Andre turer – Side 4

Dag 3 fra Longyearbyen til Ny-Ålesund

Vi våknet til strålende sol og 15 minusgrader. Klokka ni var alle ferdig pakket. Etter et kort morgenmøte og riving av felles latrine kunne vi skli ned på havisen igjen, og fortsette turen i Nordre Isfjord nasjonalpark.

Vi gikk Ekmanfjorden, passerte Flintholmen og fortsatte videre inn i Breivik.

Over alt på isen lå det sel og solte seg, men så snart vi nærmet oss fant de det tryggest å dukke ned under isen. Vi så ikke isbjørn, men vi så spor og var definitivt i isbjørnens biotop. Sel står øverst på menyen til isbjørnen.

Etter tre «leg» ett leg er 50 min gåtid og 10 min pause) ble det en lang solfylt lunsj på isen. Kose faktoren var høy.

Mats og Aslak, guidene, holdt humøret oppe og passet på sikkerheten. Da vi gikk av havisen, og over på breen måtte seletøyet på.

Det ble fem «leg» til før vi kunne koble fra pulkene og sette opp teltene. Da hadde vi vært på tur i 10 timer og gått 17 km ifølge GPSen.

Etter at teltene var kommet opp var det dugnad for å få opp den obligatoriske latrinen.

Snublebluss ble satt opp, og isbjørnvakten var på plass. Det var ikke Per og meg som hadde vakt denne natta, og det føltes bra. Vi var trette og sovnet momentant til lyden av vinden som røsket i teltduken.

Dag 2 fra Longyearbyen til Ny-Ålesund

Dag 2 startet med en båttur over Isfjorden fra Longyearbyen til Nordre Isfjord nasjonalpark. Det var Better moments som skysset oss over.

Vi skulle settes av direkte på iskanten i Nordfjorden, men det var lettere sagt enn gjort. Vannet var -2 grader, og det lå en skårpe med is og slush som båten ikke kunne kjøre inn i på flere steder før iskanten.

Etter litt frem og tilbake fant styrmann heldigvis en plass han mente kunne gå. Han brukte båten til å dunke løs de ytterste områdene på isen så vi skulle få en trygg avstigning fra båten til isen.

De tøffeste hoppet først, og holdt båten mens vi lastet av pulker, ski og utstyr.

Etter at vi hadde fått av alt utstyret returnerte båten. Det var en spesiell følelse å bli forlatt på iskanten. Nå var det ingen vei tilbake.

Det var en forventningsfull gjeng som koblet på pulkene og begynte å bevege seg i retning land. Eventyret var i gang.

Vi krysset flere spor etter isbjørn. Ett av dem var ferskt, men vi så ikke isbjørnen selv om alle ble bedt om å se seg godt om hele tiden. Selv om mennesker ikke er en naturlig del av menyen til isbjørn er de nysgjerrige dyr, og jeg hadde absolutt ikke lyst til å møte en så jeg fulgte godt med. Det var det god tid til for det gikk ikke fort.

Etter 10 km kom vi inn til land. Vi gikk et stykke opp til vi fant en plass med god utsikt over isen, og satte opp teltene.

Siden vi var nær isen var det fortsatt stor fare for at en isbjørn kunne dukke opp. Vi måtte derfor bytte på å stå isbjørnvakt for hverandre. Jeg fikk den første vakta. Godt innpakket i dun og jervenduk, og med signalpistolen klar, speidet jeg utover isen mens de andre sov.

Midnattsola kom frem og en rypestegg kakla så det ble en fin og spennende avslutning på en fantastisk dag.

Tur fra Longyearbyen til Ny-Ålesund, dag 1

Scooterturen vi hadde hatt dagen før var flott, men vårt hovedmål med å reise helt til Svalbard var en ukestur fra Longyearbyen til Ny-Ålesund med båt og ski sammen med Bergans Adventures.

Første dagen møtte vi på Mary-Ann’s Polarrigg i Longyearbyen. Vi var totalt ni personer som skulle være med på turen, to guider og sju deltakere.

Bergans Adventure holdt alt sikkerhetsutstyr, breutstyr, telt, pulker og primus. Det var fint så slapp vi å ta med så mye på flyet. Ulempen var at vi ikke kjente utstyret. Det var derfor fint at det var lagt opp til praktisk trening i både å sette opp telt og fyre primus den første dagen.

Vi fikk også utlevert mat og bensin i store mengder, og pakket pulkene ferdig. De to guidene og de andre deltakerne virket greie så vi gledet oss til dagen etter da vi gikk fra Mary-Ann’s Polarrigg.

Scootertur til Isfjord radio

Svalbard hadde lenge vært en drøm, og endelig fikk vi anledning til et etterlengtet eventyr.

