Nordland – Side 8

Dag 69: Stabilt dårlig føre, men flott tur til Famvatnet

Føret var stadig like utfordrende spesielt for hundene, men været var godt og humøret bra. Vi forlot den hyggelige jakt familien på Krutvatnet og gikk i strålende kaldt vær over Krutfjellet.

Oppå fjellet var det strålende utsikt og godt føre. Ingen mennesker var å se, bare ryper.

Ned til Famvatnet var det åpne bekker som førte til at vi måtte lete litt etter plasser å passere, men det gikk fint. Den beste dagen så langt.

Den siste biten til Statnetts hytte på Famvatnet gikk etter vei. Totalt 19 km

Dag 68: «White out» til Krutvatnet

Snille Gunder stilte opp med scooter for å kjøre opp løype til oss om morgenen. Det går egentlig en godkjent scooterløype fra gården hans, men den var ikke oppkjørt. Gunder kunne fortelle at det var stadig færre scootere etter løypene.

Med fin løype og uten pulker gikk det greit opp lia.

Oppå fjellet fant vi pulkene som Gunder hadde kjørt opp. Noe av det som har vært fantastisk med å gå denne lange turen er nettopp møte med flotte mennesker. Jeg opplever også at det er noe eget med mennesker som lever på fjellet. De har en egen ro, og tar seg alltid tid til oss.

På fjellet var det helt hvit og vanskelig å se. Vi gikk på GPS og kompasskurs hele veien over til Krutvatnet.

I lia ned fra fjellet merket vi godt at det var betydelig skredfare. Det «drønnet» i snøen uansett hvor vi. Det førte selvfølgelig til at Nuuk ikke ville gå. Nuuk har som tidligere beskrevet alltid lagt seg ned og nektet å gå når han hører drønn». Per måtte ta pulken samtidig som han lokket med seg hunden. Det gikk sakte, men fremover helt til Per var uheldig og datt. Da gikk det et voldsomt «drønn» over hele fjellsida, og det forplantet seg ned til sletta der jeg og Dakota stod. Nuuk fikk panikk og sprang oppover. Det var ikke annet å gjøre enn å gå opp å hente han.

Da vi kom ned til Krutvatnet fant vi Kåtbukta, eller «Kåtboktæ» som de sier lokalt. Da hadde vi gått 24 km. I Kåtbukta har Statskogs en hytte, Krutvasshytta. Det var det godt å komme inn for Krutvasshytta var allerede varm og god. En far og to døtre, Ivar, Live og Ida, var kommet for å gå på jakt i området. Vi var lettet og glad for at det bare var hyggelige folk vi skulle bo sammen med på så få kvadratmeter.

Ida, bare 15 år, men allerede en erfaren rypejeger.

Dag 67: «Norge på langs boller» i Gardsmarka

Storm og uvær hadde herjet Nordland noen dager. Vi hadde derfor utsatt oppstart av etappen, men hva gjorde vel det når vi ble møtt av naturen på sitt beste. -5 grader, klart og nysnø. Vi var full av energi og gledet oss til å komme i gang.

Vi var også svært takknemlig for at vi hadde fått med oss Dakota. Hun var blitt frisk ved hjelp av antibiotika, men manglet pels på sidene. Vi valgte derfor å kle på henne dekke for å unngå frostskader og irritasjon fra seletøyet.

Ettersom det hadde kommet 70 mm med nedbør de siste to-tre dagen var det betydelig snøskredfare meldte varsom.no. Ruta over fjellet fra Harvassdalen til Granes camping var vi usikker på siden det sannsynligvis lå skavler i lia ned til Granes. Vi bestemte oss derfor for scooterløypa gjennom skogen.

Vi fulgte veien frem til Kroken. Vi hilste på flere elger etter veien. De var nok sultne etter flere dager med dårlig vær. Det er ikke lett å spise når stormen hyler rundt ørene.

Fra Kroken gikk vi opp i scooterløypa mot Vangen. Vi var svært overrasket over at det ikke fantes et eneste scooterspor i scooterløypa. Løypa gikk bratt oppover, og pulkene var tunge. Det var mye snøen så gikk dette ikke fort, faktisk var vi nede i 1 km i timen. Hvor var alle scooterne når du trenger dem?

