Vårtur over Svartisen

Etter en titt på værvarselet var vi ikke i tvil, det ville bli en perfekt anledning til å krysse Svartisen. Når man skal krysse Svartisen bør det være godt vær, og det var meldt sol fra skyfri himmel. Riktignok var det varslet snøskredfare med faregrad 3. Faregrad 3 står for betydelig skredfare, men vi mente vi hadde funnet en rute som eksponerte oss i liten grad for skred.

For å redusere risikoen ytterligere ble alle utstyrt med hver sin skredsøker og spade.

Det var 5 varmegrader da vi kjørte fra Glomfjorden og opp i Holmvassdalen. Vi startet turen fra parkeringsplassen etter tunnelen som ligger litt nedenfor Holmvassdammen. 

Snøen var våt, men føret ganske bra. Da vi gikk oppover var det enkelt å se at rasfaren var stor. I de bratteste hellingene hadde snø og jord allerede rast ut på flere plasser, og vi kunne tydelig se at mer var på vei. Vi valgte derfor rute med omhu og tok oss etter beste evne opp på breen så trygt som mulig.

Oppe på isen følte vi oss trygge, og humøret steg i takt med at skylaget og tåken lettet. Den fantastiske naturen og utsikten steg frem, og vi kunne nyte synet mens vi tok oss stadig lenger inn på Vesterisen. På Tretten-null-tohøgda tok vi lunsj før vi gikk videre mot Snøtinden.

Teltet ble slått opp rett nedenfor Rana kommune sin høyeste topp, Snøtinden (1594 moh). Da var det ikke en sky å se, ingen vind, og rundt 10 varmegrader. GPSen viste 21 km.

På kvelden gikk vi opp på Snøtinden og fikk utsyn over det meste av Nordland. Magisk!

Dagen etter gikk vi videre mot Terskaldvatnan mellom Vesterisen og Østisen. Vi stod lenge oppe på Vesterisen før vi slapp oss ned til Terskaldvatnan. Vi var usikre på om det var lurt. Det var begynt å bli ganske tungt for hunden i det varme været, og spesielt Nuuk hadde virket fryktelig slapp, men mens vi stod der kviknet hundene til, og begynte å leke med hverandre. 

Hundenes lek inspirerte oss, og vi bestemte oss for å overta pulkene og satte utfor. Jo lengre vi kom ned jo dårligere føre. Snøen var våt og tung og pulken lå som et anker bak mens sola stekte i nakken. Nede i dalen var det en liten flokk med rein. Heldigvis fikk jeg samlet sammen hundene før de oppdaget hva som var fremfor oss.

Vi tok en liten pause nede ved Terskaldvatnan før vi tok fatt på den bratte lia opp til Østisen. Skredsøkerne var på, og vi hadde god avstand mellom oss da vi slet oss opp.

På isen kunne vi føle oss trygge igjen, og vi gikk til vi var på ca1400 moh. Da var vi like ved Istinden. GPSen viste 22 km. Vi satte opp teltet og kunne slappe av i skyggen mens vi gaflet i oss Real turmat. Dakota fulgte med og lurte på om det ble noen rester til henne.

Vi våknet opp til samme været som dagen før, sol, vindstille og varmt. Det var virkelig varmt selv om vi dro før klokka var åtte.

Dagen var helt varm og utrolig flott. Vi ruslet rolig bortover og litt nedover breen. Vi passerte Blokksberg og Blakkåtinden før vi startet på utforkjøringen ned til Tverrådalen og videre ned i Brundalen.

Brundalselva var åpen så vi fikk en interessant opplevelse med å frakte pulker og hunder over elva. Nuuk skulle absolutt ikke være med ut i vannet, så det ble litt styr før vi fikk lempa han uti. Alle kom seg over elva, og etterhvert vel heim med uforglemmelige minner i bagasjen. Vårens absolutte høydepunkt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s