Nasjonalpark – Side 6

E1 dag 57: Fra Lønsdalen gjennom Steindalen til Saltfjellstua

Strekning fra Lønsstua via Saltfjellstua og Krukki til Bolna ble gjennomført som en tur i regi av Polarsirkelen Turlag. Fem spreke og glade damer meldte sin interesse. I tillegg tok jeg med Nuuk og Rago.

Det var ikke det beste været da vi startet fra Lønsdalen togstasjon tidlig en fredagsmorgen, men humøret var det ikke noe å si på.

Praten var livlig og tempoet bra da vi passerte Kjemåvatnet. Der tok vi hadde dagens første pause.

Vi fortsatte videre vestover etter godt merket løype.

Kjemåbekken ble krysset to ganger. Det var ikke stor vannføring i bekken, men skoene var glatte og damene forsiktige. Vi fant frem stavene, og med litt veiledning fikk vi alle over.

Etter ca 10 km startet vi stigningen inn i den beryktede Steindalen. Steindalen ligger mellom Lønstinden (1506 moh) i sør og Steindalstinden ( 1379) i nord. Dalen bar sitt navn med rette for her var det mye stein. Steinene var delvis dekt med snø så vi måtte være nøye med hvor vi satte ned foten. Det gikk likevel overraskende greit, og damen mente at ryktet var verre enn virkeligheten. Selv var jeg overlykkelig over at skydekke lettet litt slik at vi fikk se den flotte dalen.

Etter Steindalen bar det ned mot Bjellåvatnet. Vi måtte også her passere en bekk

Jeg tror det var mange som var glad da vi endelig kom frem til Saltfjellstua etter 9 timer på tur. Steindalen og 23 km kjentes i føttene. Fyr i ovnen og god middag var en god avslutning på en fin dag.

E1 dag 55: Fra Balvasshytta til Graddis gjennom Skaitidalen

Ikke like fint vær som dagen før, men vi gledet oss. Etappen gjennom Skaitidalen hadde vi sett frem til.

Den første delen av Skaitidalen var åpen og flott. Vi tok inn synet av høye fjell og veldig vakre farger mens vi rusla nedover dalen.

Det var rein hele veien ned til Argalahytta. Turen ble veldig preget av det. Jeg holdt igjen, men Rago var ikke lett å temme. Han var overraskende sterk til å være bare 6 måneder.

På Argalahytta ble det pause. En idyllisk plass, og godt å få en pause fra vår nye reinjeger.

Etterhvert som vi kom lenger ned i dalen var vegetasjonen større.

Det var mye moden bær, men vi tok oss ikke tid til å plukke.

Da vi kom til Trygvebu viste GPSen 18 km. Fra Trygvebu til Graddis var det 8 km etter vei.

Været var ikke det beste, og vi ble gjennom våte. Likevel opplevde vi at vi hadde en veldig fin tur gjennom Junkerdalen nasjonalpark.

E1 dag 54: Flott tur fra Tjoarvihytta til Balvasshytta

Tåken hadde lettet og regnet stilnet. Det lå til rette for en fin dag. Vi var likevel litt skeptisk. To damer som vi møtte på Tjoarvihytta hadde dagen før gått samme strekning som vi skulle gå. De skremte oss med at det var krevende forhold. Stor vannføring i bekker og elver, myr og gjengrodde stier.

Hundene derimot var ikke bekymret. De logret om kapp da vi dro fra Tjoarvihytta.

Det var helt unødvendig å bekymre seg. Stien var god og bekkene greie, og over de største elvene var det solide bruer.

Terrenget var åpent og lett å gå i, farger fantastiske og været var fint. Vi kunne ikke klage.

Rago var også fornøyd. Han koste seg med bær.

Vi møtte på mye rein på strekningen. Det syntes Rago var skikkelig interessant.

Etter mange timer på reinsdyrjakt med matmor på slep var det godt med en blund på turen.

Etter seks og en halv time kom vi til Balvasshytta. Da viste GPSen 18 km. Enda en fin etappe i Junkerdalen nasjonalpark var tilbakelagt.

E1 dag 53: Våt tur fra Lomihytta til Tjoarvihytta

Vi våknet ikke akkurat til strålende sol, men det var heldigvis mindre vind. Den nye turkammeraten min var ivrig etter å komme i gang. Frokost og hyttevask skjedde i en fei, og allerede klokken halv åtte stod vi utenfor Lomihytta klar for en ny dag i Junkerdalen nasjonalpark.

De første 3 km gikk vi langs Lomivatnet på anleggsvei. Vi så faktisk sola et par ganger. Da måtte kamera fort opp av lommene.

Fra Lomivatnet skrådde vi sørover, og gikk vi opp fra 720 til 860 høydemeter. På 800 høydemeter var bakken dekket av snø. Det syntes Rago var helt topp. Selv var jeg ikke like entusiastisk. Jeg hadde undervurdert hvor rå og kald høsten kan være på fjellet, og hadde tatt for lite klær med meg.

Etterhvert som vi nærmet oss Tjalalveshytta ble været lettere.