Etter 6 timer vassende i snø innså vi at vi hadde gjort en kraftig feilvurdering med hensyn til hvor fort vi skulle gå i scooterløypa. Vi kom ikke til å nå dagens mål som var Gardsmarka. Vi snudde på veien til Unkervatn og gikk tilbake til vei. Vi fulgte deretter veien på ski mot Hattfjelldal og fikk etterhvert skyss med bil de siste km til Garsmarka. Vi hadde gått 32 km ifølge GPSen.

I Garsmarka ble vi tatt veldig godt imot av Gunder. Han hadde lagt i ovnen i hytta vi skulle leie slik at det var varmt da vi kom. I tillegg ble vi bedt inn til han og kona på noe han kalte for «Norge på langs boller». Ikke vet jeg hva de var laget av, men de smakte himmelsk.

Oksskolten – Nord Noges høyeste fjell

Oksskolten er Nord Norges høyeste fjell, ligger i Okstindan massivet og måler 1916 m. Det er et populært turmål spesielt på sommeren.

Polarsirkelen Turlag hadde tur til Oksskolten en vakker helg i måneskifte juli/august. Jeg og Per hadde fått det ærefulle oppdraget å være turledere. Planen var å gå opp søndag, men fredagskveld måtte vi endre våre planer. Da oppdaget vi at det var meldt 20 m/s og nedbør på Oksskolten på søndag, men lørdag skulle det være fint. Det var 20 stykker som hadde meldt seg på, men på så kort varsel ble det bare 9 personer som hadde mulighet for å komme. Det var synd at ikke flere hadde anledning siden denne dagen var det fine forhold for en tur.

Skiftende vær er karakteristisk for Okstindan, og flere andre topper som er så høye. Det kan derfor være lurt å legge inn noen alternativ dager hvis man har planer om en topptur i den høyden.

Vi overnattet på Kjensvasshytta som er eid av Hemnes Turistforening fra fredag til lørdag. På fredagskvelden tilpasset vi breutstyr, ble litt kjent og spiste en god middag. Siden det var en frisør blandt oss var det også noen som benyttet kvelden til en sommerklipp før turen med påfølgende nakenbading.

Dagen etter startet vi fra parkeringsplassen like bortenfor Kjensvasshytta. Det tok litt under 1 time gjennom bjørkeskogen og opp til brekanten på Austisen. Gruppa vi hadde fått med oss virket sprek. Det var jo bare så vidt jeg klarte å henge på i varmen under den tunge sekken.

Ved isen tok vi på oss stegjernene og knyttet oss i inn i tau. Siden det var lenge siden vi hadde vært på isen valgte vi å krysse den ganske langt ned. Der er isen finest. Vanligvis går vi mer rett mot toppen og vinner noen høydemeter også på isen. Denne gangen gikk vi som sagt langt ned og fikk fine forhold over breen. Da vi hadde krysset breen la vi igjen breutstyret og sekken ble betraktelig lettere.

Vi vant fort høydemeter i den bratte fjellskråningen. Det var ikke direkte klatring opp til Oksskolten, men vi gikk i et alpint bratt landskap. Noen ganger måtte vi ta hendene til hjelp, og vi måtte være fokusert. Det er fort gjort å trå feil, men med oss gikk det bra. Da vi kom forbi varden som ligger akkurat der det flater ut på Oksskolten, kom tåka og vinden tok skikkelig tak.

Tåka ble heldigvis ikke så tett at vi ikke kunne se noe så vi gikk helt opp. Her ble bragden godt dokumentert med bilder både i øst og vest. Det ble fort kaldt på toppen så vi trakk fort ned i le hvor vi kunne innta et velfortjent måltid og kose oss med utsikten.

Vi brukte tilsammen 10 timer på turen. Jeg syntes vi var heldige både med været og gruppa vi gikk sammen med. Ekstra flott var det at to av mine gutter ble med. Det gir felles minner og opplevelser som i alle fall jeg som mor kan leve lenge på.

Dag 66: Harvasstua

Gressbakken som vi slo opp teltet på var omdannet til en våt myr i løpet av natten, og bålet vi hadde laget ved elva var blitt borte i vann med den økende vannføringa. Det var bare så vidt jeg greide å redde kaffekjelen før den seilte ned Vefsna.

