Kategori: Norge på langs

Vi våknet til sol fra skyfri himmel. Det var ikke helt som lovet på værvarselet. Yr hadde meldt at vi skulle få overskyet dagen før. Vi burde selvsagt blitt glad for fint vær, særlig etter en forsommer i Nord Norge med elendig vær. Det kan egentlig sammenliknes med blasfemi å ikke bli hoppende glad for litt sol når man kommer fra Mo, men for våre to polarhunder var ikke varme det beste når de skulle jobbe.

Etter frokost oppdaget vi enda en utfordring. Sykkelen til Per var punktert, og det var ikke mulig å lappe. Det var søndag og bensinstasjonen med ny slage åpnet kl. 11.00. Vi bestemte derfor at jeg og Dakota skulle starte alene. Per måtte kjøre følgebil frem til bensinstasjonene åpnet.

Det var 17-18 grader og vind så Dakota ble fort varmt. Vi byttet derfor hund etter bare 1 km slik at de skulle få kjølt seg ned mellom øktene. Dakota protesterte høylytt hver gang Nuuk fikk lov å gå. Det hørtes ut som Per stakk henne med en kniv så hjerteskjærende skrek hun.

Etter at begge hundene hadde gått noen km hver tok vi ikke sjansen på å la de gå mer i varmen. Per tok hundene med til stranden for et bad, og jeg fortsatte alene. Det gikk selvsagt mye fortere uten hund så det tok ikke lang tid før første økt var over. Da var jeg kommet til Lyngdal. 17 km viste GPSen.

Per hadde fikset sykkelen i mellomtiden. Nå var det hans tur til å sykle og min tur til å være hundepasser og følgebil. Vi fortsatte hele dagen med å bytte på å sykle og være følgebil  for hverandre. Det sparte vi mange km på siden planen egentlig var at en av oss skulle sykle tilbake for å hente bilen. Da vi avslutta for dagen var vi begge kommet til Birkeland og hadde lagt bak oss 43 km. Vi var fornøyd.

 

Da var vi i gang. 2518 km lå foran oss før vi når Nordkapp…

Jeg må innrømme at da vi kom til Lindesnes fyr og så skiltet med 2518 km til Nordkapp så lurte jeg på om vi hadde tatt oss vann over hodet. Det virket plutselig så lang samtidig kjennte jeg også på en iver etter å komme igang.

Vi tok en kaffe på Lindesnes før hundene fikk på seg nye potesokker og sele. Hundene syntes ikke det var noe særlig med sokker. De tok noen komiske trinn med høye kneløft og forsøkte å riste de av. Heldigvis gikk det bedre da vi kom i gang med syklingen. De ble fort vant til de nye fottøyene.

Vi forsøkte å ta det med ro, men hundene var gira etter flere dager i bil på tur sørover så det gikk unna. Det ble kun noen korte stopp før vi kom til Sprangereid. Da viste GPSen 13 km, og klokka var 21.00. Den første dagen ble avsluttet med en deilig middag på Båthuset ved havet på Båtly ved Sprangereid. Bra start!

 

 

Det er selvfølgelig viktig med god trening før man legger ut på langtur. Jeg lurt litt på hvordan vi skulle klare å trene Nuuk og Dakota skikkelig når det ikke var snø. På sommeren blir det ofte kortere turer enn på vinteren. Hundene springer lettere på hardt underlag enn i løs snø, og det går ikke like fort med meg på føttene som med ski. Det ender gjerne med at jeg kommer hesblesende heim med en en opplagt hund foran.

Jeg har syklet med Nuuk tidligere. Da har jeg hatt han foran meg, men med Dakota var jeg mer usikker siden hun surrer mye frem og tilbake når vi går. Plutselig kan hun stoppe, og det er ikke enkelt når du har stor fart på sykkel. Jeg bestemte med derfor for et sykkelfeste på siden av sykkelen for våre første sykkelturer. Festet har en mekanisme som skal løsne om bevegelsen fra Dakota blir for brå. I tillegg kan Dakota løpe ved siden av veien som gjerne har et bedre underlag for henne enn asfalt.

Dette har fungert helt utmerket, og vi har syklet nesten hver uke. Vi varierer mellom en løype på ca. 5 km og en som er 1 mil. Det virker som hundene liker denne trimmen. Vi har selvsagt også andre turer der vi går med hundene, men det er greit å kunne variere. Hvis man har dårlig tid en dag er sykling perfekt for da får man mange km på kort tid.

 

Vi ble tidlig klar over at vi ville ha to polarhunder til turen fra Lindesnes til Nordkapp. Det var praktisk å ha hver sin hund. Vi fikk omtrent samme marsjfart, og selvfølgelig mer hjelp til pulkene med to istedenfor en.

Vi hadde allerede en hund av typen Alaska Malamut da vi bestemte oss for å gå Norge på langs. Alaska Malamut er en polarhund med mange gode egenskaper for en slik tur. Den er rolig, sterk og seig. Det er en trekkhund som i tidligere tider ble brukt av Inuittene til nettopp å trekke tunge sleder over lange avstander. Den har i tillegg god pels så vi trenger ikke å bekymre oss for at den skal fryse.

Vi brukte lang tid på å finne en god kennel. Godt lynne og gode trekkegenskaper var viktig for oss. Valget falt til slutt på Kennel Terra Polar. Kennelen ligger ikke langt fra Langedrag mellom Rødberg og Nesbyen, og drives av Tove og Olav Tveiten. De har lang erfaring med oppdrett og er opptatt av at hundene også skal brukes og ikke bare se bra ut.

11. mai i år hentet jeg Dakota. Hun hylte i bilen helt ned til Nesbyen, og var slett ikke enig i at hun skulle være med meg. På Nesbyen ventet Sondre, min eldste sønn. Han hjalp meg resten av veien heim. Da ble det heldigvis slutt på hylinga, og det virket som hun allerede hadde glemt at hun ikke ville være med.

Dakota er en fantastisk  hund med utrolig mye energi. I begynnelsen tok hun helt pusten fra oss. Det var høyt og lavt og hit og dit. Plutselig var vi tilbake i spebarnstiden med masse arbeid og for lite søvn. Heldigvis tok det ikke så lang tid før vi kom inn i gode rutiner med mat, søvn og tur. Dakota var et perfekt valg, tross alt.