Det var et rikt utvalg av ulike turer vi kunne delta på, ski, scooter, hundeslede osv. Felles for de fleste var at de kostet en god del. Vi valgte en todagers tur til Isfjord radio med scooter for våre første to dager på Svalbard. Det angret vi ikke på selv om vi måtte ut med en liten formue.

Vi var fire scootere i følge. Per og jeg på hver vår, et engelsk par på samme scooter og guiden.

Været var fantastisk og vi kjørte innom ulike plasser hvor guiden pekte og fortalte.

Bildet over viser en russisk hytte som havna på skråplanet etter en varm sommer.

På sørkysten ved Isfjorden fikk vi hilse på noen hvalrosser som lurte på hvem vi var.

Etter 10 mil og fem timer på scooter kom vi frem til Isfjord radio.

Isfjord radio ble opprettet i 1933, og var en norsk radiostasjon. Da vi besøkte stedet var Isfjord radio blitt et arktisk boutique hotell.

Vi fikk en varm velkomst og en femretters middag før vi avslutta dagen i gode senger.

Dagen etter kjørte vi en annen rute tilbake. Vi var innom en fantastisk isgrotte på veien.

Vi var også innom Barentsburg, men på grunn av den politiske situasjonen stoppet vi utenfor og kjørte ikke inn.

En fantastisk tur som vi anbefaler.

Smaltinden

Smaltinden (782 moh) i Lurøy er et ypperlig turmål i sommerhalvåret.

En vakker søndag i juni ble jeg invitert med på tur til Smaltinden av en sprek venninne. Vi kjørte til Sila og parkerte på den første parkeringsplassen etter tunnelen. Der fant vi god informasjon og kart over ruta opp.

Stien var merket, men det hindret oss ikke i å gå feil – to ganger. Vi gikk og pratet, fulgte ikke helt med, og plutselig var vi ute av kurs. Det endte med litt klatring for å slippe å gå tilbake enda en gang. Jeg hadde nemlig allerede mistet GPS-en min gjennom et hull i sekkelomma, og vi hadde måttet snu for å finne den. Heldigvis tok min gode venninne det hele med et smil.

Etter den strevsomme klatreetappen gikk det lettere. Tørt svaberg, nydelig utsikt og strålende vær gjorde resten av turen til en fryd.

På toppen ble vi belønnet med storslått utsikt over store deler av Helgelandskysten. Fra Smaltinden kan man gå videre til både Breitinden og Tortenviktinden, men vi var fornøyde med å nå toppen av Smaltinden. Vi koste oss med kaffe og nøt stillheten og utsikten før vi vendte nesen hjemover.

Prekestolen

Turen til Prekestolen er kanskje en av Norges mest populære tur. Selv tok jeg turen to ganger i oktober først sammen med min sønn, og noen dager etterpå sammen med gode kolleger. Det er totalt 8 km frem og tilbake, og 500 meter høydeforskjell fra Prekestolen turisthytte til toppen.

Det var 10 år siden sist jeg besøkte Prekestolen. Den gangen var det ingen stein kledde trapper og stier, og jeg syntes området fremstod som slitt. Folk gikk litt her og der, og det var store områder som var nedslitte. Denne gangen fikk jeg et helt annet inntrykk. Både vi og andre gikk etter den solide stien og lot de øvrige området være i fred. Det virket også som «noen» plukket søppel for det var rent og pent over alt. Det syntes jeg var flott.

Etter halvgått tur kom vi forbi en nødbu. Den passet godt inn i terrenget og hadde sikkert varmet flere turister som hadde undervurdert turen. Selv om det ikke var mer enn 4 km fra Prekestolhytta til Prekestolplatået var det flere som kommenterte at det var tyngre enn de hadde sett for seg. Prekestolen ruver 604 meter over Lysefjorden og høydemeterne kom ikke av seg selv.

Vel på toppen ble vi belønnet med en fabelaktig utsikt. Det var mye folk som hadde gjort turen samme helgen som oss.

Da jeg gikk den samme turen noen dager senere på ettermiddag og midt i uka, var vi helt alene på Prekestolen. Det var spesielt. Uansett, turen anbefales på det sterkeste. Dette er en tur som også barn kan være med på.

Vårtur over Svartisen

Etter en titt på værvarselet var vi ikke i tvil, det ville bli en perfekt anledning til å krysse Svartisen. Når man skal krysse Svartisen bør det være godt vær, og det var meldt sol fra skyfri himmel. Riktignok var det varslet snøskredfare med faregrad 3. Faregrad 3 står for betydelig skredfare, men vi mente vi hadde funnet en rute som eksponerte oss i liten grad for skred.

For å redusere risikoen ytterligere ble alle utstyrt med hver sin skredsøker og spade.