Vi pakka sammen og gikk opp til grusveien som gikk opp til Harvasstua, 6,4 km. Der fant vi et stabbur med et lite tak vi kunne krype under mens vi ventet på skyss heim.

Meningen var egentlig at vi skulle gå denne etappen på ski i april, men pga av at Nuuk ble syk i april avslutta vi 14 dager tidligere enn planlagt. Nå var også disse to siste ferieukene oppbrukt. Jeg skulle gjerne hatt mer, men nå måtte vi bare smøre oss med tålmodighet og vente på neste vinter.

Dag 65: Fra Simskardelva til Susendalen

Jeg følte at meg litt som en Lars Monsen da vi startet dagen med å spise bekkørret til frokost varmet i kaffekjelen, og etterpå kjempet oss gjennom et igjengrodd område langs Vestre Tiplingen. Det var ikke det beste veivalget, men vi pustet lettet ut etter 6 km og 3 timers hard jobbing. Da var vi kommet til broen ved Tiplingen skogstue. Derfra kune fikk vi nyte en god sti.

Vi fulgte stien over Susenfjellenden, og slo leir da vi kom ned til Vefsna i Susendalen. Da vi hadde fått opp teltet hørte vi tordenvære starte, akkurat som yr.no hadde meldt. Vi var glad for at vi hadde kommet oss ned fra fjellet for det var et kraftig tordenvær.

GPSen viste 17,8 km

Dag 64: Flott tur fra Gaukvatnet til Simskardelva

Det regnet om morgenen. Vi tok ned det innerste teltet slik at vi fikk plass til å spiste frokost mens det trommet koselig på teltduken. Dakota fikk ligge inne så hun ikke skulle bli våt. En ny runde med våteksem på Dakota måtte unngås for en hver pris.

Vi gikk mot Tiplingan og passerte store områder med heivegetasjon. Det var ingen andre enn rein å se, men de var derimot i stort antall. Dakota syntes selvsagt det var inspirerende.

Allerede i 1932 innstilte Den norske turistforening på at Børgefjell skulle bevares som villmark, og at det derfor ikke skulle være merkede stier og hytter i Børgfjell. Det var jeg svært glad for selv om det selvfølgelig ble litt tyngre å gå. Det opplevdes eksklusivt og flott å være i et så øde og uberørt område.

Fjellreven er en av de mange artene som har tilholdssted i Børgefjell, og på veien var vi så heldige at vi tilfeldigvis passerte et revehi. Det var var ikke bare vi som fant det svært interessant. Dakota ville gjerne inn å hilse på.

Vi valgte å slå opp teletet ved Simskardelva like før innsjøen, Vestre Tiplingen. Da hadde vi gått 22 km.

Dakota ble kraftig forvent på turen. Hun fikk ligge inne i teltet hver natt. Det likte hun godt. Mens Per og Dakota slappet av, fisket jeg i elva til det ble kveld og tid for meg også å legge seg.

Virvatnet

Ved Virvatnet på Indre Helgeland ligger Virvasshytta. Det er en todelt hytte hvor den ene delen eies og driftes av Polarsirkelen Turlag, og den andre delen av Rana Jakt- og fiskeforening.

Jeg tok turen til Virvatnet siste helga i april sammen med Vanja. Vanja er en trivelig, sprek og turglad jente som jeg trivest på tur sammen med. Hun en også en ivrig isfisker.

Vi kjørte E6 nordover gjennom Dunderlandsdalen, og tok av mot Virvassdalen like nord for Krokstrand. Der går det en anleggsvei opp Virvassdalen. Anleggsveien brukes som scooterløype på vinteren som vi hadde tenkt å følge.

Det hadde vært varmt de siste dagene før vi dro så jeg var spente på føre. Det viste seg å være verre enn hva jeg hadde sett for meg. Det var flere partier hvor veien hadde kommet frem og vannet flommet. Humøret var imidlertid på topp, og vi var glad over å være på tur igjen. Skien gled godt på det våte føre, og i følge Vanja hadde vi også feste på skiene selv om hverken hun eller jeg hadde smurt. Jeg var ikke helt enig, men hekta meg på Dakota så jeg kunne få litt hjelp i oppoverbakkene.