Etter å ha gått 13 km kom vi til Tjalalveshytta. Her ble det en etterlengta lunsj før vi fortsatte mot Tjoarvihytta.

Regnet som hadde kommet de siste dagene gav god vannføring i bekker som måtte forseres.

Da vi kom frem til Tjoarvihytta var klokka blitt fem, og GPSen viste 25 km. Det ble en bra tur til tross for det skiftende været.

E1 dag 51: Drømmedag fra Staddajåkka til Sulitjelma

Jeg stod som vanlig tidlig opp, og gikk fra Staddajåkka før den snille stugverten hadde vist seg. Jeg var spent på om det ville bli det pene været som var spådd.

Joda, etter tre timer og en god mil letta skyene, blå himmel til syne, og et fantastisk landskap. Det var bare å nyte synet. Til høyre for meg (nord) lå Sierggatjåhkka med isbrer og den høyeste toppen på 1664 moh. Til Venstre (sør) for meg lå Sulitjelmafjellene med Suliskongen som den høyeste toppen på 1907 moh. Fremfor meg lå den store blåmannsisen. Det var majestetisk. Noe rein litt her og der, gjorde bare opplevelsen enda bedre.

Etter et par timer til kom jeg til Sorjoshytta, eid av Sulis turistforening. Den var stengt på grunn av pandemien, men det var fint å sitte utenfor å spise lunsj. Det var ikke et vindpust selv om jeg var på 800 moh.

Jeg var ivrig etter å komme videre så jeg fortsatt rett etter at magen hadde fått litt å jobbe med.

Like før jeg kom ned møtte jeg en kjent og kjær kar. Det var Per som kom meg i møte. Han hadde med seg brus, var gentleman og bar sekken min det siste stykket. Totalt 30 km ble det på turens siste dag.

Jeg kunne ikke fått bedre avslutning på ferien min. Sulisfjellene var fantastiske på vinteren, og like imponerende på sommeren. Anbefales!!

E1 dag 50: Luftig tur fra Ritsem til Staddajåkkå

For å komme over innsjøen, Akkajaure, har man to muligheter, båt til kr. 270,- eller helikopter til kr. 400,-. Jeg valgte meg helikopter, og bestemte meg for at helikopteret like gjerne kunne løfte meg helt til Staloluokta. Jeg har tidligere gått denne strekningen på ski, og jeg hadde fått nok av den svenske mygga.

Det ble en veldig artig opplevelse. Vi fløy nært bakken, og jeg kjente meg igjen. De mange samebyene som jeg tidligere hadde gått på ski forbi, og som den gangen var øde og forlatt yrte av liv nå. Vi var nede i en av dem og leverte et barn. Det var ekte gjensynsglede.

Det siste stoppestedet var Staloluokta, og jeg gikk av og kunne gå rett inn i den vakre dalen opp til Staddajåkkastugorna. To dagsetapper med myggterreng var gjort unna på noen minutter. Jeg så virkelig lyst på tilværelsen.

Dalen var tydelig formet av en isbre, vid, halvmåneformet og morene bunn. Det var lett å gå, og ingen mygg å se.

Etter 12 km kom jeg opp til Staddajåkkåstugorna. De eies og drives av tre samebyer. De kallet seg Badjelánnda Laponia Turism (BLT). Vi har tidligere vært veldig fornøyd når vi har leid hos de. Det ble jeg også denne gangen.

Hilde, den hyggelige stugverte, ønsket med velkommen. Jeg var den eneste gjesten, og fikk virkelig god service.

Hilde hadde bakt Gahkko, samisk brød. Det fikk jeg kjøpe, og det smakte himmelsk.

Deretter fikk jeg Sovas av elg. Helt ubeskrivelig nydelig. Det var den første kvelden på turen at jeg virkelig kjente at jeg var mett. Fantastisk bra dag.

E1 dag 41: Lett gåtur fra Abisko til Rovvidievva

Etter en hviledag var både to og firbente klar til å dra videre. Vi fulgte skilting mot Abisko nasjonalpark. Abisko nasjonalpark er en av de eldste nasjonalparkene i Europa. Den ble etablert så tidlig som 1909.

Kungsleden som går til Hemavan starter her. Nordkalottruta som går fra Kautokeino til Sulitjelma, går også gjennom Abisko nasjonalpark. Og E1 som jeg følger går i samme trasé som Nordkalottruta, og derfor gjennom Abisko nasjonalpark. Det er ikke alltid lett å holde styr på alle de ulike rutene, hva de heter, og hvor de går. Mange ganger er en sti merket med flere navn som i dette tilfelle.

Vi gikk med lette skritt sørover. Det var en brei sti, nærmest en traktor vei. Alt var godt merket, det var bruer og det var klopper i våte partier.

Til og med ATV veien hadde klopper.

Det var ikke lov å sette opp telt eller fyre bål i nasjonalparken, men det var tilrettelagt med egne plasser for rasting med sittebenker og postkasse.

Vi så lite folk på veien selv om Abisko skal være den mest besøkte nasjonalparken i Sverige.

Temperaturen var fin og det kunne se ut som sola skulle slå gjennom. Hundene virket fornøyd og dagen var god.

