Stikkord: Finnmark

Vi våknet til lyden av havet som slo mot land, sjøfugler som sang og sola som tittet frem. Det var selvsagt deilig etter nattens regn.

Vi fulgte kysten inn til Austerbotnen

Selv om vi var flere mil fra nærmeste vei var strendene fulle av søppel som bølgene hadde ført opp på land. Mange plasser hadde vinden transportert plastsøppel over 100 m opp på land. Trist å se i så vakker natur.

Heller ikke denne dagen var det sti, men gode merker. Det gikk stort sett greit å følge dem, men noen merker var borte og vi kom på feil spor ved flere anledninger. Det var ikke et stort proble for vi hadde jo GPS, men det tok ekstra tid.

Da vi kom opp til køta, Vardancohkka, var været blitt temelig dårlig igjen. Det regnet og blåste kraftig i kastene. Vi var takknemelig og glad for at vi kunne sette oss tørt for en matbit.

Etter lunsj fortsatt vi videre opp, og jo lenger opp på fjellet vi kom jo mer blåste og regnet det. Da vi kom opp på fjellet, Gahcahatjavri, blåste det etterhvert så kraftig at det var vanskelig å holde seg på beina. Vi gjorde et forsøk på å sette opp teltet, men det var for mye vind for oss. Vi tok oss ned ca 100 høydemeter. Der kom vi i le for vinden som kom fra nord vest. Da viste GPSen 19 km.

Det var et karrig landskap uten vegetasjon, men vi fikk opp teltet på en plass med litt mindre stein. Humøret steg da vi hadde fått mat i magen og tørre klær, men gleden var kort varig. Vi hadde akkurat startet gassbrenneren for å få litt varme i teltet da vinden kom med et brak og teltduken ble bokstavelig slått ned. Vi fikk slokket brenneren fort som f. Jeg var skrekkslagen. Vinden hadde tydeligvis snudd slik at vår lune dal var blitt til en vindtunnel. Det kom ekstreme kast med påfølgende byger. Alt ble vått, men det verste var at teltet ikke holdt. Flere ganger i løpet av natta var vi ute og ordnet plugger og barduner. Vi stablet også stein rundt teltet, men det var lite som hjalp. For å spare vekt hadde vi satset på et lett sommertelt, Helsport Fjellheimen 3 ultralett, uten storm matte. Det angret vi på da. Vi la oss med alle klærne på, men kl. 04.00 var teltet så ødelagt at vi fryktet at det ville kollapse. Vi pakket sammen og begynte å gå videre uten et ord til hverandre.

Regnet ført til at elvene ble store, men skoene våre var så våte at det spilte egentlig ikke noe rolle for oss. Vi gikk som to programmerte roboter til en åpen reindrifthytte, Stohpojohka.

Etter 15 km kom vi endelig til hytta vi hadde som mål. Stohpojohka var en gammel anleggsbrakke med en ovn uten dør, og ingen ved. Det var likevel julekveld for oss. Per reparete ovnen og gikk ut på ved sanking. Han kom tilbake med gamle gjerdestolper og en råtten palle som vi fyrte med. Vi følte oss rike og priveligerte, og sov lykkelig og tørre i 12 timer den natten.