensinstasjon i Kautokeino. Det spiste vi verdens beste  «bensinstasjonmat», røkt reinkjøtt, tyttebær og potetmos. Colaen smakte også usedvanlig godt.

742599BC-BFA1-454D-85FB-2EE7AA2CC106

På Thon hotell Kautokeino fikk vi rom og bestemte oss for å ta to døgn. Vi trengte litt restitusjon.

 

Dag 100: Fra Finland og nordover til Báktejávri

B7F7831D-DA04-4A55-B30B-4D63F890EC9B

217581A0-E31B-45AE-B2AD-247F3644895A

Fint vær denne dagen også. Vi tok farvel med det unge flotte paret og gikk 5 km videre sørover før vi tok av fra den offisielle scooterløypa. Vi fulgte sporene til paret vi nettopp hadde forlatt. Det var en nydelig morgen med 1-2 cm med nysnø som hadde kommet om natten.

8E86B897-D07E-4791-A63E-D4C8711733A5.jpeg

Vi krysset grensa. Der var det ferske scooterspor. Tydeligvis en reingjeter som var oppe tidligere enn oss. Da vi kom til Goahteluoppal møtte vi morgenfuglen, en trivelig og pratsom reineier på scooter. Han fortalte at det var han som hadde vært opp fire på morgenen for å passe på at flokken ikke begynte å trekke mot kysten for tidlig.

BA948E99-0E7F-4287-AAAC-9DA876963AB3

Fra Goahteluoppal var det scooterløype til Kautokeino. Riktignok ikke like godt merket som i Sverige og Finland, men likevel et veldig godt spor. Vi koste oss og så en rev på turen som fikk farta opp på Dakota.

7AF9C188-E6D0-4434-AAB6-DA413E1F8D03.jpeg

Da det begynte å bli ettermiddag forsøkte vi å finne en teltplass utenfor scootersporet. Det var ikke lett. Nuuk og Dakota forsvant i den løse snøen. Vi endte med en plass rett ved siden av løypa der løypa var bred nok til at scootere kunne passere. Det hadde ikke vært en eneste scooter å se på hele dagen bortsett fra den ene reineieren som vi snakket med. Da vi hadde fått opp teltet kom det likevel noen forbi. Først kom det en med en levende rein på sleden. Reinen så litt forskremt ut, men den var forhåpentligvis på tur tilbake til flokken sin. Etterpå kom det noen med fór på sleden.

GPSen viste 33 km, og vi krøp ned i soveposene etter nok en innholdsrik dag.