Det var 5 varmegrader da vi kjørte fra Glomfjorden og opp i Holmvassdalen. Vi startet turen fra parkeringsplassen etter tunnelen som ligger litt nedenfor Holmvassdammen.

Snøen var våt, men føret ganske bra. Da vi gikk oppover var det enkelt å se at rasfaren var stor. I de bratteste hellingene hadde snø og jord allerede rast ut på flere plasser, og vi kunne tydelig se at mer var på vei. Vi valgte derfor rute med omhu og tok oss etter beste evne opp på breen så trygt som mulig.

Oppe på isen følte vi oss trygge, og humøret steg i takt med at skylaget og tåken lettet. Den fantastiske naturen og utsikten steg frem, og vi kunne nyte synet mens vi tok oss stadig lenger inn på Vesterisen. På Tretten-null-tohøgda tok vi lunsj før vi gikk videre mot Snøtinden.

Teltet ble slått opp rett nedenfor Rana kommune sin høyeste topp, Snøtinden (1594 moh). Da var det ikke en sky å se, ingen vind, og rundt 10 varmegrader. GPSen viste 21 km.

På kvelden gikk vi opp på Snøtinden og fikk utsyn over det meste av Nordland. Magisk!

Dagen etter gikk vi videre mot Terskaldvatnan mellom Vesterisen og Østisen. Vi stod lenge oppe på Vesterisen før vi slapp oss ned til Terskaldvatnan. Vi var usikre på om det var lurt. Det var begynt å bli ganske tungt for hunden i det varme været, og spesielt Nuuk hadde virket fryktelig slapp, men mens vi stod der kviknet hundene til, og begynte å leke med hverandre.

Hundenes lek inspirerte oss, og vi bestemte oss for å overta pulkene og satte utfor. Jo lengre vi kom ned jo dårligere føre. Snøen var våt og tung og pulken lå som et anker bak mens sola stekte i nakken. Nede i dalen var det en liten flokk med rein. Heldigvis fikk jeg samlet sammen hundene før de oppdaget hva som var fremfor oss.

Vi tok en liten pause nede ved Terskaldvatnan før vi tok fatt på den bratte lia opp til Østisen. Skredsøkerne var på, og vi hadde god avstand mellom oss da vi slet oss opp.

På isen kunne vi føle oss trygge igjen, og vi gikk til vi var på ca1400 moh. Da var vi like ved Istinden. GPSen viste 22 km. Vi satte opp teltet og kunne slappe av i skyggen mens vi gaflet i oss Real turmat. Dakota fulgte med og lurte på om det ble noen rester til henne.

Vi våknet opp til samme været som dagen før, sol, vindstille og varmt. Det var virkelig varmt selv om vi dro før klokka var åtte.

Dagen var helt varm og utrolig flott. Vi ruslet rolig bortover og litt nedover breen. Vi passerte Blokksberg og Blakkåtinden før vi startet på utforkjøringen ned til Tverrådalen og videre ned i Brundalen.

Brundalselva var åpen så vi fikk en interessant opplevelse med å frakte pulker og hunder over elva. Nuuk skulle absolutt ikke være med ut i vannet, så det ble litt styr før vi fikk lempa han uti. Alle kom seg over elva, og etterhvert vel heim med uforglemmelige minner i bagasjen. Vårens absolutte høydepunkt.

Vårtur rundt Gressfjellet

Pulkene var pakket og planen lagt. Vi skulle på en 4 dagers tur over Svartisen, men vi «syka ut» i siste liten. Det var meldt betydelig skredfare der vi hadde planlagt å gå. Det var kipt å ombestemme seg i siste liten, men jeg har stor respekt for slike meldinger. Vi bestemte oss derfor for at Svartisen fikk vente, og kom opp med plan B. Det skulle være å gå opp på Okstindbreen fra nordsida, og ta toppturer derifra.

Vi startet turen fra egen hytte i Mogressfjellet, men turen kan like gjerne begynne ved E12 i Umbukta eller ved grensen hvis man ønsker. Det var strålende sol og 2 kuldegrader så skiføre var godt og hundene ivrige.

Vi gikk gjennom Litlskardet og fortsatte ned på Gressvatnet. Her ble vi møtt av en svensk reineier. Han syntes ikke det var en god ide at vi skulle gå til Okstindbreen. Da måtte vi passere 2000 rein som var midt i kalvinga, og som i tillegg slet med å finne nok mat på grunn av all snøen som fortsatt lå i tykke lag. Vi hadde ikke lyst til å stresse flere tusen rein så det endte med at vi gikk for plan C, gå rundt Gressfjellet.

Det ble stadig varmere. Vi merket det spesielt godt på hundene. De peste i varmen så det ble mange og gode pauser med kaffe og pølse på bål.