Stien gikk parallelt med Abiskojåkka, og etter ca 14 km kunne vi se Abiskojaure stugorna på andre siden av Abiskojàvri.

Det ble en liten stopp for å kjøpe snop og leskedrikk på den lille butikken før vi gikk videre.

Etter ca 5 km kom vi til Rovvidievva. Da var vi kommet ut av nasjonalparken, og vi kunne slo opp teltet. Totalt 19,4 km på GPSen. Passelig tur og tidlig kveld. Teltet opp før klokka var fire på ettermiddagen.

E1 dag 36: Gnistrende forhold fra Vuoma til Gaskahytta

Det hadde blitt klarere og kaldere i løpet av natten. Temperaturen hadde krøpet under 10 da vi kom ut for å pakke pulkene etter en behagelig natt på Vuomahytta.

Vi gikk fra Vuomahytta og fulgte Geibbajohka vest og oppover.

Vi passerte grensa til Øvre Dividal nasjonalpark, men landskapet var fortsatt like majestetisk med flotte fjell på alle kanter.

Vi passerte 900 moh, og gikk til vi kom til Gaskkasjohka (Fiskløyselva) før vi tok lunsj.

Det var bra at alle hadde med seg vindsekker og jervenduker når vi tok pause for vinden og den lave temperaturen førte til rask nedkjøling hver gang vi stoppet.

Etter lunsj var det bare å kruse ned til Gaskahyttene og Álddesjávri (Altevatnet). Da vi kom dit viste GPSen 17 km. En deilig dag.

E1 dag 35: Fra Dividalen til den populære Vuomahytta

Klokka var ikke mer enn 8.00 da vi startet fra Dividalshytta. Det var en nydelig morgen, lettskyet, sol, -6 grader og vindstille. Vi kunne ikke hatt bedre forhold.

Vi fulgte en scooterløype etter sommerstien noen km ned Dividalen. Vi hadde håpet at vi også skulle finne et ski- eller scooterspor etter sommerstien mot Anjavassdalen, men det gjorde vi ikke. Det vi derimot fant mye av var spor etter rype, hare, rev, elg, snømus og jerv. Ingen tvil om at det var et rikt dyrelivet i Øvre Dividal nasjonalpark.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å brøyte seg vei gjennom skogen. Heldigvis var det ikke noe å si på humøret selv om det ble litt «grynning».

Vi passerte Ole Nergårdbua før vi før vi kom ned til Divielva. Det er en åpen bu som eies og driftes av Statskog.

Da vi kom ned på Divielva fulgte vi den opp igjen et stykke før vi vinkla 90 grader, og brøyta oss løype opp den sørlige dalsida i Anjavassdalen.

Etter noen timer med litt slit i Anjavassdalen kom vi over skoggrensa. Der var det mindre snø og bedre pulkføre.

Vi gikk parallelt med Vuomajohka og gikk over Vuomajarvi før vi fant de tre Vuomahyttene til Troms Turlag. Det ble litt strekk i laget. Ikke alle hadde de samme forutsetningene, men da klokka var fem var alle kommet til hytta og GPSen viste 22,5 km. Det var ikke vanskelig å forstå at hytta var populær. Det var et vakkert område, og hytta lå fint plassert oppå en høyde rett overfor Vuomajárvi (Vuomavatnet). Vuomajárvi er et av de mest kjente fiskevatnene i Øvre Dividalen nasjonalpark.

E1 dag 34: Fra Dærtahytta til fantastiske Dividalen

Det var overskyet, vindstille og noen få minusgrader da vi gjorde oss klar for å forlate Dærtahytta.

Det var snø i lufta og «flatt lys» de første kilometerne, men det gikk greit å finne veien. Mange plasser kunne vi se sti merkinga til DNT for snølaget var tynt.

Da vi hadde passert Jalggohas måtte vi ned en liten skrent. Ikke alle damene hadde like god kontroll på pulken, men alle kom seg heldigvis ned med både utstyr og kroppen inntakt.

Etter skrenten tok vi av fra sommerstien og gikk rett sør over Jierttávuopmi. Sola kom frem, og det var helt magisk gjennom dette området.

Nedenfor fjellet, Jerta, tok vi lunsj. Per kokte kaffe mens andre benyttet pausen til fotpleie. Ikke alle føttene var like fornøyd med behandlingen de hadde fått, men humøret var det ikke noe å si på.

Da vi begynte stigningen opp til Jierttáláhku var det slutt på idyllen. Snøbygene kom og vi måtte opp med både kart, kompass og GPS for å finne veien. Heldigvis hadde vi en av Norges beste orienterer med oss så det var ikke noe problem.

Et par km før Dividalshytta begynte nedoverbakken. Det var det bratt, men nå ville damene finne hytta for jammen gikk det fort. De satte utfor med hyl og latter med pulkene dansende etter. Selv tok jeg det med ro for å unngå skade på hunder og utstyr. Da vi nærmet oss hytta fant vi all snøen vi hadde savnet på fjellet.

Det ble en lang dag. GPSen viste 27,7 km, og klokka 18.15.