På Virvatnet møtte vi kjente. Terje, en kollega fra Statnett og kompisen hans var på tur med hundespann. De hadde slitt med sledene over isen hvor det var mye overflatevann. De hadde heller ikke fått så mye fisk som de hadde håpet, men de virket likevel glad og fornøyd i lyngen der de satt og koste seg med «forskjellig».

Hundene ville ikke gå på isen på Virvatnet på grunn av alt vannet så jeg droppa isfiske, men Vanja fikk to fine ørreter i løpet av helga. Jeg og hundene var fornøyd med at vi fikk en fin tur sammen med Vanja.

Veten og Tindan i Dalsgrenda

Veten i Dalsgrenda er én av mange topper med det navnet. Ordet «vet» eller «varde» har røtter over 1000 år tilbake i tid, og ble brukt som varslingssystem i ufredstider. Allerede på 900-tallet tente man ildvarder på høye fjelltopper – veter – som kunne sees fra fjell til fjell. På den måten kunne man raskt varsle om fare. Fra Veten i Dalsgrenda kan man for eksempel se Veten på Hemneshalvøya.

22449876_10214191942260846_2053057692889654991_n

Jeg går ofte tur til «min» Veten – en tur jeg kan starte rett fra huset mitt. Noen gangene går jeg bare til Tindan, den første toppen etter at man har passert skoggrensa. Tindan ligger på 451 moh, mens Veten er 707 moh.

For de som ikke bor på Stien, er det mulig å parkere ved parkeringsplassen nedenfor Stien 24 og 26. Derfra går det en godt ryddet sti opp til Tindan og videre til Veten. Alternativt kan man gå opp fra Innergården eller fra Sjånes.

22549701_10214213486519439_9010555594849089299_n

Allerede etter noen hundre meter møter man en fin benk – laget av en sambygding som syntes vi trengte et sted å hvile. Det går bratt oppover, men når man passerer skoggrensa, blir man belønnet med flott utsikt – i hvert fall når det ikke er tåke.

22688695_10214213486399436_8325406907330927470_n

Denne dagen lå tåka tett, men vi fant postkassen med turboka ved Tindan.

22491915_10214213486479438_4619831310495247714_n

Fra Tindan og opp til Veten går man stort sett på berg. Det er fint å gå når det er tørt, men når det regner eller er is, anbefaler jeg ikke denne ruta for de som ikke har vært der før. Berget blir glatt, og det er lite som holder igjen om man skulle skli – særlig det siste stykket før toppen.

22519231_10214191943300872_4882144275455602117_n

Likevel kom jeg og hundene oss helt opp på Veten denne dagen – til tross for regn og vind. Og jammen lettet ikke tåka akkurat nok til at vi fikk et glimt av den vakre bygda nedenfor. 😊

Sauvatnet

Fot

Søndagsturen denne helga ble lagt til Sauvasshytta. Sauvashytta eies av Polarsirkelen Turlag og ligger 12 km fra Umbukta Fjellstue. Stien er godt merka og starter bak Campingvognleiren i Umbukta.

Det var stek vind da jeg og hundene begynte turen i Umbukta, men fine høstfarger. Etterhvert som vi kom opp i høyden møtte vi også regnet og enda mer vind. En positiv hendelse underveis var at vi møtte et hyggelig par som kom var på vei til Lindesnes fra Nordkapp. De hadde gått i over 2 måneder og hadde lagt bak seg ca. 120 mil. Om ca 2 uker håpet de å være kommet halvveis. For meg var det intressent og inspirende, men både jeg og de måtte videre.

Etter 2,5 timers vandring kom jeg opp til Sauvasshytta Inne var det varmt og godt og veldig rent og ryddig. I hytteboka kunne jeg se at det hadde vært en gjeng med damer på overnattingsbesøk før meg. De hadde nok ordna opp.

Jeg spiste matpakken min inne og starta på turen ned.

Siden jeg akkurat hedde gått denne veien og viste at det ikke var rein fikk hundene springe litt løs. Det satte de stor pris på. Nå hadde jeg vinden i ryggen og hunder som trakk så jeg fikk god fart. Det endte selvfølgelig med et fall, men heldigvis uten større bruddskader. Jeg tok det litt mer med ro, men tok likevel igjen 9 trivelige damer på tur ned.

Blandt damene var det også noen kjente så det endte med at turen ble avsluttet på Umbukta fjellstue med kaffe og vaffler og en hyggelig prat.