I Storskaret slo vi leir. Det var vindstille da vi slo opp teltet, men om morgenen blafret det godt i teltduken. Da var det fint at vi hadde det store Svalbard teltet slik at vi kunne fyre primusen inne. Morgenkaffe og utsikt mot Okstindbreen er en god start på dagen.

Vi gikk via Grasfjellkoia før vi tok oss tilbake til hytta i Mogressfjell. Da viste GPSen 31 km. Turen ble ikke helt som planlagt, men det ble likevel en bra tur. Det ble heldigvis også en tur uten risiko for snøskred og uten å plage rein i kalvinga. Vi var fornøyd med turen og fortsatte helga i solveggen.

Norge på tvers

Norge et et langt og smalt land, og det finnes mange plasser hvor «Norge på tvers» kan gjøres på en dagstur. Jeg valgte å ta turen fra svenskegrensa ved Umbukta til Dalsgrenda 1. mai i år. Umbukta ligger ca 4 mil fra Mo i Rana.

Jeg og hundene startet turen tidlig en veldig vakker dag i mai på knall godt skiføre. Det var 3-4 minusgrader og strålende sol. Normalt går det scooterløype fra grensen til Umbukta, men pga korona pandemien var den stengt, men fra Umbukta var det scooterløype helt ned til Øverdalen.

Det var hardt og isete i scootersporet så hundene fortrakk å gå ved siden av løypa. De første 15-20 km til Nevertjønna var i flatt terreng. Vi gikk etter anleggsveien som går langs Akersvatnet. Ved Nevertjønna tok vi av fra anleggsveien og gikk opp på Storfjellet. Her var det majestetisk utsikt helt til havet, og vi fulgte fjellet frem til Falktinden.

Jeg var spent på hvordan nedkjøringa fra Falktinden skulle gå med to polarhunder i bånd, men sola hadde fått jobbet med snøen så nedoverbakkene gikk greit. Vi kom ned til veien i Øverdalen. Da viste GPSen 32 km. Det er ca 5 km langs veien ned til havet. Vi gikk ikke de siste 5 km for Per stod å ventet på oss med bilen da vi kom ned. Jeg tror både jeg og hundene var glad for det. Det var blitt varmt, og det fristet mer med kald drikke på altanen enn å trampe i skisko langs veikanten. En fin tur var det uansett.

Vindfull, men fin tur til Kvitsteindalstunet og Sauvasshytta

Etter en vinter med mye uvær var det fint å ta på seg skiene og pakke pulken for en liten luftetur. Vi var kommet til første helg i mars, og lysten på en ordentlig skitur hadde hjemsøkt meg lenge. Vi startet ved Mjølkbekken i Sverige. Målet var Polarsirkelen Turlag sin hytte, Kvitsteindalstunet.

Nuuk og Dakota var selvsagt med, og de var like ivrige som eieren.

Vi trampet løype gjennom skogen, men da vi kom over skoggrensen var det fine forhold. Etter en deilig lunsj i vindtelte tittet sola frem, og det ble riktig idyllisk.

På Kvitsteindalstunet var det ingen da vi kom, men ut på kvelden fikk vi dele hytta med en engelskmann. Han hadde vært i fjellet siden november så vi hadde underholdning den kvelden. Det er det som er så fint med DNT hytter. Du treffer ofte hyggelige mennesker, men samme interesse som deg selv.

Dagen etter startet med sol og fine forhold. Nuuk var litt stiv og støl, og hadde ikke så lyst til å gå, men kom seg som vanlig etterhvert.

Vi gikk ned på Kallvatnet og videre opp til Melkfjelltjønnan. Det virket som at jo høyere vi kom opp jo mer vind fikk vi i mot.

Da vi kom opp i Ivakskardet blåste vindene veldig sterk rett mot. Vi forsøkte en pause i vindsekken, men det var for sterk vind så vi fortsatte. Det gikk sakte, og det var isende kaldt.

Tilslutt kom vi heldigvis gjennom, og vi kunne skli ned til Sauvasshytta lekende lett. På Sauvasshytta var det dugnad så der var det varmt og hyggelig. Vi fikk en velfortjent og vindstille pause før vi tok på oss skiene og gikk ned til Umbukta. Sola var gått ned da vi kom frem til E12 og Umbukta, men vi var fornøyd. Turen var vindfull, men etter to dager med fantastisk natur og fysiske utfordringer føltes det som vi hadde fått skikkelig vitamin boost.

GPSen viste totalt 45 km. Den siste etappen var lang, men for de som ikke ønsker så lange etapper er det fint å overnatte på Sauvasshytta. Hytta ligger i fantastiske omgivelser så det er absolutt verdt et lengre besøk.